Misunnelig?

[Gjest eller var det liksom godt ment?]

Jeg er mest hjemmeværende og har en mann som tjener så godt at jeg ikke trenger å jobbe. Jeg har allikevel en liten fast stilling.

Min veninne jobber 70 prosent og er aleneforsørger med et barn. Hun sliter økonomisk.

For noen dager siden snakket vi om det om å jobbe. Hun har tidligere sagt at hun hadde aldri orket å jobbe om hun hadde en mann som kunne forsørget henne og hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg orket å jobbe.

Men nå hadde hun skiftet mening. Hun begynte å bable om at jeg måtte huske på at jeg ikke fikk pensjonspoeng for å være hjemme med barn. Dette har hun også nevnt flere ganger før. Men jeg sa dette ikke stemte da jeg vet at vi når har krav på det. Hun protesterte på at det var riktig..

Så begynte hun med om hva hvis minn mann ble borte. Han er frisk som en fisk og ingen reell bekymring i grunn, Da sa jeg at jeg kunne selge huset (er gift)og flytte inn i en mindre bolig som kostet mindre. Da svarte hun at skulle jeg få noe for huset måtte det vedlikeholdes. . Jeg sa at tomten er på en veldig fin beliggelse og jeg vet at den er verdt minst en million bare den.

Så begynte hun med om hva jeg skulle gjøre om barna mine ikke ville ha særlig kontakt med meg når de ble voskne. Jeg sa at det tror jeg ikke blir noe problem da mine barn er veldig glad i meg og at jeg gjør alt for de. Så begynte hun å spørre hva jeg skulle gjøre om de flyttet langt unna. Da sa jeg at det ville vært leit.Jeg avsluttet så med at skal en gå å tenke på alt sånnt så kan en jo bli gal. Hun svartmalte dagen min og jeg satt igjen med masse bekymringer.

Var dettte godt ment eller var det som mannen min sier bare et tydelig tegn på misunnelse?

[Mary Poppins]

Vanskelig å si, men med mindre hun er av den bitre typen så tror jeg at jeg ville tolket det som godt ment. Mulig det var et snev av misunnelse der også, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om.

Men en ting jeg lurer på:

''Så begynte hun med om hva jeg skulle gjøre om barna mine ikke ville ha særlig kontakt med meg når de ble voskne. Jeg sa at det tror jeg ikke blir noe problem da mine barn er veldig glad i meg og at jeg gjør alt for de. Så begynte hun å spørre hva jeg skulle gjøre om de flyttet langt unna. Da sa jeg at det ville vært leit.Jeg avsluttet så med at skal en gå å tenke på alt sånnt så kan en jo bli gal.''

Hva hadde dette med saken å gjøre? Jeg klarer ikke knytte dette til hennes mening om at du bør jobbe istedet for å være hjemmeværende.

[AAA]

Joho!

Jeg skal ikke uttale meg om det med misunnelse etc, men tror du skal ta et dypdykk inn i nye pensjonsregler...!

[Gjest Misunneli?]

Vanskelig å si, men med mindre hun er av den bitre typen så tror jeg at jeg ville tolket det som godt ment. Mulig det var et snev av misunnelse der også, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om.

Men en ting jeg lurer på:

''Så begynte hun med om hva jeg skulle gjøre om barna mine ikke ville ha særlig kontakt med meg når de ble voskne. Jeg sa at det tror jeg ikke blir noe problem da mine barn er veldig glad i meg og at jeg gjør alt for de. Så begynte hun å spørre hva jeg skulle gjøre om de flyttet langt unna. Da sa jeg at det ville vært leit.Jeg avsluttet så med at skal en gå å tenke på alt sånnt så kan en jo bli gal.''

Hva hadde dette med saken å gjøre? Jeg klarer ikke knytte dette til hennes mening om at du bør jobbe istedet for å være hjemmeværende.

