Å leve livet med en venn

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Vi møttes for mange år siden. Han er den snilleste og mest stabile. Men han har også vært en god håndfull jobb og jeg har måttet jobbe beinhardt for å klare å holde ut. Det er mistanke om at han har en eller annen diagnose.

Han vil leve livet med meg, elsker meg og klarer ikke tanken på å leve uten meg og ungene våre.

Jeg elsker ham og klarer ikke tanken på å leve uten ham heller. Hvis jeg ser for meg fremtiden uten ham så er det veldig tom, og jeg kan ikke se noen mann jeg ville ønsket å bytte ham ut med. Jeg lyster ikke på noen andre og bare tanken på å rote meg borti noen nye gir meg frysninger.

Alikavel så sliter jeg veldig i forholdet her. Min kjære er forferdelig treg. Han er alltid sliten, det er for sent, vi skal opp for tidlig, har hatt for mye å gjøre, er ikke så lett å være romantisk når vi kranglet i går osv

Vi har aldri romantiske tider lenger. Og selv om vi har hatt en stri dag med jobb og gjøremål så synes jeg vi kan få til å dusje, og være klar for litt romantikk og sex i ny og ne. Han har som skrevet over alltid en undskyldning.

Når det først skjer så er han storfornøyd og alt er bare fryd og gammen. Han har ikke problemer med potensen eller lyst til meg, han synes jeg er det fineste og deiligste. Og jeg er ren og pen, han skryter alltid av hvor apetittelig jeg. Og jeg stoler 100 prosent på det. Vi kan snakke om ting som er vanskelige også så han ville sakt om det var noe.

Har tatt det opp til diskusjon mange ganger, men det er kommer alltid til det samme. Faktisk så har jeg skjønt at han bare er sånn, helt enkelt. Han er en rolig person, som ikke har så mye å gå på, han er lite sexuell, og gjør ikke mer en han må. Så enkelt og rett frem og banalt er det.

Så. Hva søren gjør jeg? Han elsker meg og vil leve med meg resten av livet. Jeg elsker ham og kan ikke se noe liv uten ham. Ingen av oss sikler på andre og vi har prøvd familieterapi uten hell.

Jeg dør som kvinne, jeg er så vidt passert 40 og har masse kåthet, lekenhet og livlighet igjen i kropp og sinn. Jeg blir så fryktelig lei meg av å holde på sånn. Vi har hatt det slik i mange, mange år.

Hadde jeg ikke vært så glad i ham, og han i meg, så hadde jeg avsluttet dette forholdet.

'Skal jeg vrake en god, stabil kjærlighet som vil ryste hjertet mitt pga savnene mine? Skal jeg begrave mine behov for å leve trygt og godt i god kjærlighet resten av livet?

Hva har dere andre gjort som har stått slikjeg gjør nå?

Alt fungerer, utenom kjærlighetslivet, kjærligheten er der, godheten er der, kameratskapet og samarbeidet. Du lyster ikke på en sjel utenfor dørene dine, og er ikke en person som flyr på fester og er flørtet. Du har bra jobb som du stortrives i, du lever for familien og setter den høyt, og har det egentlig ganske bra, sett bort fra at du har en tom, trist klump i hjertet.

[Mallan1365381102]

Det er bevist at menn har sin seksuelle appetitt fra de er ca 20 år og påå til 30 år. Da avtar det kraftig for mange menn.

Kvinner får sin seksuelle appetitt fra de er ca 30 år og oppover.

Så er dere jevn alder......vel, urettferdig!

For å stilleOg din kåthet kan du jo kjøpe deg noen leker? Mye fancy og fine leker der ute du kan bruke på deg selv.

Siden mannen din ikke tilfreds-stiller deg nok regner jeg det er greit for han også.

Og ikke gå i fra han. Å finne igjen det du har med han er så og si umulig. Det er vanskelig nok å finne en du i det hele tatt orker å være i samme hus med.

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Det er bevist at menn har sin seksuelle appetitt fra de er ca 20 år og påå til 30 år. Da avtar det kraftig for mange menn.

Kvinner får sin seksuelle appetitt fra de er ca 30 år og oppover.

Så er dere jevn alder......vel, urettferdig!

For å stilleOg din kåthet kan du jo kjøpe deg noen leker? Mye fancy og fine leker der ute du kan bruke på deg selv.

Siden mannen din ikke tilfreds-stiller deg nok regner jeg det er greit for han også.

Og ikke gå i fra han. Å finne igjen det du har med han er så og si umulig. Det er vanskelig nok å finne en du i det hele tatt orker å være i samme hus med.

Jo, skjønner hva du mener. Det er jo sånn jeg føler det også. At det er for bra til å bare vrake, og jeg vet at det ikke er lett å finne en "perfekt partner". Som regel så har den ene de feilene den andre manglet osv. Derfor lyster jeg heller ikke på nye forhold.

