Får jeg aldri oppleve ekte kjærlighet....?

[PieLill]

Jeg er helt enig med deg, men jeg har altså selv vokst opp med foreldre som trodde de måtte holde sammen "for barnas skyld", og det de faktisk gjorde var å påføre oss stor skade. Så den kjøper jeg ikke usett, for å si det sånn!

Dessuten så er det ikke "tilskuerne" sine liv som skal være i dette, det er de som tar valgene sine liv, og barna deres.

Nå tenker jeg ikke på holde sammen for barnas skyld som bare å dele tak og evt. soverom. Men å faktisk jobbe hardt for å få hverdagen til å fungere.

mvh

[Mandolaika]

Nå tenker jeg ikke på holde sammen for barnas skyld som bare å dele tak og evt. soverom. Men å faktisk jobbe hardt for å få hverdagen til å fungere.

mvh

Selvfølgelig, men noen ganger nytter det faktisk ikke og da må man stikke fingeren i jorda og handle. Jeg ville ikke godtatt at andre skulle satt seg til doms over når de mente jeg hadde gjort nok, prøvd nok eller holdt ut lenge nok. De er ikke i skoene til de det gjelder.

[Gjest MayLynn]

''Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). ''

Mange skilsmissebarn ser _alltid_ triste ut? Dag etter dag, år etter år?

Jeg har møtt svært få barn som alltid ser triste ut. Er du sikker på at du ikke ser litt spøkelser ved høylys dag?

(Jeg er forøvrig ikke skilt, bare nysgjerrig.)

Ja det stemmer - klart de smiler og er glade på julaften og sånn, men man kan tydelig se at de sørger - lenge. De kommer også med uttalelser som ikke er til å misforstå. Både til meg og ungene mine.

Jeg tipper alderen på barna har en del å si de fleste jeg snakker om var ca 4-7 år når foreldrene ble skilt.

Har også en gate i nabolaget der stort sett alle skilte seg med et par års mellomrom. Så det er jo en tydelig smitteeffekt. Her bodde bla hun venninna mi som nå angrer bittert på hele greia.

[Gjest MayLynn]

Det er ingen som sier at du ikke har rett til å ha en mening.

Jeg kjenner ingen som angrer på samlivsbrudd og de aller fleste har fått bedre liv, både de voksne og barna. Alternativet var å vokse opp i et hjem med krangling og utrygghet, noe som ikke anbefales da jeg har gjort det selv, og tatt skade av det.

Jeg får piggene ut hver gang jeg hører "holde sammen for barnas skyld". Det er faktisk noe av det dummeste jeg hører.

Ta et par da som eksempel. Ingen kranglig overhodet. Bare lite kommunikasjon. Og ja jeg vet det. Så blir hun forelsket i en annen og gjør det slutt.

Barna er kjempeulykkelige og flytter hit og dit. Trives ikke med det i det hele tatt. Har selv overhørt det ene barnet " skulle ønske pappa bodde sammen med mamma ennå". Personlighetsendringer hos barna.

Men slikt vil du vel ikke høre...

[Mandolaika]

Ta et par da som eksempel. Ingen kranglig overhodet. Bare lite kommunikasjon. Og ja jeg vet det. Så blir hun forelsket i en annen og gjør det slutt.

Barna er kjempeulykkelige og flytter hit og dit. Trives ikke med det i det hele tatt. Har selv overhørt det ene barnet " skulle ønske pappa bodde sammen med mamma ennå". Personlighetsendringer hos barna.

Men slikt vil du vel ikke høre...

"Ta et par da som eksempel. Ingen kranglig overhodet. Bare lite kommunikasjon. Og ja jeg vet det. Så blir hun forelsket i en annen og gjør det slutt.

Barna er kjempeulykkelige og flytter hit og dit. Trives ikke med det i det hele tatt. Har selv overhørt det ene barnet " skulle ønske pappa bodde sammen med mamma ennå". Personlighetsendringer hos barna.

