Svigerforeldrene....reagerer jeg feil?

[bustebeisa]

Bor i samme hus som mine svigerforeldre. Samboer kjøpte ut foreldrene og de flyttet inn i sokkelleiligheten. Svigerforeldrene har tatt imot meg med åpne armer. De er flotte mennesker og jeg trives egentlig sammen med dem.

Men, for et år siden fødte jeg ei jente nesten 3 mnd for tidlig. Hun har klart seg flott hele tiden, men noen opp og nedturer har det vært. LItt vel spennende til tider.

Fødte på St.Olavs og følte meg trygg og ivaretatt der, men ble flyttet over til nærmeste sykehus etter fire uker. Her kan jeg ikke si like mye positivt. Null privatliv. Mødrene måtte pumpe på samme rom, uten skille mellom. Leger undersøkte barn og snakket med foreldre, mens andre foreldre hørte på, under ammetrening, satt vi tidvis så tett at vi satt arm i arm. Altså null privatliv.

Dette har satt sine spor.

Der jeg tidligere klarte forkusere på det positive med å bo så tett innpå sine svigerforeldre, sliter jeg mer nå. Derfor lurer jeg på om jeg reagerer urimelig på hendelser.

Jeg klarte se det positive i det da samboer ringte meg fordi svigermor ikke hadde hørt noe fra leiligheten over, og derfor lurte på om noe var galt. Nå føler jeg meg mer overvåket og føler på det med null privat liv. Samtidig ser jeg j at det var godt ment.

Er det galt av meg å låse dørene på dagen, fordi jeg ikke ønsker at de skal gå rett inn?

Er det galt å si at jeg vil hente posten selv, selv om jeg vet hun henter posten fordi hun vil være snill?

Er det galt å reagere på at hun kommer rett inn eller opp på verandaen når jeg har besøk av samboers familie eller venner som de kjenner fra før?

Er det galt av meg å reagere på at hun kommer opp hit ti min før jeg har sagt at jeg skal komme ned med datter fordi hun skal passe henne?

Er det galt av meg å reagere på at hun er ute og triller jentungen når hun har passet henne en hel dag og jeg har sagt fra om at jeg er hjemme til klokka 16.00?

Ser at noen av disse tilfellene er små og filleting, men samtidig er det nå for tiden litt vel tett.

Må jo si at samboer og foreldrene hans også har hytte sammen. Svigermor er lei seg fordi jeg ikke har lyst å være der på samme tid som dem. Men for meg blir det igjen for tett når soverommene er så lytte at man hører de andre snur seg i senga.

[Gjest Kirsebær]

''Er det galt av meg å låse dørene på dagen, fordi jeg ikke ønsker at de skal gå rett inn?''

Ikke i det hele tatt. Du har rett på privatliv!

''Er det galt å si at jeg vil hente posten selv, selv om jeg vet hun henter posten fordi hun vil være snill?''

Ikke i det hele tatt. Hun har ikke noe med å snoke i deres post. Dere har vel separate postkasser?

''Er det galt å reagere på at hun kommer rett inn eller opp på verandaen når jeg har besøk av samboers familie eller venner som de kjenner fra før?''

Ikke i det hele tatt. Utrolig frekk dame dette her!

''Er det galt av meg å reagere på at hun kommer opp hit ti min før jeg har sagt at jeg skal komme ned med datter fordi hun skal passe henne?''

Det synes jeg ikke, så lenge hun ringer på så.

''Er det galt av meg å reagere på at hun er ute og triller jentungen når hun har passet henne en hel dag og jeg har sagt fra om at jeg er hjemme til klokka 16.00?''

Skjønner du reagerer så lenge dere ikke har avtalt noe og hun vet at du er hjemme klokken 16.

[bustebeisa]

''Er det galt av meg å låse dørene på dagen, fordi jeg ikke ønsker at de skal gå rett inn?''

Ikke i det hele tatt. Du har rett på privatliv!

''Er det galt å si at jeg vil hente posten selv, selv om jeg vet hun henter posten fordi hun vil være snill?''

Ikke i det hele tatt. Hun har ikke noe med å snoke i deres post. Dere har vel separate postkasser?

