Samboer og drikking/alkohol

[Gjest beklager at dette ble langt.]

Jeg har en kjempeflott samboer, og er veldig glad for at jeg fikk denne gutten:) Han er omtenksom og snill, og en god "stepappa" for barnet mitt, som også er veldig glad i han.

Men en ting som vi ikke klarer å være helt enige i , gjelder fest og alkohol..Dette er nok fordi vi er veldig forskjellige der, så det blir nok ikke noe rett eller galt.

Uansett..han kan si han skal dra til en kompis og at han skal bare ta noen få øl og ha rolig kveld sammen med kompisen. Eller drikke litt vin med venner, og si han skal ta det rolig. Dette er eksempler, der han sier at han ikke skal på noe fest når jeg spør..men ta noen glass rolig og komme hjem tidlig.

Men så kommer han hjem fra en eller annen fest på natta/morgenen full/dritings..

Han sender ikke mld eller sier noe ifra. Ringer jeg får jeg sjeldent svar..men prøver å ikke ta kontakt med han, forstår at han synes det blir masete..

Jeg skulle bare ønske han kunne fortalt at han skulle på fest..jeg vet ikke alltid hvor han er og får ikke sove før jeg vet han er trygt hjemme (i tilfelle han kjører).

Jeg sier IKKE at han ikke får lov til å ta seg en fest eller ti..heh.men jeg vil gjerne vite det.. Jeg blir sittende å vente og vet ikke helt hva som skjer. Og det er bare sånn jeg er..jeg liker å vite.

Også når han snakker om å ta seg en fest, kjenner jeg det knyter seg i magen.. han drikker godt når han drikker, og blir som regel dritings.. det er nå ok.. men han oppfører seg så rart..enten avviser og ignorerer han meg helt (om jeg og er der), sier mye dritt, eller oppfører seg helt dumt..noen ganger husker han ikke hva han har gjort, og da blir det litt vanskelig å forholde seg til han, og stole på han..

Jeg har mange dårlige historier og minner når det gjelder alkohol og fest, men det er ikke de tingene jeg vil fikse på nå.. Vil gjerne glemme det og se framover og se hva vi kan gjøre som vil gjøre begge fornøyd.

Jeg liker ikke å være den som er vanskelig her.. Når jeg tar opp noe dagen etter som hendte i fylla (må som regel ta det opp, da han ikke kommer løpende med en unnskyldning om han oppførte seg dårlig), så blir han bare sur og irritert på meg..

Han skal forsvare seg med en gang jeg tar opp noe med drikkingen, og kommer bare med motargumenter istedet for å ta noe til seg..

Jeg mener ikke det er noe galt at han vil feste..self skulle jeg ønske at han _ønsket_ å gjøre noe med meg og ungen istedet for fest noen ganger, men det er vel ikke såå spennende å sitte her en lørdagskveld heller! Det skal sies at jeg drikker sjeldent, og gjør jeg det er det sammen med han..dette pga vi bor på hans hjemplass, og jeg kjenner få her..

Så kanskje det hadde vært annerledes om vi bodde der jeg kjente litt folk..jeg hadde sikkert kunne dratt på fest, og at han kunne sittet hjemme med ungen.

Men nå er det nå sånn at han har fordelene der;)

Hvordan kan man gjøre sånn at det ikke knyter seg så i magen når han skal ut? Jeg blir dårlig av det, og får en dårlig følelse..som igjen som regel viser seg å være rett..

Hvordan kan man møtes på halvveien?

Og hvordan kan jeg forklare til han at jeg ikke ønsker å være vanskelig, og at jeg ikke ønsker å ødelegge..? For det virker som det er der det ligger..at han tror jeg vil ødelegge for han, og ikke vil at han skal få ha det artig ..

Sist vi drakk sammen snakket han såvidt tilbake om jeg sa noe..overså meg hele kvelden..jeg hadde ikke så mange andre jeg kjenner så godt, men prøvde allikavel å kose meg på egenhånd.. Jeg spurte dagen etter hvorfor han avviste meg sånn, og han vet han gjorde det, men ikke hvorfor..

