Klarer ikke å like kjærestens datter

[Gjest !!!!!!!]

Slik du fremsetter det så er valget ditt å dumpe kjæresten. Hun er fem år og femåringer er ofte prinsesser. Barn er sensitive for om voksne liker dem eller ikke, og dette kan være hennes måte å heve seg selv på.

Hvordan er samarbeidet mellom foreldrene? Hvis du har tenkt et forhold videre med denne mannen så må du snu på holdningene dine. Det er din oppgave som voksent menneske å ta ansvar overfor dette barnet uten å gå inn i foreldrerolle. Det er for egoistisk å tenke at her har du ingen plikter. Hvis du mener at du har rett til å være egoist så bør du holde deg unna alle forhold.

"Plikt" var kanskje galt ord, men når vi sitter der begge vi voksne, og situasjonen blir slik

:

Hun vil ha skinke på brødet. Hun får på skinke. Så sier hun.. Jeg vil heller ha ost på brødet. Nei, sier far, nå har du fått på skinke. Du kan heller ha ost på neste.. Barnet sier "Sånn gjør jeg".. tar av skinka, putter den i munnen og ber om at far skal skjære ost, som gjør det..

Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg si "Nei, du får ikke ost"..

Mitt yngste prøvde seg på det samme da, men jeg ga beskjed om at, her i huset maules ikke pålegg.

Jeg kan da ikke gå inn og overkjøre far i ett og alt?

Jeg konfronterte ham med dette etterpå.. HAn sa at "Det har da ingen stor betydning om hun får ost på istedenfor skinke"??!!! Nei, sa jeg, ikke egentlig, men det er hele situasjonen og måten det ble gjort på...

[Luska]

''Du og jeg er nok egentlig ikke så uenige. Men jeg syns det er en ærlig sak at trådstarter misliker barnet pga. væremåten. MEN - og det skrev jeg også i svaret mitt til trådstarter - siden hun er den voksne her, så har hun et ansvar for å påvirke foreldrene og evt. delta selv i å oppdra barnet slik at det ikke ender opp med å fortsette å være bortskjemt og ufordragelig.''

Her er vi nok langt fra enige. Hun skal ikke påvirke foreldrene til noe som helst. Hun kan snakke med faren og spørre om han trives med relasjonen til datteren slik den er (og det gjør han visst) og hun kan påpeke at han framstår grenseløs (noe som er uheldig for barnets utvikling, men ikke katastrofalt).

Det hun først og fremst skal gjøre er å etablere sine EGNE grenser. Ikke i en oppdragelsestaktikk, men for å være seg selv og bygge sin relasjon til jenta uavhengig av hva foreldrene driver med av service. Hun kan også slutte og irritere seg over alt pappaen gjør for datteren, da det tross alt ikke påvirker henne. De må få ha sitt forhold i fred for nykjærester.

''Å mislike en barn som oppfører seg dårlig, syns jeg ikke er unaturlig - selvom det jo er foreldrene som har sviktet når det gjelder oppdragelse.''

Å mislike et kommanderende og egoistisk barn på fem år er kanskje ikke unaturlig, men det er i alle tilfeller unødvendig. Igjen; alt trådstarter behøver å gjøre er å etablere sine egne grenser. Når 5-åringen ikke kommer noen vei med pappas kjæreste, så vil ikke denne typen oppførsel bli rettet mot trådstarter.

Ok, du og jeg klarer nok ikke å bli helt enige i denne saken her.

[nitty-gritty]

Nå var det ikke spesielt ditt svar jeg kommenterte,- mer generelt sett...

Men, det virker for meg som du synes "mislike" er veldig sterkt ord. Høres mer ut som du tolker det som "hate".

Nei, jeg gjør ikke det. Men barn er som voksne, noen kommer man ikke overens med. Jeg går allikevel ikke rundt, som voksen, og snakker om hvor mye jeg misliker naboen fordi vi ikke er på bølgelengde.

Mennesker må gjøre noe langt mer alvorlig enn å være litt sjefete mot pappaen sin eller ta det siste kakestykket for at jeg skal mislike de.

[Gjest !!!!!!!]

''Du og jeg er nok egentlig ikke så uenige. Men jeg syns det er en ærlig sak at trådstarter misliker barnet pga. væremåten. MEN - og det skrev jeg også i svaret mitt til trådstarter - siden hun er den voksne her, så har hun et ansvar for å påvirke foreldrene og evt. delta selv i å oppdra barnet slik at det ikke ender opp med å fortsette å være bortskjemt og ufordragelig.''