''Er det galt å reagere på at hun kommer rett inn eller opp på verandaen når jeg har besøk av samboers familie eller venner som de kjenner fra før?''

Ikke i det hele tatt. Utrolig frekk dame dette her!

''Er det galt av meg å reagere på at hun kommer opp hit ti min før jeg har sagt at jeg skal komme ned med datter fordi hun skal passe henne?''

Det synes jeg ikke, så lenge hun ringer på så.

''Er det galt av meg å reagere på at hun er ute og triller jentungen når hun har passet henne en hel dag og jeg har sagt fra om at jeg er hjemme til klokka 16.00?''

Skjønner du reagerer så lenge dere ikke har avtalt noe og hun vet at du er hjemme klokken 16.

Takk for svar. :-)

Vi har desverre samme postkasse. Er fullt på stativet. Har sagt fra om hun bare skal la vår post ligge, men det hender hun henter likevel.

Vet hun gjør det for å være snill, men... :-)

[frosken]

Jeg tror det er utrolig viktig å ha åpne samtaler med svigermor om dette temaet siden dere bor så tett.

Jeg synes noen av eksemplene du gir er helt ok atferd fra hennes side, mens andre ting forstår jeg at du vil sette grenser i forhold til. For meg er ingen av eksemplene av typen "grove overtramp" - alt handler om hvordan marginale grenseoverskridelser.

Også har jeg lyst til å si at dette nok er en ganske stor overgang for svigermor også, og at dere begge vil kunne tjene på å snakke sammen jevnlig om temaet.

Jeg bor selv i generasjonsbolig, og synes det fungerer godt. Broren min gjør det også, og der har det tidvis vært strevsomt både for svigermor og svigerdatter. I ettertid tror jeg de tenker (eller iallefall burde de tenke det...*s*) at ting kunne vært annerledes hvis de hadde snakket sammen underveis.

De fleste av oss har vesentlig større tendenser til å være irrasjonelle rundt våre svigermødre enn forøvrig.

[Gjest Kirsebær]

Takk for svar. :-)

Vi har desverre samme postkasse. Er fullt på stativet. Har sagt fra om hun bare skal la vår post ligge, men det hender hun henter likevel.

Vet hun gjør det for å være snill, men... :-)

''Takk for svar. :-)''

Ikke noe å takke for.

''Vi har desverre samme postkasse. Er fullt på stativet. Har sagt fra om hun bare skal la vår post ligge, men det hender hun henter likevel.''

Ikke noe greit. Hun må jo gå igjennom all post for å finne sin egen.

''Vet hun gjør det for å være snill, men... :-)''

Skjønner. Har du inntrykk av henne at hun er en som skal bry seg med alt, eller er hun bare grei og snill, og kanskje litt dum?

[Gjest sjøstjerna]

Jeg foreslår du inviterer svigermor opp en tur, og så tar dere en prat.

Fortell det du fortalte oss. Nemlig at du setter pris på å bo tett, men at du er litt var etter det oppholdet på sykehuset. At du har fått et økt behov for å vite når du er alene og når du ikke er det- og at du derfor har døra låst vanligvis heretter. Husk å legg vekt på at dette ikke er ondsinnet, men at du bare trenger det for egen del.

De 10 min før du skal ned... tolker jeg som en svigermor som _gleder_ seg enormt, og som ikke klarer vente. Dessverre så blir dette misforstått. Du er faktisk heldig som har fast barnevakt. :-)

Det å komme på veranda når dere har besøk... er også noe du kan ta opp når dere snakker. Det handler bare om å fortelle hverandre hva man liker/ikke liker. Da blir det enklere for alle parter å "følge reglene".

:-)

[nitty-gritty]

Jeg forstår og sympatiserer med deg, men jeg synes allikevel ikke svigermor tramper over mange grenser.

Mye kan løses ved å si at når dere besøker hverandre fra nå av, så banker/ringer man på begge veier. Enten man er ventet eller ikke. Deretter blir man stående utenfor til man blir sluppet inn. (Dette er noe mannen din må formidle til svigerforeldrene dine.)

Det med posten hadde jeg ikke brydd meg om, med mindre hun engasjerte seg ytterligere (åpnet brev, kommenterte hva dere fikk eller lignende).