Men slikt vil du vel ikke høre..."

Har jeg sagt det er ting jeg ikke vil høre? Sånn ut i fra som du skriver det her, så tror jeg helt sikkert at det er mer som er grunnen til at hun plutselig faller for en annen. Hva er f.eks. grunnen til lite kommunikasjon? Jeg synes du er litt vel forutinntatt kanskje. Vær åpen for at "there is more to the story" enn du vet. Jeg tror faktisk de langt fleste gjør det de kan for å holde sammen, er ikke dermed sagt at det går bra for det, eller at det er det beste. Kan du ikke bare stole på det?

[Gjest MayLynn]

"Ta et par da som eksempel. Ingen kranglig overhodet. Bare lite kommunikasjon. Og ja jeg vet det. Så blir hun forelsket i en annen og gjør det slutt.

Barna er kjempeulykkelige og flytter hit og dit. Trives ikke med det i det hele tatt. Har selv overhørt det ene barnet " skulle ønske pappa bodde sammen med mamma ennå". Personlighetsendringer hos barna.

Men slikt vil du vel ikke høre..."

Har jeg sagt det er ting jeg ikke vil høre? Sånn ut i fra som du skriver det her, så tror jeg helt sikkert at det er mer som er grunnen til at hun plutselig faller for en annen. Hva er f.eks. grunnen til lite kommunikasjon? Jeg synes du er litt vel forutinntatt kanskje. Vær åpen for at "there is more to the story" enn du vet. Jeg tror faktisk de langt fleste gjør det de kan for å holde sammen, er ikke dermed sagt at det går bra for det, eller at det er det beste. Kan du ikke bare stole på det?

Kjenner dette eks paret veldig godt og hun innrømmer selv også at hun kunne ha jobbet mye mer for forholdet. Det ble bare dødt etter noen travle år med små barn, anstrengt økonomi og lite tid til å pleie forholdet. "Alle andre" gikk jo fra hverandre og hun var jo forelsket...

Jeg har ikke sagt et eneste fordømmende ord til dem, har vært en god venninne men det betyr ikke at jeg kan si hva jeg mener her på Dol.

Jeg har også blitt betatt av andre men det går faktisk an å kontrollere det. Det går over. Vi har hatt kranler også - store - men har arbeidet oss igjennom det. Nå har vi det supert og elsker hverandre. Men det har vært perioder jeg ikke følte det slik. Men har jeg valgt mannen min og å få barn med ham så skal det ikke være så lett å gi opp.

[Gjest MayLynn]

Kjenner dette eks paret veldig godt og hun innrømmer selv også at hun kunne ha jobbet mye mer for forholdet. Det ble bare dødt etter noen travle år med små barn, anstrengt økonomi og lite tid til å pleie forholdet. "Alle andre" gikk jo fra hverandre og hun var jo forelsket...

Jeg har ikke sagt et eneste fordømmende ord til dem, har vært en god venninne men det betyr ikke at jeg kan si hva jeg mener her på Dol.

Jeg har også blitt betatt av andre men det går faktisk an å kontrollere det. Det går over. Vi har hatt kranler også - store - men har arbeidet oss igjennom det. Nå har vi det supert og elsker hverandre. Men det har vært perioder jeg ikke følte det slik. Men har jeg valgt mannen min og å få barn med ham så skal det ikke være så lett å gi opp.

Æh - skulle være et IKKE inni der en plass...

[Mandolaika]

Kjenner dette eks paret veldig godt og hun innrømmer selv også at hun kunne ha jobbet mye mer for forholdet. Det ble bare dødt etter noen travle år med små barn, anstrengt økonomi og lite tid til å pleie forholdet. "Alle andre" gikk jo fra hverandre og hun var jo forelsket...

Jeg har ikke sagt et eneste fordømmende ord til dem, har vært en god venninne men det betyr ikke at jeg kan si hva jeg mener her på Dol.