Her er vi nok langt fra enige. Hun skal ikke påvirke foreldrene til noe som helst. Hun kan snakke med faren og spørre om han trives med relasjonen til datteren slik den er (og det gjør han visst) og hun kan påpeke at han framstår grenseløs (noe som er uheldig for barnets utvikling, men ikke katastrofalt).

Det hun først og fremst skal gjøre er å etablere sine EGNE grenser. Ikke i en oppdragelsestaktikk, men for å være seg selv og bygge sin relasjon til jenta uavhengig av hva foreldrene driver med av service. Hun kan også slutte og irritere seg over alt pappaen gjør for datteren, da det tross alt ikke påvirker henne. De må få ha sitt forhold i fred for nykjærester.

''Å mislike en barn som oppfører seg dårlig, syns jeg ikke er unaturlig - selvom det jo er foreldrene som har sviktet når det gjelder oppdragelse.''

Å mislike et kommanderende og egoistisk barn på fem år er kanskje ikke unaturlig, men det er i alle tilfeller unødvendig. Igjen; alt trådstarter behøver å gjøre er å etablere sine egne grenser. Når 5-åringen ikke kommer noen vei med pappas kjæreste, så vil ikke denne typen oppførsel bli rettet mot trådstarter.

BArnet har sluttet å henvende seg til meg, men går direkte på far, når det er noe.. Og selv om de er hos oss, får hun ture frem som hun vil.

Kan jeg si , når hun kommanderer pappaen sin i mitt hus, at; Trine, dette er ikke lov her hos oss...?

[nitty-gritty]

''Når samboeren min sier ja og ha til hennes kommandering, lar henne ta siste kaka på fatet, uten å spørre om andre vil ha, lar henne spise av pålegget på skiva for så å ta nytt (når vi har sagt nei) osv.. er det ikke mye jeg kan gjøre. ''

Jeg har venner som har latt barna (og særlig yngstebarnet) ture frem på samme måte. Jeg har reagert og lurt på hvordan disse barna skal bli. Merkelig nok har de etterhvert vokst seg frem til å bli eksemplariske, empatiske og høflige barn. Ovennevnte har vært ting de har vokst av seg.

Tror nok du bør forsøke å overse de fleste slike fakter, selv om du bør si fra om hun er direkte ufin eller respektløs overfor deg eller andre.

Du kan selvfølgelig forsøke å snakke med din kjære om dette, og be ham ta grep. Men først og fremst er det nok deg selv du må jobbe med. Jenta er seks år og vil alltid ha en viktig (den viktigste) plass i farens liv.

''Jeg har venner som har latt barna (og særlig yngstebarnet) ture frem på samme måte. Jeg har reagert og lurt på hvordan disse barna skal bli. Merkelig nok har de etterhvert vokst seg frem til å bli eksemplariske, empatiske og høflige barn. Ovennevnte har vært ting de har vokst av seg.''

Ja, det er ofte slik det er

Barna får tidsnok så stor påvirkning utenfra at "feil" fra foreldrenes side retter seg selv. Barnet i denne tråden har nok godt av å møte pappas kjæreste som ikke lar seg pelle på nesen.

[nitty-gritty]

BArnet har sluttet å henvende seg til meg, men går direkte på far, når det er noe.. Og selv om de er hos oss, får hun ture frem som hun vil.

Kan jeg si , når hun kommanderer pappaen sin i mitt hus, at; Trine, dette er ikke lov her hos oss...?

Nja. Så lenge hun kun kommanderer pappaen og det kun påvirker han ("Hent et pledd, pappa!", "Syng en sang!"), så burde du overse det så langt det lar seg gjøre.

Men når hun griper etter det siste kakestykket, så kan du godt si: "Hanne, det er faktisk flere her som har lyst på det kakestykket, så jeg synes vi skal dele det opp. Hva synes du?". Eller om hun forlanger pizza til kveldsmat, mens dine barn må spise brødskiver: "Det er ikke rettferdig om Hanne spiser pizza, mens de andre får brødskiver, så det sier jeg nei til."

[laban]

Jeg arbeider selv med barn, og har som sagt, 3 selv.

Jenta er fylt 6, og ikke 5, slik jeg skrev. Ble en trykkfeil der.

Foreldrene samarbeider ikke. De snakkes såvidt. Dette i seg selv, må jo være dramatisk for jenta...

Kjæresten sier han "aldri har problemer med at datteren oppfører seg dårlig", når de er sammen. Jeg har vel tenkt og sett selv, at det ikke er noe problem å ha ETT barn. Når man har et barn alene, går ting somregel på skinner (hadde selv enebarn ganske lenge).

