utroskap og ekteskap

[Gjest MayLynn]

Jeg er ikke enig med dem som mener at man skal holde det for seg selv.

Jeg syns partneren fortjener å få vite. Kanskje vil han/hun tilgi hvis du legger deg helt flat og er helt oppriktig. Selv tror jeg at jeg ville ha merket at noe ikke var som det skulle uansett og noe ville ha vært ødelagt i forholdet.

Noen syns sikkert at dette er naivt - men jeg syns verken utroskap eller uærlighet er greit.

[Gjest ønsker det beste]

Litt naivt å tro at dere sikkert hadde vært i ett forhold dersom han ikke hadde fortalt om sidespranget sitt.

Hadde det vært bedre å leve i en boble, å leve i godt tro mens din partner har seg bak ryggen din, og later som at alt er ok?

Er man utro, så ser jeg veldig bastant på det: en vil være utro igjen. Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

Noen gjør kanskje det, men for meg var det ikke snakk om et forhold med eventuelle følelser. Og jeg gjorde et vondt feiltrinn, ja, men jeg vil ikke la det gjenta seg. Jeg unner ingen å ha det slik som jeg har det nå. Altså å føle det så dårlig med seg selv.

[Gjest ønsker det beste]

"Om jeg ødelegger en familie og tre barn må ha to hjem på grunn av sin dumme mors feiltrinn, da vet jeg ikke hvordan jeg skal leve med meg selv"

Nettopp derfor skal du ikke si noe. Dette var et engangstilfelle som du angrer veldig på. Det eneste du oppnår med å fortelle mannen din om sidespraget ditt, er å lette din egen samvittighet. Spørsmålet er om å oppnå denne "lettelsen" er viktigere enn å risikere å ødelegge et ekteskap og familie..

Jeg skjønner dette.

[Gjest ønsker det beste]

Jeg er ikke enig med dem som mener at man skal holde det for seg selv.

Jeg syns partneren fortjener å få vite. Kanskje vil han/hun tilgi hvis du legger deg helt flat og er helt oppriktig. Selv tror jeg at jeg ville ha merket at noe ikke var som det skulle uansett og noe ville ha vært ødelagt i forholdet.

Noen syns sikkert at dette er naivt - men jeg syns verken utroskap eller uærlighet er greit.

Takk for synspunkter.

[Gjest Elextra]

Litt naivt å tro at dere sikkert hadde vært i ett forhold dersom han ikke hadde fortalt om sidespranget sitt.

Hadde det vært bedre å leve i en boble, å leve i godt tro mens din partner har seg bak ryggen din, og later som at alt er ok?

Er man utro, så ser jeg veldig bastant på det: en vil være utro igjen. Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

''Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

''

Vanskelig å være uenig med deg her.

Like fullt tror jeg at den aller beste og mest lojale personen under de rette omstendighetene KAN havne utpå og kanskje gå så langt som til utroskap. Det er menneskelig å feile.

Og jeg er uenig med deg i at det bestandig er best å vite. Enkelte ting får man bare bære ansvaret for selv.

[nitty-gritty]

''Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

''

Vanskelig å være uenig med deg her.

Like fullt tror jeg at den aller beste og mest lojale personen under de rette omstendighetene KAN havne utpå og kanskje gå så langt som til utroskap. Det er menneskelig å feile.

Og jeg er uenig med deg i at det bestandig er best å vite. Enkelte ting får man bare bære ansvaret for selv.

''Enkelte ting får man bare bære ansvaret for selv.''

Jeg synes dette er en grei holdning om man vet at partneren ikke vil avslutte forholdet selv om utroskap skjer. Om man er usikker eller vet at partneren definitivt ikke ønsker å leve med noen som kan være utro (uansett hvor "lojal" de "egentlig" er), så må man fortelle.

[Gjest Elextra]

''Enkelte ting får man bare bære ansvaret for selv.''

Jeg synes dette er en grei holdning om man vet at partneren ikke vil avslutte forholdet selv om utroskap skjer. Om man er usikker eller vet at partneren definitivt ikke ønsker å leve med noen som kan være utro (uansett hvor "lojal" de "egentlig" er), så må man fortelle.