Hun hadde ingen grunn for å si det. Så jeg følte at her lå det msiunnelse bak og at hun kanskje bar ønsket å ødelegge dagen min. Jeg sliter med å tro atdet var godt ment alt dette.

[laban]

Det er vel menneskelig å nistirre på de positive sidene ved egne valg / eget liv, spesielt hvis man føler at det egentlig er litt slitsomt. Tenker da på pensjonspoengene osv.

Men man trenger ikke ta opp dette som om ens egen løsning er Fasiten Alle Burde Velge. Her er det maaange kvinner som synder, enten de er hjemmeværende, jobber deltid eller jobber fullt - for å være sikre på at valgene er riktige, rakker de ned på andres. Det synes jeg er en uskikk - man kan tenke sitt, men holde det for seg selv så lenge man ikke blir bedt om råd. (På den annen side er det fristende å komme med råd ubedt, hvis man ofte blir brukt som klagemur.)

Hva voksne barn som ikke ønsker kontakt med foreldrene har med saken å gjøre, forsto jeg ikke.

[tonie]

Ikke godt å si. Det kan vel være begge deler, både bekymring og misunnelse? Hun er jo inne på noe når det gjelder pensjon. Han trenger jo ikke å dø heller, for at du skal få økonomiske problemer. Det holder at han treffer en annen og går fra deg. Likevel, det at hun er sliten, tidligere har gitt uttykk for at hun ønsker å jobbe mindre og det at hun sliter økonomisk kan vel tyde på at hun er misunnelig.

[tonie]

Det er vel menneskelig å nistirre på de positive sidene ved egne valg / eget liv, spesielt hvis man føler at det egentlig er litt slitsomt. Tenker da på pensjonspoengene osv.

Men man trenger ikke ta opp dette som om ens egen løsning er Fasiten Alle Burde Velge. Her er det maaange kvinner som synder, enten de er hjemmeværende, jobber deltid eller jobber fullt - for å være sikre på at valgene er riktige, rakker de ned på andres. Det synes jeg er en uskikk - man kan tenke sitt, men holde det for seg selv så lenge man ikke blir bedt om råd. (På den annen side er det fristende å komme med råd ubedt, hvis man ofte blir brukt som klagemur.)

Hva voksne barn som ikke ønsker kontakt med foreldrene har med saken å gjøre, forsto jeg ikke.

''På den annen side er det fristende å komme med råd ubedt, hvis man ofte blir brukt som klagemur''

Meget fristende, og noen ganger ikke til å stå imot:)

[laban]

''På den annen side er det fristende å komme med råd ubedt, hvis man ofte blir brukt som klagemur''

Meget fristende, og noen ganger ikke til å stå imot:)

Helt klart ;-)

[Gjest msiunneli]

Ikke godt å si. Det kan vel være begge deler, både bekymring og misunnelse? Hun er jo inne på noe når det gjelder pensjon. Han trenger jo ikke å dø heller, for at du skal få økonomiske problemer. Det holder at han treffer en annen og går fra deg. Likevel, det at hun er sliten, tidligere har gitt uttykk for at hun ønsker å jobbe mindre og det at hun sliter økonomisk kan vel tyde på at hun er misunnelig.

Vi har sameie. Det vil altså si at jeg eier halvparten. Det vil betyr såpass mye at jeg kan ved en evt, skilsmisse eie minst 1,5 million. Jeg vil også lett få jobb her jeg bor om jeg skulle trenge det. Er utdannet førskolelærer. Så om det verste skulle skje så går alt. Men en kan som sagt ikke bare gå rundt å være så pessimistisk. Han har lovet og være sammen med meg hele livet og jeg velger faktisk å stole på det:)

[PieLill]

Du likte altså ikke hennes utlegning og bekymring på dine vegne og vurderer nå om du har rett til å være fornærmet eller ikke? Mange hadde vel følt seg en smule kjørt i senk av det du beskriver.

