utroskap og ekteskap

[Gjest ønsker det beste]

Kan en person klare å komme videre om personen selv har vært utro og har det j***ig med seg selv på grunn av dette feiltrinnet? Det finnes ingen unnskyldning, men uten spriten hadde det ikke skjedd. Jeg vil ikke ødelegge ekteskapet, og jeg ønsker det beste for familien. Så har jeg det så vondt inni meg og tenker at jeg er til å spy av. Hvordan kan jeg prøve å få det litt bedre, og er det mulig å ha et samliv der en bærer på en så vond hemmelighet? Har noen opplevd noe lignende?

[Gjest Elextra]

Tror mange forhold har opplevd noe lignende.

Og ja, jeg tror samlivet kan bli velfungerende igjen selv etter en slik hendelse. Men da bør man ha bearbeidet saken på en slik måte at man bestemmer seg for at det ikke skal skje igjen og at man ikke forteller det til noen.

[Gjest ønsker det beste]

Tror mange forhold har opplevd noe lignende.

Og ja, jeg tror samlivet kan bli velfungerende igjen selv etter en slik hendelse. Men da bør man ha bearbeidet saken på en slik måte at man bestemmer seg for at det ikke skal skje igjen og at man ikke forteller det til noen.

Hvordan kan man bearbeide det? Det skal ikke skje igjen. Men kan jeg klare å legge det bak meg og la være å hate meg selv.

[Gjest Elextra]

Hvordan kan man bearbeide det? Det skal ikke skje igjen. Men kan jeg klare å legge det bak meg og la være å hate meg selv.

Er redd jeg ikke kan gi noen form for spesialistråd. Om man ikke selv klarer å bli bevisst på at det var en tabbe som en legger bak seg, bør en kanskje snakke med psykolog e.l.?

Jeg vet ikke - andre kan nok gi mer kvalifiserte svar.

[Gjest ønsker det beste]

Er redd jeg ikke kan gi noen form for spesialistråd. Om man ikke selv klarer å bli bevisst på at det var en tabbe som en legger bak seg, bør en kanskje snakke med psykolog e.l.?

Jeg vet ikke - andre kan nok gi mer kvalifiserte svar.

Jeg vet at det var en tabbe, og jeg vet at jeg MÅ legge det bak meg for å komme videre. Jeg er skuffet over meg selv, og jeg skjønner at jeg må prøve å ikke tenke på det om jeg skal klare dette. Det er så vondt.

[Gjest Tidligere utro]

Har opplevd det samme som deg. Var utro mot mannen min 3-4 ganger iløpet av et par år.

Jeg var nok i en litt opprørsk periode på den tiden. Ikke fordi ekteskapet var spsiellt dårlig, men jeg var nok igjennom en litt opprørsk fase i livet mitt kombinert med en jobbsituasjon som ga mange anledninger og mye etterlengtet oppmerksomhet.

I ettertid har jeg angret, og lurt på hva som gikk av meg i den tiden. Og jeg har brukt mye tid på å tenke og analysere hva som kan ha vært årsaken til at jeg kunne oppføre meg så egoistisk og dårlig.

Men selvom jeg delvis kan begrunne det, så finner jeg ingen tilfredstillende unnskyldning

Det var aldri aktuellt å fortelle dette til min mann.

Jeg ønsket jo ikke at han og familien skulle lide for mine dumheter. Og siden sjansen for at han skulle få vite det på andre måter var nesten lik null, valgte jeg å holde dette for meg selv.

Det høres kanskje ut som en enkel og feig løsning.

Men det var faktisk tyngre og vanskeligere enn jeg trodde å bære på en sånn hemmelighet. Og jeg har vært noen runder med selvbebreidelser og dårlig samvittighet.

Det har nå gått 6-7 år. Så det har selvsagt kommet litt på avstand.

Jeg er glad for at jeg holdt det for meg selv. Siden den eneste grunnen til å si det ville ha vært å lette min egen samvittighet. Kanskje med svært store konsekvenser for andre.

Tilsvarende håper jeg også at min mann lar være å fortelle meg det hvis han noengang skulle være utro. (hvis det er et engangstilfelle)

Jeg vil mye heller være lykkelig uvitende, enn å oppleve den ydmykelsen og skuffelsen det ville vært å få vite.

