Mine/dine barn

[Gjest Fortvilt72]

Irritasjon for mine barn har bygd seg opp over tid for min samboer. Feks. min samboer fyker fra bordet fordi et av barna slafser, vipper på stolen, han hysjer på meg og barna når vi ser film hvis vi prater, han sier det blir for mye prat.

Jeg er så lei av å "megle" mellom han og barna og å måtte sitte på nåler for at jeg vet det kommer en kommentar. Jeg tok opp dette nylig men han står på sitt å jeg står på mitt.

Jeg vet ikke hvordan vi skal komme ut av dette....

Noen som har råd?

[Maximia]

Hvor gamle er barna? Er de kanskje store nok til å sitte ordentlig på stolen, spise med lukket munn og tie stille når folk ønsker å høre på noe annet enn dem?

[mariaflyfly]

''Jeg er så lei av å "megle" mellom han og barna og å måtte sitte på nåler for at jeg vet det kommer en kommentar. Jeg tok opp dette nylig men han står på sitt å jeg står på mitt. ''

Du må ta dette opp på en rolig og saklig måte dersom du skal komme noen vei.

Ellers kan du dumpe hele fyren.

[Gjest Fortvilt72]

''Jeg er så lei av å "megle" mellom han og barna og å måtte sitte på nåler for at jeg vet det kommer en kommentar. Jeg tok opp dette nylig men han står på sitt å jeg står på mitt. ''

Du må ta dette opp på en rolig og saklig måte dersom du skal komme noen vei.

Ellers kan du dumpe hele fyren.

Jeg mener jeg har gjort det. Han blir som regel sint å stikker men når han får roet seg å kommet tilbake får vi snakket ferdig.

Han har overhodet ingen løsning å komme med. Det e barna som må slutte med ditt og datt.

Jeg ser bare for meg hele forholdet i dass.

[Gjest Fortvilt72]

Hvor gamle er barna? Er de kanskje store nok til å sitte ordentlig på stolen, spise med lukket munn og tie stille når folk ønsker å høre på noe annet enn dem?

8 og 11, ja de er store nok til det.

De hører etter når vi sier d men ska jeg da forvente at de aldri mer vipper på stolen under måltid, kommer med et slafs eller prater under en film? Det skjer jo at jeg må si ifra feks neste gang vi ser en film.

Jeg skjønner jo at d kan irritere men nå er d gått så langt at vi voksne nesten ikke prater sammen mer.

Jeg vet rett å slett ikke hvordan vi skal løse dette.

[mariaflyfly]

Jeg mener jeg har gjort det. Han blir som regel sint å stikker men når han får roet seg å kommet tilbake får vi snakket ferdig.

Han har overhodet ingen løsning å komme med. Det e barna som må slutte med ditt og datt.

Jeg ser bare for meg hele forholdet i dass.

Dump ham.

[Gjest Fortvilt72]

Dump ham.

He he takk må le av det kontante svaret.

Hadde d bare vært like greit i praksis.

[løvinne71]

Siden du ikke nevner barnas alder, så er det vanskelig å ta stilling til om hans kritikk er "berettiget" eller ikke..

Jeg er jo enig med ham i at man bør korrigere et barn som slafser med maten og vipper på stolen - ihvertfall hvis de er gamle nok til å vite bedre.

Jeg har en mistanke om at det ligger en forhistorie her. Og at din samboer kanskje har irritert seg i lengre tid fordi han synes du har for "slappe" grenser ovenfor barna dine?

Jeg vet ikke om han har barn selv. Hvis ikke, så har han kanskje urealistiske forestillinger om hva man kan forvente av barn?

Og om han har barn, så er det jo en kjent sak at man ofte tolererer langt mere fra egne barn, enn andres.

Alternativt har dere svært ulikt syn på hva som er viktig når det gjelder oppdragelse. Og/eller dere har forskjellig toleransegrenser for ting som f.eks bordskikk, støynivå, og det å ta hensyn til andre.