Men jeg må virkelig innrømme at jeg savner litt den spenningen og levende følelsen det er å sjarmere litt ekstra i hverdagen. At vi kan flørte litt og føle i luften av vi har lyst på hverandre. Jeg snakker ikke om den første forelskelsen, jeg snakker om når vi har vært sammen noen år men alikavel fremdeles har lyst på hverandre, sammen med den tryggheten og det gode et stabilt samliv gir.

Vi sitter i hver vår stol, og jeg ser på ham der han sitter. Han går rundt i tøfler, har brillene ytterst på nesetippen, gnir seg i panna i trøtthet veldig tidlig hver kveld, og jeg lurer på hvorfor jeg har endt opp med en pensjonist. jeg må innrømme at jeg blir trist og lei meg av dette.

Jeg vet ikke om jeg klarer å bli helt lykkelig uten å føle litt åtrå og mandig interesse fra min kjære. Det føles så tomt nå.

Jeg har leketøy og har ingen problem med onani og sånn. Men det har lite med saken å gjøre, for sex er jo mer en ren tilfredsstillelse av lyst, det er jo også i stor grad de følelsene vi føler rundt dette med sex, som spenning, forventning, glede over å være fin for noen, kjenne lysten til sin kjære. Det er ikke en eneste gang jeg onanerer at jeg føler meg tilfredsstilt. Faktisk så lar jeg ofte være å gjøre det pga skuffelsen etterpå. Det føles som å ha et stort krus og så fylle det med en skvett nytraktet kaffe. Det er ikke mer en å bare få teften av det, og savnet etter det fulle dampende kruset er der, hele tiden. Jeg savner at han stryker meg fast på håret og bare holder hardt rundt meg i en kjempekos, jeg savner at han inviterer til sex på en selvsikker måte. Jeg savner en kåt og levende mann, og jeg elsker min kjære og skulle så veldig gjerne ønske at han var den mannen

[Gjest sjøstjerna]

Jo, skjønner hva du mener. Det er jo sånn jeg føler det også. At det er for bra til å bare vrake, og jeg vet at det ikke er lett å finne en "perfekt partner". Som regel så har den ene de feilene den andre manglet osv. Derfor lyster jeg heller ikke på nye forhold.

Men jeg må virkelig innrømme at jeg savner litt den spenningen og levende følelsen det er å sjarmere litt ekstra i hverdagen. At vi kan flørte litt og føle i luften av vi har lyst på hverandre. Jeg snakker ikke om den første forelskelsen, jeg snakker om når vi har vært sammen noen år men alikavel fremdeles har lyst på hverandre, sammen med den tryggheten og det gode et stabilt samliv gir.

Vi sitter i hver vår stol, og jeg ser på ham der han sitter. Han går rundt i tøfler, har brillene ytterst på nesetippen, gnir seg i panna i trøtthet veldig tidlig hver kveld, og jeg lurer på hvorfor jeg har endt opp med en pensjonist. jeg må innrømme at jeg blir trist og lei meg av dette.

Jeg vet ikke om jeg klarer å bli helt lykkelig uten å føle litt åtrå og mandig interesse fra min kjære. Det føles så tomt nå.

Jeg har leketøy og har ingen problem med onani og sånn. Men det har lite med saken å gjøre, for sex er jo mer en ren tilfredsstillelse av lyst, det er jo også i stor grad de følelsene vi føler rundt dette med sex, som spenning, forventning, glede over å være fin for noen, kjenne lysten til sin kjære. Det er ikke en eneste gang jeg onanerer at jeg føler meg tilfredsstilt. Faktisk så lar jeg ofte være å gjøre det pga skuffelsen etterpå. Det føles som å ha et stort krus og så fylle det med en skvett nytraktet kaffe. Det er ikke mer en å bare få teften av det, og savnet etter det fulle dampende kruset er der, hele tiden. Jeg savner at han stryker meg fast på håret og bare holder hardt rundt meg i en kjempekos, jeg savner at han inviterer til sex på en selvsikker måte. Jeg savner en kåt og levende mann, og jeg elsker min kjære og skulle så veldig gjerne ønske at han var den mannen

Dessverre kan du ikke endre han som person. Du kan endre deg selv og dine forventninger. Det man også kan gjøre er å forsøke bryte hverdagsmønsteret en gang i blant.

For min del skulle jeg ønske at min mann hadde pyntet seg mer, og ikke alltid gått i de samme kjedelige klærne. Han blir noe uspiselig for meg. Blir mer interessert i han når han er velkledd.

Hverken du eller jeg kan endre våre menn. Vi kan forsøke bruke litt positiv forsterkning, og gi positiv oppmerksomhet og/eller belønning på de ting de gjør "rett". Utover det er det lite å gjøre.

