Ensom frustrasjon

[Gjest merlen]

Skal flytte tilbake til eksen og ungene på prøve, vennene mine er mot det, men sier det aldri direkte, bare gjennom tilsynelatende naive spørsmål og meninger kamuflert til liksom å gjelde andre.

Jeg er superfrustrert. Har alltid tenkt at jeg har veldig gode venner, kjenner ikke igjen denne oppførselen. Men jeg trenger dem! (nei, det er ikke bare å droppe dem og finne nye). Innser at jeg må snakke med dem om dette, men vet ikke når jeg får sjansen.

Forholdet til eksen er preget av optimisme, men også mye usikkerhet og famling, mye skal på plass. Kan IKKE snakke med ham om denne frustrasjonen, det vil ikke styrke forsøket vårt.

Har ganske enkelt ingen å lufte min frustrasjon med, og da vokser den jo bare

Er det noen som har tro på at det går an å finne tilbake til hverandre etter et langvarig brudd?

[rose23]

De er nok skeptiske med god grunn da de fleste slike forsøk misslykkes... Å det er sikkert ikke vondt ment heller. De ønsker ikke at du skal bli såret, gå gjennom et nytt brudd igjen... Første dere i så fall bør gjøre er å snakke om hva som gikk galt sist og hvordan dere kan hindre at det skjer igjen...

[Gjest merlen]

De er nok skeptiske med god grunn da de fleste slike forsøk misslykkes... Å det er sikkert ikke vondt ment heller. De ønsker ikke at du skal bli såret, gå gjennom et nytt brudd igjen... Første dere i så fall bør gjøre er å snakke om hva som gikk galt sist og hvordan dere kan hindre at det skjer igjen...

Vi har snakka om det, og begge to vet godt hva som gikk galt. Og jeg er på ingen måte sikker på at vi vil lykkes, noe mine venner vet. Kanskje 60-70% sjanse. Og jeg vet (vennene også) veldig godt at jeg sannsynligvis får det helt jævlig om det ikke går.

MEN - jeg VIL prøve allikevel! For meg er det helt overordnet, og når jeg kan tar sjansen, bør ikke de støtte opp om mine valg?

Prøver jeg ikke vil jeg aldri tilgi meg selv.

[rose23]

Vi har snakka om det, og begge to vet godt hva som gikk galt. Og jeg er på ingen måte sikker på at vi vil lykkes, noe mine venner vet. Kanskje 60-70% sjanse. Og jeg vet (vennene også) veldig godt at jeg sannsynligvis får det helt jævlig om det ikke går.

MEN - jeg VIL prøve allikevel! For meg er det helt overordnet, og når jeg kan tar sjansen, bør ikke de støtte opp om mine valg?

Prøver jeg ikke vil jeg aldri tilgi meg selv.

Jeg har en venninne som også er på vei inn i et forhold som er dømt til å misslykkes. Jeg har fortalt henne om hvor skeptisk jeg er og vil aldri støtte henne i dette. Men jeg vil være der uansett... Også når hun sitter å gråter etterpå.

Du kan ikke få dem til å forandre mening eller legge vekk skepsissen sin... Men hva mener du med at de skal støtte deg?

[Gjest merlen]

Jeg har en venninne som også er på vei inn i et forhold som er dømt til å misslykkes. Jeg har fortalt henne om hvor skeptisk jeg er og vil aldri støtte henne i dette. Men jeg vil være der uansett... Også når hun sitter å gråter etterpå.

Du kan ikke få dem til å forandre mening eller legge vekk skepsissen sin... Men hva mener du med at de skal støtte deg?

Å støtte meg - at de ØNSKER at dette skal gå bra for meg, når det er dette jeg vil. At de respekterer forsøket mitt. Det innebærer blant annet å være med på å støtte opp om det som fungerer, det som er bra. Så enkelt.

Om de TROR det kommer til å gå bra er noe helt annet, men det kan de holde for seg selv, de meningene hjelper IKKE meg.

[Gjest merlen]

Jeg har en venninne som også er på vei inn i et forhold som er dømt til å misslykkes. Jeg har fortalt henne om hvor skeptisk jeg er og vil aldri støtte henne i dette. Men jeg vil være der uansett... Også når hun sitter å gråter etterpå.

