Klarer ikke å like kjærestens datter

[Gjest Elextra]

Akkurat.. der kom det jeg, og mange andre tenker.. At, dersom jeg hadde unlatt å skrive stebarn, stemor, osv.. men kun konsentrert meg om oppførselen, hadde svarene vært en annen..

''Akkurat.. der kom det jeg, og mange andre tenker.. At, dersom jeg hadde unlatt å skrive stebarn, stemor, osv.. men kun konsentrert meg om oppførselen, hadde svarene vært en annen..

''

Til en viss grad er dette riktig (det kommenterte jeg også annet sted), men mye av det som skrives, blant annet av Madelenemie, ville gjeldt også om det gjalt eget barn. Men en antar kanskje at du ville sett ting ørlite annerledes om barnet var ditt. Imidlertid henger jo mye av problemstillingen sammen med det faktum at du ikke er barnets mor, så det et umulig å se for seg annet.

[Gjest Elextra]

Takk!

-Blir, av enkelte her inne, fremstilt som ond, men det er jo ikke det jeg mener å være..

Nei, en kan godt forstå at det er problematisk å forholde seg til et "uforskammet" stebarn!

Men jeg med fler mener nok at du vender sinnet feil sted.

[Katt-ja]

Hei!

Det er da ikke hennes feil noe av dette,

skjønner ikke at du retter din misnøye mot henne?

Hva ser du i din kjæreste da , det er vel han du burde vært misfornøyd med. Jeg håper slike steforeldre som deg en dag skjønner at det er andre fokus her i livet enn ens egen navle.

Du ser jo ting kun utfra ditt perspektiv.

''Jeg håper slike steforeldre som deg en dag skjønner at det er andre fokus her i livet enn ens egen navle. Du ser jo ting kun utfra ditt perspektiv.''

Som stemor vil jeg her si at man som regel blir nødt til å se ting fra andres perspektiv og ta hensyn 95% av tiden. Man må få lov til å kunne være ærlig om sine følelser av og til. Og om man ikke kan gjøre det på et anonymt forum, hvor da...?

[Gjest winda]

Dette barnet trenger faste og tydelig grenser. Ellers får det sånne reaksjoner som du nå har. Barn kan føle slikt. Hvordan blir det da å møte den virkelig verden? Jo, hun vil få masse sure kommentarer på alt hun sier og gjør. Et lite barn skjønner ikke forskjell på rett og galt om ikke noen lære barnet dette. Det er å gjøre barnet en bjørnetjeneste.

Trygge barn har tydelige grenser, dette er svært viktig. Du kan snakke med pappaen om dette.

[Gjest Elextra]

"Plikt" var kanskje galt ord, men når vi sitter der begge vi voksne, og situasjonen blir slik

:

Hun vil ha skinke på brødet. Hun får på skinke. Så sier hun.. Jeg vil heller ha ost på brødet. Nei, sier far, nå har du fått på skinke. Du kan heller ha ost på neste.. Barnet sier "Sånn gjør jeg".. tar av skinka, putter den i munnen og ber om at far skal skjære ost, som gjør det..

Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg si "Nei, du får ikke ost"..

Mitt yngste prøvde seg på det samme da, men jeg ga beskjed om at, her i huset maules ikke pålegg.

Jeg kan da ikke gå inn og overkjøre far i ett og alt?

Jeg konfronterte ham med dette etterpå.. HAn sa at "Det har da ingen stor betydning om hun får ost på istedenfor skinke"??!!! Nei, sa jeg, ikke egentlig, men det er hele situasjonen og måten det ble gjort på...

''Barnet sier "Sånn gjør jeg".. tar av skinka, putter den i munnen og ber om at far skal skjære ost, som gjør det..

Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg si "Nei, du får ikke ost"..''

Selvfølgelig irettesetter du ikke fars handlinger/oppdragelse overfor hans barn.

''Jeg kan da ikke gå inn og overkjøre far i ett og alt?''

Hvorfor er du sammen med ham? Synes ikke som du respekterer ham veldig høyt.

[løvinne71]

''Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.''

Vel, det er ikke en mulighet at årsaken til bortskjemtheten ligger der?

''Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..''

Så hvem sin feil er dette da - femåringen, eller faren som har gjort henne bortskjemt?

''Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.''

For å si det rett ut - du virker mer sjalu på at hun er i hans liv.

''Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.''

Hun er FEM år! Og hvis du har forsøkt siden hun var 2-3 år, så blir jo ikke saken bedre.

DU er den voksne (eller skal være det) i denne situasjonen. Du må kunne håndtere en 5-åring!

Nei, det er kanskje ikke hverken "politisk korrekt", eller "fornuftsmessig rasjonellt" å mislike et barn som "ikke vet bedre"

Men nå er det jo en kjent sak at følelsene våre ikke styres av fornuft og logikk, men av de inntrykk og opplevelser vi får fra personer eller omgivelser.

Derfor er det helt naturlig at vi misliker det som til stadighet gir oss negative inntrykk - selv hvis dette er et "uskyldig barn"

I teorien kan man nok si at man bør være rasjonell nok til å ikke holde barnet ansvarlig for dårlige oppførsel som skyldes dårlig/mangelfull oppdragelse.

Men i praksis henger jo person og oppførsel såpass tett sammen, at det er helt logisk at barnet assossieres med det man misliker...

[Madelenemie]

Akkurat.. der kom det jeg, og mange andre tenker.. At, dersom jeg hadde unlatt å skrive stebarn, stemor, osv.. men kun konsentrert meg om oppførselen, hadde svarene vært en annen..

Hei!

det kan godt hende, men saken er at de bagatellene du irriterer deg over er påfallende.

Min datter som jeg sa kan kommandere, spise av pålegget, ville jeg smilt av, og ingen mor ville mislikt sitt barn!!

Det er bare en ekte stemor i ordets verste klang som kan mislike et barn, det er STOR forskjell på å mislike en oppførsel og et barn.

Jeg kan mislike at min datter til tider er litt kravstor, men jeg misliker ikke henne!

[Madelenemie]

Takk!

-Blir, av enkelte her inne, fremstilt som ond, men det er jo ikke det jeg mener å være..

Hei!

Ingen fremstiller deg som noe, det klarer du helt selv ved det du skriver, man misliker ikke barn!

[Madelenemie]

''Jeg håper slike steforeldre som deg en dag skjønner at det er andre fokus her i livet enn ens egen navle. Du ser jo ting kun utfra ditt perspektiv.''

Som stemor vil jeg her si at man som regel blir nødt til å se ting fra andres perspektiv og ta hensyn 95% av tiden. Man må få lov til å kunne være ærlig om sine følelser av og til. Og om man ikke kan gjøre det på et anonymt forum, hvor da...?

Hei!

Man misliker ikke barn!!

Hun burde jo mislikt sin kjæreste mer.

[Angustia]

''Jeg bor ikke sammen med faren. Nei, hun har ikke opplevd skilsmisse, da foreldrene aldri har bodd sammen.''

Vel, det er ikke en mulighet at årsaken til bortskjemtheten ligger der?

''Ja, jeg har snakket med kjæresten om oppdragelse, men han ser det ikke..''

Så hvem sin feil er dette da - femåringen, eller faren som har gjort henne bortskjemt?

''Det er ikke min plikt å oppdra hans barn. Jeg prøver å irettesette på en snill, tydelig måte når hun gjør ting hos meg, jeg ikke liker, men det gå ikke inn.''

For å si det rett ut - du virker mer sjalu på at hun er i hans liv.

''Jeg forsøker å like henne, og har virkelig prøvd i flere år, men hun har en fremtoning som jeg dessverre ikke takler lengre.''

Hun er FEM år! Og hvis du har forsøkt siden hun var 2-3 år, så blir jo ikke saken bedre.

DU er den voksne (eller skal være det) i denne situasjonen. Du må kunne håndtere en 5-åring!

''For å si det rett ut - du virker mer sjalu på at hun er i hans liv.''

Enig med deg, det er inntrykket jeg sitter igjen med også etter å ha skumlest meg gjennom tråden.

[Katt-ja]

Hei!

Man misliker ikke barn!!

Hun burde jo mislikt sin kjæreste mer.