Du har sikkert forsøkt snakke med han. Akkurat som jeg har forsøkt snakke med min mann. Din mann sier han er trøtt. Min mann skjønner ikke helt hva jeg snakker om.

Hva om du (jeg) hadde invitert han til en helg på hotell i nabobyen? Pynte seg for hverandre for så å gå ut for å spise og danse. Dele et flott hotellrom, med nydelig bad. Bestille romservice?

Man kan ikke endre væremåten/hverdagen til mannen, men vi kan kanskje legge til rette for å "sprite han opp" i blant? (hotellrom-forslaget)

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Dessverre kan du ikke endre han som person. Du kan endre deg selv og dine forventninger. Det man også kan gjøre er å forsøke bryte hverdagsmønsteret en gang i blant.

For min del skulle jeg ønske at min mann hadde pyntet seg mer, og ikke alltid gått i de samme kjedelige klærne. Han blir noe uspiselig for meg. Blir mer interessert i han når han er velkledd.

Hverken du eller jeg kan endre våre menn. Vi kan forsøke bruke litt positiv forsterkning, og gi positiv oppmerksomhet og/eller belønning på de ting de gjør "rett". Utover det er det lite å gjøre.

Du har sikkert forsøkt snakke med han. Akkurat som jeg har forsøkt snakke med min mann. Din mann sier han er trøtt. Min mann skjønner ikke helt hva jeg snakker om.

Hva om du (jeg) hadde invitert han til en helg på hotell i nabobyen? Pynte seg for hverandre for så å gå ut for å spise og danse. Dele et flott hotellrom, med nydelig bad. Bestille romservice?

Man kan ikke endre væremåten/hverdagen til mannen, men vi kan kanskje legge til rette for å "sprite han opp" i blant? (hotellrom-forslaget)

Ser helt hva du mener her sjøstjerna,og ja, jeg vet at vi ikke kan forandre noen, i allefall veldig mye. Jeg har også lagt til rette som du skriver om, og er ofte nydusjet og i pene, rene og snerte klær i tv soffaen. Alikavel kan han henge i stolen sin uten å gå og dusje og få interessen for å si det sånn.

Jeg har og kan legge opp til romantikken selv. Jeg har og kan si til ham at jeg har lyst. Jeg har og kan pynte med levende lys og gjør stemningen god. Jeg har og kan fortelle ham om savnet mitt og hva jeg ønsker. Jeg har og kan gjør veldig mye. Men det er nå ennå slik sjøstjerna, at det er veldig menneskelig å ikke klare åholde koken oppe slik over lang, lang tid. At vi alltid har pågangsmotet til å finne på ting, holde koken oppe, være drakraften i forholdet. Etter en stund så mister i allefall jeg kreftene til å dra lasset videre, når jeg føler at jeg er den eneste som faktisk gjør det. Jeg føler meg jo ikke med noe kvinnelig verdi i det hele tatt slik ting er nå.

Ser poenget ditt, men jeg har altså gjort som du sier en del i løpet av mange år. Nå har jeg liksom gått tom, nå er jeg liksom opprådd og trist og lei

Hadde jeg kunnet velge på nytt så hadde jeg spart min kjære til en senere anledning i livet. Da hadde jeg levd ut litt først og tenkt på meg selv og sånn, så hadde jeg møtt min kjære senere i livet, da kvinneligheten ikke betydde like mye, men at roen og tryggheten og stabiliteten og kjærligheten på den måten var det som tellet

[Gjest sjøstjerna]

Ser helt hva du mener her sjøstjerna,og ja, jeg vet at vi ikke kan forandre noen, i allefall veldig mye. Jeg har også lagt til rette som du skriver om, og er ofte nydusjet og i pene, rene og snerte klær i tv soffaen. Alikavel kan han henge i stolen sin uten å gå og dusje og få interessen for å si det sånn.

Jeg har og kan legge opp til romantikken selv. Jeg har og kan si til ham at jeg har lyst. Jeg har og kan pynte med levende lys og gjør stemningen god. Jeg har og kan fortelle ham om savnet mitt og hva jeg ønsker. Jeg har og kan gjør veldig mye. Men det er nå ennå slik sjøstjerna, at det er veldig menneskelig å ikke klare åholde koken oppe slik over lang, lang tid. At vi alltid har pågangsmotet til å finne på ting, holde koken oppe, være drakraften i forholdet. Etter en stund så mister i allefall jeg kreftene til å dra lasset videre, når jeg føler at jeg er den eneste som faktisk gjør det. Jeg føler meg jo ikke med noe kvinnelig verdi i det hele tatt slik ting er nå.

