Får jeg aldri oppleve ekte kjærlighet....?

[Mandolaika]

Her får vi vel være uenige - jeg mener at har man først fått barn så får man gjøre hva man kan for å holde sammen. Men jeg mener ikke at man skal tåle vold/utroskap el. Men at forholdet kan være litt dødt i perioder bør ikke være grunn nok til skilsmisse. Begge parter bør selvfølgelig jobbe - ikke bare den ene parten.

Har som sagt sett og kjenner mange skilsmissebarn og jeg syns det av og til ser for lett ut å skille seg - ser ut som om mange gir opp altfor lett. Med tanke på at man tross alt snur opp/ned på barnas liv...

"Har som sagt sett og kjenner mange skilsmissebarn og jeg syns det av og til ser for lett ut å skille seg - ser ut som om mange gir opp altfor lett."

Hvordan VET du dette, sånn helt konkret? Har du vært i deres sko, bodd hos dem i flere måneder, kjenner alle detaljer og sånn?

[laban]

Det høres ikke greit ut men prøv nå iallefall familieterapi. Jeg syns det skal sitte VELDIG langt inne å skille seg når man har barn. Man snur jo opp ned på hele livet deres. Men det er sikkert lett å si når man ikke er i en tilsvarende situasjon... Jeg har vært sint/lei nok til å skilles jeg også men så plutselig er man i en kjemperomantisk tid - så det går opp og ned.

Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). Dette provoserer sikkert - men det er faktisk slik. Og ja - jeg hadde vært villig til å ofre veldig mye bare barna mine hadde det bra. (Dårlig sexliv hadde ihvertfall ikke vært nok til å skille meg). Men klart i et forhold med utroskap/vold - det blir noe annet. Men det er det jo ikke her?

Forhold går opp og ned for alle - og hvis man blir forelsket i andre så virker ihvertfall ikke det man har hjemme særlig fristende.

''Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). ''

Mange skilsmissebarn ser _alltid_ triste ut? Dag etter dag, år etter år?

Jeg har møtt svært få barn som alltid ser triste ut. Er du sikker på at du ikke ser litt spøkelser ved høylys dag?

(Jeg er forøvrig ikke skilt, bare nysgjerrig.)

[Mandolaika]

''Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). ''

Mange skilsmissebarn ser _alltid_ triste ut? Dag etter dag, år etter år?

Jeg har møtt svært få barn som alltid ser triste ut. Er du sikker på at du ikke ser litt spøkelser ved høylys dag?

(Jeg er forøvrig ikke skilt, bare nysgjerrig.)

Det skyldes bare generalisering de luxe og masse fordommer og uvitenhet.

[Gjest ikke bare rosenrødt]

Enig med deg ang. vold/utroskap, men vet du hvordan det er å vokse opp med foreldre som stadig krangler, vokse opp i et konfliktfylt hjem? Det er ikke vold eller utroskap, men tror du det er sunt? Jeg vet at det ikke er det. Barn som vokser opp i et slikt hjem mangler trygghet, stabilitet og ro, selv om foreldrene holder sammen aldri så mye, "for barnas skyld". Barn værer mer enn man tror.

Foreldrene har vel selv også et ansvar for å oppføre seg bra rundt barna? Har de ikke også et ansvar for å jobbe mest mulig med forholdet for barnas skyld? Jeg tror mange forhold sliter i perioder og kanskje spesielt mens en har krevende barn. Skal et forhold bli bra må en jobbe med seg selv og tenke at en skal gi litt mer enn en forventer tilbake. En må gjøre det som er best for barna og ikke tenke på alt man kunne tenke seg selv her i livet.

Selv synes jeg det er så flott å se på de eldre. De har holdt ut i gode og inde dager. De har ikke kunne tenkt særlig på seg selv. De har slitt sammen. Mange av de finner kanskje kjærligheten først i pensjonsalderen og gleder seg over sine etterkommere.

[Gjest ikke bare rosenrødt]

Jeg vet virkelig ikke. Det er vondt å lese hvordan du beskriver at du har det. Skulle ønske jeg hadde oppskriften til deg, men jeg er selv skilt, 2 barn. Jeg tror mange forventer for mye av ekteskapet og krever for mye av hverandre. Kan dere forsøke familierådgivning?

Enig. Om en skal se på alt en kunne ønske seg og se på alt en går glipp av her i livet så vil en bli konstant ulykkelig. Lykken finner man i de små tingene i livet.

[Mandolaika]

Foreldrene har vel selv også et ansvar for å oppføre seg bra rundt barna? Har de ikke også et ansvar for å jobbe mest mulig med forholdet for barnas skyld? Jeg tror mange forhold sliter i perioder og kanskje spesielt mens en har krevende barn. Skal et forhold bli bra må en jobbe med seg selv og tenke at en skal gi litt mer enn en forventer tilbake. En må gjøre det som er best for barna og ikke tenke på alt man kunne tenke seg selv her i livet.