Jeg forstår godt at hun kommer og vil hilse på når hennes familie eller venner av familien er hos dere. Men igjen; dette med å ringe og banke på.

[frosken]

Takk for svar. :-)

Vi har desverre samme postkasse. Er fullt på stativet. Har sagt fra om hun bare skal la vår post ligge, men det hender hun henter likevel.

Vet hun gjør det for å være snill, men... :-)

Hvis dere har felles postkasse, så ser jeg ikke helt forskjellen på at hun tar med posten inn eller lar den ligge igjen i postkassen. Hun vil jo i begge tilfeller kunne legge merke til oppsiktsvekkende konvolutter fra nær og fjern.

Derimot skjønner jeg godt at du ser frem til at dere får egen postkasse :-)

[Gjest høstløv]

''Leger undersøkte barn og snakket med foreldre, mens andre foreldre hørte på, under ammetrening, satt vi tidvis så tett at vi satt arm i arm. Altså null privatliv.''

I løpet av det siste halvåret har jeg ligget på fire forskjellige avdelinger på tre forskjellige sykehus og felles for samtlige er:

''null privatliv''

[cathlin]

Takk for svar. :-)

Vi har desverre samme postkasse. Er fullt på stativet. Har sagt fra om hun bare skal la vår post ligge, men det hender hun henter likevel.

Vet hun gjør det for å være snill, men... :-)

Skjønner deg godt på klaustrofobiene av ulikt slag. Ugg.

Og det med posten. Jeg har alltid likt å hente min egen post. En gang bodde jeg et sted der andre måtte hente posten i en stor låst postkasse før de sorterte den og la den i våre små postkasser. Og de hentet jo aldri posten i rett tid. Ahrrr. Nei, jeg vil være min egen postmaster det er sikkert.

[bustebeisa]

Jeg tror det er utrolig viktig å ha åpne samtaler med svigermor om dette temaet siden dere bor så tett.

Jeg synes noen av eksemplene du gir er helt ok atferd fra hennes side, mens andre ting forstår jeg at du vil sette grenser i forhold til. For meg er ingen av eksemplene av typen "grove overtramp" - alt handler om hvordan marginale grenseoverskridelser.

Også har jeg lyst til å si at dette nok er en ganske stor overgang for svigermor også, og at dere begge vil kunne tjene på å snakke sammen jevnlig om temaet.

Jeg bor selv i generasjonsbolig, og synes det fungerer godt. Broren min gjør det også, og der har det tidvis vært strevsomt både for svigermor og svigerdatter. I ettertid tror jeg de tenker (eller iallefall burde de tenke det...*s*) at ting kunne vært annerledes hvis de hadde snakket sammen underveis.

De fleste av oss har vesentlig større tendenser til å være irrasjonelle rundt våre svigermødre enn forøvrig.

Jeg ser mange fordeler med å bo som vi bor. :-) Og jeg liker svigerforeldrene som personer.

Men jeg merker at det er vanskeligere å se det positive, da spesielt etter den premature fødselen og spesielt de siste tre ukene vi tilbrakte på på det sykehuset som ligger nærmest oss.

Jeg har snakket med fastlegen min om en del av tankene, han gjorde seg akkurat ferdig med etterutdanning innen psykiatri før jeg flyttet hit og var så heldig å få ham som fastlege. Han mener at så lenge jeg og samboer prater om ting, så ser han ikke noe fare med hvor jeg er nå. :-)

Etter at jeg takket nei til en middagsinvitasjon i går, gikk jeg ned til svigermor og snakket med henne etterpå, siden jeg hadde så dårlig samvittighet. Fortalte henne om at jeg er en person som liker å være alene til tider, at jeg er en person som har klart meg alene helt siden jeg var liten. Mamma døde da jeg var 10 og pappa var alkoholiker, flyttet ut som 16 åring og etter brudd med far til mine to eldste døtre, bodde jeg alene med dem i 10 år.