Og så; "Jeg kan jo ikke sitte å holde deg i handa hele kvelden!"..

Jeg mener der er en mellomting..jeg er ikke den som vil sitte på fanget til kjæresten hele kvelden..har aldri vært den typen og det vet han jo.. Men der er jo en mellomting?

Jeg prøver også å planlegge jula og spurte han om hvilke fester/dager han så for seg at vi skulle være med på..så jeg kan planlegge når vi skal ha ungen her og når faren skal ha ungen..

Og det kunne han ikke svare på (men kunne det i fjor)..og at han måtte jo kunne drikke selv om jeg har ungen her..

Fokuset er med en gang på det at han må få lov å drikke når han vil.. (og nei han har aldri måtte spurt meg om det gikk greit å dra på fest en helg..han gjør det han finner ut av..).

Så han hadde ikke behov for å planlegge..han trengte jo ikke det..

Og han har jo rett i det, det er mitt barn..men ..blir det sånn når vi får barn sammen og tenker jeg.. blir jeg alltid å måtte sitte hjemme med barnet mens han er ute og gjør det han vil..?

Hvorfor vil han ikke planlegge..så han kan få tid sammen med meg og barnet når barnet er her, for å så drikke de andre dagene..?

Det er bare spørsmål jeg har og tenker på .. jeg kjenner bare jeg begynner å bli lei av alkohol og et dårlig forhold til det.. det skjer jo alltid noe når der er alkohol..

Jeg trenger ingen meninger fra dere egentlig..vi er jo bare ulike og tenker og prioriterer forskjellig. Jeg bare trenger hjelp til hvordan man kan kommunisere om dette, uten at han tenker at nå skal jeg ødelegge for at han skal få ha det artig..

Det knyter seg i magen når jeg tenker på drikking i jula..jeg vil bare at han skal forstå at dette er tungt, og at vi trenger å snakke om det..så jeg bare slipper unna den vonde følelsen når han drikker..

Og har han noe problem om han ikke klarer å snakke om dette, og med en gang skal forsvare seg og bli sint på meg? (jeg tar det rolig opp og kritiserer ikke..bare spør litt og forteller hva jeg synes blir litt feil..jeg er ikke den som krangler..men den som liker å snakke om ting som plager..)

[hidi, the scorpion]

Vil du virkelig ha et liv sammen med en slik person?

Han oppfører seg som en ungdom, som ikke vil ta ansvar for noe som helst...

Tror du kan prate til han til krampa tar deg, for han er ikke villig til å gi deg noe tilbake.

Her bør hensynet være deg selv først og barn(a) sin psykologiske helse være hovedprioritet.

Mener ikke å dømme deg. Kjærlighet er en sterk følelse, men her er kjærligheten ensidig, dessverre:(

Respekt, ærlighet, lojalitet og gjensisdig kjærlighet, er første bud for et godt samliv....

Du får ikke det du trenger av den mannen, han utnytter din kjærlighet for alt det er verdt. Unnskyld at jeg sier det. men sannheten er ofte vond å ta til seg.

Ønsker deg all mulig lykke, uansett hva du velger!

[Lora]

Sett barnet ditt foran alt annet og sørg for at det får en god barndom - det kommer det IKKE til å få hvis du velger en TAPER som din livspartner. Du må ha veldig dårlig selvfølelse som tar til takke med en sånn fyr.

[Gjest høres litt kjent ut....]

Jeg syns det høres ut som om dere er på to helt forskjellige plan her i livet. Dessverre tror jeg ikke han kommer til å forandre seg av at du prøver å snakke med han... Han blir bare irritert fordi du "forstyrrer" han i hans planer og lyster.