Kan virke som samtalen deres utviklet seg til en bekjempelse av den andres synspunkter der begge følte seg avvist.

I stedet for å spekulere i hennes motiv, kan du spørre deg selv hvilken nytte du kan ha av denne samtalen. Hun har en hverdag og økonomi som er veldig langt fra din. Dermed har du mye å lære av henne.

For det første. Slik du beskriver det sikter du mot en tilværelse som minstepensjonist. Skal du unngå det, må dere betale inn ekstra til pensjonskassen og/eller skaffe deg annen pensjonsordning i tillegg. Sannsynligheten er stor for at du en dag vil angre på det om du velger å la humla suse på dette området.

Får det andre penker hun med rette, om enn ubedt, på en stor svakhet i din økonomi. Alt ser ut til å avhenge av en annen enn deg selv. Selvsagt bør man velge å ikke svartmale og tenke det verste om fremtiden. Samtidig er det sunn fornuft å ta sine forhåndsregler.

Dere har ingen garanti for at han beholder jobben. Du har ingen garanti for at dere kommer til å være gift med hverandre livet ut. Og du har heller ingen garanti for at han beholder helsen eller lever et år til. Det mest sannsynlige er sikkert at alt forsetter i det samme flotte sporet. Men hva om det ikke gjør det?

Når jeg setter meg i bilen for å kjøre tenker jeg ikke på at jeg kan bli forulykket. Men jeg tar automatisk på meg bilbelte og jeg har sørget for en fornuftig bilforsikring.

På samme måte vil du gjøre klokt i å tenke gjennom hvordan du kan stå best mulig rustet om det verste skulle skje?

Hvilken livs- og uføreforsikring har dere? Har du din egen brukskonto? Har du et solid beløp avsatt på sparekonto i ditt navn? Hvilken krisekapital ville du hatt til rådighet om det verste skulle skje? Står bilen(e) i hans eller ditt navn? Hva ville du hatt å rutte med? Hvor mye av huset ville du eid? Hvordan vil uskiftet bo fungere? Har dere gjeldsforsikring?

Hvordan ville du klare deg ved en skillsmisse? Hva om det var du som ville bryte ut? Er du så økonomisk avhengig av ham at du ikke kunne forlatt ham selv om han ble et monster? Hypotetisk ja. Men verdt å tenke litt gjennom.

En annen ting som er greit å tenke gjennom og ikke hypotetisk i det hele tatt er hva du skal gjøre når ungene blir voksne og selvstendige og du trenger noe annet å fylle hverdagen med. Om du skulle ønske deg tilbake i større stilling eller fullt arbeid, hvordan vil dine muligheter til å finne en jobb du trives med være.

Man må ikke ha en løsning på alt og en plan B for hver eneste av livets eventualiteter. Men med en del, ofte gangske enkle forhåndsregler, står man mye bedre rustet til å plukke opp bitene om livet skulle gå i stykker.

Å nattsvart gå rundt å bekymre seg for alt som kan gå galt, er meningsløst. Å leve som om ingen ting kan gå galt, er hodeløst.

mvh

[Mirabell]

Du likte altså ikke hennes utlegning og bekymring på dine vegne og vurderer nå om du har rett til å være fornærmet eller ikke? Mange hadde vel følt seg en smule kjørt i senk av det du beskriver.

Kan virke som samtalen deres utviklet seg til en bekjempelse av den andres synspunkter der begge følte seg avvist.

I stedet for å spekulere i hennes motiv, kan du spørre deg selv hvilken nytte du kan ha av denne samtalen. Hun har en hverdag og økonomi som er veldig langt fra din. Dermed har du mye å lære av henne.

For det første. Slik du beskriver det sikter du mot en tilværelse som minstepensjonist. Skal du unngå det, må dere betale inn ekstra til pensjonskassen og/eller skaffe deg annen pensjonsordning i tillegg. Sannsynligheten er stor for at du en dag vil angre på det om du velger å la humla suse på dette området.