''Jeg synes dette er en grei holdning om man vet at partneren ikke vil avslutte forholdet selv om utroskap skjer. Om man er usikker eller vet at partneren definitivt ikke ønsker å leve med noen som kan være utro (uansett hvor "lojal" de "egentlig" er), så må man fortelle.

''

Tror ikke særlig mange forhold har dette helt avklart, selv om man selvfølgelig har en "hunch" om hvordan partneren vil se på det.

Eller skulle jeg kanskje spørre min mann "Om jeg mot formodning er utro, ønsker du å vite eller ikke?"?

[nitty-gritty]

''Jeg synes dette er en grei holdning om man vet at partneren ikke vil avslutte forholdet selv om utroskap skjer. Om man er usikker eller vet at partneren definitivt ikke ønsker å leve med noen som kan være utro (uansett hvor "lojal" de "egentlig" er), så må man fortelle.

''

Tror ikke særlig mange forhold har dette helt avklart, selv om man selvfølgelig har en "hunch" om hvordan partneren vil se på det.

Eller skulle jeg kanskje spørre min mann "Om jeg mot formodning er utro, ønsker du å vite eller ikke?"?

Det vet vi, i alle fall. Vi har snakket rundt temaet utroskap flere ganger. Noen ganger spøkefullt, andre ganger mer alvorlig.

Jeg vet at partneren min kommer til å avslutte forholdet om jeg så mye som kysser en annen. Selv om dette ikke nødvendigvis er sant (det er alltid annerledes om man står i situasjonen), så vet jeg i alle fall at han definitivt vil vite de om jeg svikter han på noe vis.

[EnolaGay]

''Man har tråkket over en psykologisk terskel, der egoismen betyr mer enn empatien. En utrolig dårlig menneskelig egenskap som jeg forakter

''

Vanskelig å være uenig med deg her.

Like fullt tror jeg at den aller beste og mest lojale personen under de rette omstendighetene KAN havne utpå og kanskje gå så langt som til utroskap. Det er menneskelig å feile.

Og jeg er uenig med deg i at det bestandig er best å vite. Enkelte ting får man bare bære ansvaret for selv.

Så hjertens enig i siste setning der ja. *nikker*

[EnolaGay]

''Jeg synes dette er en grei holdning om man vet at partneren ikke vil avslutte forholdet selv om utroskap skjer. Om man er usikker eller vet at partneren definitivt ikke ønsker å leve med noen som kan være utro (uansett hvor "lojal" de "egentlig" er), så må man fortelle.

''

Tror ikke særlig mange forhold har dette helt avklart, selv om man selvfølgelig har en "hunch" om hvordan partneren vil se på det.

Eller skulle jeg kanskje spørre min mann "Om jeg mot formodning er utro, ønsker du å vite eller ikke?"?

Øh..hehe.. denne samtalen har vi hatt... :0P Begge er blitt bedratt før. Han jobber lenge ute. Vi har vært sammen i "hundre" år.

Om han ramler i det en gang, fordi han ble betatt, så vil jeg ikke vite det. Og vise versa, men han trakk litt mer på det enn meg...jeg tror vi stemmer nokså bra med generaliseringen om at kvinner er mer sårbare for emosjonell utroskap. Og menn for fysisk.

Han er forøvrig veldig hjemmekjær familiemann så jeg er lite bekymret i alle fall. :0)

[Gjest Elextra]

Det vet vi, i alle fall. Vi har snakket rundt temaet utroskap flere ganger. Noen ganger spøkefullt, andre ganger mer alvorlig.

Jeg vet at partneren min kommer til å avslutte forholdet om jeg så mye som kysser en annen. Selv om dette ikke nødvendigvis er sant (det er alltid annerledes om man står i situasjonen), så vet jeg i alle fall at han definitivt vil vite de om jeg svikter han på noe vis.

''Det vet vi, i alle fall. Vi har snakket rundt temaet utroskap flere ganger. Noen ganger spøkefullt, andre ganger mer alvorlig.

''

Det er jo flott, da! Tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å uttale at jeg ikke ønsket å vite om det skulle skjedd noe ved et engangstilfelle. Like fullt har jeg en klar formening om at vi begge mener dét.

[nitty-gritty]

''Det vet vi, i alle fall. Vi har snakket rundt temaet utroskap flere ganger. Noen ganger spøkefullt, andre ganger mer alvorlig.