Jeg fortalte svigermor i går at når vi snakker utenfor fordi vi er ute på likt, eller snakker sammen når jeg henger ut tøy om sommeren, så har ejg på en måte truffet dem nok den dagen, og dermed har jeg ikke like lyst til å besøke dem for ofte. Jeg sa at jeg savner det å ha lyst til å besøke dem, og jeg har lyst til å fortelle dem om nye ting som barnebarnet deres gjør. Ikke føle at jeg blir overvåket, selv om jeg vet at de ikke overvåker, det er bare det at det er lytt nok til at de hører det meste. :-)

Derfor spør jeg her inne litt generelt om jeg overreagerer på tingene som skjer. :-)

[frosken]

''Leger undersøkte barn og snakket med foreldre, mens andre foreldre hørte på, under ammetrening, satt vi tidvis så tett at vi satt arm i arm. Altså null privatliv.''

I løpet av det siste halvåret har jeg ligget på fire forskjellige avdelinger på tre forskjellige sykehus og felles for samtlige er:

''null privatliv''

Det med null privatliv på sykehus er et utrolig fremtredende fenomen; kombinert med tendensen til at man blir navnløs og kun en syk kropp... Jeg bodde en gang nærmere 8 uker på et bittelite sykehusrom sammen med mannen min, og ble konsekvent omtalt som "kona til han på nr 4". Det var ikke så mange som lærte seg navnet på mannen min heller, for han var jo "han på nr 4".

[bustebeisa]

''Leger undersøkte barn og snakket med foreldre, mens andre foreldre hørte på, under ammetrening, satt vi tidvis så tett at vi satt arm i arm. Altså null privatliv.''

I løpet av det siste halvåret har jeg ligget på fire forskjellige avdelinger på tre forskjellige sykehus og felles for samtlige er:

''null privatliv''

Jeg synes det er synd at det skal være slik. Ei venninne av meg fødte prematurt på samme sykehus, og i ettertid har jeg fått høre at hun reagerte på samme måte som meg. Hun har nå gått til psykolog i et par år, og selv om fastlegen min mener jeg ikke har behov for det, lurer jeg likevel litt på om det er noe jeg bør gjøre for husfredens skyld. :-)

[frosken]

Jeg ser mange fordeler med å bo som vi bor. :-) Og jeg liker svigerforeldrene som personer.

Men jeg merker at det er vanskeligere å se det positive, da spesielt etter den premature fødselen og spesielt de siste tre ukene vi tilbrakte på på det sykehuset som ligger nærmest oss.

Jeg har snakket med fastlegen min om en del av tankene, han gjorde seg akkurat ferdig med etterutdanning innen psykiatri før jeg flyttet hit og var så heldig å få ham som fastlege. Han mener at så lenge jeg og samboer prater om ting, så ser han ikke noe fare med hvor jeg er nå. :-)

Etter at jeg takket nei til en middagsinvitasjon i går, gikk jeg ned til svigermor og snakket med henne etterpå, siden jeg hadde så dårlig samvittighet. Fortalte henne om at jeg er en person som liker å være alene til tider, at jeg er en person som har klart meg alene helt siden jeg var liten. Mamma døde da jeg var 10 og pappa var alkoholiker, flyttet ut som 16 åring og etter brudd med far til mine to eldste døtre, bodde jeg alene med dem i 10 år.

Jeg fortalte svigermor i går at når vi snakker utenfor fordi vi er ute på likt, eller snakker sammen når jeg henger ut tøy om sommeren, så har ejg på en måte truffet dem nok den dagen, og dermed har jeg ikke like lyst til å besøke dem for ofte. Jeg sa at jeg savner det å ha lyst til å besøke dem, og jeg har lyst til å fortelle dem om nye ting som barnebarnet deres gjør. Ikke føle at jeg blir overvåket, selv om jeg vet at de ikke overvåker, det er bare det at det er lytt nok til at de hører det meste. :-)

Derfor spør jeg her inne litt generelt om jeg overreagerer på tingene som skjer. :-)

Merker at jeg blir litt imponert over åpenheten din, og tror at det vil hjelpe i det lange løp. Det at du så tydelig sier noe om hvordan du er og du fungerer - og at du ikke i hovedsak sier at det er noe galt med det de gjør, vil kunne gjøre at de slår seg til ro med at dere ikke har så tett relasjon som de kanskje kunne ønske.