''Man misliker ikke barn!!''

Selvsagt kan man mislike barn. Det er mulig at du legger mer i ordene "ikke like" enn jeg - og sikkert trådstarter gjør. Jeg tenker ikke at det er synonymt med å hate. For hvis det er det du legger i det, er jeg jo enig i at man ikke bør kunne mislike et barn.

Jeg personlig skjønner ikke at det går an å mislike katter. Men jeg mener ikke at det er et almenngyldig prinsipp for hele verden ;-)

[løvinne71]

Hei!

Ingen fremstiller deg som noe, det klarer du helt selv ved det du skriver, man misliker ikke barn!

"Man misliker ikke barn"

Hvordan kan du si noe slikt på generellt grunnlag??

Er det en synd? Er alle mennekser like?

Har liksom "alle" voksne PLIKT til å like "alle" barn, bare fordi de er, ja nettopp BARN?

Muligens er det ikke "politisk korrekt", eller "følelsesmessig rasjonellt" å mislike barn.

Men det er jo kjent at følelser ikke lar seg styre av fornuft og logikk, men av erfaringer og inntrykk fra personer og omgivelser.

Og når en person, i dette tilfelle et barn, stadig gir deg negative inntrykk, så er det ren logikk at følelsene reagerer med å assossiere ubehaget med barnet.

Man kan selvsagt unnskylde et barn i mye større grad enn en voksen. Og man har selvsagt er mye større ansvar for å være overbærende og legge godviljen til, evt. hjelpe barnet på rett spor for å bedre relasjonen.

Men jeg synes det blir litt for unyansert å si at man "ikke misliker barn"

Selv kan jeg lett tenke meg flere grunner til at jeg kunne mislike barn i gitte situasjoner. Og jeg føler meg, som voksen, heller ikke forpliktet til å like alle barn uansett hvordan de oppfører seg...

[Gjest winda]

"Man misliker ikke barn"

Hvordan kan du si noe slikt på generellt grunnlag??

Er det en synd? Er alle mennekser like?

Har liksom "alle" voksne PLIKT til å like "alle" barn, bare fordi de er, ja nettopp BARN?

Muligens er det ikke "politisk korrekt", eller "følelsesmessig rasjonellt" å mislike barn.

Men det er jo kjent at følelser ikke lar seg styre av fornuft og logikk, men av erfaringer og inntrykk fra personer og omgivelser.

Og når en person, i dette tilfelle et barn, stadig gir deg negative inntrykk, så er det ren logikk at følelsene reagerer med å assossiere ubehaget med barnet.

Man kan selvsagt unnskylde et barn i mye større grad enn en voksen. Og man har selvsagt er mye større ansvar for å være overbærende og legge godviljen til, evt. hjelpe barnet på rett spor for å bedre relasjonen.

Men jeg synes det blir litt for unyansert å si at man "ikke misliker barn"

Selv kan jeg lett tenke meg flere grunner til at jeg kunne mislike barn i gitte situasjoner. Og jeg føler meg, som voksen, heller ikke forpliktet til å like alle barn uansett hvordan de oppfører seg...

Er det ikke en forskjell på å mislike selve barnet og handlingene barnet utfører? Det er vel oppførselen til barnet man ikke liker? Man misliker ikke barnet for det det er?

Dermed er det også de voksnes feil som ikke setter grenser for barnet slik at andre vil like oppførsel til det. Det er ikke barnet sin skyld.

[Gjest Foreldre-idyll?]

Hei!

det kan godt hende, men saken er at de bagatellene du irriterer deg over er påfallende.

Min datter som jeg sa kan kommandere, spise av pålegget, ville jeg smilt av, og ingen mor ville mislikt sitt barn!!

Det er bare en ekte stemor i ordets verste klang som kan mislike et barn, det er STOR forskjell på å mislike en oppførsel og et barn.

Jeg kan mislike at min datter til tider er litt kravstor, men jeg misliker ikke henne!

''ingen mor ville mislikt sitt barn!!''

Dette er antagelig en oppfatning som forskjønner virkeligheten.