''

Det er jo flott, da! Tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å uttale at jeg ikke ønsket å vite om det skulle skjedd noe ved et engangstilfelle. Like fullt har jeg en klar formening om at vi begge mener dét.

Hvorfor er det vanskelig å si?

[Gjest Elextra]

Hvorfor er det vanskelig å si?

Tja, det føles jo ørlite som et carte blanche vedr. utroskap så lenge det bare er engangstilfelle!

Vet det ikke henger helt på greip.

[nitty-gritty]

Tja, det føles jo ørlite som et carte blanche vedr. utroskap så lenge det bare er engangstilfelle!

Vet det ikke henger helt på greip.

Vel, kanskje det er noe dere burde snakke om

Ofte starter våre samtaler med at jeg sier: "Vet du hva noen på DOL opplevde/påsto?"

[Gjest anonym mann !]

Jeg tror det blir vanskelig å unngå avsløring.

Og hva om du avslører det i et anfall av fylle-anger? Det kan bli veldig dumt.

Jeg er fortsatt gift med den dama som var utro mot meg og vi har det fint, for det meste. Jeg er i alle fall like glad i henne i dag. Men det å tilgi er ikke noe man kan prøve å gjøre.

Man tilgir!

Prøver man så tilgir du ikke.

Derfor er du avhengig av at han er villig til å tilgi, ikke å prøve. Gjentar dette bevisst :-)

Og jeg tror du må være innstilt på å forstå hans reaksjoner uten å forsvare deg. Utroskap kan ikke forsvares, bare tilgis.

Min kone har forsøkt å forsvare det, men det har bare ført til oppvask.

Og selv om utroskap er tilgitt, så vil senere hendelser der du opptrer nedlatende, nedverdiger eller viser likegyldighet av noe slag, antakelig medføre at han blir såret.

Ikke at det endrer tilgivelsen, men det minner om hva som skjedde og ripper opp i arrene.

Selv om vi har det veldig godt, blir man veldig sår dersom den tidligere utro parten glemmer bort flørten, jobber for dårlig i forhold til å få den andre til å kjenne seg attraktiv og elsket.

Du risikrerer mistenksomhet, sjalusi, sorg osv...

Det er ikke slik at man krever disse tingene av deg, men uten utroskapen ville det vært høyere toleranse. Tror ikke det er bevisst, men vi er bare mennesker.

Det du kan se som straff, kan i virkeligheten bare være ettervirkninger der det er han som føler at dette fortsetter å såre han selv om han har gjort mye for å tilgi.

Tenk litt på disse tingene, om du er villig til å yte alt som kreves for å bli tilgitt eller tilgi deg selv.

Men jeg synes han har rett til å velge selv om dette kan tilgis.

[løvinne71]

Jeg er ikke enig med dem som mener at man skal holde det for seg selv.

Jeg syns partneren fortjener å få vite. Kanskje vil han/hun tilgi hvis du legger deg helt flat og er helt oppriktig. Selv tror jeg at jeg ville ha merket at noe ikke var som det skulle uansett og noe ville ha vært ødelagt i forholdet.

Noen syns sikkert at dette er naivt - men jeg syns verken utroskap eller uærlighet er greit.

"Jeg syns partneren fortjener å få vite."

Jeg vil heller si det sånn som at partneren fortjener å SLIPPE å vite, da denne vissheten jo ikke på noen måte kan gjøre partneren godt!

H*n vil kun oppleve å bli såret og lei seg, tilliten i forholdet får en alvorlig knekk, og vedkommende vil bli satt i en svært vanskelig valgsituasjon der egentlig begge alternativer er like dårlige.

H*n må enten velge å avslutte forholdet, med de konsekvensene dette medfører, eller man må velge å tilgi og fortsette, noe som innebærer en forventning om at man skal "glemme" og at ting skal bli som før.

Begge deler kan vise seg å bli en årelang prossess med utallige problemer og sorger. Og i mange tilfeller får det konsekvenser for barn eller annen familie i tillegg.

Er det virkelig verdt alt dette "bare" for å være ærlig?

Da tar jeg utgangspunkt i at utroskapet var en "tabbe" og at vedkommende lite trolig vil gjøre det igjen.

