Klarer ikke å like kjærestens datter

[Gjest !!!!!!!]

Jeg har tre barn. Kjæresten har ett.

For meg, er hun et bortskjemt barn, som får gjøre hva hun vil, får det hun vil, som ikke trenger å lære normal folkeskikk, hun er 5 år og kravstor.

En liten "prinsesse", som skal ha alt etter sin pipe. Får hun ikke det, begynner hun å argumentere med at "Pappa, du vet at jeg ikke ville ha sånn, så hvorfor har vi det da?", "Pappa, hvorfor har du ikke fjernet glasset mitt fra bordet? Jeg sa jo at jeg ikke likte den brusen, og nå står det her fremdeles". "Pappa, hent teppet til meg, har jeg sagt"

Hun spør ikke om å få mat, hun sier; "hvor er resten av pizzaen fra middagen? Jeg vil ha!!", Setter jeg frem noe på bordet, har hun forsynt seg to ganger før jeg rekker å si "Vær så god".

Sorry, men jeg klarer ikke å like henne..

[Sør]

For å sitere deg selv: "hun er 5 år"

I tillegg har hun opplevd skillsmisse (formodentlig), og at faren hennes har flyttet inn med en stemor som tydeligvis ikke liker henne.

Jeg vil påstå at du plikter å like henne slik hun er (det er hun som er i en vanskelig situasjon, ikke deg), og så kan du påpeke "bortskjemtheten" til faren.

Og bortskjemtheten er jo neppe hennes feil, men foreldrenes.

Her er det DU som er voksenpersonen.

Med vennlig hilsen

[mariaflyfly]

Du er voksen, hun er 5 år. Det er ditt ansvar å skape en ok relasjon til henne dersom du fortsatt skal ha et forhold til faren hennes.

Du har to valg: Bestemme deg for å like henne og ta initiativ til at dere skal ha det hyggelig, eller dumpe kjæresten din.

[Gjest !!!!!!!]

For å sitere deg selv: "hun er 5 år"

I tillegg har hun opplevd skillsmisse (formodentlig), og at faren hennes har flyttet inn med en stemor som tydeligvis ikke liker henne.

Jeg vil påstå at du plikter å like henne slik hun er (det er hun som er i en vanskelig situasjon, ikke deg), og så kan du påpeke "bortskjemtheten" til faren.

Og bortskjemtheten er jo neppe hennes feil, men foreldrenes.

Her er det DU som er voksenpersonen.

Med vennlig hilsen

Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.

Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..

Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.

Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.

[Sør]

Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.

Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..

Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.

Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.

''Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.''

Vel, det er ikke en mulighet at årsaken til bortskjemtheten ligger der?

''Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..''

Så hvem sin feil er dette da - femåringen, eller faren som har gjort henne bortskjemt?

''Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.''

For å si det rett ut - du virker mer sjalu på at hun er i hans liv.

''Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.''

Hun er FEM år! Og hvis du har forsøkt siden hun var 2-3 år, så blir jo ikke saken bedre.

DU er den voksne (eller skal være det) i denne situasjonen. Du må kunne håndtere en 5-åring!

[Gjest surreal]

Ærlig talt. Dette handler ikke om "å like jenta" - det er snakk om en 5 åring!! Oppførselen hennes trenger nødvendigvis ikke ha noe med hennes personlighet å gjøre, det har mest med oppdragelse, eller mangel på sådan. Det er far du her bør ha problemer med å like, når han klarer å forme sitt eneste barn til et bortskjemt, kravstort og uspiselig lite vesen. Hva med å ta en prat - prøv å få han til å foksere på de virkelige verdiene i samspillet med sin datter?

Sitte på fanget, lese en bok, si takk for maten, rydde vekk sine egne ting? Gjøre hyggelige ting sammen, snakke til hverandre på en hyggelig måte, uten å kreve, forlange eller kommandere. "Spør hvis du vil noe", bruk hyggelig stemme, ikke sutrestemmen osv. Han bør irettesette og sette henne på plass når hun er ufin og uhøflig.

Jeg jobber med barn, og har ikke noe problemer med å si fra til andre folk sine barn, når de oppfører seg på en måte som er upassende. Du må tenke på det ordtaket "it takes a village to raise a child", vi er alle med å oppdrar ungene rundt oss. Ved å ikke si fra hva du reagerer på, så samtykker du!