At hun da forsyner seg uten at det er sagt vær så god, at hun får det hun vil i butikken, at hun kan kommandere.. Ja, det er noe man kanskje ikke ser så godt konsekvensen av, når man har kun dette ene barnet, som man vil overøse alt mulig. Stakkars, hun ser kun seg selv, og mener at alt skal gjøres som hun vil og slik hun liker.

Jeg har selv vært der... og ja, min eldste sønn har vært ganske udregelig pga dette. -Men vi fikk to til, ganske tett, og klarte å se det og begynne å sette grenser.

Når samboeren min sier ja og ha til hennes kommandering, lar henne ta siste kaka på fatet, uten å spørre om andre vil ha, lar henne spise av pålegget på skiva for så å ta nytt (når vi har sagt nei) osv.. er det ikke mye jeg kan gjøre. Jeg har git ham beskjed..

Han mener jeg oppdrar mine forskjellig, og at hans ikke gjør de store feilene.. Han ser ikke at barn må ha grenser, at de må oppdras likt og ulikt i forhold til hvem de er...

Men altså.. jeg har dette barnet opp i halse, og ja, kanskje fordi hun er "Prinsessen" i familiene, både på fars og mors..

Jeg vet at dette ikke er barnets skyld, men jeg har fortsatt trøbbel med å like henne.

Foreldre kan være slappe på grenser med den yngste også, ikke bare med den som er eldst og dermed nødt til å være enebarn i en periode.

Man kan godt være eneste barn / barnebarn i en familie uten å bli en bortskjemt tyrann. Og barn kan oppføre seg uspiselig selv om de er utstyrt med søsken.

[Kolesjanka]

''Du og jeg er nok egentlig ikke så uenige. Men jeg syns det er en ærlig sak at trådstarter misliker barnet pga. væremåten. MEN - og det skrev jeg også i svaret mitt til trådstarter - siden hun er den voksne her, så har hun et ansvar for å påvirke foreldrene og evt. delta selv i å oppdra barnet slik at det ikke ender opp med å fortsette å være bortskjemt og ufordragelig.''

Her er vi nok langt fra enige. Hun skal ikke påvirke foreldrene til noe som helst. Hun kan snakke med faren og spørre om han trives med relasjonen til datteren slik den er (og det gjør han visst) og hun kan påpeke at han framstår grenseløs (noe som er uheldig for barnets utvikling, men ikke katastrofalt).

Det hun først og fremst skal gjøre er å etablere sine EGNE grenser. Ikke i en oppdragelsestaktikk, men for å være seg selv og bygge sin relasjon til jenta uavhengig av hva foreldrene driver med av service. Hun kan også slutte og irritere seg over alt pappaen gjør for datteren, da det tross alt ikke påvirker henne. De må få ha sitt forhold i fred for nykjærester.

''Å mislike en barn som oppfører seg dårlig, syns jeg ikke er unaturlig - selvom det jo er foreldrene som har sviktet når det gjelder oppdragelse.''

Å mislike et kommanderende og egoistisk barn på fem år er kanskje ikke unaturlig, men det er i alle tilfeller unødvendig. Igjen; alt trådstarter behøver å gjøre er å etablere sine egne grenser. Når 5-åringen ikke kommer noen vei med pappas kjæreste, så vil ikke denne typen oppførsel bli rettet mot trådstarter.

Vel talt, og jeg tror dette er den viktigste essensen i forhold til stebarn generelt:

''alt trådstarter behøver å gjøre er å etablere sine egne grenser. ''

[Sør]

"Plikt" var kanskje galt ord, men når vi sitter der begge vi voksne, og situasjonen blir slik

:

Hun vil ha skinke på brødet. Hun får på skinke. Så sier hun.. Jeg vil heller ha ost på brødet. Nei, sier far, nå har du fått på skinke. Du kan heller ha ost på neste.. Barnet sier "Sånn gjør jeg".. tar av skinka, putter den i munnen og ber om at far skal skjære ost, som gjør det..

Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg si "Nei, du får ikke ost"..

Mitt yngste prøvde seg på det samme da, men jeg ga beskjed om at, her i huset maules ikke pålegg.

Jeg kan da ikke gå inn og overkjøre far i ett og alt?

Jeg konfronterte ham med dette etterpå.. HAn sa at "Det har da ingen stor betydning om hun får ost på istedenfor skinke"??!!! Nei, sa jeg, ikke egentlig, men det er hele situasjonen og måten det ble gjort på...