Dessverre er det nok sånn at når man først har begynt å irritere seg, så legger man merke til den minste lille ting. Derfor skal det ofte svært mye til for å snu trenden, og endre innstilling.

Som mor, har du jo et ansvar for å gi barna en trygg og harminisk atmosfære i sitt hjem.

Så hvis du føler at kritikken hans er urettferdig og uberettiget, og at barna lider under dette fordi dere ikke klarer å inngå kompromisser, da bør du jo vurdere om han virkelig er den rette for deg/dere.

[Gjest Fortvilt72]

Siden du ikke nevner barnas alder, så er det vanskelig å ta stilling til om hans kritikk er "berettiget" eller ikke..

Jeg er jo enig med ham i at man bør korrigere et barn som slafser med maten og vipper på stolen - ihvertfall hvis de er gamle nok til å vite bedre.

Jeg har en mistanke om at det ligger en forhistorie her. Og at din samboer kanskje har irritert seg i lengre tid fordi han synes du har for "slappe" grenser ovenfor barna dine?

Jeg vet ikke om han har barn selv. Hvis ikke, så har han kanskje urealistiske forestillinger om hva man kan forvente av barn?

Og om han har barn, så er det jo en kjent sak at man ofte tolererer langt mere fra egne barn, enn andres.

Alternativt har dere svært ulikt syn på hva som er viktig når det gjelder oppdragelse. Og/eller dere har forskjellig toleransegrenser for ting som f.eks bordskikk, støynivå, og det å ta hensyn til andre.

Dessverre er det nok sånn at når man først har begynt å irritere seg, så legger man merke til den minste lille ting. Derfor skal det ofte svært mye til for å snu trenden, og endre innstilling.

Som mor, har du jo et ansvar for å gi barna en trygg og harminisk atmosfære i sitt hjem.

Så hvis du føler at kritikken hans er urettferdig og uberettiget, og at barna lider under dette fordi dere ikke klarer å inngå kompromisser, da bør du jo vurdere om han virkelig er den rette for deg/dere.

Barna er 8 og 11. Selvfølgelig får de beskjed om å ikke gjøre dette. Det er vel egentlig 11-åringen som trenger mest tilsnakk. Jeg lurer på om han rett og slett gjør d for å provosere? Vanskelig å si. Kan ikke si at forholdet mellom 11-åring og sambo har vært d beste.

Ja det er en lang forhistorie. Vi er vel egentlig enig om bordskikk men jeg blir sånn i tvil om hva jeg skal forvente av barna. Min samboer mener tydeligvis at har du sagt ifra en gang så skal du slippe å si fra flere ganger. Er det ikke sånn at barn kan glemme seg?

Han har et barn selv, fire år eldre, som ikke trenger tilsnakk. Jeg mener at skjer det episoder under et annet måltid senere eller en film så må vi minne barna på dette. Men det virker ikke som jeg skal få småprate med barna under en film. Er ikke d vanlig at man gjør det?

[Mirabell]

Barna er 8 og 11. Selvfølgelig får de beskjed om å ikke gjøre dette. Det er vel egentlig 11-åringen som trenger mest tilsnakk. Jeg lurer på om han rett og slett gjør d for å provosere? Vanskelig å si. Kan ikke si at forholdet mellom 11-åring og sambo har vært d beste.

Ja det er en lang forhistorie. Vi er vel egentlig enig om bordskikk men jeg blir sånn i tvil om hva jeg skal forvente av barna. Min samboer mener tydeligvis at har du sagt ifra en gang så skal du slippe å si fra flere ganger. Er det ikke sånn at barn kan glemme seg?

Han har et barn selv, fire år eldre, som ikke trenger tilsnakk. Jeg mener at skjer det episoder under et annet måltid senere eller en film så må vi minne barna på dette. Men det virker ikke som jeg skal få småprate med barna under en film. Er ikke d vanlig at man gjør det?

