hjelp , vennesland og andre med erfaring

[Gjest motløs]

Jeg har vært her inne før med spørsmål angående barn/skilsmisse . Jeg skal prøve å være kort denne gangen...

Jeg har , etter en prosess som har pågått i 6-7 år (hvor mannen min og jeg ikke har hatt sex eller delt soverom), omsider kommet til at jeg MÅ ut , for min egen mentale helses skyld . Grunnen til at jeg har prøvd å bli uten egentlig å ville det er at vi har felles barn. Og hvem vil vel ikke det beste for sine barn...

Nå ser jeg at hun lider også slik det er nå . Hun har forlengst sett at det er jeg som ikke elsker hennes far. Selv om jeg skulle ønske at jeg kunne holde ut og "late som" jeg gjør det , vet jeg at hun vil gjennomskue meg. Det har hun vist gang etter gang.

Vi har vært mange ganger til familierådgivning , og til forskjellige rådgivere . Mannen min sier at han ikke er sikker på hva han føler for meg lenger , men han ønsker ikke skilsmisse . Jeg fikk omsider sagt at jeg ønsker å skilles , jeg er utslitt av å feie alle problemene under teppet , år etter år , i håp om at ting ordner seg bare vi venter lenge nok . Han synes jeg har det travelt med å komme ut... Etter så mange år uten fysisk kontakt eller kommunikasjon på et dypere plan. Han sier at det er kun han som har prøvd å få ekteskapet til å fungere ( vi har vært gift i 11 år ) , at jeg aldri har prøvd . Han sier at jeg har ingen grunn til å føle som jeg gjør , jeg er utakknemlig . Og her er forøvrig kjernen til problemet mellom oss , at jeg etterhvert mistet alle følelser jeg måtte ha hatt for han. HAN vet alltid bedre enn meg hva jeg føler , hvorfor jeg føler det slik , hva som er normalt. Han kan ALLTID rettferdiggjøre sine handlinger om det så er ved å "bruke" andre .

Han sier at han vil sørge for at datteren vår vil bli nødt til å flytte fra venninder og bytte skole hvis vi skilles . Han sier at vi aldri kommer til å bli enige om samværsordninger , det vil si at han vil om nødvendig gå til rettsak om barnefordeling. Datteren vår er nok mest knyttet til meg , men hun er så lojal og stiller nok "gjerne" opp for å ta jobben med å gjøre far lykkelig hvis den fæle mammaen forlater han. Han vet dette veldig godt , og han synes at vi skal la datteren vår bestemme hvor hun vil bo .

For det første ; ja , jeg ER redd for at datteren min aldri vil tilgi meg for at jeg vil skilles fra hennes far , og dermed også gjøre henne så vondt . Jeg ER redd for å miste henne . Jeg er IKKE interessert i å prøve å ødelegge noe mellom henne og hennes far. Men jeg synes det vil være en ALTFOR stor byrde for et barn på 7 år å måtte "velge side" , med de konsekvenser og den skyldfølelse det kan føre med seg . Han synes ikke det er noen problemstilling .

Hans holdning til dette , og hans vilje til å bruke henne for å straffe meg , skremmer meg . Delt omsorg er sikkert det beste , men det forutsetter at man samarbeider om BARNETS beste .

Jeg har ikke greid å gjøre dette kort , kan jeg se , men her kommer i alle fall et konkret spørsmål: har han rett til å flytte hvor han vil med henne , flytte henne over til ny skole o.s.v. , før han event. skulle vinne en rettsak og få hele omsorgen ?

Hvordan lever man videre hvis man blir avvist av sine barn fordi man ikke makter samlivet med den andre forelderen.... Akkurat dette finnes det jo ikke noe svar på , men ingen må komme å si at jeg ikke har prøvd . Man risikerer ikke alt dette uten at man har prøvd til det går på helsa løs.

Dette ble veldig rotete , kan jeg se , akkurat som tankene mine akkurat nå . Jeg har to valg , og vet ikke om jeg leve med noen av dem. Jeg hadde tatt et valg , men vet ikke om jeg er sterk nok til å gjennomføre det.

[andor]

For det fyrste kan han ikkje taka med seg ungen utan ditt samtykke,for det andre er det 99,9 pst sjanse for at du vil vinne ei eventuell rettssak, og for det tredje ville det tvillaust vera best for alle partar om du kunne få han til å skjønne såpass, slik at rettshandsaming kunne unngåast. For slike er alltid til plage for alle involverte, ikkje minst for det eller dei barn som er stridens kjerne.

Eit magert forlik er alltid betre enn ein feit prosess!

[Gjest lyseblå]

For det fyrste kan han ikkje taka med seg ungen utan ditt samtykke,for det andre er det 99,9 pst sjanse for at du vil vinne ei eventuell rettssak, og for det tredje ville det tvillaust vera best for alle partar om du kunne få han til å skjønne såpass, slik at rettshandsaming kunne unngåast. For slike er alltid til plage for alle involverte, ikkje minst for det eller dei barn som er stridens kjerne.

Eit magert forlik er alltid betre enn ein feit prosess!

vil bare si at det ikke er 99,9% sikkert at du vinner en rettsak slik som andor sier.

Til nyttår så kommer det en ny lov som sier at delt omsorg skal være det normale, og da vil det bli vanskelig å få omsorg alene. Dette gjelder selvfølgelig også for pappa'n.