Jeg har også blitt betatt av andre men det går faktisk an å kontrollere det. Det går over. Vi har hatt kranler også - store - men har arbeidet oss igjennom det. Nå har vi det supert og elsker hverandre. Men det har vært perioder jeg ikke følte det slik. Men har jeg valgt mannen min og å få barn med ham så skal det ikke være så lett å gi opp.

Jeg sier ikke at det ikke finnes par som gir opp for lett og hun du sikter til her sier jo selv at hun ga opp for lett. Da er jo det noe annet enn at du skal sitte og avgjøre om andre har gitt opp for lett eller ei. :-)

Det er flott at dere har arbeidet dere gjennom problemene og elsker hverandre, men dere har kanskje familie i nærheten? Vil bare at du skal være åpen for at det kan høre mye mer til mange historier enn det du kjenner til. Hva som skjer bak husets fire vegger andre steder vet man svært lite om.

[Gjest MayLynn]

Jeg sier ikke at det ikke finnes par som gir opp for lett og hun du sikter til her sier jo selv at hun ga opp for lett. Da er jo det noe annet enn at du skal sitte og avgjøre om andre har gitt opp for lett eller ei. :-)

Det er flott at dere har arbeidet dere gjennom problemene og elsker hverandre, men dere har kanskje familie i nærheten? Vil bare at du skal være åpen for at det kan høre mye mer til mange historier enn det du kjenner til. Hva som skjer bak husets fire vegger andre steder vet man svært lite om.

Ja da jeg vet selvfølgelig at det kan være mye bak veggene som vi ikke vet om men det kan det være hos de som ser lykkelige ut også. Jeg mener bare at man ikke må gi opp for lett, men virkelig jobbe for forholdet når man har barn.

Nei vi har ikke mye familie i nærheten - forstår ikke helt hvordan det er relevant??? Barnevakt? Det har vi lite av men har ei jente vi kan spørre.

[Gjest togli]

Det høres ikke greit ut men prøv nå iallefall familieterapi. Jeg syns det skal sitte VELDIG langt inne å skille seg når man har barn. Man snur jo opp ned på hele livet deres. Men det er sikkert lett å si når man ikke er i en tilsvarende situasjon... Jeg har vært sint/lei nok til å skilles jeg også men så plutselig er man i en kjemperomantisk tid - så det går opp og ned.

Kjenner jo mange barn av skilte foreldre og må bare ærlig talt si at jeg syns synd på mange av dem. De ser triste ut - lenge (alltid). Dette provoserer sikkert - men det er faktisk slik. Og ja - jeg hadde vært villig til å ofre veldig mye bare barna mine hadde det bra. (Dårlig sexliv hadde ihvertfall ikke vært nok til å skille meg). Men klart i et forhold med utroskap/vold - det blir noe annet. Men det er det jo ikke her?

Forhold går opp og ned for alle - og hvis man blir forelsket i andre så virker ihvertfall ikke det man har hjemme særlig fristende.

Mine barn takler utrolig godt at pappaen og jeg har gått fra hverandre...Yngste på seks har selv sagt at hun synes det er best vi ikke bor sammen fordi det ble "slitsomt" (vi krangla sjelden, men allikevel..). Det ungene synes er trist er at pappaen ikke er like opptatt av dem som før og at de nok innimellom føler seg litt "oversett".... Greier mamma og pappa å samarbeide godt, så har ungene det som regel bra også! Det er langt verre for barn å leve i en "krigssone" eller i et hjem der de merker at mor/far har kalde følelser for hverandre... Jeg tror det vil prege dem i større grad enn en "god" ( i den grad man kan kalle en skilsmisse "god";-)) skilsmisse gjør.