Selv synes jeg det er så flott å se på de eldre. De har holdt ut i gode og inde dager. De har ikke kunne tenkt særlig på seg selv. De har slitt sammen. Mange av de finner kanskje kjærligheten først i pensjonsalderen og gleder seg over sine etterkommere.

Selvfølgelig! Men hva med når man har gjort det og allikevel ikke lykkes? Det er jo slike situasjoner jeg snakker om....

[Gjest ikke bare rosenrødt]

Ja, han skal liksom fikse alt selv, trenger ikke hjelp fra noen.... Og i dette tilfellet er han heller ikke motivert til å fikse, for han har det jo greit...

Men å gå alene er en god ide. Hadde vært deilig bare å ha noen å snakke med

Han har det greit. Han høres mer moden ut enn deg. Kanskje du også skal sette deg ned å se på alt du har i stede for å sørge over alt du ikke har?

[Gjest ikke bare rosenrødt]

Selvfølgelig! Men hva med når man har gjort det og allikevel ikke lykkes? Det er jo slike situasjoner jeg snakker om....

Da har man et personlig problem å jobbe med. Da kan en f.eks gå til en terapeut alene og få råd om hvordan en selv skal oppøføre seg i gitte situasjoner og jobbe derfra.

[Mandolaika]

Da har man et personlig problem å jobbe med. Da kan en f.eks gå til en terapeut alene og få råd om hvordan en selv skal oppøføre seg i gitte situasjoner og jobbe derfra.

Kan ikke du bare starte som samlivsterapeut, siden du vet hvordan alle andre bare skal og må oppføre seg for å lykkes?

[laban]

Da har man et personlig problem å jobbe med. Da kan en f.eks gå til en terapeut alene og få råd om hvordan en selv skal oppøføre seg i gitte situasjoner og jobbe derfra.

Så den som er villig til å jobbe for forholdet og forsøker så godt h*n kan, har et personlig problem dersom det likevel ikke går (f.eks. fordi partneren ikke ønsker noen endring)?

Som i tilfellet trådstarter beskriver - mannen ønsker verken sex eller annen nærhet. Er det hun som da har "et personlig problem å jobbe med"?

Jeg er helt enig med deg i at man ikke skal gi seg uten kamp, men jeg reagerer på at den i forholdet som trives som det er (f.eks. med å ha en grei fasade og få klærne vasket), fritas fullstendig for å bidra.

[Gjest ikke bare rosenrødt]

Så den som er villig til å jobbe for forholdet og forsøker så godt h*n kan, har et personlig problem dersom det likevel ikke går (f.eks. fordi partneren ikke ønsker noen endring)?

Som i tilfellet trådstarter beskriver - mannen ønsker verken sex eller annen nærhet. Er det hun som da har "et personlig problem å jobbe med"?

Jeg er helt enig med deg i at man ikke skal gi seg uten kamp, men jeg reagerer på at den i forholdet som trives som det er (f.eks. med å ha en grei fasade og få klærne vasket), fritas fullstendig for å bidra.

Denne mannen er jo villig for å prøve å ta i mot nærhet. Hva mere får han gjort da? Om hun er villig til da å gi ham masse nærhet så vil kanskje han også selv synes det er bra for ham. Men det er heller hun nå som ikke vil. Hun har forelsket seg i en annen og tror kanskje at alt da skal bli bra fordi det er følelser inni bildet. Om hun går inn i et nytt forhold, kan det med stor sannsynlighet snart dukke opp langt flere og større problemer enn hva hun nå har.

Dessuten kan denne flørten og forelskelsen bli borte like fort som den kom.

[laban]

Denne mannen er jo villig for å prøve å ta i mot nærhet. Hva mere får han gjort da? Om hun er villig til da å gi ham masse nærhet så vil kanskje han også selv synes det er bra for ham. Men det er heller hun nå som ikke vil. Hun har forelsket seg i en annen og tror kanskje at alt da skal bli bra fordi det er følelser inni bildet. Om hun går inn i et nytt forhold, kan det med stor sannsynlighet snart dukke opp langt flere og større problemer enn hva hun nå har.

Dessuten kan denne flørten og forelskelsen bli borte like fort som den kom.

Jeg vet ikke hvor interessert han er i å ta imot nærhet når de ikke har hatt sex siden i fjor.

Man kan bli ganske ensom med en som kanskje kan overtales til å ta imot litt nærhet hvis den utføres helt riktig og ellers synes det er greit å ha familien der som en kulisse.

