Når man er uenige om barneoppdragelse

[Gjest Unig]

Jeg og min samboer er til tider så uenige om barneoppdragelsen at det går ut over barna, oss selv, familien og forholdet. Vi går i familieterapi, men vi kommer ikke videre.

Dette tærer på mitt forhold til barna, jeg er heksa, han den snille. De merker at vi er uenige, og bruker det for å oppnå ting.

Jeg er til tider så langt nede mentalt pga dette at jeg vurderer å flytte, det tærer på.

Har noen av dere erfaringer eller råd om hvordan man kan løse slike ting? Jeg føler ikke at familierådgiver hjelper i det hele tatt, men at vi trenger noe mer konkret hjelp. Hvor kan man få det?

[Gjest prøv dette!]

Jeg har et råd som jeg bruker selv av og til. Tenk grundig igjennom hva som er viktigst for deg i barneoppdragelsen. La din partner få bestemme på de andre tingene. Det som skjer er at det du synes er uvesentlig blir den andre part veldig fornøyd for å få bestemme og tenker kanskje ikke over at du tar de valgene som teller mest for deg. På den måten kan begge to føle at dere bestemmer like mye.

(Du må bare ikke fortelle hvordan du på en måte mainpulerer den andre da..)

[filiokus81]

Kjenner meg litt igjen, men her tenderer det til å være motsatt. Det jeg merker på meg selv er at når jeg syns faren er _veldig_ hard/streng på en del ting, så overkompenserer jeg med ekstrem snillisme for liksom å balansere likningen. Ikke rart barn blir forstyrret av sånt.

Man MÅ rett og slett finne noen kompromisser. Da er det mye lettere å holde seg til det man har bestemt. Gjør som "prøv dette!" sier over her, bestem deg for hva som er absolutt viktigst for deg, og la partneren din bestemme andre ting.

Innfør "foreldreråd" en kveld i uka/måneden der dere diskuterer barneoppdragelse (og andre ting dere trenger å snakke om), og skriv ned det dere blir enige om. Det gjorde vi en periode for å få orden på tingene, og det hjalp faktisk veldig. Dersom det oppstod situasjoner som ble vanskelige for en av oss, kunne vi gå tilbake og se at joda, egentlig har vi jo allerede diskutert hvordan vi skulle håndtere dette.

[Gjest Unig]

Kjenner meg litt igjen, men her tenderer det til å være motsatt. Det jeg merker på meg selv er at når jeg syns faren er _veldig_ hard/streng på en del ting, så overkompenserer jeg med ekstrem snillisme for liksom å balansere likningen. Ikke rart barn blir forstyrret av sånt.

Man MÅ rett og slett finne noen kompromisser. Da er det mye lettere å holde seg til det man har bestemt. Gjør som "prøv dette!" sier over her, bestem deg for hva som er absolutt viktigst for deg, og la partneren din bestemme andre ting.

Innfør "foreldreråd" en kveld i uka/måneden der dere diskuterer barneoppdragelse (og andre ting dere trenger å snakke om), og skriv ned det dere blir enige om. Det gjorde vi en periode for å få orden på tingene, og det hjalp faktisk veldig. Dersom det oppstod situasjoner som ble vanskelige for en av oss, kunne vi gå tilbake og se at joda, egentlig har vi jo allerede diskutert hvordan vi skulle håndtere dette.

Jeg vet ikke hva dere er uenige om? men vi er uenige om de store tingene, som leggetider og spisetider. Jeg syns det er viktig med faste spise og leggetider i bunnen, men med noen få unntak i blandt selvsagt. Det har hendt at han har glemt å gi barna mat, og det er ikke snakk om legging en halvtime etter normal leggetid, men gjerne to timer! Dette går jo ut over barna.

Vi har jo snakket om dette mange ganger, men det sklir ut etter kort tid.

[Gjest Unig]

Jeg har et råd som jeg bruker selv av og til. Tenk grundig igjennom hva som er viktigst for deg i barneoppdragelsen. La din partner få bestemme på de andre tingene. Det som skjer er at det du synes er uvesentlig blir den andre part veldig fornøyd for å få bestemme og tenker kanskje ikke over at du tar de valgene som teller mest for deg. På den måten kan begge to føle at dere bestemmer like mye.

(Du må bare ikke fortelle hvordan du på en måte mainpulerer den andre da..)

Et godt råd, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette det ut i praksis.

Dette dreier seg om grunnleggende ting som spise og leggetider, og vi kan være enig i utgangspunktet, men om han har ansvar for leggingen kan det likevel gå to timer etter leggetid før barna er i seng. Dette går jo ut over barna, og det har jeg forsøkt å forklare gang på gang. Dette ser han jo selv om morgenen også, at de er vanskelige å få opp.

Men jeg skal forsøke, ta en prat med han på denne måten du foreslår. Være litt mer taktisk enn tidligere. Takk

[filiokus81]

Jeg vet ikke hva dere er uenige om? men vi er uenige om de store tingene, som leggetider og spisetider. Jeg syns det er viktig med faste spise og leggetider i bunnen, men med noen få unntak i blandt selvsagt. Det har hendt at han har glemt å gi barna mat, og det er ikke snakk om legging en halvtime etter normal leggetid, men gjerne to timer! Dette går jo ut over barna.

Vi har jo snakket om dette mange ganger, men det sklir ut etter kort tid.

Åkei, hvis han driter i mat og leggetid er han ikke snill, da har han ikke skjønt hva det innebærer å være forelder. Skjønner at det tærer på deg. Håper du kan få han med på familieterapi, det høres ut som dere trenger det.

[Gjest Unig]

Åkei, hvis han driter i mat og leggetid er han ikke snill, da har han ikke skjønt hva det innebærer å være forelder. Skjønner at det tærer på deg. Håper du kan få han med på familieterapi, det høres ut som dere trenger det.

Han driter ikke i det, han glemmer det. Og det med mye annet, det gjør at jeg føler at vi ikke er førsteprioritet. Jobben er viktigst.

Vi går allerede i terapi, men kommer ingen vei.

[Mandolaika]

Jeg vet ikke hva dere er uenige om? men vi er uenige om de store tingene, som leggetider og spisetider. Jeg syns det er viktig med faste spise og leggetider i bunnen, men med noen få unntak i blandt selvsagt. Det har hendt at han har glemt å gi barna mat, og det er ikke snakk om legging en halvtime etter normal leggetid, men gjerne to timer! Dette går jo ut over barna.

Vi har jo snakket om dette mange ganger, men det sklir ut etter kort tid.

Han er ikke snill, han gjør ikke jobben sin om han glemmer å gi dem mat og legger dem altfor sent! Du har helt rett i at det går utover barna.

Noen ganger er det som å snakke til veggen når man skal få den andre parten til å fortstå ting som den første parten synes er det enkleste i verden.

Har vært der selv, opplevd at ungene har lagt seg både kl. 1 og 2 på natta på lørdager, så kommer de til meg på søndagene totalt utslitt og mandag morgen blir en svært dårlig start på en ny uke.