utroskap og ekteskap

[nitty-gritty]

Vi har ikke egentlig problemer med å snakke sammen, men jeg synes enkelte ting er bedre usagt.

Jeg mente ikke å implisere at dere ikke kommuniserer. Det var ment spøkefullt.

Ut i fra denne diskusjonen, dog, vil jeg påstå at det kan være verdifull informasjon.

[Gjest roundabout]

Så hjertens enig i siste setning der ja. *nikker*

Det er vel enkelt for en utro person å være enig i?

Umodenhet og utroskap går hånd i hånd. Jeg er totalt uenig at man klarte ikke stå imot osv.... Mennesket er istand til å følge den frie vilje.

[Drofereh]

"Om jeg ødelegger en familie og tre barn må ha to hjem på grunn av sin dumme mors feiltrinn, da vet jeg ikke hvordan jeg skal leve med meg selv"

Nettopp derfor skal du ikke si noe. Dette var et engangstilfelle som du angrer veldig på. Det eneste du oppnår med å fortelle mannen din om sidespraget ditt, er å lette din egen samvittighet. Spørsmålet er om å oppnå denne "lettelsen" er viktigere enn å risikere å ødelegge et ekteskap og familie..

nei, fortiden har en tendens til å innhente en. Jeg mener at åpenhet rundt utroskap er det beste. Det kan føre mennesker enda nærmere.

[Gjest togli]

Jeg har tre venninner der jeg (og de) VET at mannen har vært utro. De har valgt å tilgi og det ser ut som de har gode ekteskap idag.

Selv har jeg heldigvis aldri opplevd utroskap (aldri vært utro heller), så det er vanskelig å si om jeg hadde greid å fortsette forholdet dersom mannen min var utro... Hvis det var et engangstilfelle (alkohol med i bildet) og vi virkelig hadde et flott forhold, så er det mulig jeg kunne tilgitt og gått videre... Hadde forholdet vært dårlig fra før, så hadde jeg gått..

[Gjest ønsker det beste]

"Jeg syns partneren fortjener å få vite."

Jeg vil heller si det sånn som at partneren fortjener å SLIPPE å vite, da denne vissheten jo ikke på noen måte kan gjøre partneren godt!

H*n vil kun oppleve å bli såret og lei seg, tilliten i forholdet får en alvorlig knekk, og vedkommende vil bli satt i en svært vanskelig valgsituasjon der egentlig begge alternativer er like dårlige.

H*n må enten velge å avslutte forholdet, med de konsekvensene dette medfører, eller man må velge å tilgi og fortsette, noe som innebærer en forventning om at man skal "glemme" og at ting skal bli som før.

Begge deler kan vise seg å bli en årelang prossess med utallige problemer og sorger. Og i mange tilfeller får det konsekvenser for barn eller annen familie i tillegg.

Er det virkelig verdt alt dette "bare" for å være ærlig?

Da tar jeg utgangspunkt i at utroskapet var en "tabbe" og at vedkommende lite trolig vil gjøre det igjen.

Det blir for enkelt å si at "alle" som er utro er dårlige mennesker. Og at man derfor gjør deres partnere en tjeneste ved å la dem få vite hva de har med å gjøre.

Det er selvsagt noe helt annet med notorisk utro personer som bedrar sin partner gjentatte ganger med fullt overlegg.

Men utenom disse, kan jeg allikevel forestille meg 100vis av grunner / situasjoner der "normale og snille" mennesker kan være utro.

De aller fleste mennesker kan gjøre en feil. Og forskjellen ligger i at disse gjerne angrer i ettertid og lærer av det som skjedde.

Å betro seg til partneren for å lette på samvittigheten, er i mine øyne, egentlig bare å straffe ham/henne for en feil man selv har gjort.

Og man overlater til ham / henne å ta avgjørelsen og ansvaret for hva som skjer med forholdet fremover.

Dette er nesten mere egoistisk og slemt enn utroskapet i seg selv.

Takk for svar.

Jeg vet med meg selv at jeg egentlig er en snill person som prøver å ta de rette valg, så derfor ønsker jeg ikke å la en tabbe ødelegge en familie. Jeg har det vondere nå enn noen kan ane, og jeg ønsker ikke at barna skal få to hjem som jeg skrev i ett tidligere svar. Dette var en tabbe jeg etterpå ikke kunne skjønne hadde skjedd, og jeg kommer ikke til å gjenta dette. Det er som om jeg forteller om en annen person nå.

[nitty-gritty]

Det er vel enkelt for en utro person å være enig i?

Umodenhet og utroskap går hånd i hånd. Jeg er totalt uenig at man klarte ikke stå imot osv.... Mennesket er istand til å følge den frie vilje.

Jeg tror at man kan gjøre en feil uten å være umoden eller et dårlig menneske i det store og det hele. Men jeg tror ikke det er helt tilfeldig hvem som ender opp med å være utro i de aller fleste tilfellene.

Mye er gjort ved å ha tatt bestemmelsen om å ikke være utro på forhånd. Dernest handler det om at man ikke setter seg selv i situasjoner hvor fristelsen er stor. Mye alkohol uten partner (eller overhodet, det er vel knapt en god grunn i verden til å drikke seg dritings), pleie omgang med menn/kvinner man er små-betatt av eller lignende.

[Gjest ønsker det beste]

Det er vel enkelt for en utro person å være enig i?

Umodenhet og utroskap går hånd i hånd. Jeg er totalt uenig at man klarte ikke stå imot osv.... Mennesket er istand til å følge den frie vilje.

Det er sant. Men jeg drikker sjelden, og her var det snakk om mye sprit og jeg ble likegyldig og med på noe jeg nå i etterkant ikke skjønner skjedde. Uansett finnes det ingen unnskyldning, men uten alkoholen hadde det ikke skjedd.

[Gjest Kayia]

Dette har vært diskutert før her på Dol og jeg mener fremdeles det samme. JEG ville ihvertfall ha visst. Men selvfølgelig respekterer jeg om andre mener noe annet.

Er ikke enig i at man ødelegger livet til partneren ved å fortelle. Heller motsatt - man ødelegger ved å tie. Skaden har jo skjedd - det forsvinner ikke ved fornektelse. Man lurer jo partneren trill rundt. Den utro part må jo spille skuespill resten av livet - at ikke DET vil påvirke forholdet er en utopi. Sannheten KAN komme for en dag og det ville ha vært verre enn hele utroskapen å få vite det lenge etterpå. Kanskje av andre enn partneren.

Mulig vi har helt forskjellige forventninger til hva et forhold skal være og være basert på.

Jeg er enig med deg, jeg ville også ønske å vite.

Jeg har en venninne som bedro sin (nå eks-) mann og unnlot å fortelle dette. Da det tilslutt kom for en dag flere år sender var det hennes fortielse (og det at flere venninner visste) som førte til at han valgte å gå. Han mente at dersom hun hadde vært ærlig og tatt konsekvensene av egne feiltrinn ville han kunne gitt henne en sjanse, men vissheten om at hun også ved et evt senere sidesprang ville være i stand til å fortie, var noe han ikke anså som et fruktbart utgangspunkt for å bygge tillit.

Selv om dette er min venninne og jeg er glad i henne, har jeg mest forståelse for hennes eksmann i denne saken.