[Sør]

Mine barn takler utrolig godt at pappaen og jeg har gått fra hverandre...Yngste på seks har selv sagt at hun synes det er best vi ikke bor sammen fordi det ble "slitsomt" (vi krangla sjelden, men allikevel..). Det ungene synes er trist er at pappaen ikke er like opptatt av dem som før og at de nok innimellom føler seg litt "oversett".... Greier mamma og pappa å samarbeide godt, så har ungene det som regel bra også! Det er langt verre for barn å leve i en "krigssone" eller i et hjem der de merker at mor/far har kalde følelser for hverandre... Jeg tror det vil prege dem i større grad enn en "god" ( i den grad man kan kalle en skilsmisse "god";-)) skilsmisse gjør.

Det er en god vurdering, og jeg har hørt/lest mange fagpersoner som har sagt det samme.

Med vennlig hilsen

[Gjest MayLynn]

Mine barn takler utrolig godt at pappaen og jeg har gått fra hverandre...Yngste på seks har selv sagt at hun synes det er best vi ikke bor sammen fordi det ble "slitsomt" (vi krangla sjelden, men allikevel..). Det ungene synes er trist er at pappaen ikke er like opptatt av dem som før og at de nok innimellom føler seg litt "oversett".... Greier mamma og pappa å samarbeide godt, så har ungene det som regel bra også! Det er langt verre for barn å leve i en "krigssone" eller i et hjem der de merker at mor/far har kalde følelser for hverandre... Jeg tror det vil prege dem i større grad enn en "god" ( i den grad man kan kalle en skilsmisse "god";-)) skilsmisse gjør.

Er klar over at det ikke er bra å krangle foran ungene - men det har vi også gjort. Ikke alltid så lett å la være å ta ting med en gang, selv om man burde ha behersket seg i forhold til ungene. Men håper da ikke at vi heller burde ha skilt oss.... Det har jo aldri vært noe langvarig og er sjelden nå når ungene har blitt større. Vi er ikke så utslitte pga søvnmangel etc... Og vi elsker jo hverandre - men det har som sagt vært perioder hvor jeg ikke har følt det slik. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg kanskje skilt meg? Eller - hadde vi ikke hatt barn så hadde vi hatt mye mer tid til å pleie forholdet og ikke vært så utslitte så jeg tror ikke det. Men uansett - vi har komt oss gjennom vanskelige perioder selv om man ikke alltid har sett lyset i tunnellen der og da.

[Gjest togli]

Det er en god vurdering, og jeg har hørt/lest mange fagpersoner som har sagt det samme.

Med vennlig hilsen

Jeg opplever iallefall at barna har mer "ro" over seg nå...De vet at helgene med meg, samt hverdagene er mer "harmoniske". Det jeg tror de kan kjenne litt slitsomt er pakking av ting og tang når de skal til pappaen...

[Gjest togli]

Er klar over at det ikke er bra å krangle foran ungene - men det har vi også gjort. Ikke alltid så lett å la være å ta ting med en gang, selv om man burde ha behersket seg i forhold til ungene. Men håper da ikke at vi heller burde ha skilt oss.... Det har jo aldri vært noe langvarig og er sjelden nå når ungene har blitt større. Vi er ikke så utslitte pga søvnmangel etc... Og vi elsker jo hverandre - men det har som sagt vært perioder hvor jeg ikke har følt det slik. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg kanskje skilt meg? Eller - hadde vi ikke hatt barn så hadde vi hatt mye mer tid til å pleie forholdet og ikke vært så utslitte så jeg tror ikke det. Men uansett - vi har komt oss gjennom vanskelige perioder selv om man ikke alltid har sett lyset i tunnellen der og da.

Det er jo normalt at et forhold går i bølgedaler, og det tror jeg alle forhold gjør

For min del ble jeg "syk" tilslutt fordi forholdet kun lå på "bunn" de siste årene. Det var rett og slett "tomt" fra min side, så jeg var ulykkelig og hadde ikke noe valg. Det skal ikke være slik at man gruer seg til ektefellen kommer hjem fra jobb eller gruer seg til å legge seg i samme seng om kvelden..... og når den følelsen vedvarer i flere år så tenker jeg at det ikke er verdt det..