Det blir for enkelt å si at "alle" som er utro er dårlige mennesker. Og at man derfor gjør deres partnere en tjeneste ved å la dem få vite hva de har med å gjøre.

Det er selvsagt noe helt annet med notorisk utro personer som bedrar sin partner gjentatte ganger med fullt overlegg.

Men utenom disse, kan jeg allikevel forestille meg 100vis av grunner / situasjoner der "normale og snille" mennesker kan være utro.

De aller fleste mennesker kan gjøre en feil. Og forskjellen ligger i at disse gjerne angrer i ettertid og lærer av det som skjedde.

Å betro seg til partneren for å lette på samvittigheten, er i mine øyne, egentlig bare å straffe ham/henne for en feil man selv har gjort.

Og man overlater til ham / henne å ta avgjørelsen og ansvaret for hva som skjer med forholdet fremover.

Dette er nesten mere egoistisk og slemt enn utroskapet i seg selv.

[nitty-gritty]

"Jeg syns partneren fortjener å få vite."

Jeg vil heller si det sånn som at partneren fortjener å SLIPPE å vite, da denne vissheten jo ikke på noen måte kan gjøre partneren godt!

H*n vil kun oppleve å bli såret og lei seg, tilliten i forholdet får en alvorlig knekk, og vedkommende vil bli satt i en svært vanskelig valgsituasjon der egentlig begge alternativer er like dårlige.

H*n må enten velge å avslutte forholdet, med de konsekvensene dette medfører, eller man må velge å tilgi og fortsette, noe som innebærer en forventning om at man skal "glemme" og at ting skal bli som før.

Begge deler kan vise seg å bli en årelang prossess med utallige problemer og sorger. Og i mange tilfeller får det konsekvenser for barn eller annen familie i tillegg.

Er det virkelig verdt alt dette "bare" for å være ærlig?

Da tar jeg utgangspunkt i at utroskapet var en "tabbe" og at vedkommende lite trolig vil gjøre det igjen.

Det blir for enkelt å si at "alle" som er utro er dårlige mennesker. Og at man derfor gjør deres partnere en tjeneste ved å la dem få vite hva de har med å gjøre.

Det er selvsagt noe helt annet med notorisk utro personer som bedrar sin partner gjentatte ganger med fullt overlegg.

Men utenom disse, kan jeg allikevel forestille meg 100vis av grunner / situasjoner der "normale og snille" mennesker kan være utro.

De aller fleste mennesker kan gjøre en feil. Og forskjellen ligger i at disse gjerne angrer i ettertid og lærer av det som skjedde.

Å betro seg til partneren for å lette på samvittigheten, er i mine øyne, egentlig bare å straffe ham/henne for en feil man selv har gjort.

Og man overlater til ham / henne å ta avgjørelsen og ansvaret for hva som skjer med forholdet fremover.

Dette er nesten mere egoistisk og slemt enn utroskapet i seg selv.

''Jeg vil heller si det sånn som at partneren fortjener å SLIPPE å vite, da denne vissheten jo ikke på noen måte kan gjøre partneren godt!

H*n vil kun oppleve å bli såret og lei seg, tilliten i forholdet får en alvorlig knekk, og vedkommende vil bli satt i en svært vanskelig valgsituasjon der egentlig begge alternativer er like dårlige.''

Men dette er jo kun din oppfatning. I min verden er ikke begge alternativene like dårligere. Det gjør meg godt å leve i virkeligheten med en partner som er ærlig. Jeg har ikke interesse av å leve en løgn eller bli "beskyttet" fra sannheten. Når jeg sier: "Jeg er så glad for at du er trofast" eller "Han er en mann som aldri ville gjort noe for å risikere kjærligheten min", så vil jeg at det skal være sant. Ikke på lat.

Om han "egentlig" er en flott fyr eller "egentlig" ganske lojal er meg revnende likegyldig. Jeg er kun interessert i hva han _faktisk_ er.

Å forlate en utro partner er ikke for meg et dårlig alternativ. Leit at det ble slik, men det var da hans valg å risikere forholdet. Det er heller ikke et dårlig alternativ å gå igjennom en tilgivelsesprosess på grunn av noe som _faktisk_ skjedde (om dette representerer hvem han "egentlig" er eller ikke). Det er en del av livet - inkludert hele valget om hva man ønsker å gjøre videre.

