Særboer i evig tid....

[Snikkersen]

Hallo

Er du særboer? Det er vi. Har en kjæreste som jeg ikke bor sammen med, pga dine og mine barn og pga jobbsituasjon. Vi har vært sammen i noe over ett år.

Jeg ser absolutt mange fordeler med å være særboere, vi får både tid sammen alene som par, alene med våre egne barn og av og til sammen hele gjengen. Det siste er ikke så ofte, og det er også ganske slitsomt når vi er det. Dessuten opprettholder vi forelskelsefølelsen lenger, og hverdagen innhenter oss ikke på samme måte som om vi bodde sammen.

Problemet mitt er at jeg sliter veldig med savn, og jeg savner en å dele alt ansvaret med. er nesten "på griner'n" når vi skilles og jeg vet at det går en uke til neste gang jeg ser kjæresten min. Jeg fokuserer alt for mye på dette i hverdagen, og blir derfor ukonsentrert på jobb og har litt vondt i magen. Lever veldig for de dagene vi kan være sammen.

Jeg opplever også at det er litt skjevt fordelt mellom oss om hvem som har "makt2 over å bestemme hvor mye og når vi skal treffes. Han har mye mer barnefri enn meg, da han har barna sine 50/50, mens jeg kun har barnefri annenhver helg. Han står helt fritt til om han vil være hos oss den uken han ikke har barn, hvor lenge, når han kommer osv. Jeg vil ikke mase eller stresse han, og jeg er usikker på hvor godt han liker å være hos oss. Han er tross alt ikke far til mine barn, og har ingen forpiktelser overfor dem. Når han er hos oss, er han deltakende og en fin voksenperson for dem, men jeg merker han kan bli litt sliten av dem. Naturlig nok orker man ikke å gå inn i sa mange problemstillinger knyttet til andres barn.

Jeg er usikker på fremtiden, ikke på vårt forhold, men på mine egne følelser rundt dette med å være særboer "for alltid"....Men jeg ser ingen løsninger på det heller....

Kanskje må jeg bare belage meg på at dette kommer til å være slik frem til barna blir virkelig store og kanskje flytter hjemmefra. De er nå i småskole/mellomtrinnet, den eldste går i 6. klasse....

Kan du fortelle om dine erfaringer rundt dette?

Jeg skjønner at jeg må jobbe med følelsene rundt avskjeder/fravær, men det er faktisk ganske tungt....mye sitter nok i hodet mitt!

[Gjest For anledningen anonym]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 3 år og bor fortsatt hver for oss. Jeg har to barn, han har voksne barn. Jeg har mine barn hos meg annenhver uke, og den andre uka er jeg sammen med kjæresten hele tida, vi bytter på litt hvor vi er, men er mest hos meg. Han har sluttet å komme på besøk til oss når jeg har ungene, for det ble sånn styr med middag, lekser oppvask og legging.

Jeg tror det ville gått galt ganske raskt om vi hadde flyttet sammen nå, hvor han da ville fått mine unger inn i sin hverdag. Han har ikke bodd sammen med eller hatt så små barn på mange, mange år. Vi prøvde en sommer, vi dro en uke sammen alle 4, det gikk ikke så bra.... Han har ikke så mye tålmodighet og ungene mine tøyde grensene veldig.

Det er tider da jeg synes særboerskap er helt topp, og det er tider da jeg hater det.

Jeg vet med meg selv at det vil være uaktuelt å fortsette som særboer i år etter år, men vi venter på at ungene skal bli litt større. Jeg har nå en i 2. klasse og en i 6. og vil ikke ta dem ut av skolen for å flytte "bare" for han. Ungene sin far bor i nærheten og det er mest praktisk å ha det slik vi har det nå.

Til tider synes jeg det er trist å bare se kjæresten annenhver uke, men stort sett fungerer det greit. Jeg er veldig opptatt av å ikke lage noen forandringer for ungene nå.