Ser poenget ditt, men jeg har altså gjort som du sier en del i løpet av mange år. Nå har jeg liksom gått tom, nå er jeg liksom opprådd og trist og lei

Hadde jeg kunnet velge på nytt så hadde jeg spart min kjære til en senere anledning i livet. Da hadde jeg levd ut litt først og tenkt på meg selv og sånn, så hadde jeg møtt min kjære senere i livet, da kvinneligheten ikke betydde like mye, men at roen og tryggheten og stabiliteten og kjærligheten på den måten var det som tellet

Hører du har prøvd mye.

Ja, jeg kjenner dette med å føle at man alene må dra lasset. Det er kjempetungt. Den andre føler ikke problemet- og skjønner det kanskej ikke heller sånn helt 100%.

Har du gjort et forsøk på en alvorsprat? hvor du sier at du definerer han som venn slik det er nå? Og at venner egentlig ikke trenger bo som ektefolk? Mao en alvorsprat hvor du stiller spørsmålet omkring ekteskapet. Hvor du ytrer dine frustrasjoner og samtidig ytrer ønske om endring for å forbli i ekteskap.

Kanskje dere kan dra på sånn "par-kurs"? Som en invenstering i forhold? Kanskje du kan ønske deg slik i julegave? At han- etter å ha hørt ditt ønske- skal ta "initiativ" til å melde dere på slikt kurs?

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Hører du har prøvd mye.

Ja, jeg kjenner dette med å føle at man alene må dra lasset. Det er kjempetungt. Den andre føler ikke problemet- og skjønner det kanskej ikke heller sånn helt 100%.

Har du gjort et forsøk på en alvorsprat? hvor du sier at du definerer han som venn slik det er nå? Og at venner egentlig ikke trenger bo som ektefolk? Mao en alvorsprat hvor du stiller spørsmålet omkring ekteskapet. Hvor du ytrer dine frustrasjoner og samtidig ytrer ønske om endring for å forbli i ekteskap.

Kanskje dere kan dra på sånn "par-kurs"? Som en invenstering i forhold? Kanskje du kan ønske deg slik i julegave? At han- etter å ha hørt ditt ønske- skal ta "initiativ" til å melde dere på slikt kurs?

Jeg har nok, desverre kan jeg vil si for da er det prøvd også, å prate alvorlig med ham. Og det mange, mange ganger i løpet av disse årene. Han skjønner, og vet, og når han ikke blir irritert eller sint så sier han at han er veldig enig og at han forstår godt.

Men det hjelper nok lite når ord er ord og handling, handling. For det skjer alikavel ikke noe. Akkurat som om han godtar at han er dårlig på ting. Er det sånn så er det sånn.

Familierådgivning var også min ide. Og det måtte gå lang stund før han var motivert til å gå dit også.

Så nei, jeg har nok innsett at ting er slik, være seg jeg liker det eller ei. Jeg lurer bare på om det er meningen at vi skal ha det sånn. Når jeg er 40+, er jeg for gammel til å hige etter en litt mer spennende hverdag da. Eller helg for den saks skyld. Ville vært veldig glad om det så bare ble i helgen. Noe i det hele tatt.

[Gjest jeg er så lei meg nå]

Det kunne ha vært meg dette. Er også en kvinne rundt 40 år. Vært sammen med samme mann i 15 år. Det gjør noe med en når en har forsøkt utallige gang det du nevner i innleggende dine. Har samme problem i forholdet. Vi har barn sammen. Alltid har min mann en uskyldning om at han er trøtt, skal på jobb ovs. Sjelden tar han initiativet til sex. Han ligger gjerne på sofa om natten fordi da "slipper" han hvis jeg skulle prøve meg, tenker jeg.

Jeg føler meg grundig avvist over tid. Dette har gjort meg sårbar. Jeg tørr ikke lengre ta initiativ med tanke på å bli avvist. De få gangene jeg har prøvd meg den siste tiden føler jeg meg som et sexuhyre fordi jeg har lyst. Selvtilliten daler for hver dag. Har tatt det opp med han utallige ganger i løpet av flere år. Når vi har sex er det fantastisk og vi harmonerer godt, men det er så sjelden. Jeg har normal sexlyst, det vil si jeg godt kunne drømme om sex to ganger i uken. Jeg vil bli begjæret og sett av mannen min. Han sier sjelden han er glad i meg.

Det gjør vondt langt inni sjelen min i dag fordi det ikke denne helgen heller ble noe intimt mellom oss. Limet mellom oss går stadig i oppløsning.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg klarer leve slik resten av livet, fordi nå forstår jeg at det ikke blir endret på. Man kan ikke endre andre, bare seg selv. Har prøvd å være utrolig tålmodig over tid, prøvd å tenke annerledes. Men det kommer alltid tilbake til denne frustrasjonen av noe som mangler.

Må legge til at jeg er en pen og slank dame som får mange komplimenter fra andre, så utseende er det ikke noe å si på.

Det er synd fordi jeg er glad i han.

