Klarer ikke å like kjærestens datter

[Madelenemie]

Nå har jeg faktisk mye erfaring med disse relasjonene Jeg har også erfaring med barn jeg ikke kommer så godt overens med (uten at det betyr at jeg misliker barnet).

Jeg oppfordret jo heller aldri trådstarter til å "la barnet ture fram". Men å tillegge et barn som er kommanderende så negative karakteristikker at man regelrett misliker det er ganske grovt.

Hei!

ja det syns jeg også!

[Madelenemie]

Nei, jeg gjør ikke det. Men barn er som voksne, noen kommer man ikke overens med. Jeg går allikevel ikke rundt, som voksen, og snakker om hvor mye jeg misliker naboen fordi vi ikke er på bølgelengde.

Mennesker må gjøre noe langt mer alvorlig enn å være litt sjefete mot pappaen sin eller ta det siste kakestykket for at jeg skal mislike de.

Hei!

Ja nettopp og her er det snakk om et menneske med 5 års erfaring på denne planeten.

Dessuten er hun jo ganske så smart syns jeg.

[nitty-gritty]

Hei!

det hun gjorde med pålegget var da bare morsomt, bare en stemor eller en sinna foreldre kunne reagert på sånt, det er jo morsomt, klokt og snartenkt:)

Sånt man blir i godt humør av.

Enig med deg

Jeg hadde bare blitt oppgitt og sint om jeg var i skikkelig irritabel-mamma-humør.

[Katt-ja]

Hei!

Nei jeg mener ikke hate, jeg mener ikke like, mislike.

Glad jeg ikke misliker 5 åringer, det syns jeg høres sterkt ut.

De kan være bortskjemte noen, men de er like fult veldig søte fordi de sier og gjør så mye rart og i sum blir dette til omsorgsfølelse og at man ser bort fra ting man ikke liker,

Og jeg kunne aldri mislikt mine egne barn eller min mann barn, de tåler man liksom litt ekstra med.

''men de er like fult veldig søte fordi de sier og gjør så mye rart og i sum blir dette til omsorgsfølelse og at man ser bort fra ting man ikke liker''

Du er nok ganske enkelt veldig glad i barn - generelt sett. Det er det naturligvis ikke alle andre som er.

Jeg er nøytral til de fleste barn, elsker mine egne hemningsløst - men andres barn er jeg nøytral til. Er de spesielt sjarmerende (hvilket muligvis betyr at de minner meg om mine egne, hehe) synes jeg de er søte. Oppfører de seg spesielt dårlig, liker jeg dem ikke. Akkurat som med andre mennesker.

[nitty-gritty]

Hei!

Ja nettopp og her er det snakk om et menneske med 5 års erfaring på denne planeten.

Dessuten er hun jo ganske så smart syns jeg.

Nettopp. Barn skal få strekke strikken langt.

Men de må jo også få oppleve hele spekteret av voksne. De som kan manipuleres og kommanderes, de som er strenge, de som ler masse, de som nesten ikke smiler og så videre. DET har barn godt av.

Trådstarter kan godt sette ned foten. Det er nok bedre at hun gjør det enn at hun misliker barnet fordi det samarbeider med pappa slik pappa synes er greit.

[Madelenemie]

''For å si det rett ut - du virker mer sjalu på at hun er i hans liv.''

Enig med deg, det er inntrykket jeg sitter igjen med også etter å ha skumlest meg gjennom tråden.

Hei!

Ja og den følelsen fikk jeg også at det er sjalusi.

[Katt-ja]

Hei!

det hun gjorde med pålegget var da bare morsomt, bare en stemor eller en sinna foreldre kunne reagert på sånt, det er jo morsomt, klokt og snartenkt:)

Sånt man blir i godt humør av.

''det hun gjorde med pålegget var da bare morsomt, bare en stemor eller en sinna foreldre kunne reagert på sånt, det er jo morsomt, klokt og snartenkt:)

Sånt man blir i godt humør av.''

Nja....om man er av den typen som morer seg over barn - bare fordi de er barn.

Jeg blir i godt humør av å se mine katter kvesse klørne sine på sofaen. Jeg mener ikke dermed at andre som ikke synes det er like søtt er dyrehatere f.eks.

[Madelenemie]

''men de er like fult veldig søte fordi de sier og gjør så mye rart og i sum blir dette til omsorgsfølelse og at man ser bort fra ting man ikke liker''

Du er nok ganske enkelt veldig glad i barn - generelt sett. Det er det naturligvis ikke alle andre som er.

Jeg er nøytral til de fleste barn, elsker mine egne hemningsløst - men andres barn er jeg nøytral til. Er de spesielt sjarmerende (hvilket muligvis betyr at de minner meg om mine egne, hehe) synes jeg de er søte. Oppfører de seg spesielt dårlig, liker jeg dem ikke. Akkurat som med andre mennesker.

Hei!

ja jeg tror jeg er glad i barn generelt, jeg blir fort knyttet til dem, og jeg liker å ha barn på besøk. Men voksne liker jeg ikke så godt som barn.