Så, JA, man kan leve med det.

Selvom det kan være vondt på mange måter, så tror jeg alternativet er verre.

[Gjest ønsker det beste]

Har opplevd det samme som deg. Var utro mot mannen min 3-4 ganger iløpet av et par år.

Jeg var nok i en litt opprørsk periode på den tiden. Ikke fordi ekteskapet var spsiellt dårlig, men jeg var nok igjennom en litt opprørsk fase i livet mitt kombinert med en jobbsituasjon som ga mange anledninger og mye etterlengtet oppmerksomhet.

I ettertid har jeg angret, og lurt på hva som gikk av meg i den tiden. Og jeg har brukt mye tid på å tenke og analysere hva som kan ha vært årsaken til at jeg kunne oppføre meg så egoistisk og dårlig.

Men selvom jeg delvis kan begrunne det, så finner jeg ingen tilfredstillende unnskyldning

Det var aldri aktuellt å fortelle dette til min mann.

Jeg ønsket jo ikke at han og familien skulle lide for mine dumheter. Og siden sjansen for at han skulle få vite det på andre måter var nesten lik null, valgte jeg å holde dette for meg selv.

Det høres kanskje ut som en enkel og feig løsning.

Men det var faktisk tyngre og vanskeligere enn jeg trodde å bære på en sånn hemmelighet. Og jeg har vært noen runder med selvbebreidelser og dårlig samvittighet.

Det har nå gått 6-7 år. Så det har selvsagt kommet litt på avstand.

Jeg er glad for at jeg holdt det for meg selv. Siden den eneste grunnen til å si det ville ha vært å lette min egen samvittighet. Kanskje med svært store konsekvenser for andre.

Tilsvarende håper jeg også at min mann lar være å fortelle meg det hvis han noengang skulle være utro. (hvis det er et engangstilfelle)

Jeg vil mye heller være lykkelig uvitende, enn å oppleve den ydmykelsen og skuffelsen det ville vært å få vite.

Så, JA, man kan leve med det.

Selvom det kan være vondt på mange måter, så tror jeg alternativet er verre.

Takk for svar. Det var godt å høre fra deg. Nå har jeg selvsagt bestilt legetime for en sjekk, og jeg håper den er ok. Jeg kommer til å gremmes der, men jeg må bare gjennom det.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg der og da kunne gjøre det, for jeg var som en annen likegyldig person. Etterpå ville jeg bare spy av meg selv, og jeg kunne ikke forstå hvorfor.

Jeg må som deg holde det for meg selv, for konsekvensen ville vært at barna fikk to hjem. Det ønsker jeg ikke å være årsaken til.

Jeg ville heller ikke visst om han var utro.

[Sør]

Jeg vet at det var en tabbe, og jeg vet at jeg MÅ legge det bak meg for å komme videre. Jeg er skuffet over meg selv, og jeg skjønner at jeg må prøve å ikke tenke på det om jeg skal klare dette. Det er så vondt.

Hei,

På generelt grunnlag: det hjelper neppe noe videre å banke deg selv kontinuerlig. Slå deg selv i skallen noen ganger (det har du tilsynelatende gjort), og så må du gå videre, og skrive dette på kontoen for tabber du ikke gjør igjen. Og når du har gjort det så legger du det bak deg, og husker at alle er mennesker, og ingen er perfekte.

Med vennlig hilsen

[Gjest Svarttrost]

Om det er en hemmelighet vil jeg si det er vanskelig. Om en kan snakke om det: JA

[Gjest Svarttrost]

Er redd jeg ikke kan gi noen form for spesialistråd. Om man ikke selv klarer å bli bevisst på at det var en tabbe som en legger bak seg, bør en kanskje snakke med psykolog e.l.?

Jeg vet ikke - andre kan nok gi mer kvalifiserte svar.

Enig. Og jeg modererer meg litt fra forrige innlegg. Ja det er mulig uten å snakke med partneren om det, men NOEN tror jeg det er lurt å snakke med.

Sykepleier, psykolog, lege e.l. Egentlig ikke så farlig, så lenge vedkommende kan lytte til deg og holder det for seg selv!