Du kan ikke få dem til å forandre mening eller legge vekk skepsissen sin... Men hva mener du med at de skal støtte deg?

Å støtte meg - at de ØNSKER at dette skal gå bra for meg, når det er dette jeg vil. At de respekterer forsøket mitt. Det innebærer blant annet å være med på å støtte opp om det som fungerer, det som er bra. Så enkelt.

Om de TROR det kommer til å gå bra er noe helt annet, men det kan de holde for seg selv, de meningene hjelper IKKE meg.

[rose23]

Å støtte meg - at de ØNSKER at dette skal gå bra for meg, når det er dette jeg vil. At de respekterer forsøket mitt. Det innebærer blant annet å være med på å støtte opp om det som fungerer, det som er bra. Så enkelt.

Om de TROR det kommer til å gå bra er noe helt annet, men det kan de holde for seg selv, de meningene hjelper IKKE meg.

Tror du ikke de vil gjøre det med tiden? Når du er tilbake med xen og de ser at det eventuellt også er positivt for deg?

[Gjest Elextra]

Jeg synes ikke du skal la vennskapet med vennene dine stå og falle på støtten i beslutningen om å gå tilbake til eksen.

Venne har antakelig svært liten tro på at forholdet skal bli bra igjen, og orker ikke spille med; sånn sett er de jo bare ærlige. Jeg kjenner meg igjen; har et par venninner som har vært i forhold som har hanglet (etter min mening med god grunn), og jeg har hatt problemer med å støtte dem i beslutningen/e der og da. Venneskapet har da tålt såpass.

[laban]

Vi har snakka om det, og begge to vet godt hva som gikk galt. Og jeg er på ingen måte sikker på at vi vil lykkes, noe mine venner vet. Kanskje 60-70% sjanse. Og jeg vet (vennene også) veldig godt at jeg sannsynligvis får det helt jævlig om det ikke går.

MEN - jeg VIL prøve allikevel! For meg er det helt overordnet, og når jeg kan tar sjansen, bør ikke de støtte opp om mine valg?

Prøver jeg ikke vil jeg aldri tilgi meg selv.

Vennene dine vil nok slippe å se deg få det så ille som du forespeiler det kan bli hvis dere ikke lykkes. Derfor vil de være sikre på at du vet hva du gjør.

Gjør det klart for dem at du har bestemt deg for å prøve, selv om du har vurdert argumentene deres og er klar over risikoen.

Det ville ikke være riktig av ekte venner å være bare optimistiske dersom de f.eks. har sett deg ulykkelig / frustrert i forholdet før det ble slutt. Ikke tenk på å bryte vennskapet akkurat nå, du vil trenge dem dersom forholdet tar slutt igjen, og de vil sikkert glede seg med deg dersom det går bra og dere finner tilbake til hverandre.

[Gjest merlen]

Jeg synes ikke du skal la vennskapet med vennene dine stå og falle på støtten i beslutningen om å gå tilbake til eksen.

Venne har antakelig svært liten tro på at forholdet skal bli bra igjen, og orker ikke spille med; sånn sett er de jo bare ærlige. Jeg kjenner meg igjen; har et par venninner som har vært i forhold som har hanglet (etter min mening med god grunn), og jeg har hatt problemer med å støtte dem i beslutningen/e der og da. Venneskapet har da tålt såpass.

Du har sikkert rett i det. Det er bare vanskelig - nå lar jeg være å fortelle om ting som har med ham å gjøre. Ensomt.

Men lykkes dette er det verdt det.

[Gjest merlen]

Vennene dine vil nok slippe å se deg få det så ille som du forespeiler det kan bli hvis dere ikke lykkes. Derfor vil de være sikre på at du vet hva du gjør.

Gjør det klart for dem at du har bestemt deg for å prøve, selv om du har vurdert argumentene deres og er klar over risikoen.

Det ville ikke være riktig av ekte venner å være bare optimistiske dersom de f.eks. har sett deg ulykkelig / frustrert i forholdet før det ble slutt. Ikke tenk på å bryte vennskapet akkurat nå, du vil trenge dem dersom forholdet tar slutt igjen, og de vil sikkert glede seg med deg dersom det går bra og dere finner tilbake til hverandre.

Jeg er i grunn enig i alt du skriver, så veldig mørkt på det i går, bedre i dag