[Gjest MayLynn]

"Jeg syns partneren fortjener å få vite."

Jeg vil heller si det sånn som at partneren fortjener å SLIPPE å vite, da denne vissheten jo ikke på noen måte kan gjøre partneren godt!

H*n vil kun oppleve å bli såret og lei seg, tilliten i forholdet får en alvorlig knekk, og vedkommende vil bli satt i en svært vanskelig valgsituasjon der egentlig begge alternativer er like dårlige.

H*n må enten velge å avslutte forholdet, med de konsekvensene dette medfører, eller man må velge å tilgi og fortsette, noe som innebærer en forventning om at man skal "glemme" og at ting skal bli som før.

Begge deler kan vise seg å bli en årelang prossess med utallige problemer og sorger. Og i mange tilfeller får det konsekvenser for barn eller annen familie i tillegg.

Er det virkelig verdt alt dette "bare" for å være ærlig?

Da tar jeg utgangspunkt i at utroskapet var en "tabbe" og at vedkommende lite trolig vil gjøre det igjen.

Det blir for enkelt å si at "alle" som er utro er dårlige mennesker. Og at man derfor gjør deres partnere en tjeneste ved å la dem få vite hva de har med å gjøre.

Det er selvsagt noe helt annet med notorisk utro personer som bedrar sin partner gjentatte ganger med fullt overlegg.

Men utenom disse, kan jeg allikevel forestille meg 100vis av grunner / situasjoner der "normale og snille" mennesker kan være utro.

De aller fleste mennesker kan gjøre en feil. Og forskjellen ligger i at disse gjerne angrer i ettertid og lærer av det som skjedde.

Å betro seg til partneren for å lette på samvittigheten, er i mine øyne, egentlig bare å straffe ham/henne for en feil man selv har gjort.

Og man overlater til ham / henne å ta avgjørelsen og ansvaret for hva som skjer med forholdet fremover.

Dette er nesten mere egoistisk og slemt enn utroskapet i seg selv.

Dette har vært diskutert før her på Dol og jeg mener fremdeles det samme. JEG ville ihvertfall ha visst. Men selvfølgelig respekterer jeg om andre mener noe annet.

Er ikke enig i at man ødelegger livet til partneren ved å fortelle. Heller motsatt - man ødelegger ved å tie. Skaden har jo skjedd - det forsvinner ikke ved fornektelse. Man lurer jo partneren trill rundt. Den utro part må jo spille skuespill resten av livet - at ikke DET vil påvirke forholdet er en utopi. Sannheten KAN komme for en dag og det ville ha vært verre enn hele utroskapen å få vite det lenge etterpå. Kanskje av andre enn partneren.

Mulig vi har helt forskjellige forventninger til hva et forhold skal være og være basert på.

[Gjest Elextra]

Vel, kanskje det er noe dere burde snakke om

Ofte starter våre samtaler med at jeg sier: "Vet du hva noen på DOL opplevde/påsto?"

Vi har ikke egentlig problemer med å snakke sammen, men jeg synes enkelte ting er bedre usagt.

[nitty-gritty]

Dette har vært diskutert før her på Dol og jeg mener fremdeles det samme. JEG ville ihvertfall ha visst. Men selvfølgelig respekterer jeg om andre mener noe annet.

Er ikke enig i at man ødelegger livet til partneren ved å fortelle. Heller motsatt - man ødelegger ved å tie. Skaden har jo skjedd - det forsvinner ikke ved fornektelse. Man lurer jo partneren trill rundt. Den utro part må jo spille skuespill resten av livet - at ikke DET vil påvirke forholdet er en utopi. Sannheten KAN komme for en dag og det ville ha vært verre enn hele utroskapen å få vite det lenge etterpå. Kanskje av andre enn partneren.

Mulig vi har helt forskjellige forventninger til hva et forhold skal være og være basert på.

Enig med deg.

Jeg respekterer at andre kan ha en avtale om å ikke fortelle hverandre om de skulle være utro (og den avtalen bør være uttalt for å gjelde), men JEG vil vite.