Så lenge dere har felles foreldreansvar så kan ikke den ene av foreldrene melde flytting for barnet. Skal barnet flytte må begge foreldrene skrive under på flyttingen. Så han kan ikke bare ta barnet under armen å flytte til en annen kant av landet.

Kanskje du bør ta en prat med en advokat som kan gi deg råd utifra din situasjon.

Håper det ordner seg for deg.

[Gjest motløs]

For det fyrste kan han ikkje taka med seg ungen utan ditt samtykke,for det andre er det 99,9 pst sjanse for at du vil vinne ei eventuell rettssak, og for det tredje ville det tvillaust vera best for alle partar om du kunne få han til å skjønne såpass, slik at rettshandsaming kunne unngåast. For slike er alltid til plage for alle involverte, ikkje minst for det eller dei barn som er stridens kjerne.

Eit magert forlik er alltid betre enn ein feit prosess!

Takk for svar . Jeg er selvfølgelig helt enig i at en rettssak burde unngåes , det skaper enda mer bitterhet mellom oss og det vil barna lide under . Men hvis alternativet skulle være å la han gjøre som han vil , få datteren vår til å si at hun ønsker å bo hos han fordi han vet at hun synes synd på han , ja da vil jeg se på en rettssak som en siste utvei . Ingen av oss kan vel klare å være helt objektive i en slik sak , men jeg kan med min beste vilje ikke se at datteren vår skal være best tjent med å ha minst tid sammen meg , slik forholdene er og har vært. Jeg vet at det i den siste tiden har vært fokusert veldig på at det ikke skal være noen selvfølge at mor får foreldreretten der hvor partene ikke er enige , og det er i utgangspunktet sikkert riktig nok . Men jeg er VELDIG redd for at de som tar slike avgjørelser skal vise dette i praksis og at dette kan bli viktigere enn å behandle hvert tilfelle som den unike saken den er . Ingen tilfeller er like og jeg håper prinsipper og nytekning aldri vil gå på bekostning av hva som er best for hvert enkelt barn.

Vel , dette var en liten "utblåsning" av mine store bekymringer , jeg håper jo tross alt at vi kan bli enige oss i mellom . Det ser ikke lyst ut akkurat nå , men ting kan jo endre seg når han får tid på seg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg får et tydelig inntrykk av at du er i en svært vanskelig samlivs-situasjon.

Nettopp derfor vil jeg begynne med å støtte deg i at du nå har foretatt et valg. Du har åpenbart tvilt deg frem til en konklusjon - etter mange tunge år. Forsøk å si til deg selv at du nå har valgt - slik du mener er best for både deg og barnet ditt. Hold fast ved det.

Og så kommer fortsettelsen.

Det er vanlig at den som ikke ønsker brudd bruker dette mot den som vil ut. Det er din manns oppfatninger, ikke dine. Du kan ikke endre hans, men du kan holde fast ved dine egne meninger. La han ordne med seg selv. Han vil neppe forstå eller støtte deg. Det hadde nok vært mer behagelig, men slik er det ikke. Det svir og kommer liksom på toppen av det hele, men det må du finne deg i. Det er vanlig ved samlivsbrudd.

Så til foreldrelskapet og barnet.

Det er galt å la en 7-åring velge bosted når foreldrene flytter fra hverandre. Det valget skal foreldrene gjøre. Grunnen er at barnet ikke er i stand til å gjøre selvstendige valg om dette på den alderen. (NÅr barnet er 12 år skal foreldrene høre på barnets ønsker, men fortsatt skal foreldrene bestemme.)

Barnet er knyttet til både mor og far og klarer ikke velge, men vil komme i klemme og kanskje føle at det er en del av foreldrenes samlivskonflikt. Så pass dere.

Dere må forsøke å bli enige om hvor barnet skal bo. En løsning er å lage en midlertidig avtale, inntil famlieforholdene faller mer til ro i det nye.

En forelder kan ikke flytte vekk med barnet før dere har avtalt noe sammen. Dessuten er det helt i strid med barnets beste å stikke av med barnet mot den andres vilje (hvis det ikke foreligger fare som ved rus, vold eller alvorlige sinnslidelser).

Konklusjon: Stå ved ditt valg. Bruk kreftene nå på å få til et ok foreldresamarbeid.

[Atene]

vil bare si at det ikke er 99,9% sikkert at du vinner en rettsak slik som andor sier.

Til nyttår så kommer det en ny lov som sier at delt omsorg skal være det normale, og da vil det bli vanskelig å få omsorg alene. Dette gjelder selvfølgelig også for pappa'n.

Så lenge dere har felles foreldreansvar så kan ikke den ene av foreldrene melde flytting for barnet. Skal barnet flytte må begge foreldrene skrive under på flyttingen. Så han kan ikke bare ta barnet under armen å flytte til en annen kant av landet.

Kanskje du bør ta en prat med en advokat som kan gi deg råd utifra din situasjon.

Håper det ordner seg for deg.

Nei, her var det endel feil !

Det har vært mye snakk om slike regler, men at det blir en lov fra nyttår, stemmer ikke.

Og felles foreldreansvar hindrer _ikke_ den som har daglig omsorg i å flytte hvor som helst i landet med barnet, uten den andres samtykke.

Det gjør derimot delt omsorg, som dere har så lenge dere begge bor sammen med barnet. Så ikke flytt ! Ikke før dere har en avtale.

Og ikke la ham presse deg til å la barnet velge. Alternativet til rettssak er _ikke_ at barnet velger, men at dere to blir enige. Du bør kontakte familievernkontor, og advokat.