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Det kunne ha vært meg dette. Er også en kvinne rundt 40 år. Vært sammen med samme mann i 15 år. Det gjør noe med en når en har forsøkt utallige gang det du nevner i innleggende dine. Har samme problem i forholdet. Vi har barn sammen. Alltid har min mann en uskyldning om at han er trøtt, skal på jobb ovs. Sjelden tar han initiativet til sex. Han ligger gjerne på sofa om natten fordi da "slipper" han hvis jeg skulle prøve meg, tenker jeg.

Jeg føler meg grundig avvist over tid. Dette har gjort meg sårbar. Jeg tørr ikke lengre ta initiativ med tanke på å bli avvist. De få gangene jeg har prøvd meg den siste tiden føler jeg meg som et sexuhyre fordi jeg har lyst. Selvtilliten daler for hver dag. Har tatt det opp med han utallige ganger i løpet av flere år. Når vi har sex er det fantastisk og vi harmonerer godt, men det er så sjelden. Jeg har normal sexlyst, det vil si jeg godt kunne drømme om sex to ganger i uken. Jeg vil bli begjæret og sett av mannen min. Han sier sjelden han er glad i meg.

Det gjør vondt langt inni sjelen min i dag fordi det ikke denne helgen heller ble noe intimt mellom oss. Limet mellom oss går stadig i oppløsning.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg klarer leve slik resten av livet, fordi nå forstår jeg at det ikke blir endret på. Man kan ikke endre andre, bare seg selv. Har prøvd å være utrolig tålmodig over tid, prøvd å tenke annerledes. Men det kommer alltid tilbake til denne frustrasjonen av noe som mangler.

Må legge til at jeg er en pen og slank dame som får mange komplimenter fra andre, så utseende er det ikke noe å si på.

Det er synd fordi jeg er glad i han.

Kjenner så godt igjen den følelsen av å "være sexgal". Og så blir det jo sånn at det begynner å bli en bitter ettersmak på ting også. Det smaker ikke like godt når en får det etter å "ha mast flere ganger og masse om det" som når det kommer litt av seg selv.

Som i går. Vi hadde en prat igjen etter fredagen. Fredagen var jeg igjen pyntet og ren, stearinslysene står på, vi har god vin stående (det er bare jeg som tar da, han tar kaffe) og det er varmt og godt med ved i peisen. Men så blir det ikke noe, hvis jeg sier at "skal jeg ordne en god vin til oss vennen" så sier han "nei takk, jeg orker ikke jeg". Når jeg går og dusjer og kler meg til en kosekveld (og da mener jeg ikke pysjamas) så henger han der i tvstolen i den gamle jobbebuksa si.

Jeg får meg ikke lenger til å invitere meg selv på sex hos ham. Jeg føler ikke lenger for å "presse meg på". Jeg vil så gjerne at det skal komme noe av seg selv. Jeg føler det nemmelig også som at jeg presser på og "går over streken".

Så tar jeg det opp i går, og det kommer en masse undskyldninger. Vi har vært for lenge ute og er slitne, litt for lite søvn, gjort for mye i løpet av uka, og alle andre tullete ting, som faktisk ikke stopper meg fra å ønske romantikk og sex med den jeg er glad i. Selvom jeg faktisk er sliten og sånn jeg også etter en lang uke.

Så i går kveld så sitter vi der igjen da og omsider så kommer han og setter seg på skammelen ved stolen min, og legger bena mine på fanget sitt. Men han henger liksom over dem, lukker øynene mens han stryker seg trett i panna. Han ser helt utkjørt ut. Så jeg mister så klart enhver spire av lyst jeg har hatt. Det går jo ikke å ha sex med en så utkjørt og sliten uinteressert mann. Helt ærlig talt.

Så det ender opp med at jeg etterhvert tusler opp i senga og går og legger meg. Nydusjet, nybarbert, og utilfredstilt. Ennå en gang, ennå en helg.

Jeg er også en atraktiv dame, som merker stor interesse utenfor huset. Jeg har ingen problem med å få tak i menn.

Det gjør det så ekstra trist. Har liksom pakken, men er veldig trofast og stabil i følelseslivet, og så ender jeg opp med en mann som er kjempelykkelig bare han får servert middag og vi kan gå under samme tak som to gode venner. Ufattelig trist.

[Gjest jeg er så lei meg nå]

Kjenner så godt igjen den følelsen av å "være sexgal". Og så blir det jo sånn at det begynner å bli en bitter ettersmak på ting også. Det smaker ikke like godt når en får det etter å "ha mast flere ganger og masse om det" som når det kommer litt av seg selv.