At han ikke viser deg oppmerksomhet på fest, syns jeg ikke høres så hyggelig ut. Greit nok at dere ikke trenger å "kline" hele kvelden, men som du sier - det fins en mellomting! Det virker som om du bare er et irritasjonsmoment og "klamp" rundt foten hans i forhold til friheten hans. Dere bor sammen, men tar han noe ansvar??

Hadde jeg vært deg hadde jeg blitt utrolig lei meg og såret over hvor lite han vil planlegge for at det skal være forutsigbart for deg, vise forståelse for hvem du er og hva du har behov for....

Kjæresten min var/er ganske lik som din - kjempesøt og morsom, men var barnslig og impulsiv. Han ville ha sitt eget "liv" når det gjaldt festing og frihet. Alle hans impulser skulle være lov, og hvis jeg hadde innvendinger eller andre tanker om ting, ble han sur og dro avgårde uansett. Han ville gjerne ha meg der, men det var ikke noen "kjærestefølelse" på fester, jeg skulle holde meg litt i "bakgrunnen" og være tilgjengelig når han trengte meg. Hvis han fikk for mye, så ordnet jeg opp, fikk han hjem osv, det visste han....

Nå er han blitt syk, og helsa har gjort at han har gjort en del valg i livet som betyr radikale endringer på livsstilen. Det har vært en hard måte å bli voksen på, og det har ikke nødvendigvis vært velvillig. Virker som om han har avfunnet seg litt med situasjonen nå. Hadde ikke sykdommen kommet inn i livet hans/vårt, hadde nok forholdet vårt vært over. Det er grenser for hvor lenge man skal og vil gå og følge andres pipe. Så jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver - det er sårende å bli avvist ved at kompiser, fest, fyll og moro skal prioriteres foran deg... At "noen glass" alltid skal ende opp med fyll, og du skal ligge der med usikkerheten på om han kommer hjem, om han kjører i fylla (hvilket du VET), om noe har skjedd på veien..... Det er utrolig uansvarlig og hensynsløs oppførsel av han!!

Vurderer du i det hele tatt å få barn med denne mannen? Hvorfor tror du han vil endre seg? Og hvorfor sitter du og venter på han helg etter helg etter helg???? Legg dine egne planer, reis hjem eller til venninner - hele helga. La han herje på som en ungkar, det er i realiteten det han tror han er enda. Samboer, men ungkar. HAN skal ikke la seg hindre av en jente som tror hun skal bestemme over livet hans nei! Slik virker det litt på meg.

Når jeg endelig begynte å sette ned foten, så var jeg nesten lei av forholdet. Sånn fungerer vi jenter. Vi finner oss i ting så alt for lenge, at vi til slutt blir lei.... Jeg syns du skal tenke deg godt om hva du vil ha ut av et forhold, og finne ut om det er slik du har det nå. Venter du på at ting skal forandre seg, så må du kasnkje vente lenge.

Hvis han ikke kan svare deg ang. jula eller førjulstiden, så syns jeg du skal legge dine egne planer - du har også rett til en hyggelig jul!! Dra hjem til familien din, og ha det hyggelig der i rolige former. Så får han herje på som den ungkaren han er.... og kanskje savner han deg litt når du setter ned foten og er litt selvstendig?

[Gjest Tuppehøna]

''men han oppfører seg så rart..enten avviser og ignorerer han meg helt (om jeg og er der), sier mye dritt, eller oppfører seg helt dumt..''

Jeg kom hit, og tenker at folk som endrer totalt personlighet i fylla, og særlig i negativ retning, skal en være på vakt overfor.

Det høres ikke ut som han klarer helt å styre seg, fest er viktig for ham, og at du ikke får tak i ham /at han ikke gir beskjed, synes jeg tyder på at han har liten ansvarsfølelse.

[-ssi]

Høres nesten ut som om du har rota deg bort i eksen min... Og da sier jeg bare lykke til. Han kommer garantert ikke til å forandre seg.