Får det andre penker hun med rette, om enn ubedt, på en stor svakhet i din økonomi. Alt ser ut til å avhenge av en annen enn deg selv. Selvsagt bør man velge å ikke svartmale og tenke det verste om fremtiden. Samtidig er det sunn fornuft å ta sine forhåndsregler.

Dere har ingen garanti for at han beholder jobben. Du har ingen garanti for at dere kommer til å være gift med hverandre livet ut. Og du har heller ingen garanti for at han beholder helsen eller lever et år til. Det mest sannsynlige er sikkert at alt forsetter i det samme flotte sporet. Men hva om det ikke gjør det?

Når jeg setter meg i bilen for å kjøre tenker jeg ikke på at jeg kan bli forulykket. Men jeg tar automatisk på meg bilbelte og jeg har sørget for en fornuftig bilforsikring.

På samme måte vil du gjøre klokt i å tenke gjennom hvordan du kan stå best mulig rustet om det verste skulle skje?

Hvilken livs- og uføreforsikring har dere? Har du din egen brukskonto? Har du et solid beløp avsatt på sparekonto i ditt navn? Hvilken krisekapital ville du hatt til rådighet om det verste skulle skje? Står bilen(e) i hans eller ditt navn? Hva ville du hatt å rutte med? Hvor mye av huset ville du eid? Hvordan vil uskiftet bo fungere? Har dere gjeldsforsikring?

Hvordan ville du klare deg ved en skillsmisse? Hva om det var du som ville bryte ut? Er du så økonomisk avhengig av ham at du ikke kunne forlatt ham selv om han ble et monster? Hypotetisk ja. Men verdt å tenke litt gjennom.

En annen ting som er greit å tenke gjennom og ikke hypotetisk i det hele tatt er hva du skal gjøre når ungene blir voksne og selvstendige og du trenger noe annet å fylle hverdagen med. Om du skulle ønske deg tilbake i større stilling eller fullt arbeid, hvordan vil dine muligheter til å finne en jobb du trives med være.

Man må ikke ha en løsning på alt og en plan B for hver eneste av livets eventualiteter. Men med en del, ofte gangske enkle forhåndsregler, står man mye bedre rustet til å plukke opp bitene om livet skulle gå i stykker.

Å nattsvart gå rundt å bekymre seg for alt som kan gå galt, er meningsløst. Å leve som om ingen ting kan gå galt, er hodeløst.

mvh

Godt svar, PieLill! Som vanlig :-)

[Bookworm]

Vi har sameie. Det vil altså si at jeg eier halvparten. Det vil betyr såpass mye at jeg kan ved en evt, skilsmisse eie minst 1,5 million. Jeg vil også lett få jobb her jeg bor om jeg skulle trenge det. Er utdannet førskolelærer. Så om det verste skulle skje så går alt. Men en kan som sagt ikke bare gå rundt å være så pessimistisk. Han har lovet og være sammen med meg hele livet og jeg velger faktisk å stole på det:)

''Men en kan som sagt ikke bare gå rundt å være så pessimistisk. Han har lovet og være sammen med meg hele livet og jeg velger faktisk å stole på det:)''

Årest mest naive kommentar eller? Ingen som gifter seg, regner vel med at det skal ende i skilsmisse, men likevel gjør det det i ca halvparten av tilfellene... At man tar dette med i den økonomiske betratrakningen er ikke å ha et pessimistisk syn på livet, men å være føre var så man ikke sitter i saksa _hvis_ det skulle gå galt en gang...

[Spenol(1)]

Er dette en venninne du har kjent lenge? Er det første gang hun stiller spm vedrørende dette?