For å sette dette litt i konkrete eksempler på hva du kan bidra med:

Før hun rekker å forlange at andre skal ordne ting for henne, så sier du: "*Anna*, vet du hva jeg tror? Jeg tror du er så stor og flink at du klarer å rydde inn koppen din i oppvaskmaskinen selv!"

*Anna*, i dag skal vi bake pepperkaker, vil du hjelpe til? Her er melet, og oppi her må vi ha krydder... bla bla bla, snakk i vei på en hyggelig måte, og legg forventninger til at hun er jo så stor jente at DETTE kan hun klare helt flott! Legg opp til hyggelige situasjoner som kan bedre samspillet.

Du bør også ta en prat med din mann og si hva du reagerer på. Dette er følsomt, men kanskje han sliter og syns det er vanskelig å sette grenser. Siden han er alenefar, så er det sikkert masse dårlig samvittighet og kompensering for samvær....? Eller at han bare ikke ser hva han egentlig gjør når han lar henne holde på som dette.

Bli enige om noen få ting det er lurt å satse på i begynnelsen, feks. at hun selv rydder koppen sin. Irettesett henne når hun kommanderer pappa/andre rundt - "nei, ærlig talt *Anna*, skal ikke du snart begynne på skolen da? Dette klarer du helt fint selv!".

Problemet er jo at far må være med på leken, han må slutte å sy puter under armene på henne, for dette blir bare værre og værre med årene om det forsetter....

[Gjest segunda]

Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.

Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..

Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.

Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.

Slik du fremsetter det så er valget ditt å dumpe kjæresten. Hun er fem år og femåringer er ofte prinsesser. Barn er sensitive for om voksne liker dem eller ikke, og dette kan være hennes måte å heve seg selv på.

Hvordan er samarbeidet mellom foreldrene? Hvis du har tenkt et forhold videre med denne mannen så må du snu på holdningene dine. Det er din oppgave som voksent menneske å ta ansvar overfor dette barnet uten å gå inn i foreldrerolle. Det er for egoistisk å tenke at her har du ingen plikter. Hvis du mener at du har rett til å være egoist så bør du holde deg unna alle forhold.

[nitty-gritty]

Dette er normal oppførsel fra en 5-åring. Noen mennesker er "enkle" og framstår perfekt oppdratt fra 2-årsalderen, andre har en mer bestemt personlighet. Hun høres ut som en oppvakt og intelligent jente som prøver, slik du gjør, å få verden slik hun ønsker den.

Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).

Fokuser på de gode sidene og legg opp til at hun skal få vise seg fram på de arenaene. Barn som henne kan ofte være selvsikre, ressurssterke emosjonelt, omsorgsfull mot yngre barn og flinke akademisk. Det er ikke selvsagt at dette er hennes styrker, men det kan gi deg noen ideer for hvor du kan begynne å lete.

[Luska]

Først vil jeg si at jeg forstår følelsen du har. Jeg har også møtt unger som jeg har hatt veldig store problemer med å like, nettopp pga. dårlig oppdragelse.

Når det er sagt, så er den dårlige oppdragelsen foreldrenes skyld, ikke barnets. Så lenge barnet kun er 5 år, har hun heller ikke forutsetning til å tenke selv i retning "sånn kan jeg jo ikke oppføre meg." eller "sånn kan jeg ikke si", hvis det aldri har blitt stilt krav til henne i den retningen.

Hvis du har planer om å fortsette forholdet til jentas far, så vil du naturlig nok ha en viktig rolle under barnets oppvekst. Da er det naturlig at også du deltar i oppdragelsen. Prat med faren (og evt. mora hvis det er aktuelt), slik at dere sammen kan komme fram til en fornuftig måte å oppdra jenta på.

Foreldrene bør jo også være interessert i at barnet deres ikke skal være en bortskjemt, ekkel unge som blir dårlig likt av andre.

(Forutsetter her at jentas oppførsel virkelig er som du beskriver i startinnlegget ditt, og ikke at det er din misliken av jenta som i bunn og grunn farger din oppfatning av henne)

[Luska]

Dette er normal oppførsel fra en 5-åring. Noen mennesker er "enkle" og framstår perfekt oppdratt fra 2-årsalderen, andre har en mer bestemt personlighet. Hun høres ut som en oppvakt og intelligent jente som prøver, slik du gjør, å få verden slik hun ønsker den.

Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).

Fokuser på de gode sidene og legg opp til at hun skal få vise seg fram på de arenaene. Barn som henne kan ofte være selvsikre, ressurssterke emosjonelt, omsorgsfull mot yngre barn og flinke akademisk. Det er ikke selvsagt at dette er hennes styrker, men det kan gi deg noen ideer for hvor du kan begynne å lete.

''Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).''

Ikke enig. Eller, jeg er enig i at 5-åringer kan være egoistiske. Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.

Da mitt barn var på den aldreren og prøvde seg på å kommandere, fikk hun beskjed om at det var ikke måten å be om ting på, og heller lot jeg meg ikke kommandere til å hente ditt og datt eller ta vekk ditt og datt fra bordet bare fordi det ikke passet henne å ha det der.

Dette er en del av hva jeg kaller å oppdra et barn. For min del er resultatet et barn som ikke utelukkende forventer å bli oppvartet på alle kanter. Ja, jeg kan hente et teppe til henne hvis det er naturlig, og jeg kan også gjøre andre tjenester for henne hvis det faller seg naturlig. Men hun forventer det ikke uten videre. Jeg er ikke tjeneren hennes.

[Gjest Hulderen]

Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.

Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..

Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.

Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.

''Det er ikke min plikt å oppdra hans barn.''

"Plikt" er et hardt ord. Nei, juridisk har du ikke noe ansvar for henne. Men moralsk så har du det. Som kjæreste til faren hennes er du en viktig voksenperson i hennes liv. Når du er sammen med faren hennes, så er hun en del av pakken, og det er naturlig at du er med på opdragelse og omsorg. Du har barn selv. Da bør du vite at barn stadig leter etter grenser. Prøver å finne ut hvor de går, og så tøyer dem. Da er det viktig at dere setter disse grensene, og holder på dem. En 5-åring vet ikke at hun ikke alltid skal oppvartes av sin far, når ingen har satt grenser for henne.

Hvordan er det, involverer kjæresten din seg noe i dine barn? Gjør han noe for dem, tar noe ansvar der? Hvis dere begge bare er opptatt av egne barn og ikke stiller opp for partnerens, så har dere et dårlig forhold som er lite å bygge videre på.

[nitty-gritty]

''Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).''

Ikke enig. Eller, jeg er enig i at 5-åringer kan være egoistiske. Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.

Da mitt barn var på den aldreren og prøvde seg på å kommandere, fikk hun beskjed om at det var ikke måten å be om ting på, og heller lot jeg meg ikke kommandere til å hente ditt og datt eller ta vekk ditt og datt fra bordet bare fordi det ikke passet henne å ha det der.

Dette er en del av hva jeg kaller å oppdra et barn. For min del er resultatet et barn som ikke utelukkende forventer å bli oppvartet på alle kanter. Ja, jeg kan hente et teppe til henne hvis det er naturlig, og jeg kan også gjøre andre tjenester for henne hvis det faller seg naturlig. Men hun forventer det ikke uten videre. Jeg er ikke tjeneren hennes.

Jeg sa ingenting om hvorvidt de skal få "ture fram", men å mislike et barn fordi det oppfører seg som nettopp et barn er regelrett unødvendig. Jeg vil heller ikke kalle alle reaksjoner vi har i forhold til barna oppdragelse.

Om partneren min kommanderte meg rundt, så hadde jeg sagt: "Jeg gidder ikke gjøre noe for deg når du snakker slik til meg. Da får du gjøre det selv." Akkurat det samme som jeg hadde sagt om ett av barna mine forsøkte seg på det.

Jeg hadde ikke reagert i et forsøk på å manipulere deres personlighet eller oppførsel, men for å sette grenser for hvordan JEG vil behandles.

Trådstarter ønsker at kjæresten hennes skal sette disse grensene for sin datter, men det ønsker ikke han. Han liker situasjonen slik den er. Da er det fint om 5-åringen lærer at ikke alle vil respondere positivt på den typen kommandering, selv om pappaen er en av de som trives med det.

Det kreves ikke oppdragelse eller taktikk. Det krever ikke en gang samhandling. Alt trådstarter trenger å gjøre er og sette sine egne personlige grenser.

[Katt-ja]

''Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).''

Ikke enig. Eller, jeg er enig i at 5-åringer kan være egoistiske. Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.

Da mitt barn var på den aldreren og prøvde seg på å kommandere, fikk hun beskjed om at det var ikke måten å be om ting på, og heller lot jeg meg ikke kommandere til å hente ditt og datt eller ta vekk ditt og datt fra bordet bare fordi det ikke passet henne å ha det der.