Men hvem er det da du skal "mislike"? En fem-åring eller faren?

Med vennlig hilsen

[Gjest !!!!!!!]

Foreldre kan være slappe på grenser med den yngste også, ikke bare med den som er eldst og dermed nødt til å være enebarn i en periode.

Man kan godt være eneste barn / barnebarn i en familie uten å bli en bortskjemt tyrann. Og barn kan oppføre seg uspiselig selv om de er utstyrt med søsken.

Ja ja. Ikke noe poeng i å dvele ved dette. Det vet vi jo, de fleste av oss

[Madelenemie]

Hei!

Huff jeg ble så opprørt, så ille er da ikke det hun sier, hun er 5 år, og opplever ikke å ha sin biologiske mor hos seg, hvordan tror du det føles. Og man er jo forskjellig og oppdager til ulike tider, ulike ting.

Jeg syns det er ille at voksne kan mislike en 5-åring for å oppføre seg sånn, så bagatellmessing, jeg tror kanskje det er din innstilling mot dette lille barnet det er noe galt med.

Og det er beklagelig for den lille. Du opprører meg skikkelig, men jeg vet ikke hva man kan gjøre når man har en sånn innstilling i sin natur. Jeg mener det er ikke tillatt å si at man ikke liker så små barn, det sier i så fall mye om deg.

[Madelenemie]

BArnet har sluttet å henvende seg til meg, men går direkte på far, når det er noe.. Og selv om de er hos oss, får hun ture frem som hun vil.

Kan jeg si , når hun kommanderer pappaen sin i mitt hus, at; Trine, dette er ikke lov her hos oss...?

Hei!

barn kan kommandere, man kan snu dette til noe positivt ved å si, " kan du ikke spørre pent istedet?", barn vil gjerne være flinke, få ros og bli sett av voksne de er ikke vanskelige å veilede når de er så små.

Jeg ble selv kommandert av min datter på 5 og jeg sa til henne at jeg ikke likte det, at man kan spørre pent istedet, det er mye hyggeligere. Også spør man like pent sine barn en annen gang om å gjøre noe for seg.

[Gjest Elextra]

BArnet har sluttet å henvende seg til meg, men går direkte på far, når det er noe.. Og selv om de er hos oss, får hun ture frem som hun vil.

Kan jeg si , når hun kommanderer pappaen sin i mitt hus, at; Trine, dette er ikke lov her hos oss...?

''Kan jeg si , når hun kommanderer pappaen sin i mitt hus, at; Trine, dette er ikke lov her hos oss...?

''

1. Om hun henvender seg til pappaen synes jeg ikke du skal legge deg i mellom. Snakk heller med pappaen på tomannshånd.

2. I stedet for å fokusere på hva som er galt og ikke lov, bør du heller oppmuntre henne til å be på en annen måte (og rose henne når hun gjør det riktig).

[Madelenemie]

Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.

Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..

Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.

Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.

Hei!

Hvis du har prøvd i flere år, høres dette enda verre ut, hvor gammel var hun når du startet med å ikke like henne?

Jeg skjønner godt at hun ikke henvender seg til deg.

Og når noen har barn fra før forplikter man seg da på å elske disse også med alt det det medfører.

Min mann har barn fra tidligere, jeg elsker hans barn, selvfølgelig, det er en del av han.

[Madelenemie]

Men hvem er det da du skal "mislike"? En fem-åring eller faren?

Med vennlig hilsen

Hei!

ja det spør jeg om også?

[Madelenemie]

"Plikt" var kanskje galt ord, men når vi sitter der begge vi voksne, og situasjonen blir slik

:

Hun vil ha skinke på brødet. Hun får på skinke. Så sier hun.. Jeg vil heller ha ost på brødet. Nei, sier far, nå har du fått på skinke. Du kan heller ha ost på neste.. Barnet sier "Sånn gjør jeg".. tar av skinka, putter den i munnen og ber om at far skal skjære ost, som gjør det..

Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg si "Nei, du får ikke ost"..

Mitt yngste prøvde seg på det samme da, men jeg ga beskjed om at, her i huset maules ikke pålegg.

Jeg kan da ikke gå inn og overkjøre far i ett og alt?

Jeg konfronterte ham med dette etterpå.. HAn sa at "Det har da ingen stor betydning om hun får ost på istedenfor skinke"??!!! Nei, sa jeg, ikke egentlig, men det er hele situasjonen og måten det ble gjort på...

Hei!