Jeg vet ikke hvordan dette ble sagt. Det kan ha vært bekymring, men jeg synes likevel at det er rart å ha slike bekymringer ovenfor venner. Jeg mener, det er mye annet og viktigere en kan bekymre seg over. Dessuten vill jeg som venninne vært svært forsiktig med å ta opp slike saker. Det er jo ikke min sak, jeg regner jo med at de vet hva de går til hvis de er nogenlunde oppgående.

jeg tror hun var misunnelig og følte at hun måtte forsvare valget om å jobbe. Om dine argumenter for å leve slik som du gjør og din fremtidig økonomi er jeg ikke så opptatt av i denne sammenhengen.

[morsan]

Du likte altså ikke hennes utlegning og bekymring på dine vegne og vurderer nå om du har rett til å være fornærmet eller ikke? Mange hadde vel følt seg en smule kjørt i senk av det du beskriver.

Kan virke som samtalen deres utviklet seg til en bekjempelse av den andres synspunkter der begge følte seg avvist.

I stedet for å spekulere i hennes motiv, kan du spørre deg selv hvilken nytte du kan ha av denne samtalen. Hun har en hverdag og økonomi som er veldig langt fra din. Dermed har du mye å lære av henne.

For det første. Slik du beskriver det sikter du mot en tilværelse som minstepensjonist. Skal du unngå det, må dere betale inn ekstra til pensjonskassen og/eller skaffe deg annen pensjonsordning i tillegg. Sannsynligheten er stor for at du en dag vil angre på det om du velger å la humla suse på dette området.

Får det andre penker hun med rette, om enn ubedt, på en stor svakhet i din økonomi. Alt ser ut til å avhenge av en annen enn deg selv. Selvsagt bør man velge å ikke svartmale og tenke det verste om fremtiden. Samtidig er det sunn fornuft å ta sine forhåndsregler.

Dere har ingen garanti for at han beholder jobben. Du har ingen garanti for at dere kommer til å være gift med hverandre livet ut. Og du har heller ingen garanti for at han beholder helsen eller lever et år til. Det mest sannsynlige er sikkert at alt forsetter i det samme flotte sporet. Men hva om det ikke gjør det?

Når jeg setter meg i bilen for å kjøre tenker jeg ikke på at jeg kan bli forulykket. Men jeg tar automatisk på meg bilbelte og jeg har sørget for en fornuftig bilforsikring.

På samme måte vil du gjøre klokt i å tenke gjennom hvordan du kan stå best mulig rustet om det verste skulle skje?

Hvilken livs- og uføreforsikring har dere? Har du din egen brukskonto? Har du et solid beløp avsatt på sparekonto i ditt navn? Hvilken krisekapital ville du hatt til rådighet om det verste skulle skje? Står bilen(e) i hans eller ditt navn? Hva ville du hatt å rutte med? Hvor mye av huset ville du eid? Hvordan vil uskiftet bo fungere? Har dere gjeldsforsikring?

Hvordan ville du klare deg ved en skillsmisse? Hva om det var du som ville bryte ut? Er du så økonomisk avhengig av ham at du ikke kunne forlatt ham selv om han ble et monster? Hypotetisk ja. Men verdt å tenke litt gjennom.

En annen ting som er greit å tenke gjennom og ikke hypotetisk i det hele tatt er hva du skal gjøre når ungene blir voksne og selvstendige og du trenger noe annet å fylle hverdagen med. Om du skulle ønske deg tilbake i større stilling eller fullt arbeid, hvordan vil dine muligheter til å finne en jobb du trives med være.

Man må ikke ha en løsning på alt og en plan B for hver eneste av livets eventualiteter. Men med en del, ofte gangske enkle forhåndsregler, står man mye bedre rustet til å plukke opp bitene om livet skulle gå i stykker.

Å nattsvart gå rundt å bekymre seg for alt som kan gå galt, er meningsløst. Å leve som om ingen ting kan gå galt, er hodeløst.

mvh

Bra svar.