[Gjest GPn]

Dette høres da ut som en meget fornuftig ordning. Alt for mange forhold går ad undas pga et en flytter sammen i moden alder og i situasjoner hvor særbo er langt bedre.

[løvinne71]

Hei.

Jeg er ikke i samme situasjon selv. Men kan jo si litt om mine tanker og refleksjoner rundt dette, og hva jeg har hørt av andre i din situasjon.

For det første:

Dere har foreløpig kun vært sammen i litt over et år. Og når man er voksen og allerede etablert, så er det nok svært mange, også dem uten barn å ta hensyn til, som ennå ikke har flyttet sammen etter såpass "kort" tid.

Det er jo en lang prossess å bli såpass godt kjent at man også kjenner partnerens negative sider. Og det er ofte først da man vet om forholdet er "liv laga" også i det lange løp.

Når man i tillegg har særkullsbarn å ta hensyn til, så finnes det desto flere kilder til konflikter og gnissninger. Derfor høres det både smart og fornuftig ut å starte forholdet litt "forsiktig" slik at både voksne og barn kan få tid til å bli kjent før alle evt. skal bo under samme tak.

Jeg tror muligheten for at det skjærer seg, er nok langt større hvis man rusher inn i et samboerforhold mens man fortsatt er "blind" av forelskelse.

Da kan man fort få en skikkelig "wake up call" når hverdagen kommer, og man skal prøve å pleie og utvikle kjæreste-forholdet midt oppe i utfordringen med "dine og mine barn", og de dagligdagse oppgaver og utfordringer som et "storfamilie-liv" medfører.

Det er jo ingen selvfølge at resten av familiemedlemmene kommer godt overens selvom de to voksne er forelsket!

På den måten kan nok en særboer-ordning kan gi en langt "tryggere" og bedre start på forholdet deres, enn om dere blir samboere for tidlig.

Skjønner jo at du savner ham, når dere ikke er sammen. Men selvom dere ikke har samme adresse, så kan han vel være en støttespiller for deg i det daglige?

Det er ingenting i innlegget ditt som tilsier at dere skal være særboere til "evig" tid?

Er dette bare noe du resonnerer deg frem til selv, fordi han ikke virker klar for å flytte sammen med deg med det første?

Eller er dette noe han har sagt direkte?

Jeg har jo full forståelse for at en som er vant til å ha mye "barnefri" og/eller kanskje har eldre barn selv, kvier seg litt for å gå inn i en bo-situasjon der han vil ha mindreårige barn rundt seg 24/7. - Ihvertfall før han blir ordentlig kjent med dem og får et forhold til dem.

Det høres jo positivt ut at han fungerer som en ansvarlig voksenperson når han er sammen med dem.

Men som du sier selv: Han er ikke barnas far, og har derfor begrensede muligheter / rettigheter i "oppdrager-rollen"

Og dette er jo den klassiske konflikt-kilden mellom stebarn og steforeldre. Og ofte også utgangspunktet for at det oppstår uenigheter mellom de voksne.

Kort sagt, synes jeg at et drøyt års kjæresteforhold, både er for tidlig for et samboerskap, men også for tildlig å bekymre seg for at særboer-ordningen skal vare "for evig"

Det er selvsagt viktig å ha en dialog om hvilken fremtidsplaner man ser for seg. Men man må også være åpen for å ha et litt "generøst tidsperspektiv" når man legger planer.

Ta tiden til hjelp. Og bruk "savnet" til noe positivt ved at spenningen og forelskelsen vedvarer lengre.

[Snikkersen]

Hei.

Jeg er ikke i samme situasjon selv. Men kan jo si litt om mine tanker og refleksjoner rundt dette, og hva jeg har hørt av andre i din situasjon.

For det første:

Dere har foreløpig kun vært sammen i litt over et år. Og når man er voksen og allerede etablert, så er det nok svært mange, også dem uten barn å ta hensyn til, som ennå ikke har flyttet sammen etter såpass "kort" tid.