Dette er en del av hva jeg kaller å oppdra et barn. For min del er resultatet et barn som ikke utelukkende forventer å bli oppvartet på alle kanter. Ja, jeg kan hente et teppe til henne hvis det er naturlig, og jeg kan også gjøre andre tjenester for henne hvis det faller seg naturlig. Men hun forventer det ikke uten videre. Jeg er ikke tjeneren hennes.

''Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.''

Nemlig.

Jeg tror at pipen hadde vært en helt annen i svarene hvis spørsmålet gikk på om dette var grei oppførsel generelt sett - og det ikke hadde vært nevnt at det gjaldt en stedatter... ;-)

Selvsagt er trådstarter voksen og burde kanskje kunne takle dette, men selv voksne kan få nok. Dette med at man burde kjenne en situasjon selv på kroppen før man kritiserer kategorisk,- det gjelder sjelden i stemor/stefar/stebarn-forhold.

[nitty-gritty]

''Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.''

Nemlig.

Jeg tror at pipen hadde vært en helt annen i svarene hvis spørsmålet gikk på om dette var grei oppførsel generelt sett - og det ikke hadde vært nevnt at det gjaldt en stedatter... ;-)

Selvsagt er trådstarter voksen og burde kanskje kunne takle dette, men selv voksne kan få nok. Dette med at man burde kjenne en situasjon selv på kroppen før man kritiserer kategorisk,- det gjelder sjelden i stemor/stefar/stebarn-forhold.

Nå har jeg faktisk mye erfaring med disse relasjonene Jeg har også erfaring med barn jeg ikke kommer så godt overens med (uten at det betyr at jeg misliker barnet).

Jeg oppfordret jo heller aldri trådstarter til å "la barnet ture fram". Men å tillegge et barn som er kommanderende så negative karakteristikker at man regelrett misliker det er ganske grovt.

[Gjest Elextra]

''Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.''

Nemlig.

Jeg tror at pipen hadde vært en helt annen i svarene hvis spørsmålet gikk på om dette var grei oppførsel generelt sett - og det ikke hadde vært nevnt at det gjaldt en stedatter... ;-)

Selvsagt er trådstarter voksen og burde kanskje kunne takle dette, men selv voksne kan få nok. Dette med at man burde kjenne en situasjon selv på kroppen før man kritiserer kategorisk,- det gjelder sjelden i stemor/stefar/stebarn-forhold.

''Jeg tror at pipen hadde vært en helt annen i svarene hvis spørsmålet gikk på om dette var grei oppførsel generelt sett - og det ikke hadde vært nevnt at det gjaldt en stedatter... ;-)

''

Tror jeg også. Har mistanke om at mange får piggene ut her.

[Luska]

Jeg sa ingenting om hvorvidt de skal få "ture fram", men å mislike et barn fordi det oppfører seg som nettopp et barn er regelrett unødvendig. Jeg vil heller ikke kalle alle reaksjoner vi har i forhold til barna oppdragelse.

Om partneren min kommanderte meg rundt, så hadde jeg sagt: "Jeg gidder ikke gjøre noe for deg når du snakker slik til meg. Da får du gjøre det selv." Akkurat det samme som jeg hadde sagt om ett av barna mine forsøkte seg på det.

Jeg hadde ikke reagert i et forsøk på å manipulere deres personlighet eller oppførsel, men for å sette grenser for hvordan JEG vil behandles.

Trådstarter ønsker at kjæresten hennes skal sette disse grensene for sin datter, men det ønsker ikke han. Han liker situasjonen slik den er. Da er det fint om 5-åringen lærer at ikke alle vil respondere positivt på den typen kommandering, selv om pappaen er en av de som trives med det.

Det kreves ikke oppdragelse eller taktikk. Det krever ikke en gang samhandling. Alt trådstarter trenger å gjøre er og sette sine egne personlige grenser.

Du og jeg er nok egentlig ikke så uenige. Men jeg syns det er en ærlig sak at trådstarter misliker barnet pga. væremåten. MEN - og det skrev jeg også i svaret mitt til trådstarter - siden hun er den voksne her, så har hun et ansvar for å påvirke foreldrene og evt. delta selv i å oppdra barnet slik at det ikke ender opp med å fortsette å være bortskjemt og ufordragelig.

Å mislike en barn som oppfører seg dårlig, syns jeg ikke er unaturlig - selvom det jo er foreldrene som har sviktet når det gjelder oppdragelse.

[Gjest !!!!!!!]