Jeg sier ikke at hun bør stikke av, men jeg forstår veldig godt at hun synes det er tungt å dra lasset alene.

[Mandolaika]

Så den som er villig til å jobbe for forholdet og forsøker så godt h*n kan, har et personlig problem dersom det likevel ikke går (f.eks. fordi partneren ikke ønsker noen endring)?

Som i tilfellet trådstarter beskriver - mannen ønsker verken sex eller annen nærhet. Er det hun som da har "et personlig problem å jobbe med"?

Jeg er helt enig med deg i at man ikke skal gi seg uten kamp, men jeg reagerer på at den i forholdet som trives som det er (f.eks. med å ha en grei fasade og få klærne vasket), fritas fullstendig for å bidra.

Signeres!

[Gjest MayLynn]

"Har som sagt sett og kjenner mange skilsmissebarn og jeg syns det av og til ser for lett ut å skille seg - ser ut som om mange gir opp altfor lett."

Hvordan VET du dette, sånn helt konkret? Har du vært i deres sko, bodd hos dem i flere måneder, kjenner alle detaljer og sånn?

Nei jeg har selvfølgelig ikke det og dermed har jeg ikke rett til å ha en mening?

Forøvrig kjenner jeg noen skilte og det er flere som angrer på at de ikke forsøkte litt til å holde familien sammen. Gresset var ikke så mye grønnere på andre siden og barna ble ulykkelige.

[Sør]

Nei jeg har selvfølgelig ikke det og dermed har jeg ikke rett til å ha en mening?

Forøvrig kjenner jeg noen skilte og det er flere som angrer på at de ikke forsøkte litt til å holde familien sammen. Gresset var ikke så mye grønnere på andre siden og barna ble ulykkelige.

MayLynn:

Det er veldig mange som har holdt sammen alt for lenge "for ungenes skyld" også, når det ville vært langt bedre for ungene hvis foreldrene hadde skilt seg, i stedet for å leve i et hjem med uhygge.

Å si at "folk gir opp for tidlig" blir en enkel floskel.

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Ut fra det jeg skriver får jeg inntrykk av at mannen din vet et du er missfornøyd og vantrives selv om han kanskje ikke tar inn over seg hvor mye? Han føler seg kanskje også så trygg på at du ikke kommer til å gjøre alvor av tankene på skillsmisse at han ikke føler det nødvendig å gjøre noe med det.

''Hvorfor skilles vi ikke? Han ser ingen grunn til det, og synes vi har det greit.''

Hva tror du må til for at han skal skjønne at det ikke er greit? Eller at det skal bli så ugreit for ham også at han er villig til å gjøre noe? Og er i så fall en slik tilspissingen av problemene verdt risikoen og prisen?

''For min del, føler jeg at jeg sitter i en økonomisk felle. Vi bor i et strøk av landet som er veldig dyrt.''

Hva kan du gjøre med dette? Trenger du mer utdanning for å få en bedre betalt jobb? Burde du begynne å jobbe fulltid? Føler du at du er i en økonomisk felle, bør du helt klart jobbe målbevisst for å kunne stå klippefast på egne ben. Dette uavhengig av om detter kommer til å holde sammen eller ikke.

Som du selv sier kan du helt klart miste mer enn du vinner på en skillsmisse. Miste det du har og ikke få det du ønsker å oppnå. Ha i bakhodet at du i øyeblikket sannsynligvis ser så kullsvart på det ekteskapet du er i at du kan være blind for mange muligheter og blind for mye av det du har.

''Men hvis jeg blir i ekteskapet slik det er nå, risikerer jeg å føle at jeg kaster bort en viktig del av livet.''

Om du gjør en god jobb for barna dine, har du uansett ikke kastet bort en viktig del av livet. Barna er den delen av livet man aldri får en ny mulighet. Det meste andre kan man ta igjen senere.

Er man sulteforet på noe kan man lett tilengne dette en langt større og viktigere del av livet enn det egentlig er. I et slikt perspektiv kan man fort gjøre valg og prioriteringer man ikke blir spesielt fornøyd med i lengden.

''Jeg har nylig blitt forelsket i en bekjent, men selv om vi har en svært flørtende og god tone, kan det ikke bli til noe, for han har kone og barn.''

Om du ikke ønsker dette skal bli til noe, bør du skygge langt unna denne mannen. I din sulteforede 'tilstand' skal det nesten ingen ting før dette utvikler seg og du mister kontroll over situasjonen. Så kan du ende opp med å gjøre ting du absolutt ikke står inne for.

''Det er ikke mulig å gjøre om på fortiden, men hva skal jeg gjøre med fremtiden?''