Det er jo en lang prossess å bli såpass godt kjent at man også kjenner partnerens negative sider. Og det er ofte først da man vet om forholdet er "liv laga" også i det lange løp.

Når man i tillegg har særkullsbarn å ta hensyn til, så finnes det desto flere kilder til konflikter og gnissninger. Derfor høres det både smart og fornuftig ut å starte forholdet litt "forsiktig" slik at både voksne og barn kan få tid til å bli kjent før alle evt. skal bo under samme tak.

Jeg tror muligheten for at det skjærer seg, er nok langt større hvis man rusher inn i et samboerforhold mens man fortsatt er "blind" av forelskelse.

Da kan man fort få en skikkelig "wake up call" når hverdagen kommer, og man skal prøve å pleie og utvikle kjæreste-forholdet midt oppe i utfordringen med "dine og mine barn", og de dagligdagse oppgaver og utfordringer som et "storfamilie-liv" medfører.

Det er jo ingen selvfølge at resten av familiemedlemmene kommer godt overens selvom de to voksne er forelsket!

På den måten kan nok en særboer-ordning kan gi en langt "tryggere" og bedre start på forholdet deres, enn om dere blir samboere for tidlig.

Skjønner jo at du savner ham, når dere ikke er sammen. Men selvom dere ikke har samme adresse, så kan han vel være en støttespiller for deg i det daglige?

Det er ingenting i innlegget ditt som tilsier at dere skal være særboere til "evig" tid?

Er dette bare noe du resonnerer deg frem til selv, fordi han ikke virker klar for å flytte sammen med deg med det første?

Eller er dette noe han har sagt direkte?

Jeg har jo full forståelse for at en som er vant til å ha mye "barnefri" og/eller kanskje har eldre barn selv, kvier seg litt for å gå inn i en bo-situasjon der han vil ha mindreårige barn rundt seg 24/7. - Ihvertfall før han blir ordentlig kjent med dem og får et forhold til dem.

Det høres jo positivt ut at han fungerer som en ansvarlig voksenperson når han er sammen med dem.

Men som du sier selv: Han er ikke barnas far, og har derfor begrensede muligheter / rettigheter i "oppdrager-rollen"

Og dette er jo den klassiske konflikt-kilden mellom stebarn og steforeldre. Og ofte også utgangspunktet for at det oppstår uenigheter mellom de voksne.

Kort sagt, synes jeg at et drøyt års kjæresteforhold, både er for tidlig for et samboerskap, men også for tildlig å bekymre seg for at særboer-ordningen skal vare "for evig"

Det er selvsagt viktig å ha en dialog om hvilken fremtidsplaner man ser for seg. Men man må også være åpen for å ha et litt "generøst tidsperspektiv" når man legger planer.

Ta tiden til hjelp. Og bruk "savnet" til noe positivt ved at spenningen og forelskelsen vedvarer lengre.

Takk. Du ser helt riktig på saken :-)

Nei, jeg må ikke stresse med dette. Jeg aner heller ikke hvordan er å bo sammen med, selv om vi sees ofte. Det er noenganger godt å savne (han sier det hele tiden, noe som også gjør megh litt engstelig for at han "liker" å være borte fra meg...)

Det hele sitter i hodet mitt, jeg må forsøke å endre tankerekkene mine sånn at jeg klarer å sette pris på den tiden jeg har for meg selv/alene med mine barn.

Tror at dersom barnefaren (min ex) hadde vært mer på banen, så hadde jeg ikke følt meg så sliten hele tiden.

Han gir absolutt mye av seg selv når han er hos oss, så jeg vet ikke helt hva jeg er "misfornøyd" med. Kanskje følelsene som er så sterke egentlig er litt slitsomme....? Savnet er nok det verste, men det må bare være der. Heldigvis har vi annenvher helg sammen, bare oss to....!

[Gjest For anledningen anonym]

Hei.

Jeg er ikke i samme situasjon selv. Men kan jo si litt om mine tanker og refleksjoner rundt dette, og hva jeg har hørt av andre i din situasjon.