Men som du er inne på, da kan det jo nettopp være vanskeligere for mange å like sitt stebarn, fordi man mest er glad i sine.

[ariadne]

Dette er virkelig ikke den lille jantas feil, men foreldrenes.

[Gjest segunda]

"Plikt" var kanskje galt ord, men når vi sitter der begge vi voksne, og situasjonen blir slik

:

Hun vil ha skinke på brødet. Hun får på skinke. Så sier hun.. Jeg vil heller ha ost på brødet. Nei, sier far, nå har du fått på skinke. Du kan heller ha ost på neste.. Barnet sier "Sånn gjør jeg".. tar av skinka, putter den i munnen og ber om at far skal skjære ost, som gjør det..

Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg si "Nei, du får ikke ost"..

Mitt yngste prøvde seg på det samme da, men jeg ga beskjed om at, her i huset maules ikke pålegg.

Jeg kan da ikke gå inn og overkjøre far i ett og alt?

Jeg konfronterte ham med dette etterpå.. HAn sa at "Det har da ingen stor betydning om hun får ost på istedenfor skinke"??!!! Nei, sa jeg, ikke egentlig, men det er hele situasjonen og måten det ble gjort på...

Jeg forstår at dette irriterer deg og slik er det ofte når noe skurrer. Det er bare viktig å huske på at det er ikke barnet som har noen skyld her.

At du gir dine barn beskjed at de ikke skal maule pålegg er greit, men selv mauler jeg noen ganger pålegg i mitt eget hjem og det er ikke noe problem siden jeg bor alene.

Er det et problem for deg at hun spiste skinka og ba om ost etterpå og at kjæresten din smilte og sa at det var greit? Da er det noe i hans måte du irriterer deg over. Prøv å finne ut hva det er og hva du vil. Slike irritasjoner stikker ofte dypere enn man selv aner.

Jeg antar at han ikke bryr seg om dine barn snur brødskiva opp-ned og spiser den som om de var Pippi Langstrømpe med føttene opp og hodet ned. Har jeg rett?

[Gjest !!!!!!!]

Hei!

Ingen fremstiller deg som noe, det klarer du helt selv ved det du skriver, man misliker ikke barn!

Kanskje ikke det er jenta jeg misliker, men oppførselen? Dette utgjør ikke store forskjellen for meg i denne sammenhengen. Jeg har ingen problemer med å si at jeg også, til tider, misliker mine egne barn, eller oppførselen dems..

Forskjellen er, at de blir irettesatt.. Denne blir det enten ikke, eller klarer ikke å se andre enn seg selv..

Ergo, jeg misliker hennes oppførsel. -Som igjen fører til at jeg har problemer med å "like" henne..

Jo, man kan godt mislike barn, og det selv om man jobber med de til daglig!

[Gjest between borders]

Kanskje ikke det er jenta jeg misliker, men oppførselen? Dette utgjør ikke store forskjellen for meg i denne sammenhengen. Jeg har ingen problemer med å si at jeg også, til tider, misliker mine egne barn, eller oppførselen dems..

Forskjellen er, at de blir irettesatt.. Denne blir det enten ikke, eller klarer ikke å se andre enn seg selv..

Ergo, jeg misliker hennes oppførsel. -Som igjen fører til at jeg har problemer med å "like" henne..

Jo, man kan godt mislike barn, og det selv om man jobber med de til daglig!

Jeg var engang et sånt barn som du beskriver her. Mor stengte meg veldig mye inne, i tillegg ble jeg fortalt at alle mennesker var slemme og ikke til å stole på. Oppdragelsen måtte jeg stort sett stå for selv. Jeg kunne bla ikke spise med kniv og gaffel da jeg traff min mann som 17-åring.

Da jeg begynte på skolen ble jeg latterliggjort for alt mulig som jeg ikke hadde lært. Jeg ble kjeftet på for ting som de andre barna hadde lært for lenge siden.

For meg virket det som om de andre ikke likte meg, og jeg forsto heller ikke hvorfor de lo og kjeftet på meg alltid.

Jeg tok litt skade av dette, jeg lærte ikke å stole på folk. Jeg ble fryktelig usikker. Dette gjorde seg utslag i at jeg var urolig, gjorde enda mere galt, ble rett og slett slem mot de andre.

GRENSER er viktig, men det gjør meg vondt å høre at du kan mislike et barn pga dette.

[Gjest Hulderen]

Hei!

Man misliker ikke barn!!

Hun burde jo mislikt sin kjæreste mer.

Selvsagt kan man mislike barn. Noen kan være skikkelig ufyselige drittunger. Ikke minst de som man ser at bevisst går inn for å plage andre barn.

Men det ser heldigvis ikke ut til å være saken her. Her er det en 6-åring som er slitsom fordi hun mangler grenser. Det kan det gjøres noe med.

[jubalong70]

Hva sier pappa'n til oppførselen da?