[Gjest ønsker det beste]

Hei,

På generelt grunnlag: det hjelper neppe noe videre å banke deg selv kontinuerlig. Slå deg selv i skallen noen ganger (det har du tilsynelatende gjort), og så må du gå videre, og skrive dette på kontoen for tabber du ikke gjør igjen. Og når du har gjort det så legger du det bak deg, og husker at alle er mennesker, og ingen er perfekte.

Med vennlig hilsen

Tusen takk for svar.

Ja, jeg har det utrolig vondt nå, og jeg vet at ingen er perfekte. Allikevel føler jeg meg som den verste og jeg har lite godt å si om meg selv. Men jeg kan ikke få ting ugjort, og jeg må se framover. Jeg vil ikke gjenta slik dumskap.

[Sør]

Tusen takk for svar.

Ja, jeg har det utrolig vondt nå, og jeg vet at ingen er perfekte. Allikevel føler jeg meg som den verste og jeg har lite godt å si om meg selv. Men jeg kan ikke få ting ugjort, og jeg må se framover. Jeg vil ikke gjenta slik dumskap.

Det er mange ting som er verre/like ille som utroskap - for eksempel, å ikke støtte opp om partneren, å snakke "ned" om vedkommende til andre, og en hel rekke andre ting som mange gjør for å være slem (med overlegg) mot partneren.

Å være utro kan selvsagt skade partneren, og være veldig vondt, men det er tross alt ikke noe folk vanligvis gjør for å være slem. Det er ikke det som er hensikten.

Med vennlig hilsen

[Gjest Elextra]

Det er mange ting som er verre/like ille som utroskap - for eksempel, å ikke støtte opp om partneren, å snakke "ned" om vedkommende til andre, og en hel rekke andre ting som mange gjør for å være slem (med overlegg) mot partneren.

Å være utro kan selvsagt skade partneren, og være veldig vondt, men det er tross alt ikke noe folk vanligvis gjør for å være slem. Det er ikke det som er hensikten.

Med vennlig hilsen

Det har du faktisk rett i.

[Gjest ønsker det beste]

Det er mange ting som er verre/like ille som utroskap - for eksempel, å ikke støtte opp om partneren, å snakke "ned" om vedkommende til andre, og en hel rekke andre ting som mange gjør for å være slem (med overlegg) mot partneren.

Å være utro kan selvsagt skade partneren, og være veldig vondt, men det er tross alt ikke noe folk vanligvis gjør for å være slem. Det er ikke det som er hensikten.

Med vennlig hilsen

Jeg kan ikke skjønne hensikten min her, og jeg skulle selvsagt ønske at det ikke hadde skjedd. Det hadde heller ikke skjedd om jeg ikke hadde drukket og blitt så full og likegyldig der og da. Det må ha vært noe slikt som skjedde, men underveis ble jeg plutselig lei av meg selv og tenkte hva holder jeg på med. Jeg vil ingenting annet enn å være god og å gjøre det beste for familien min.

Jeg takker for at dere ikke knuser meg med ord, for jeg har det ille nok.

[Gjest Klaudia]

Se på den vonde samvittigheten du går og sliter med nå som en straff i seg selv. Om han ikke har mulighet for å få greie på dette sidespranget, så bør du absolutt holde det for deg selv. Om du forteller mannen din at du har vært utro, vil du kunne skape et arr i forholdet som aldri går vekk.

Hadde selv en kjæreste som fortalte han hadde hatt et sidesprang etter to år. Dette satt fast i bakhodet mitt og jeg klarte aldri å stole på ham 100% igjen. Tilslutt måtte jeg bare forlate ham, to år senere. Skulle fortsatt ønske han aldri fortalte meg noe. sikker på at vi kunne hatt et fortsatt lykkelig forhold om han ikke fortalte noe.

[Gjest ønsker det beste]

Se på den vonde samvittigheten du går og sliter med nå som en straff i seg selv. Om han ikke har mulighet for å få greie på dette sidespranget, så bør du absolutt holde det for deg selv. Om du forteller mannen din at du har vært utro, vil du kunne skape et arr i forholdet som aldri går vekk.

Hadde selv en kjæreste som fortalte han hadde hatt et sidesprang etter to år. Dette satt fast i bakhodet mitt og jeg klarte aldri å stole på ham 100% igjen. Tilslutt måtte jeg bare forlate ham, to år senere. Skulle fortsatt ønske han aldri fortalte meg noe. sikker på at vi kunne hatt et fortsatt lykkelig forhold om han ikke fortalte noe.