Som i går. Vi hadde en prat igjen etter fredagen. Fredagen var jeg igjen pyntet og ren, stearinslysene står på, vi har god vin stående (det er bare jeg som tar da, han tar kaffe) og det er varmt og godt med ved i peisen. Men så blir det ikke noe, hvis jeg sier at "skal jeg ordne en god vin til oss vennen" så sier han "nei takk, jeg orker ikke jeg". Når jeg går og dusjer og kler meg til en kosekveld (og da mener jeg ikke pysjamas) så henger han der i tvstolen i den gamle jobbebuksa si.

Jeg får meg ikke lenger til å invitere meg selv på sex hos ham. Jeg føler ikke lenger for å "presse meg på". Jeg vil så gjerne at det skal komme noe av seg selv. Jeg føler det nemmelig også som at jeg presser på og "går over streken".

Så tar jeg det opp i går, og det kommer en masse undskyldninger. Vi har vært for lenge ute og er slitne, litt for lite søvn, gjort for mye i løpet av uka, og alle andre tullete ting, som faktisk ikke stopper meg fra å ønske romantikk og sex med den jeg er glad i. Selvom jeg faktisk er sliten og sånn jeg også etter en lang uke.

Så i går kveld så sitter vi der igjen da og omsider så kommer han og setter seg på skammelen ved stolen min, og legger bena mine på fanget sitt. Men han henger liksom over dem, lukker øynene mens han stryker seg trett i panna. Han ser helt utkjørt ut. Så jeg mister så klart enhver spire av lyst jeg har hatt. Det går jo ikke å ha sex med en så utkjørt og sliten uinteressert mann. Helt ærlig talt.

Så det ender opp med at jeg etterhvert tusler opp i senga og går og legger meg. Nydusjet, nybarbert, og utilfredstilt. Ennå en gang, ennå en helg.

Jeg er også en atraktiv dame, som merker stor interesse utenfor huset. Jeg har ingen problem med å få tak i menn.

Det gjør det så ekstra trist. Har liksom pakken, men er veldig trofast og stabil i følelseslivet, og så ender jeg opp med en mann som er kjempelykkelig bare han får servert middag og vi kan gå under samme tak som to gode venner. Ufattelig trist.

Jeg føler virkelig med deg. Forstår absolutt alt du sier og den bitre følelsen av som sitter i kroppen gang på gang. Undertrykte følelser over tid, det er så vondt. En utsletter seg selv. Jeg sa til mannen min at vi har gjensidig ansvar for å ta vare på hverandre, også på det seksuelle plan, ellers går det ikke. Mannen min kommer med utsagn som "ja jeg strekker ikke til for noen", men han kan ikke utdype mer. Blir liksom bare selvmedlidenhet ut av samtalene på dette området. Har spurt om han kan teste testosteronnivået sitt, men han avviser det hele. Jeg er som du også trøtt og sliten når uka er omme, likevel føler jeg behov for nærhet på det seksuelle plan og selvfølgelig annen kos. Jeg ønsker den gode varme følelsen mellom oss, det som gjør meg glad, gir meg positiv energi som kan bidra til både han og barna. Istedet svegler man kameler gang på gang. Jeg er sint, frustrert, såret og lei meg på en gang.

[Gjest gresset kan være grønnere på den andre siden]

Sex er ganske viktig. Man må kanskje ta et valg, kan jeg ha det sånn videre eller ikke? Dersom man ikke vil det må man ta sjansen på at det finnes andre også. Det tror jeg helt sikkert at det gjør. De fleste som får en ny mann vil jeg tro føler at de har fått det bedre.

Dessverre skal det noe til å bevare ildfull lidenskap gjennom mange mange år. Og det skal noe til at et forhold ikke bare går over til rent vennskap.

[Gjest tuppehøna]

Du har alt utenom sexen. Snu det hodet og se for deg at du har sexen, men ikke noe av det andre.

Man kan ikke få i pose og sekk. :-(

Absolutt kke ment som kritikk altså, kun som en konstatering.

[Gjest Tuppehøna]

Ser helt hva du mener her sjøstjerna,og ja, jeg vet at vi ikke kan forandre noen, i allefall veldig mye. Jeg har også lagt til rette som du skriver om, og er ofte nydusjet og i pene, rene og snerte klær i tv soffaen. Alikavel kan han henge i stolen sin uten å gå og dusje og få interessen for å si det sånn.

Jeg har og kan legge opp til romantikken selv. Jeg har og kan si til ham at jeg har lyst. Jeg har og kan pynte med levende lys og gjør stemningen god. Jeg har og kan fortelle ham om savnet mitt og hva jeg ønsker. Jeg har og kan gjør veldig mye. Men det er nå ennå slik sjøstjerna, at det er veldig menneskelig å ikke klare åholde koken oppe slik over lang, lang tid. At vi alltid har pågangsmotet til å finne på ting, holde koken oppe, være drakraften i forholdet. Etter en stund så mister i allefall jeg kreftene til å dra lasset videre, når jeg føler at jeg er den eneste som faktisk gjør det. Jeg føler meg jo ikke med noe kvinnelig verdi i det hele tatt slik ting er nå.