[Mandolaika]

Jeg har vokst opp med alkoholisme i familien og det knøt seg faktisk i meg da jeg leste innlegget ditt. Jeg synes det virker som om alkoholfokuset hos din samboer tar for stor plass, prioriteringene hans er litt "feil" ut i fra det som tilsier et normalt forhold til alkohol.

Jeg hadde ikke klart å leve med dette, det vet jeg. Jeg kjenner så godt igjen utryggheten og usikkerheten du beskriver og det at han forandrer seg sånn. Jeg tviler litt på at han kommer til å forandre seg, dessverre.

[Gjest Elextra]

Orker du virkelig ha det slik? Det er ditt eget valg!

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg har vokst opp med alkoholisme i familien og det knøt seg faktisk i meg da jeg leste innlegget ditt. Jeg synes det virker som om alkoholfokuset hos din samboer tar for stor plass, prioriteringene hans er litt "feil" ut i fra det som tilsier et normalt forhold til alkohol.

Jeg hadde ikke klart å leve med dette, det vet jeg. Jeg kjenner så godt igjen utryggheten og usikkerheten du beskriver og det at han forandrer seg sånn. Jeg tviler litt på at han kommer til å forandre seg, dessverre.

Det er mye utrygghet og usikkerhet ja..jeg vet ikke helt hvor jeg har han..det er tungt..

Men dette er jo ikke alkoholisme da..han drikker jo ikke så ofte. Noen ganger kan det være noen helger på rad, men andre ganger går det en stund mellom hver gang..

Så drikkingen hans er ikke et problem på den måten..det er mer måten det blir gjort på, og hvordan han oppfører seg i fylla..

Og hvordan jeg skal få til å forklare han at dette er ikke ok for meg.. kanskje for noen andre men ikke for meg..

[Gjest hovedinnlegger]

Høres nesten ut som om du har rota deg bort i eksen min... Og da sier jeg bare lykke til. Han kommer garantert ikke til å forandre seg.

Jeg liker å tro at folk kan forandre seg..etterhvert som man blir eldre og kanskje føler mer ansvar..

Jeg håper iallefall det!

[mariaflyfly]

Jeg liker å tro at folk kan forandre seg..etterhvert som man blir eldre og kanskje føler mer ansvar..

Jeg håper iallefall det!

''Jeg liker å tro at folk kan forandre seg..etterhvert som man blir eldre og kanskje føler mer ansvar..''

Ikke tro at du kan forandre ham. Det er som regel en naiv forestilling.

[Gjest hovedinnlegger]

''men han oppfører seg så rart..enten avviser og ignorerer han meg helt (om jeg og er der), sier mye dritt, eller oppfører seg helt dumt..''

Jeg kom hit, og tenker at folk som endrer totalt personlighet i fylla, og særlig i negativ retning, skal en være på vakt overfor.

Det høres ikke ut som han klarer helt å styre seg, fest er viktig for ham, og at du ikke får tak i ham /at han ikke gir beskjed, synes jeg tyder på at han har liten ansvarsfølelse.

Ja..jeg er enig i det.. Ansvarsfølelse er noe jeg håper han får etterhvert..

Og jeg håper han kan føle at vi er en familie, og ansvaret som kommer med det.. ikke at det er han, og så meg og ungen.. At vi kan ta avgjørelser sammen..

Han får jo lov å feste, det er ikke det.. men jeg forventer på et vis at han sier ifra om det, og gjerne spør om det passer denne helgen.. (ja vet det er teit å må spørre...men jeg tar jo opp med han om jeg skal noe en sjelden gang..selv om jeg ikke har ungen da..men i tilfelle han ikke ønsker jeg skal det, eller det ikke passer).

Men hvordan kan jeg få han til å ville samarbeide litt..? At han forstår at jeg ikke skal ødelegge..bare vil ha et samarbeid rundt det hele..

[Gjest hovedinnlegger]

Vil du virkelig ha et liv sammen med en slik person?

Han oppfører seg som en ungdom, som ikke vil ta ansvar for noe som helst...