Hvis han "fyker fra bordet" hvis det blir litt slafsing og dårlig bordskikk, syns jeg han høres litt umoden og utålmodig ut.

''Men det virker ikke som jeg skal få småprate med barna under en film. Er ikke d vanlig at man gjør det?

''

Det er ikke uvanlig hjemme hos oss, i hvert fall!

Jeg syns at både barn og voksne skal slippe å "gå på nåler" i sitt eget hjem, fordi man er redd for at husfar skal bruse opp i irritasjon over småtteri. Jeg har ikke noen løsning på problemet, annet enn at jeg selv ville ha tatt det opp. I ro og mak, på tomannshånd og ikke i forbindelse med en hendelse.

[løvinne71]

Barna er 8 og 11. Selvfølgelig får de beskjed om å ikke gjøre dette. Det er vel egentlig 11-åringen som trenger mest tilsnakk. Jeg lurer på om han rett og slett gjør d for å provosere? Vanskelig å si. Kan ikke si at forholdet mellom 11-åring og sambo har vært d beste.

Ja det er en lang forhistorie. Vi er vel egentlig enig om bordskikk men jeg blir sånn i tvil om hva jeg skal forvente av barna. Min samboer mener tydeligvis at har du sagt ifra en gang så skal du slippe å si fra flere ganger. Er det ikke sånn at barn kan glemme seg?

Han har et barn selv, fire år eldre, som ikke trenger tilsnakk. Jeg mener at skjer det episoder under et annet måltid senere eller en film så må vi minne barna på dette. Men det virker ikke som jeg skal få småprate med barna under en film. Er ikke d vanlig at man gjør det?

Nei, det holder som regel ikke å si ifra en gang til barn. De må ofte "minnes" på ting flere ganger. Det er ihvertfall min erfaring, og jeg har aldri hatt "vanskelige barn" - men helt normale og greie unger!

Det er sikkert veldig individuellt hvordan man ønsker å ha det når man ser en film.

Noen ønsker nok fullstendig fokus på filmen, med minst mulig forstyrrelser rundt.

Jeg er ikke så fanatisk. Filmer er jo som regel tekstet så man får med seg det som sies selvom det eveksles noen ord, (noe man må regne med hvis en familie ser film sammen)

Men jeg ville nok også ha blitt irritert av masse "unødvendig" småprating og stadige forstyrrelser hvis jeg ønsket å følge med på filmen.

Hvis det blir lenge for barna å sitte stille en hel film, kan man jo avtale å ta en "pause" underveis for å si / gjøre det man skal, og deretter se videre.

Det er jo ofte sånn, at ettersom man får eldre og mere selvstendige barn selv, så føler man seg litt "ferdig" med de stadiene som yngre barn befinner seg på. Og man er ikke like tolerant og tålmodig lengre.

Man sammenligner ( ofte ubevisst ) med egne barn som er større og "flinkere" og glemmer hvordan de var noen få år tilbake..

[EnolaGay]

Jeg mener jeg har gjort det. Han blir som regel sint å stikker men når han får roet seg å kommet tilbake får vi snakket ferdig.

Han har overhodet ingen løsning å komme med. Det e barna som må slutte med ditt og datt.

Jeg ser bare for meg hele forholdet i dass.

Da tror jeg at jeg hadde bedt ham finne seg noe eget. Han virker umoden, egoistisk og lite villig til å se innover i seg selv. Husk at HAN er den voksne..

Kan du greie å beholde gode føleser for en mann som konsekvent setter deg i klemma slik? Det hadde ikke jeg greid. Og over tid vil det ikke være bra for barna..

[PieLill]

En mulighet er jo at han ser på ungene dine hår i suppa. I så fall er jeg pessimist på vegne av parforholdet.