[morsan]

Det er vel menneskelig å nistirre på de positive sidene ved egne valg / eget liv, spesielt hvis man føler at det egentlig er litt slitsomt. Tenker da på pensjonspoengene osv.

Men man trenger ikke ta opp dette som om ens egen løsning er Fasiten Alle Burde Velge. Her er det maaange kvinner som synder, enten de er hjemmeværende, jobber deltid eller jobber fullt - for å være sikre på at valgene er riktige, rakker de ned på andres. Det synes jeg er en uskikk - man kan tenke sitt, men holde det for seg selv så lenge man ikke blir bedt om råd. (På den annen side er det fristende å komme med råd ubedt, hvis man ofte blir brukt som klagemur.)

Hva voksne barn som ikke ønsker kontakt med foreldrene har med saken å gjøre, forsto jeg ikke.

''Hva voksne barn som ikke ønsker kontakt med foreldrene har med saken å gjøre, forsto jeg ikke.''

Ikke jeg heller, men jeg antok at det kanskje kom i kategorien "hva-ville-du-gjort-i-en.tenkt-situasjon-prat". Noen snakker om "hva ville du gjort hvis du vant 10 millioner" og andre vil kanskje snakke om mulige fremtidige skrekkeksempler mht barna?

[Sara Bernard]

Kan høres ut som hun hadde en litt dårlig dag.. :-( Er nok fort gjprt å bli litt misunnelig på dem som sitter godt i det, mens en selv sliter.

Selv har det omtrent som deg, jobber deltid (mest åga helseutfordringer, men også fordi vi "har råd til det") mens min beste venninne, som din, er eneforsørger og sliter økonomisk. Det er av og til ganske ekkelt å være den privilegerte når venninnen sliter med å få endene til å møtes både tids- og økonomimessig.

Så .. hun hadde mulig en dårlig, dag, dersom hun ikke pleier å være sånn. Om hun fortsetter på dette viset kan det tæret på vennskapet.

[Sara Bernard]

Hun hadde ingen grunn for å si det. Så jeg følte at her lå det msiunnelse bak og at hun kanskje bar ønsket å ødelegge dagen min. Jeg sliter med å tro atdet var godt ment alt dette.

Det var på bakgrunn av denne digresjonen jeg svarte også. Det vhang ikke helt på greip ift å være bekymret for din pensjon.

[PieLill]

Er dette en venninne du har kjent lenge? Er det første gang hun stiller spm vedrørende dette?

Jeg vet ikke hvordan dette ble sagt. Det kan ha vært bekymring, men jeg synes likevel at det er rart å ha slike bekymringer ovenfor venner. Jeg mener, det er mye annet og viktigere en kan bekymre seg over. Dessuten vill jeg som venninne vært svært forsiktig med å ta opp slike saker. Det er jo ikke min sak, jeg regner jo med at de vet hva de går til hvis de er nogenlunde oppgående.

jeg tror hun var misunnelig og følte at hun måtte forsvare valget om å jobbe. Om dine argumenter for å leve slik som du gjør og din fremtidig økonomi er jeg ikke så opptatt av i denne sammenhengen.

Jeg har ved selvsyn sett hvor mye problemer det kan bli om man tar for lett på muligheten til at man ikke alltid har mannen der til å forsørge seg.

Derfor kunne jeg blitt oppriktig bekymret for en venninne som ikke så ut til å ta dette på alvor. Spesielt om ting gikk veldig greit for øyeblikket.

Som en god venninne kunne jeg da funnet på å forsøke å ruske litt i henne. Ikke for å være gledesdreper, men fordi jeg ikke ønsket henne i en så vanskelig situasjon som dette kan utløse.

mvh

[PieLill]

''Men en kan som sagt ikke bare gå rundt å være så pessimistisk. Han har lovet og være sammen med meg hele livet og jeg velger faktisk å stole på det:)''

Årest mest naive kommentar eller? Ingen som gifter seg, regner vel med at det skal ende i skilsmisse, men likevel gjør det det i ca halvparten av tilfellene... At man tar dette med i den økonomiske betratrakningen er ikke å ha et pessimistisk syn på livet, men å være føre var så man ikke sitter i saksa _hvis_ det skulle gå galt en gang...