Tror du kan prate til han til krampa tar deg, for han er ikke villig til å gi deg noe tilbake.

Her bør hensynet være deg selv først og barn(a) sin psykologiske helse være hovedprioritet.

Mener ikke å dømme deg. Kjærlighet er en sterk følelse, men her er kjærligheten ensidig, dessverre:(

Respekt, ærlighet, lojalitet og gjensisdig kjærlighet, er første bud for et godt samliv....

Du får ikke det du trenger av den mannen, han utnytter din kjærlighet for alt det er verdt. Unnskyld at jeg sier det. men sannheten er ofte vond å ta til seg.

Ønsker deg all mulig lykke, uansett hva du velger!

Takk for svar.

At han oppfører seg litt mer som en "ungdom" er kanskje sant..på et vis.. Men jeg tenker det er naturlig at vi er ulike der, med veldig forskjellige bakgrunner.. Jeg fikk barn i ung alder, og har hatt mange andre ting å takle.. og jeg har vært i veldig dårlige forhold før..

Han har derimot ikke barn, og har hatt et eneste seriøst forhold, med ei som er mye yngre..

Så jeg tenker jo det at det kanskje vil ta tid før han vil forstå..evt vokse opp litt og få den ansvarsfølelsen..

Jeg tenker mye på at jeg er mer glad i han enn han er..føler han tar meg veldig for gitt.. Det har jeg følt i alle forhold, så noe må det jo være med meg og.. jeg har bare så lyst at det skal ordne seg nå, med han.

Vet bare ikke helt hvordan jeg skal gå fram..?

[nitty-gritty]

Ja..jeg er enig i det.. Ansvarsfølelse er noe jeg håper han får etterhvert..

Og jeg håper han kan føle at vi er en familie, og ansvaret som kommer med det.. ikke at det er han, og så meg og ungen.. At vi kan ta avgjørelser sammen..

Han får jo lov å feste, det er ikke det.. men jeg forventer på et vis at han sier ifra om det, og gjerne spør om det passer denne helgen.. (ja vet det er teit å må spørre...men jeg tar jo opp med han om jeg skal noe en sjelden gang..selv om jeg ikke har ungen da..men i tilfelle han ikke ønsker jeg skal det, eller det ikke passer).

Men hvordan kan jeg få han til å ville samarbeide litt..? At han forstår at jeg ikke skal ødelegge..bare vil ha et samarbeid rundt det hele..

Hvorfor tar du til takke med en som viser gjennom handling og utsagn at du og barnet ditt ikke har prioritet?

[nitty-gritty]

Takk for svar.

At han oppfører seg litt mer som en "ungdom" er kanskje sant..på et vis.. Men jeg tenker det er naturlig at vi er ulike der, med veldig forskjellige bakgrunner.. Jeg fikk barn i ung alder, og har hatt mange andre ting å takle.. og jeg har vært i veldig dårlige forhold før..

Han har derimot ikke barn, og har hatt et eneste seriøst forhold, med ei som er mye yngre..

Så jeg tenker jo det at det kanskje vil ta tid før han vil forstå..evt vokse opp litt og få den ansvarsfølelsen..

Jeg tenker mye på at jeg er mer glad i han enn han er..føler han tar meg veldig for gitt.. Det har jeg følt i alle forhold, så noe må det jo være med meg og.. jeg har bare så lyst at det skal ordne seg nå, med han.

Vet bare ikke helt hvordan jeg skal gå fram..?

''Jeg tenker mye på at jeg er mer glad i han enn han er..føler han tar meg veldig for gitt.. Det har jeg følt i alle forhold, så noe må det jo være med meg og.''

Ja, det er noe, men det er ikke noe galt med din personlighet - heller valgene du tar. Min antakelse er at du velger fra nederste hylle når det kommer til partnere.

Selv om du ikke føler du fortjener bedre, så gjør faktisk barnet ditt det.