Foreldre, ja da også mødre, kan mislike barnet sitt. Det er skikkelig vondt å tenke på men ikke mindre sant av den grunn.

[laguna1]

Hei!

Man misliker ikke barn!!

Hun burde jo mislikt sin kjæreste mer.

Det er fullt mulig å mislike enkelte unger. Selvfølgelig. De er folk de og,og folk er forskjellige. Jeg har møtt noen prakteksemplarer av noen drittunger fra tid til annen!

Selvfølgelig bør man ikke tydeliggjøre for unger at man ikke liker dem av antipati årsaker, men en bør helt klart slå ned på,og prøve å justere på, oppførsel og være måte som medfølger misliking. alt annet er å gjøre barn en enorm bjørnetjeneste, og de vil ha vanskeligere for å forstå hva slags adferd som fører til at en blir godt eller dårlig mottatt sosialt senere i livet.

Barn er mye et resultat av sine foreldres evner til å oppdra og grensesette, og mange ser ut til å gå inn for å lage små monstre...S Og det hadde de jo i flere tilfeller på mange måter fortjent, hadde det ikke vært for at den som blir mest skadelidende er barnet. Som er avhengig av voksnes omsorg, som også består i å fungere som grensesetter og korrektiv.

[Madelenemie]

''Man misliker ikke barn!!''

Selvsagt kan man mislike barn. Det er mulig at du legger mer i ordene "ikke like" enn jeg - og sikkert trådstarter gjør. Jeg tenker ikke at det er synonymt med å hate. For hvis det er det du legger i det, er jeg jo enig i at man ikke bør kunne mislike et barn.

Jeg personlig skjønner ikke at det går an å mislike katter. Men jeg mener ikke at det er et almenngyldig prinsipp for hele verden ;-)

Hei!

Nei jeg mener ikke hate, jeg mener ikke like, mislike.

Glad jeg ikke misliker 5 åringer, det syns jeg høres sterkt ut.

De kan være bortskjemte noen, men de er like fult veldig søte fordi de sier og gjør så mye rart og i sum blir dette til omsorgsfølelse og at man ser bort fra ting man ikke liker,

Og jeg kunne aldri mislikt mine egne barn eller min mann barn, de tåler man liksom litt ekstra med.

[Madelenemie]

"Man misliker ikke barn"

Hvordan kan du si noe slikt på generellt grunnlag??

Er det en synd? Er alle mennekser like?

Har liksom "alle" voksne PLIKT til å like "alle" barn, bare fordi de er, ja nettopp BARN?

Muligens er det ikke "politisk korrekt", eller "følelsesmessig rasjonellt" å mislike barn.

Men det er jo kjent at følelser ikke lar seg styre av fornuft og logikk, men av erfaringer og inntrykk fra personer og omgivelser.

Og når en person, i dette tilfelle et barn, stadig gir deg negative inntrykk, så er det ren logikk at følelsene reagerer med å assossiere ubehaget med barnet.

Man kan selvsagt unnskylde et barn i mye større grad enn en voksen. Og man har selvsagt er mye større ansvar for å være overbærende og legge godviljen til, evt. hjelpe barnet på rett spor for å bedre relasjonen.

Men jeg synes det blir litt for unyansert å si at man "ikke misliker barn"

Selv kan jeg lett tenke meg flere grunner til at jeg kunne mislike barn i gitte situasjoner. Og jeg føler meg, som voksen, heller ikke forpliktet til å like alle barn uansett hvordan de oppfører seg...

Hei!

Jeg har opplevd faktisk at min mann mislikte et barn som var hos oss mye, dette sjokkerte meg og det viste seg at det bunnet i at barnet muligens var litt bortskjemt som yngstemann. (jeg tok dette opp med min mann og han innså selv at hans irritasjon feilaktig ble rettet mot barnet)

Når barnet var hos oss, var det meg barnet hang etter, da det sikkert følte, selv om min mann ikke gjorde noe galt mot barnet, at det ikke ble helt likt og akseptert.