Tiltredes.

mvh

[Gjest ikkesignaturher]

Du likte altså ikke hennes utlegning og bekymring på dine vegne og vurderer nå om du har rett til å være fornærmet eller ikke? Mange hadde vel følt seg en smule kjørt i senk av det du beskriver.

Kan virke som samtalen deres utviklet seg til en bekjempelse av den andres synspunkter der begge følte seg avvist.

I stedet for å spekulere i hennes motiv, kan du spørre deg selv hvilken nytte du kan ha av denne samtalen. Hun har en hverdag og økonomi som er veldig langt fra din. Dermed har du mye å lære av henne.

For det første. Slik du beskriver det sikter du mot en tilværelse som minstepensjonist. Skal du unngå det, må dere betale inn ekstra til pensjonskassen og/eller skaffe deg annen pensjonsordning i tillegg. Sannsynligheten er stor for at du en dag vil angre på det om du velger å la humla suse på dette området.

Får det andre penker hun med rette, om enn ubedt, på en stor svakhet i din økonomi. Alt ser ut til å avhenge av en annen enn deg selv. Selvsagt bør man velge å ikke svartmale og tenke det verste om fremtiden. Samtidig er det sunn fornuft å ta sine forhåndsregler.

Dere har ingen garanti for at han beholder jobben. Du har ingen garanti for at dere kommer til å være gift med hverandre livet ut. Og du har heller ingen garanti for at han beholder helsen eller lever et år til. Det mest sannsynlige er sikkert at alt forsetter i det samme flotte sporet. Men hva om det ikke gjør det?

Når jeg setter meg i bilen for å kjøre tenker jeg ikke på at jeg kan bli forulykket. Men jeg tar automatisk på meg bilbelte og jeg har sørget for en fornuftig bilforsikring.

På samme måte vil du gjøre klokt i å tenke gjennom hvordan du kan stå best mulig rustet om det verste skulle skje?

Hvilken livs- og uføreforsikring har dere? Har du din egen brukskonto? Har du et solid beløp avsatt på sparekonto i ditt navn? Hvilken krisekapital ville du hatt til rådighet om det verste skulle skje? Står bilen(e) i hans eller ditt navn? Hva ville du hatt å rutte med? Hvor mye av huset ville du eid? Hvordan vil uskiftet bo fungere? Har dere gjeldsforsikring?

Hvordan ville du klare deg ved en skillsmisse? Hva om det var du som ville bryte ut? Er du så økonomisk avhengig av ham at du ikke kunne forlatt ham selv om han ble et monster? Hypotetisk ja. Men verdt å tenke litt gjennom.

En annen ting som er greit å tenke gjennom og ikke hypotetisk i det hele tatt er hva du skal gjøre når ungene blir voksne og selvstendige og du trenger noe annet å fylle hverdagen med. Om du skulle ønske deg tilbake i større stilling eller fullt arbeid, hvordan vil dine muligheter til å finne en jobb du trives med være.

Man må ikke ha en løsning på alt og en plan B for hver eneste av livets eventualiteter. Men med en del, ofte gangske enkle forhåndsregler, står man mye bedre rustet til å plukke opp bitene om livet skulle gå i stykker.

Å nattsvart gå rundt å bekymre seg for alt som kan gå galt, er meningsløst. Å leve som om ingen ting kan gå galt, er hodeløst.

mvh

Hvilket er gode grunner for at jeg ønsker å ha uføretrygd fordi jeg ikke er arbeidsfør. Men som folk mener jeg ikke fortjener fordi jeg har en mann som tjener godt.. Så jeg får høre at jeg er en snylter.