Ser poenget ditt, men jeg har altså gjort som du sier en del i løpet av mange år. Nå har jeg liksom gått tom, nå er jeg liksom opprådd og trist og lei

Hadde jeg kunnet velge på nytt så hadde jeg spart min kjære til en senere anledning i livet. Da hadde jeg levd ut litt først og tenkt på meg selv og sånn, så hadde jeg møtt min kjære senere i livet, da kvinneligheten ikke betydde like mye, men at roen og tryggheten og stabiliteten og kjærligheten på den måten var det som tellet

Hva med å sette på en erotisk film? Jeg ser det kan leies via Get-boksen vi har, og kjenner jeg har veeeldig lyst å liksom impulsivt og ertent foreslå å sette på en slik. Men har ikke turt foreløpig.. Vi har også våre tørkeperioder.

[Gjest sjøstjerna]

Du har alt utenom sexen. Snu det hodet og se for deg at du har sexen, men ikke noe av det andre.

Man kan ikke få i pose og sekk. :-(

Absolutt kke ment som kritikk altså, kun som en konstatering.

Dette var jo også en måte å se det på. :-)

Høres lett ut, men er det neppe. Trådstarter savner Mannen sin, og han er bare trøtt og orker ikke romantikk.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har nok, desverre kan jeg vil si for da er det prøvd også, å prate alvorlig med ham. Og det mange, mange ganger i løpet av disse årene. Han skjønner, og vet, og når han ikke blir irritert eller sint så sier han at han er veldig enig og at han forstår godt.

Men det hjelper nok lite når ord er ord og handling, handling. For det skjer alikavel ikke noe. Akkurat som om han godtar at han er dårlig på ting. Er det sånn så er det sånn.

Familierådgivning var også min ide. Og det måtte gå lang stund før han var motivert til å gå dit også.

Så nei, jeg har nok innsett at ting er slik, være seg jeg liker det eller ei. Jeg lurer bare på om det er meningen at vi skal ha det sånn. Når jeg er 40+, er jeg for gammel til å hige etter en litt mer spennende hverdag da. Eller helg for den saks skyld. Ville vært veldig glad om det så bare ble i helgen. Noe i det hele tatt.

Kanskje han burde trene eller noe slikt? For å bygge opp energi-lagrene sine på sikt?

Blir selvsagt mer trøtt når han starter med slikt, men etterhvert kommer energien.

[Gjest et alternativ?]

Har du noen gang luftet temaet "elsker" for mannen din? At du "får lov" til å finne deg en elsker som du kan ha sex med? Du har jo gitt mannen din utallige sjanser, om man kan si det på den måten, så kanskje han trenger en vekker? Det er ikke sikkert dette er noe alternativ for deg en gang, men til syvende og sist ser det ut til at du må velge mellom en mann som ikke viser interesse, eller et liv alene.

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Jeg føler virkelig med deg. Forstår absolutt alt du sier og den bitre følelsen av som sitter i kroppen gang på gang. Undertrykte følelser over tid, det er så vondt. En utsletter seg selv. Jeg sa til mannen min at vi har gjensidig ansvar for å ta vare på hverandre, også på det seksuelle plan, ellers går det ikke. Mannen min kommer med utsagn som "ja jeg strekker ikke til for noen", men han kan ikke utdype mer. Blir liksom bare selvmedlidenhet ut av samtalene på dette området. Har spurt om han kan teste testosteronnivået sitt, men han avviser det hele. Jeg er som du også trøtt og sliten når uka er omme, likevel føler jeg behov for nærhet på det seksuelle plan og selvfølgelig annen kos. Jeg ønsker den gode varme følelsen mellom oss, det som gjør meg glad, gir meg positiv energi som kan bidra til både han og barna. Istedet svegler man kameler gang på gang. Jeg er sint, frustrert, såret og lei meg på en gang.

"ja jeg strekker ikke til for noen", men han kan ikke utdype mer"

Spesielt det du skriver her, for sånn er min kjære også. Full av selvmedlidenhet, "blir aldri bra nok for deg jeg, fortjener deg ikke, passer ikke til deg jeg, passer ikke til noen jeg, skulle levet alene" osv osv osv

Jeg gjør som deg, prøver å få forklart at det er en plikt vi har som en del av et par, å ivareta oss selv og forholdet. Holde glød og harmoni vedlike og bidra til felles glede. Men det fungerer ikke. Jeg har til og med sakt til ham at vi godt kan stikke hodene i jorda og late som ingen ting, men at det garantert vil sprekke en dag. Det skjer faktisk at folk går fra hverandre, at de er utro, at de faller for andre osv. Og det er ofte fordi det ikke finnes tilfredstillelse og varme følelser i hjemmet. Ikke at jeg truer og sier jeg vil gjøre det, men det skjer, og det er en grunn til det.