Først vil jeg si at jeg forstår følelsen du har. Jeg har også møtt unger som jeg har hatt veldig store problemer med å like, nettopp pga. dårlig oppdragelse.

Når det er sagt, så er den dårlige oppdragelsen foreldrenes skyld, ikke barnets. Så lenge barnet kun er 5 år, har hun heller ikke forutsetning til å tenke selv i retning "sånn kan jeg jo ikke oppføre meg." eller "sånn kan jeg ikke si", hvis det aldri har blitt stilt krav til henne i den retningen.

Hvis du har planer om å fortsette forholdet til jentas far, så vil du naturlig nok ha en viktig rolle under barnets oppvekst. Da er det naturlig at også du deltar i oppdragelsen. Prat med faren (og evt. mora hvis det er aktuelt), slik at dere sammen kan komme fram til en fornuftig måte å oppdra jenta på.

Foreldrene bør jo også være interessert i at barnet deres ikke skal være en bortskjemt, ekkel unge som blir dårlig likt av andre.

(Forutsetter her at jentas oppførsel virkelig er som du beskriver i startinnlegget ditt, og ikke at det er din misliken av jenta som i bunn og grunn farger din oppfatning av henne)

Jeg arbeider selv med barn, og har som sagt, 3 selv.

Jenta er fylt 6, og ikke 5, slik jeg skrev. Ble en trykkfeil der.

Foreldrene samarbeider ikke. De snakkes såvidt. Dette i seg selv, må jo være dramatisk for jenta...

Kjæresten sier han "aldri har problemer med at datteren oppfører seg dårlig", når de er sammen. Jeg har vel tenkt og sett selv, at det ikke er noe problem å ha ETT barn. Når man har et barn alene, går ting somregel på skinner (hadde selv enebarn ganske lenge).

At hun da forsyner seg uten at det er sagt vær så god, at hun får det hun vil i butikken, at hun kan kommandere.. Ja, det er noe man kanskje ikke ser så godt konsekvensen av, når man har kun dette ene barnet, som man vil overøse alt mulig. Stakkars, hun ser kun seg selv, og mener at alt skal gjøres som hun vil og slik hun liker.

Jeg har selv vært der... og ja, min eldste sønn har vært ganske udregelig pga dette. -Men vi fikk to til, ganske tett, og klarte å se det og begynne å sette grenser.

Når samboeren min sier ja og ha til hennes kommandering, lar henne ta siste kaka på fatet, uten å spørre om andre vil ha, lar henne spise av pålegget på skiva for så å ta nytt (når vi har sagt nei) osv.. er det ikke mye jeg kan gjøre. Jeg har git ham beskjed..

Han mener jeg oppdrar mine forskjellig, og at hans ikke gjør de store feilene.. Han ser ikke at barn må ha grenser, at de må oppdras likt og ulikt i forhold til hvem de er...

Men altså.. jeg har dette barnet opp i halse, og ja, kanskje fordi hun er "Prinsessen" i familiene, både på fars og mors..

Jeg vet at dette ikke er barnets skyld, men jeg har fortsatt trøbbel med å like henne.

[Katt-ja]

Nå har jeg faktisk mye erfaring med disse relasjonene Jeg har også erfaring med barn jeg ikke kommer så godt overens med (uten at det betyr at jeg misliker barnet).

Jeg oppfordret jo heller aldri trådstarter til å "la barnet ture fram". Men å tillegge et barn som er kommanderende så negative karakteristikker at man regelrett misliker det er ganske grovt.

Nå var det ikke spesielt ditt svar jeg kommenterte,- mer generelt sett...

Men, det virker for meg som du synes "mislike" er veldig sterkt ord. Høres mer ut som du tolker det som "hate".

[nitty-gritty]

Du og jeg er nok egentlig ikke så uenige. Men jeg syns det er en ærlig sak at trådstarter misliker barnet pga. væremåten. MEN - og det skrev jeg også i svaret mitt til trådstarter - siden hun er den voksne her, så har hun et ansvar for å påvirke foreldrene og evt. delta selv i å oppdra barnet slik at det ikke ender opp med å fortsette å være bortskjemt og ufordragelig.

Å mislike en barn som oppfører seg dårlig, syns jeg ikke er unaturlig - selvom det jo er foreldrene som har sviktet når det gjelder oppdragelse.