For en bagatell, syns hun var riktig lur jeg:)

[Madelenemie]

Jeg arbeider selv med barn, og har som sagt, 3 selv.

Jenta er fylt 6, og ikke 5, slik jeg skrev. Ble en trykkfeil der.

Foreldrene samarbeider ikke. De snakkes såvidt. Dette i seg selv, må jo være dramatisk for jenta...

Kjæresten sier han "aldri har problemer med at datteren oppfører seg dårlig", når de er sammen. Jeg har vel tenkt og sett selv, at det ikke er noe problem å ha ETT barn. Når man har et barn alene, går ting somregel på skinner (hadde selv enebarn ganske lenge).

At hun da forsyner seg uten at det er sagt vær så god, at hun får det hun vil i butikken, at hun kan kommandere.. Ja, det er noe man kanskje ikke ser så godt konsekvensen av, når man har kun dette ene barnet, som man vil overøse alt mulig. Stakkars, hun ser kun seg selv, og mener at alt skal gjøres som hun vil og slik hun liker.

Jeg har selv vært der... og ja, min eldste sønn har vært ganske udregelig pga dette. -Men vi fikk to til, ganske tett, og klarte å se det og begynne å sette grenser.

Når samboeren min sier ja og ha til hennes kommandering, lar henne ta siste kaka på fatet, uten å spørre om andre vil ha, lar henne spise av pålegget på skiva for så å ta nytt (når vi har sagt nei) osv.. er det ikke mye jeg kan gjøre. Jeg har git ham beskjed..

Han mener jeg oppdrar mine forskjellig, og at hans ikke gjør de store feilene.. Han ser ikke at barn må ha grenser, at de må oppdras likt og ulikt i forhold til hvem de er...

Men altså.. jeg har dette barnet opp i halse, og ja, kanskje fordi hun er "Prinsessen" i familiene, både på fars og mors..

Jeg vet at dette ikke er barnets skyld, men jeg har fortsatt trøbbel med å like henne.

Hei!

Det er da ikke hennes feil noe av dette,

skjønner ikke at du retter din misnøye mot henne?

Hva ser du i din kjæreste da , det er vel han du burde vært misfornøyd med. Jeg håper slike steforeldre som deg en dag skjønner at det er andre fokus her i livet enn ens egen navle.

Du ser jo ting kun utfra ditt perspektiv.

[Gjest !!!!!!!]

Hei!

Det er da ikke hennes feil noe av dette,

skjønner ikke at du retter din misnøye mot henne?

Hva ser du i din kjæreste da , det er vel han du burde vært misfornøyd med. Jeg håper slike steforeldre som deg en dag skjønner at det er andre fokus her i livet enn ens egen navle.

Du ser jo ting kun utfra ditt perspektiv.

Akkurat.. der kom det jeg, og mange andre tenker.. At, dersom jeg hadde unlatt å skrive stebarn, stemor, osv.. men kun konsentrert meg om oppførselen, hadde svarene vært en annen..

[Gjest !!!!!!!]

Hei!

Huff jeg ble så opprørt, så ille er da ikke det hun sier, hun er 5 år, og opplever ikke å ha sin biologiske mor hos seg, hvordan tror du det føles. Og man er jo forskjellig og oppdager til ulike tider, ulike ting.

Jeg syns det er ille at voksne kan mislike en 5-åring for å oppføre seg sånn, så bagatellmessing, jeg tror kanskje det er din innstilling mot dette lille barnet det er noe galt med.

Og det er beklagelig for den lille. Du opprører meg skikkelig, men jeg vet ikke hva man kan gjøre når man har en sånn innstilling i sin natur. Jeg mener det er ikke tillatt å si at man ikke liker så små barn, det sier i så fall mye om deg.

Jeg kunne godt ha skrevet "jeg misliker hennes oppførsel"...

For meg utgjør ikke det store forskjellen.

[Gjest !!!!!!!]

''Jeg har venner som har latt barna (og særlig yngstebarnet) ture frem på samme måte. Jeg har reagert og lurt på hvordan disse barna skal bli. Merkelig nok har de etterhvert vokst seg frem til å bli eksemplariske, empatiske og høflige barn. Ovennevnte har vært ting de har vokst av seg.''

Ja, det er ofte slik det er

Barna får tidsnok så stor påvirkning utenfra at "feil" fra foreldrenes side retter seg selv. Barnet i denne tråden har nok godt av å møte pappas kjæreste som ikke lar seg pelle på nesen.

Takk!

-Blir, av enkelte her inne, fremstilt som ond, men det er jo ikke det jeg mener å være..