[Gjest Elextra]

Det er mye utrygghet og usikkerhet ja..jeg vet ikke helt hvor jeg har han..det er tungt..

Men dette er jo ikke alkoholisme da..han drikker jo ikke så ofte. Noen ganger kan det være noen helger på rad, men andre ganger går det en stund mellom hver gang..

Så drikkingen hans er ikke et problem på den måten..det er mer måten det blir gjort på, og hvordan han oppfører seg i fylla..

Og hvordan jeg skal få til å forklare han at dette er ikke ok for meg.. kanskje for noen andre men ikke for meg..

Hvor går grensen mellom alkoholproblem og alkoholisme? Det er i hvertfall tydelig at han har førstnevnte. Og måten han opptrer overfor deg når han har drukket synes ikke veldig respektfull, for å si det mildt.

[Gjest Elextra]

Jeg liker å tro at folk kan forandre seg..etterhvert som man blir eldre og kanskje føler mer ansvar..

Jeg håper iallefall det!

''Jeg liker å tro at folk kan forandre seg..etterhvert som man blir eldre og kanskje føler mer ansvar..

''

Var det ikke snakk om en voksen mann? Tror ikke du skal innstille deg på at han skal forandre seg. Og det eneste du kan forandre er deg selv og din egen innstilling.

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg syns det høres ut som om dere er på to helt forskjellige plan her i livet. Dessverre tror jeg ikke han kommer til å forandre seg av at du prøver å snakke med han... Han blir bare irritert fordi du "forstyrrer" han i hans planer og lyster.

At han ikke viser deg oppmerksomhet på fest, syns jeg ikke høres så hyggelig ut. Greit nok at dere ikke trenger å "kline" hele kvelden, men som du sier - det fins en mellomting! Det virker som om du bare er et irritasjonsmoment og "klamp" rundt foten hans i forhold til friheten hans. Dere bor sammen, men tar han noe ansvar??

Hadde jeg vært deg hadde jeg blitt utrolig lei meg og såret over hvor lite han vil planlegge for at det skal være forutsigbart for deg, vise forståelse for hvem du er og hva du har behov for....

Kjæresten min var/er ganske lik som din - kjempesøt og morsom, men var barnslig og impulsiv. Han ville ha sitt eget "liv" når det gjaldt festing og frihet. Alle hans impulser skulle være lov, og hvis jeg hadde innvendinger eller andre tanker om ting, ble han sur og dro avgårde uansett. Han ville gjerne ha meg der, men det var ikke noen "kjærestefølelse" på fester, jeg skulle holde meg litt i "bakgrunnen" og være tilgjengelig når han trengte meg. Hvis han fikk for mye, så ordnet jeg opp, fikk han hjem osv, det visste han....

Nå er han blitt syk, og helsa har gjort at han har gjort en del valg i livet som betyr radikale endringer på livsstilen. Det har vært en hard måte å bli voksen på, og det har ikke nødvendigvis vært velvillig. Virker som om han har avfunnet seg litt med situasjonen nå. Hadde ikke sykdommen kommet inn i livet hans/vårt, hadde nok forholdet vårt vært over. Det er grenser for hvor lenge man skal og vil gå og følge andres pipe. Så jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver - det er sårende å bli avvist ved at kompiser, fest, fyll og moro skal prioriteres foran deg... At "noen glass" alltid skal ende opp med fyll, og du skal ligge der med usikkerheten på om han kommer hjem, om han kjører i fylla (hvilket du VET), om noe har skjedd på veien..... Det er utrolig uansvarlig og hensynsløs oppførsel av han!!

Vurderer du i det hele tatt å få barn med denne mannen? Hvorfor tror du han vil endre seg? Og hvorfor sitter du og venter på han helg etter helg etter helg???? Legg dine egne planer, reis hjem eller til venninner - hele helga. La han herje på som en ungkar, det er i realiteten det han tror han er enda. Samboer, men ungkar. HAN skal ikke la seg hindre av en jente som tror hun skal bestemme over livet hans nei! Slik virker det litt på meg.