En annen årsak kan være at disse tingene har blitt en maktkamp mellom dere. Du har kanskje ment at han er alt for streng og forsøkt å kompensere for dette. Han vil dermed kunne oppleve at du er uten ryggrad i forhold til disse tingene og blåser i hans verdier.

Kan hende er han vel så frustrert over din, i hans øyne, trege og ikke tilstrekkelig strenge reaksjon. Om du unnskylder eller forsvarer barna, er det bensin til bålet. Han kan også være frustrert over at han føler at han har mistet autoritet og respekt. At han ikke tas alvorlig.

Hadde jeg vært flue på veggen hjemme hos dere, ville jeg kanskje vært berettiget en mening om hvem som er for streng eller for slapp.

Selv synes jeg slafsing er motbydelig og ødelegger måltidet. Et barn på 8 år eller eldre som habituelt spiste med åpen munn, ville nok fått meg til å eksplodere til slutt.

Noen ganger "glemmer" barn seg fordi det ikke er viktig nok for dem å endre uvanen. Da kan en skarp reaksjon og tydelige krav være på sin plass. Jeg kunne nok blitt frustrert over foreldre som insiterte på godsnakk samme hvor likegyldig barnet var.

To sekunders forglemmelse, skal selvsagt ignoreres. Det gir også det totalt sett hyggeligste måltidet. Dessuten er jeg ikke helt perfekt selv.

Å fyke fra bordet i sinne er uakseptabelt og et dårlig eksempel for barna. Det kan være et tegn på manglende modenhet og gangsyn. Men det kan også sees i lys av lenge oppbygd frustrasjon og følelse av å være helt overkjørt.

I forhold til TV / DVD går det kanskje an å bestemme på forhånd hvem sin film det er. Ser man f.eks. på Istid, er det barnas film og barnas premisser. Ergo _må_ småprat tålereres. Er det hans film, må man ta mer hensyn. Er hensikten med filmtitting å gjøre noe sammen som familie, må selvfølgelig voksne fire mye på egne krav for at man skal ha det hyggelig sammen.

Det må være grenser for hvor lenge en person kan beslaglegge stua til filmtitting på egne premisser. Sitter han stadig foran skjermen og krever absolutt ro, bør han finne seg et eget TV-rom eller skaffe høretelefoner.

Dette er en konflikt som må løses dere voksne imellom først. Dere må bli enige om hvor grensene går og hvor de ikke går. Hvem som skal reagre når og hvordan. Blir ikke de voksne enige risikerer barna å leve i en krigssone.

Noen generelle betraktninger om noe av det skulle være relevant for din situasjon.

mvh

[Gjest Fortvilt72]

En mulighet er jo at han ser på ungene dine hår i suppa. I så fall er jeg pessimist på vegne av parforholdet.

En annen årsak kan være at disse tingene har blitt en maktkamp mellom dere. Du har kanskje ment at han er alt for streng og forsøkt å kompensere for dette. Han vil dermed kunne oppleve at du er uten ryggrad i forhold til disse tingene og blåser i hans verdier.

Kan hende er han vel så frustrert over din, i hans øyne, trege og ikke tilstrekkelig strenge reaksjon. Om du unnskylder eller forsvarer barna, er det bensin til bålet. Han kan også være frustrert over at han føler at han har mistet autoritet og respekt. At han ikke tas alvorlig.

Hadde jeg vært flue på veggen hjemme hos dere, ville jeg kanskje vært berettiget en mening om hvem som er for streng eller for slapp.

Selv synes jeg slafsing er motbydelig og ødelegger måltidet. Et barn på 8 år eller eldre som habituelt spiste med åpen munn, ville nok fått meg til å eksplodere til slutt.

Noen ganger "glemmer" barn seg fordi det ikke er viktig nok for dem å endre uvanen. Da kan en skarp reaksjon og tydelige krav være på sin plass. Jeg kunne nok blitt frustrert over foreldre som insiterte på godsnakk samme hvor likegyldig barnet var.