For det første:

Dere har foreløpig kun vært sammen i litt over et år. Og når man er voksen og allerede etablert, så er det nok svært mange, også dem uten barn å ta hensyn til, som ennå ikke har flyttet sammen etter såpass "kort" tid.

Det er jo en lang prossess å bli såpass godt kjent at man også kjenner partnerens negative sider. Og det er ofte først da man vet om forholdet er "liv laga" også i det lange løp.

Når man i tillegg har særkullsbarn å ta hensyn til, så finnes det desto flere kilder til konflikter og gnissninger. Derfor høres det både smart og fornuftig ut å starte forholdet litt "forsiktig" slik at både voksne og barn kan få tid til å bli kjent før alle evt. skal bo under samme tak.

Jeg tror muligheten for at det skjærer seg, er nok langt større hvis man rusher inn i et samboerforhold mens man fortsatt er "blind" av forelskelse.

Da kan man fort få en skikkelig "wake up call" når hverdagen kommer, og man skal prøve å pleie og utvikle kjæreste-forholdet midt oppe i utfordringen med "dine og mine barn", og de dagligdagse oppgaver og utfordringer som et "storfamilie-liv" medfører.

Det er jo ingen selvfølge at resten av familiemedlemmene kommer godt overens selvom de to voksne er forelsket!

På den måten kan nok en særboer-ordning kan gi en langt "tryggere" og bedre start på forholdet deres, enn om dere blir samboere for tidlig.

Skjønner jo at du savner ham, når dere ikke er sammen. Men selvom dere ikke har samme adresse, så kan han vel være en støttespiller for deg i det daglige?

Det er ingenting i innlegget ditt som tilsier at dere skal være særboere til "evig" tid?

Er dette bare noe du resonnerer deg frem til selv, fordi han ikke virker klar for å flytte sammen med deg med det første?

Eller er dette noe han har sagt direkte?

Jeg har jo full forståelse for at en som er vant til å ha mye "barnefri" og/eller kanskje har eldre barn selv, kvier seg litt for å gå inn i en bo-situasjon der han vil ha mindreårige barn rundt seg 24/7. - Ihvertfall før han blir ordentlig kjent med dem og får et forhold til dem.

Det høres jo positivt ut at han fungerer som en ansvarlig voksenperson når han er sammen med dem.

Men som du sier selv: Han er ikke barnas far, og har derfor begrensede muligheter / rettigheter i "oppdrager-rollen"

Og dette er jo den klassiske konflikt-kilden mellom stebarn og steforeldre. Og ofte også utgangspunktet for at det oppstår uenigheter mellom de voksne.

Kort sagt, synes jeg at et drøyt års kjæresteforhold, både er for tidlig for et samboerskap, men også for tildlig å bekymre seg for at særboer-ordningen skal vare "for evig"

Det er selvsagt viktig å ha en dialog om hvilken fremtidsplaner man ser for seg. Men man må også være åpen for å ha et litt "generøst tidsperspektiv" når man legger planer.

Ta tiden til hjelp. Og bruk "savnet" til noe positivt ved at spenningen og forelskelsen vedvarer lengre.

Jeg mener også at du ser helt riktig på saken.

[Lillemus]

Vi har vært særboere i snart 6 år og sånn vil det nok forbli i minst 6 år til. Sånn er det bare.

Og jeg synes i grunnen det er godt å være alene med ungene når det er mammahelg og mammadager - da er det ungene og meg og selv om de nå er 10 og 12 år så trenger de meg! ) Og når jeg er hos kjæresten er det kjærestetid for alle penga. ) Ungene er jo også med dit av og til i helgene og alltid i feriene så de kjenner ham godt altså.

Selvfølgelig er jeg lei av å kjøre mellom (ca. 40 min med bil) innimellom og ser frem til jeg får bare en husstand å holde i orden og sånt, men stort sett går det veldig greit synes jeg. Som du sier - man rekker jo ikke å bli lei av hverandre og krangle om hvem sin tur det er å ta oppvasken. ;o)