''Du og jeg er nok egentlig ikke så uenige. Men jeg syns det er en ærlig sak at trådstarter misliker barnet pga. væremåten. MEN - og det skrev jeg også i svaret mitt til trådstarter - siden hun er den voksne her, så har hun et ansvar for å påvirke foreldrene og evt. delta selv i å oppdra barnet slik at det ikke ender opp med å fortsette å være bortskjemt og ufordragelig.''

Her er vi nok langt fra enige. Hun skal ikke påvirke foreldrene til noe som helst. Hun kan snakke med faren og spørre om han trives med relasjonen til datteren slik den er (og det gjør han visst) og hun kan påpeke at han framstår grenseløs (noe som er uheldig for barnets utvikling, men ikke katastrofalt).

Det hun først og fremst skal gjøre er å etablere sine EGNE grenser. Ikke i en oppdragelsestaktikk, men for å være seg selv og bygge sin relasjon til jenta uavhengig av hva foreldrene driver med av service. Hun kan også slutte og irritere seg over alt pappaen gjør for datteren, da det tross alt ikke påvirker henne. De må få ha sitt forhold i fred for nykjærester.

''Å mislike en barn som oppfører seg dårlig, syns jeg ikke er unaturlig - selvom det jo er foreldrene som har sviktet når det gjelder oppdragelse.''

Å mislike et kommanderende og egoistisk barn på fem år er kanskje ikke unaturlig, men det er i alle tilfeller unødvendig. Igjen; alt trådstarter behøver å gjøre er å etablere sine egne grenser. Når 5-åringen ikke kommer noen vei med pappas kjæreste, så vil ikke denne typen oppførsel bli rettet mot trådstarter.

[Gjest Elextra]

Jeg arbeider selv med barn, og har som sagt, 3 selv.

Jenta er fylt 6, og ikke 5, slik jeg skrev. Ble en trykkfeil der.

Foreldrene samarbeider ikke. De snakkes såvidt. Dette i seg selv, må jo være dramatisk for jenta...

Kjæresten sier han "aldri har problemer med at datteren oppfører seg dårlig", når de er sammen. Jeg har vel tenkt og sett selv, at det ikke er noe problem å ha ETT barn. Når man har et barn alene, går ting somregel på skinner (hadde selv enebarn ganske lenge).

At hun da forsyner seg uten at det er sagt vær så god, at hun får det hun vil i butikken, at hun kan kommandere.. Ja, det er noe man kanskje ikke ser så godt konsekvensen av, når man har kun dette ene barnet, som man vil overøse alt mulig. Stakkars, hun ser kun seg selv, og mener at alt skal gjøres som hun vil og slik hun liker.

Jeg har selv vært der... og ja, min eldste sønn har vært ganske udregelig pga dette. -Men vi fikk to til, ganske tett, og klarte å se det og begynne å sette grenser.

Når samboeren min sier ja og ha til hennes kommandering, lar henne ta siste kaka på fatet, uten å spørre om andre vil ha, lar henne spise av pålegget på skiva for så å ta nytt (når vi har sagt nei) osv.. er det ikke mye jeg kan gjøre. Jeg har git ham beskjed..

Han mener jeg oppdrar mine forskjellig, og at hans ikke gjør de store feilene.. Han ser ikke at barn må ha grenser, at de må oppdras likt og ulikt i forhold til hvem de er...

Men altså.. jeg har dette barnet opp i halse, og ja, kanskje fordi hun er "Prinsessen" i familiene, både på fars og mors..

Jeg vet at dette ikke er barnets skyld, men jeg har fortsatt trøbbel med å like henne.

''Når samboeren min sier ja og ha til hennes kommandering, lar henne ta siste kaka på fatet, uten å spørre om andre vil ha, lar henne spise av pålegget på skiva for så å ta nytt (når vi har sagt nei) osv.. er det ikke mye jeg kan gjøre. ''

Jeg har venner som har latt barna (og særlig yngstebarnet) ture frem på samme måte. Jeg har reagert og lurt på hvordan disse barna skal bli. Merkelig nok har de etterhvert vokst seg frem til å bli eksemplariske, empatiske og høflige barn. Ovennevnte har vært ting de har vokst av seg.

Tror nok du bør forsøke å overse de fleste slike fakter, selv om du bør si fra om hun er direkte ufin eller respektløs overfor deg eller andre.

Du kan selvfølgelig forsøke å snakke med din kjære om dette, og be ham ta grep. Men først og fremst er det nok deg selv du må jobbe med. Jenta er seks år og vil alltid ha en viktig (den viktigste) plass i farens liv.