Det er en vond straff å plages slik. Jeg som ellers er pliktoppfyllende og tenker på hvordan jeg kan glede andre. Så klarer jeg å gjøre noe så skittent og usselt.

Selv ville jeg ikke visst, og jeg håper jeg ikke ble smittet av noe. Om jeg ødelegger en familie og tre barn må ha to hjem på grunn av sin dumme mors feiltrinn, da vet jeg ikke hvordan jeg skal leve med meg selv.

[Gjest ønsker det beste]

Det har du faktisk rett i.

Når det er noe fysisk føles det nå verre, men det er kanskje fordi jeg står midt oppi det selv akkurat nå. Kanskje ville jeg sett anderledes på det om det var snakk om noen andre.

Jeg ville faktisk blitt veldig såret om han hadde sveket meg med ord og handling (ikke sex), men et one night stand som mitt ville vært lettere å tilgi. Men; nå har jeg da sagt at OM han hadde vært utro ville jeg foretrukket å ikke vite.

[Gjest roundabout]

Se på den vonde samvittigheten du går og sliter med nå som en straff i seg selv. Om han ikke har mulighet for å få greie på dette sidespranget, så bør du absolutt holde det for deg selv. Om du forteller mannen din at du har vært utro, vil du kunne skape et arr i forholdet som aldri går vekk.

Hadde selv en kjæreste som fortalte han hadde hatt et sidesprang etter to år. Dette satt fast i bakhodet mitt og jeg klarte aldri å stole på ham 100% igjen. Tilslutt måtte jeg bare forlate ham, to år senere. Skulle fortsatt ønske han aldri fortalte meg noe. sikker på at vi kunne hatt et fortsatt lykkelig forhold om han ikke fortalte noe.

Litt naivt å tro at dere sikkert hadde vært i ett forhold dersom han ikke hadde fortalt om sidespranget sitt.

Hadde det vært bedre å leve i en boble, å leve i godt tro mens din partner har seg bak ryggen din, og later som at alt er ok?

Er man utro, så ser jeg veldig bastant på det: en vil være utro igjen. Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

[Gjest Klaudia]

Det er en vond straff å plages slik. Jeg som ellers er pliktoppfyllende og tenker på hvordan jeg kan glede andre. Så klarer jeg å gjøre noe så skittent og usselt.

Selv ville jeg ikke visst, og jeg håper jeg ikke ble smittet av noe. Om jeg ødelegger en familie og tre barn må ha to hjem på grunn av sin dumme mors feiltrinn, da vet jeg ikke hvordan jeg skal leve med meg selv.

"Om jeg ødelegger en familie og tre barn må ha to hjem på grunn av sin dumme mors feiltrinn, da vet jeg ikke hvordan jeg skal leve med meg selv"

Nettopp derfor skal du ikke si noe. Dette var et engangstilfelle som du angrer veldig på. Det eneste du oppnår med å fortelle mannen din om sidespraget ditt, er å lette din egen samvittighet. Spørsmålet er om å oppnå denne "lettelsen" er viktigere enn å risikere å ødelegge et ekteskap og familie..

[Gjest Klaudia]

Litt naivt å tro at dere sikkert hadde vært i ett forhold dersom han ikke hadde fortalt om sidespranget sitt.

Hadde det vært bedre å leve i en boble, å leve i godt tro mens din partner har seg bak ryggen din, og later som at alt er ok?

Er man utro, så ser jeg veldig bastant på det: en vil være utro igjen. Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

Nå er det jo ganske stor forskjell på å være notorisk utro og gjøre EN feiltagelse i fylla.

Men skjønner hva du mener. Jeg vet jo at jeg egentlig ikke ville vært sammen med en mann som var utro bak ryggen min, selv om det bare var den ene gangen. Og vi bør jo ha krav på å vite hvilken kjæreste vi faktisk har med å gjøre..

Men vanskelig det der. Blir jo ikke akkurat mindre paranoid av å tenke at "det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av". Men prøver så godt jeg kan og ikke tro det verste om alle..

Tenker vel desverre innerst inne at alle, absolutt alle kan havne i en utroskapssituasjon i rette situasjon..