To sekunders forglemmelse, skal selvsagt ignoreres. Det gir også det totalt sett hyggeligste måltidet. Dessuten er jeg ikke helt perfekt selv.

Å fyke fra bordet i sinne er uakseptabelt og et dårlig eksempel for barna. Det kan være et tegn på manglende modenhet og gangsyn. Men det kan også sees i lys av lenge oppbygd frustrasjon og følelse av å være helt overkjørt.

I forhold til TV / DVD går det kanskje an å bestemme på forhånd hvem sin film det er. Ser man f.eks. på Istid, er det barnas film og barnas premisser. Ergo _må_ småprat tålereres. Er det hans film, må man ta mer hensyn. Er hensikten med filmtitting å gjøre noe sammen som familie, må selvfølgelig voksne fire mye på egne krav for at man skal ha det hyggelig sammen.

Det må være grenser for hvor lenge en person kan beslaglegge stua til filmtitting på egne premisser. Sitter han stadig foran skjermen og krever absolutt ro, bør han finne seg et eget TV-rom eller skaffe høretelefoner.

Dette er en konflikt som må løses dere voksne imellom først. Dere må bli enige om hvor grensene går og hvor de ikke går. Hvem som skal reagre når og hvordan. Blir ikke de voksne enige risikerer barna å leve i en krigssone.

Noen generelle betraktninger om noe av det skulle være relevant for din situasjon.

mvh

Takk for svar.

Ja han mener nok jeg er for slapp og jeg mener han krever for mye av barna, visstnok et helt vanlig problem med mine/dine barn.

Han har som sagt en datter, veldig rolig av seg, som han har vært helgepappa til i alle år. Han er ikke vant til to livlige barn som har meninger om det meste.

De har vel egentlig ikke noe spesielt respekt for han pga at han holder seg i bakgrunnen og sier ifra feks slik "nei sånn må du ikke gjøre" uten både å være sikker på at barnet hører og uten at det gir konsekvenser. Hører de ikke på han gir han opp.

Jeg er helt enig i at slafsing er ekkelt, hører jeg det sier jeg fra med en gang fordi jeg ikke liker d selv og jeg vet at min samboer reagerer på det. Dette er ikke noe som skjer hele tiden. T.o.m barna sier fra til hverandre om sånne ting og da blir det slutt på det.

Når d gjelder tv er d som regel tv vi kan se sammen. Er d film for barna er han ofte ikke tilstede. Jeg mener at er d noe vi kan se sammen må d være lov å spørre å småprate. Hvem er det som familie som sitter å ser film uten å si et ord? Men som sagt han er vant til det fra tiden han bodde alene med sitt barn.

Jeg er vel den som merker mest til dette fordi han ofte går å både matsituasjoner og under tv-titting. Jeg trur ikke barna merker at det er derfor han går men jeg vet det veldig godt.

Ja jeg er helt enig i at dette må barna slippe å merke å at vi voksne må løse det. Jeg har snakket med han om dette uten å fyke opp å prøvd å gi eksempler om hvordan jeg er når hans barn er tilstede men han sier som regel veldig lite. Står på sitt.

[Gjest Fortvilt72]

Da tror jeg at jeg hadde bedt ham finne seg noe eget. Han virker umoden, egoistisk og lite villig til å se innover i seg selv. Husk at HAN er den voksne..

Kan du greie å beholde gode føleser for en mann som konsekvent setter deg i klemma slik? Det hadde ikke jeg greid. Og over tid vil det ikke være bra for barna..

Nei det er det som er problemet, altså med følelsene.

Hvordan skal man klare å holde alt d positive vedlike når annenhver uke byr på så mye bråk?

Nå er ungene til sin fra å vi prater fortsatt ikke sammen. Det er snart gått 14 dager.

Jeg er så lei av å hele tiden ta opp sånne ting at jeg orker ikke, han gjør d heller ikke.