Og så sier jeg at i steden for å sitte og sutre og klage full av selvmedlidenhet så er det bedre å innse problemene og jobbe for å få en slutt på dem.

Men det stopper der desverre. Han har gjort en økt for å bedre seg på andre områder men nå tror jeg at vi har stoppet der det er mulig å komme. Og jeg må nok bare innse det.

Når jeg sitter og funderer på forholdet vårt så ser ejg at vi antagelig hadde hatt mer å vinne på å splitte opp. Vi kan jo fremdeles være venner og dra samen på ting og sånn, samtidig som vi har muligheten til å finne det vi mangler på siden. Å flytte fra hverandre vil kunne bli pose og sekk. Og det er rart å tenke på. Det er så synd at det ikke er det jeg egentlig vil. Jeg vil jo at vi skal leve sammen som et par og ha en god harmoni og gange i forholdet vårt.

Går det an å glemme sine kvinnelige sider i et forhold når vi er 40+? Er det i rett å gjøre det? Skal vi vrake fine forhold og mennesker vi egentlig er fryktelig glade i pga slike sider?

Det ville vært så mye enklere om jeg ikke var veldig glad i ham og egentlig ikke var den trofaste personen som ønsker å leve i ro og harmoni med en livslang kjærlighet.

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Har du noen gang luftet temaet "elsker" for mannen din? At du "får lov" til å finne deg en elsker som du kan ha sex med? Du har jo gitt mannen din utallige sjanser, om man kan si det på den måten, så kanskje han trenger en vekker? Det er ikke sikkert dette er noe alternativ for deg en gang, men til syvende og sist ser det ut til at du må velge mellom en mann som ikke viser interesse, eller et liv alene.

Vi har vært inne på temaet. Faktisk så er det han som har sakt at han nok bør finne en elsker til meg siden han ikke klarer det selv.

Jeg har blitt litt sjokkert og fnyst for det er ikke meg å gå med andre når jeg er i et forhold.

Men når jeg sitter i ro og tenker over det så jo, da er faktisk dette et alternativ som kunne fungert for meg, og jeg hadde vært villig nå etter alle disse årene å leve et dobbeltliv, i allefall en periode.

Problemene er at jeg tror ikke det ville fungert så plettfritt i virkeligheten som når vi sitter og tenker på det. Og jeg tror ikke min kjære hadde taklet det så fint som når han sitter der og sier det. Og jeg har litt problemer med å se meg selv gå over den sperren det faktisk er å være "utro", selv om dette er avtalt lovlig.

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Har du noen gang luftet temaet "elsker" for mannen din? At du "får lov" til å finne deg en elsker som du kan ha sex med? Du har jo gitt mannen din utallige sjanser, om man kan si det på den måten, så kanskje han trenger en vekker? Det er ikke sikkert dette er noe alternativ for deg en gang, men til syvende og sist ser det ut til at du må velge mellom en mann som ikke viser interesse, eller et liv alene.

Vi har vært inne på temaet. Faktisk så er det han som har sakt at han nok bør finne en elsker til meg siden han ikke klarer det selv. Jeg har blitt litt sjokkert og fnyst for det er ikke meg å gå med andre når jeg er i et forhold.

Men når jeg sitter i ro og tenker over det så jo, da er faktisk dette et alternativ som kunne fungert for meg, og jeg hadde vært villig nå etter alle disse årene å leve et dobbeltliv, i allefall en periode.

Problemene er at jeg tror ikke det ville fungert så plettfritt i virkeligheten som når vi sitter og tenker på det. Og jeg tror ikke min kjære hadde taklet det så fint som når han sitter der og sier det. Og jeg har litt problemer med å se meg selv gå over den sperren det faktisk er å være "utro", selv om dette er avtalt lovlig.

[Gjest Vil ikke dø helt ennå.]

Du har alt utenom sexen. Snu det hodet og se for deg at du har sexen, men ikke noe av det andre.

Man kan ikke få i pose og sekk. :-(

Absolutt kke ment som kritikk altså, kun som en konstatering.

Ja, jeg har jo vridd og vendt på dette og har derfor også sett det du skriver. Hva om jeg finner god sex men ikke alt det andre. Jeg ønsker jo ikke å bytte ut forholdet vårt i bare sex med andre. Det er jo litt av problemet mitt, jeg er jo veldig glad i ham og vi fungerer greit på det daglige plan. Men jeg synes også det er forferdelig å måtte gi helt opp seg selv når jeg ikke er mer en 40+, det er da altfor tidlig. Slik vi lever nå så føler jeg at vi har begynt pensjonisttilværelsen mange år for tidlig, i allefall på en del områder.