Når jeg endelig begynte å sette ned foten, så var jeg nesten lei av forholdet. Sånn fungerer vi jenter. Vi finner oss i ting så alt for lenge, at vi til slutt blir lei.... Jeg syns du skal tenke deg godt om hva du vil ha ut av et forhold, og finne ut om det er slik du har det nå. Venter du på at ting skal forandre seg, så må du kasnkje vente lenge.

Hvis han ikke kan svare deg ang. jula eller førjulstiden, så syns jeg du skal legge dine egne planer - du har også rett til en hyggelig jul!! Dra hjem til familien din, og ha det hyggelig der i rolige former. Så får han herje på som den ungkaren han er.... og kanskje savner han deg litt når du setter ned foten og er litt selvstendig?

Tusen takk for svar! Godt å vite det er noen som forstår, selv om det er leit at du og har opplevd det sånn.. Det gjør noe med selvfølelsen etterhvert.

Vi bor sammen ja..men han har vel ikke så mye å ta ansvar for.. Barnet er jo mitt, så det blir mitt ansvar å følge opp.. Men han kan lage mat og leker med barnet.

Barnet er veldig glad i han..iallefall de dagene han vier en del oppmerksomhet til ungen, og bruker tid på h*n.

Jeg blir lei meg ja av at det blir sånn..at han ikke ser hvorfor det er viktig å kunne planlegge..iallefall vise litt vilje til å gjøre det.. Det skal sies at jeg har sosial angst og litt andre ting som gjør at jeg har veldig behov for kontroll..og også forutsigbarhet..Men jeg føler allikavel ikke at jeg har noe strengere "krav" til han enn venninner av meg har til sine samboere..heller tvert imot..

Jeg har tenkt på barn med han..men vil ikke ha barn med han sålenge han ikke prioriterer og viser litt ansvar.. Jeg håper jo da at han vil "vokse" litt, og få en helt annen ansvarsfølelse om han får barn..men jeg vil jo ikke få barn med han for å se det an..

Jeg håper han kan forandre seg om han ser at det gjør noe med de rundt han..

Og at jeg får vist han at jeg ikke er ute etter å ødelegge noe for han eller gjøre ting surt for han.. for det virker som han tenker det..

Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal få formidlet alt til han..uten at han tenker jeg skal være vanskelig, og uten at han skylder på mine problemer (sosial angst ol.) som ikke har noe med saken å gjøre..men virker som det er lett for han å legge skylda på meg og de tingene.

Og hvordan skal jeg få han til å forstå at dette er veldig tungt?

Eller er det sånn at hvis han ikke forstår og tar hensyn, at han egentlig ikke er så glad i meg som jeg først tenkte..?

Mye tanker som surrer oppi hodet...og skulle så ønske jeg kunne snakket med han om det..men han liker ikke å snakke..

[Gjest hovedinnlegger]

Hvorfor tar du til takke med en som viser gjennom handling og utsagn at du og barnet ditt ikke har prioritet?

Jeg tenker at vi kanskje bare ser ulikt på det..at han tenker han prioriterer men har helt andre krav til seg selv enn jeg har til han..hvis du forstår..

[Gjest hovedinnlegger]

Hvor går grensen mellom alkoholproblem og alkoholisme? Det er i hvertfall tydelig at han har førstnevnte. Og måten han opptrer overfor deg når han har drukket synes ikke veldig respektfull, for å si det mildt.

Jo man kan jo si det sånn..at det blir problemer når han drikker.. men han tenker jo at problemene er _meg_ ..

Han har kanskje ikke den beste selvinnsikten, og jeg skulle ønske han kunne sett litt på seg selv av og til..

Men nå er det ikke sånn at han drikker hele tiden..drikkinga hans synes å være ganske normal her på bygda..

Men jeg vil bare at det skal være annerledes... jeg føler meg helt glemt av med en gang han skal drikke/på fest..