Jeg kan si han var litt bortskjemt, men jeg så så mye annet søtt, slik at det søte druknet i det dårlige og dessuten var jeg ganske så tydelig med en del ting, da jeg ikke tåler at ting blir ødelagt. Jeg forklarte for gutten at jeg ble lei meg for at han var uforsiktig, men jeg viste hvorfor han var det, så når jeg "var irritert", var det foreldrene dette gikk utover, da de ikke satte grenser. Gutten var så søt og jeg elsker han høyt, men min mann reagerte mer med irritasjon rettet mot gutten og dette syns jeg ikke er greit mot barn, derfor fastholder jeg:

Man misliker ikke barn!

Min mann sier jeg selv er et stort barn, han sier jeg ser alt fra barneperspektiv, kanskje det, men derfor mer grunn til å lytte for jeg har ikke glemt barnet i meg.

kanskje derfor ler jeg når denne gutten skulle skyte med kjøttbollene og han hadde en god forklaring jeg syns var gøy, jeg sa bare til han at jeg ikke vil ha gris på veggene så ikke gjør det, men først lo vi sammen for det var da veldig gøy, og han skøt ikke en eneste kjøttbolle den middagen. han morer meg så mye at jeg blir glad av å tenke på han, nesten en virkelig emil er han.

[Madelenemie]

Dette er normal oppførsel fra en 5-åring. Noen mennesker er "enkle" og framstår perfekt oppdratt fra 2-årsalderen, andre har en mer bestemt personlighet. Hun høres ut som en oppvakt og intelligent jente som prøver, slik du gjør, å få verden slik hun ønsker den.

Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).

Fokuser på de gode sidene og legg opp til at hun skal få vise seg fram på de arenaene. Barn som henne kan ofte være selvsikre, ressurssterke emosjonelt, omsorgsfull mot yngre barn og flinke akademisk. Det er ikke selvsagt at dette er hennes styrker, men det kan gi deg noen ideer for hvor du kan begynne å lete.

Hei!

ja det er jeg enig i

[Madelenemie]

''Det er normalt at 5-åringer er litt egoistiske (noe vi voksne ønsker å kalle grådighet), det er også normalt at de tar det som en selvfølge å få den hjelpen og omsorgen de ønsker fra foreldrene (heldigvis!).''

Ikke enig. Eller, jeg er enig i at 5-åringer kan være egoistiske. Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.

Da mitt barn var på den aldreren og prøvde seg på å kommandere, fikk hun beskjed om at det var ikke måten å be om ting på, og heller lot jeg meg ikke kommandere til å hente ditt og datt eller ta vekk ditt og datt fra bordet bare fordi det ikke passet henne å ha det der.

Dette er en del av hva jeg kaller å oppdra et barn. For min del er resultatet et barn som ikke utelukkende forventer å bli oppvartet på alle kanter. Ja, jeg kan hente et teppe til henne hvis det er naturlig, og jeg kan også gjøre andre tjenester for henne hvis det faller seg naturlig. Men hun forventer det ikke uten videre. Jeg er ikke tjeneren hennes.

Hei!

Ja kommandere tilbake, riktig komisk blir det:)

det er vel bedre å snakke sammen, forklare, kanskje si noe om hvordan man ber noen hente ting til seg osv...

Hvis vi voksne er så tåpelige hvordan kan vi da tro at et menneske med 5 års erfaring i denne verden skal tenke riktig og gjøre kloke valg og vurderinger.

[Madelenemie]

''Men jeg er ikke enig i at de skal få lov å ture frem og kommandere og kreve på den måten som trådstarter beskrev i startinnlegget sitt.''

Nemlig.

Jeg tror at pipen hadde vært en helt annen i svarene hvis spørsmålet gikk på om dette var grei oppførsel generelt sett - og det ikke hadde vært nevnt at det gjaldt en stedatter... ;-)

Selvsagt er trådstarter voksen og burde kanskje kunne takle dette, men selv voksne kan få nok. Dette med at man burde kjenne en situasjon selv på kroppen før man kritiserer kategorisk,- det gjelder sjelden i stemor/stefar/stebarn-forhold.

Hei!

det hun gjorde med pålegget var da bare morsomt, bare en stemor eller en sinna foreldre kunne reagert på sånt, det er jo morsomt, klokt og snartenkt:)

Sånt man blir i godt humør av.