Du har mange vanskelig valg og sikkert mange vanskelige dager foran deg. Det finnes ingen fasit. Og det finnes ingen måte å unngå tap. Kanskje det er her du må begynne: Å akseptere tap. At det vil være ting i livet du går glipp av. At noen ganger må du ofre noen gode ting for å oppnå noe annet.

Kanskje trenger du å jobbe med strategier for å takle de behovene du ikke får dekket. Å takle å leve uten ting du opplever som helt nødvendig. Det være seg bolig eller samliv.

Å akseptere tap, baner ofte veien for gode avgjørelser. Å akseptere tap handler i stor grad om å gi slipp på krav.

Om mannen din ikke vil være med på rådgivning, kan det kanskje være en idé å oppsøke rådgivning på egen hånd.

mvh

[Gjest MayLynn]

MayLynn:

Det er veldig mange som har holdt sammen alt for lenge "for ungenes skyld" også, når det ville vært langt bedre for ungene hvis foreldrene hadde skilt seg, i stedet for å leve i et hjem med uhygge.

Å si at "folk gir opp for tidlig" blir en enkel floskel.

Med vennlig hilsen

Ja vi er jo ofte uenige om ting Sør :-) Jeg mener at så lenge man faktisk snur opp ned på barnas liv så bør det være veldig veldig sterke grunner for å gå fra hverandre (Som utroskap, vold etc) og man bør ihvertfall prøve ut terapi skikkelig og helhjertet. (Selvfølgelig er det derfor lurt å vente med å få barn til man er ganske så sikker på at man får dem med rett person.)

Men jeg aksepterer at du og andre har andre meninger og går selvfølgelig ut fra at jeg får ha mine.

[PieLill]

Selvfølgelig! Men hva med når man har gjort det og allikevel ikke lykkes? Det er jo slike situasjoner jeg snakker om....

''Selvfølgelig! Men hva med når man har gjort det og allikevel ikke lykkes? Det er jo slike situasjoner jeg snakker om....''

Her er det et spørsmål om utholdenhet og hvor lenge man (bør) holder ut. Noen kan mene de har gjort alt der andre ville sagt om seg selv at de så vidt var begynt.

Man kan ikke generalisere, men etter som det finnes mange som i ettertid synes de gav opp for tidlig og for lett, er det nærliggende og tro at det var nettopp det de gjorde.

Andre har vært millimeter fra brudd, men priser seg i ettertid lykkelige fordi de heller holdt ut.

Så man bør absolutt ta høyde for at man kan gjøre dårlige avgjørelser i forhold til skillsmisse. Å oppfordre til utholdenhet for barnas skyld kan være et godt råd.

mvh

[Mandolaika]

Nei jeg har selvfølgelig ikke det og dermed har jeg ikke rett til å ha en mening?

Forøvrig kjenner jeg noen skilte og det er flere som angrer på at de ikke forsøkte litt til å holde familien sammen. Gresset var ikke så mye grønnere på andre siden og barna ble ulykkelige.

Det er ingen som sier at du ikke har rett til å ha en mening.

Jeg kjenner ingen som angrer på samlivsbrudd og de aller fleste har fått bedre liv, både de voksne og barna. Alternativet var å vokse opp i et hjem med krangling og utrygghet, noe som ikke anbefales da jeg har gjort det selv, og tatt skade av det.

Jeg får piggene ut hver gang jeg hører "holde sammen for barnas skyld". Det er faktisk noe av det dummeste jeg hører.

[Mandolaika]

''Selvfølgelig! Men hva med når man har gjort det og allikevel ikke lykkes? Det er jo slike situasjoner jeg snakker om....''

Her er det et spørsmål om utholdenhet og hvor lenge man (bør) holder ut. Noen kan mene de har gjort alt der andre ville sagt om seg selv at de så vidt var begynt.

Man kan ikke generalisere, men etter som det finnes mange som i ettertid synes de gav opp for tidlig og for lett, er det nærliggende og tro at det var nettopp det de gjorde.

Andre har vært millimeter fra brudd, men priser seg i ettertid lykkelige fordi de heller holdt ut.

Så man bør absolutt ta høyde for at man kan gjøre dårlige avgjørelser i forhold til skillsmisse. Å oppfordre til utholdenhet for barnas skyld kan være et godt råd.

mvh

Jeg er helt enig med deg, men jeg har altså selv vokst opp med foreldre som trodde de måtte holde sammen "for barnas skyld", og det de faktisk gjorde var å påføre oss stor skade. Så den kjøper jeg ikke usett, for å si det sånn!

Dessuten så er det ikke "tilskuerne" sine liv som skal være i dette, det er de som tar valgene sine liv, og barna deres.