[Mandolaika]

Ja da jeg vet selvfølgelig at det kan være mye bak veggene som vi ikke vet om men det kan det være hos de som ser lykkelige ut også. Jeg mener bare at man ikke må gi opp for lett, men virkelig jobbe for forholdet når man har barn.

Nei vi har ikke mye familie i nærheten - forstår ikke helt hvordan det er relevant??? Barnevakt? Det har vi lite av men har ei jente vi kan spørre.

Jeg tror de aller fleste jobber for forholdet før de evt. gir opp, for det er ikke alt som kan fikses.

Forstår du ikke hvorfor det kan være relevant om man har familie i nærheten eller ikke?

[Gjest Näckrosa]

Først vil jeg si at jeg vet litt om hvordan du har det. Levde 12 år selv, i et ikke-greit-forhold.

Jeg er skilt på 4. året, har etablert meg på nytt, med barna mine, og har det veldig bra! Kjæreste har jeg også fått, men han vil jeg ikke ha flyttende inn til meg.. Jeg vil ha ham som kjæreste og ikke samboer. Tror det fungerer best på sikt :

Jeg ser ingen grunn til at du skal fortsette å leve i dette ekteskapet. HVis dere har prøvd det som prøves kan, av familieterapi e.l, og gjort en iherdig innsats begge to, ville jeg ikke nølt lengre, men tatt ut separasjon.

Menn har det som regel greit de, hvis alt går som "normalt".. Vi kvinner er ikke slik laget.

Når du nå har tenkt tanken ut og stiller dette sp.målet på dol, har du kommet såpass langt, at jeg synes du bør gjøre noe med livet ditt.

Begynn å se etter muligheten for å få full stilling, ev. bytt jobb (det gjorde jeg.. hadde kun deltid), når det er på plass, har du god mulighet til å klare deg godt på egenhånd.

Jeg lover deg ikke at du vil møte "den ekte kjærligheten", men du vil i allefall ha større mulighet, på sikt..

Lykke til!

[Gjest Näckrosa]

Jeg opplever iallefall at barna har mer "ro" over seg nå...De vet at helgene med meg, samt hverdagene er mer "harmoniske". Det jeg tror de kan kjenne litt slitsomt er pakking av ting og tang når de skal til pappaen...

Mine barn slipper å pakke.. Pappan dems og jeg har tøy til de hver for oss, så vasker vi og bytter omhverandre..

Nå skal det sies at vi bor ganske nær hverandre og samarbeider godt. Er jo litt forskjell det, men barna slipper i allefall å "bo i en koffert"...

[Gjest togli]

Mine barn slipper å pakke.. Pappan dems og jeg har tøy til de hver for oss, så vasker vi og bytter omhverandre..

Nå skal det sies at vi bor ganske nær hverandre og samarbeider godt. Er jo litt forskjell det, men barna slipper i allefall å "bo i en koffert"...

Det har forsåvidt vi også, men så er det litt sånn at spesielt de to eldste vil ha akkurat _den_ buksa/genseren hos pappa også osv..

Pr idag bor han så trangt at han vil ha minst mulig av ungene sitt ting og tang hos seg.... men fra neste sommer får han større plass, så jeg håper han kan tenke seg å kjøpe litt egne klær til dem til bruk hjemme hos ham... tror ting blir bedre da:)

[Gjest MayLynn]

Jeg tror de aller fleste jobber for forholdet før de evt. gir opp, for det er ikke alt som kan fikses.

Forstår du ikke hvorfor det kan være relevant om man har familie i nærheten eller ikke?

Egentlig forstod jeg ikke det med familie nei? Men jeg tippet det var pga mulighetene for avlastning?

[Mandolaika]

Egentlig forstod jeg ikke det med familie nei? Men jeg tippet det var pga mulighetene for avlastning?

Selvfølgelig, muligheter for avlastning og til å kunne gjøre noe sammen som par.