Synes også at det er viktig at du reflekterer over hva fødselen og tiden etter har gjort med deg, og at du gir deg selv tid og rom til å trenge avstand.

[nitty-gritty]

Det med null privatliv på sykehus er et utrolig fremtredende fenomen; kombinert med tendensen til at man blir navnløs og kun en syk kropp... Jeg bodde en gang nærmere 8 uker på et bittelite sykehusrom sammen med mannen min, og ble konsekvent omtalt som "kona til han på nr 4". Det var ikke så mange som lærte seg navnet på mannen min heller, for han var jo "han på nr 4".

Da jeg var innlagt på nevrologisk i forbindelse med et svangerskap (kun en natt) valgte jeg å sitte våken/halv-sove på venterommet framfor å ligge på det som skulle være mitt rom.

[bustebeisa]

Jeg forstår og sympatiserer med deg, men jeg synes allikevel ikke svigermor tramper over mange grenser.

Mye kan løses ved å si at når dere besøker hverandre fra nå av, så banker/ringer man på begge veier. Enten man er ventet eller ikke. Deretter blir man stående utenfor til man blir sluppet inn. (Dette er noe mannen din må formidle til svigerforeldrene dine.)

Det med posten hadde jeg ikke brydd meg om, med mindre hun engasjerte seg ytterligere (åpnet brev, kommenterte hva dere fikk eller lignende).

Jeg forstår godt at hun kommer og vil hilse på når hennes familie eller venner av familien er hos dere. Men igjen; dette med å ringe og banke på.

Jeg er veldig bevist på å gå rundt og ringe på døra. På fredag ringte hun og lurte på om jeg ville komme ned på kake, da hun hadde besøk av venninner som hun hadde lyst til å vise frem barnebarnet til. Jeg takket nei til kakene og sa som sant var at jeg hadde andre planer. Det var så vidt jeg hadde rukket å legge på telefonen, før hun stod i ganga, da hadde hun gått opp trappa som binder leilighetene sammen inne, og lurte på om barnebarnet var våken.

Jeg skjønner hun ville skryte av sitt meget vakre og flotte barnebarn. :-) Og jeg skjønner at hun ville rekke det før jeg dro ut. Men for meg så var det et overtråkk av mine grenser.

Det endte med at jeg gikk ned slik at hennes venninner kunne se barnebarnet.

[Mirabell]

''Er det galt av meg å låse dørene på dagen, fordi jeg ikke ønsker at de skal gå rett inn?''

Nei, det er lov å låse døren i eget hus. Men jeg tror nok det er fornuftig å ta en prat med svigermor om dette; hun kan kanskje bli usikker eller snurt hvis du plutselig begynner å låse døra for henne...

''Er det galt å si at jeg vil hente posten selv, selv om jeg vet hun henter posten fordi hun vil være snill?''

Siden dere deler postkasse, syns jeg dette høres litt spesielt ut. Hun må jo uansett gå gjennom posten for å sortere ut deres post.

''Er det galt å reagere på at hun kommer rett inn eller opp på verandaen når jeg har besøk av samboers familie eller venner som de kjenner fra før?''

Jeg syns vel hun burde ringe på hvis dere sitter inne, men ute på terrassen en sommerdag, når dere har besøk av noen hun kjenner, skjønner jeg godt at det er naturlig for henne å komme oppom en tur.

''Er det galt av meg å reagere på at hun kommer opp hit ti min før jeg har sagt at jeg skal komme ned med datter fordi hun skal passe henne?''

Ikke så veldig galt, syns jeg. Hun er vel bare utålmodig, eller vil hjelpe til :-)

''Er det galt av meg å reagere på at hun er ute og triller jentungen når hun har passet henne en hel dag og jeg har sagt fra om at jeg er hjemme til klokka 16.00?''

Ikke som en engangshendelse, syns jeg. Men du kan vel bare si fra neste gang, at du gjerne vil at hun skal være hjemme med ungen når du kommer.

Jeg skjønner godt at du syns det blir litt tett! Og jeg skjønner også godt at du ikke vil tilbringe alle feriene på hytta sammen med svigers når dere bor så tett reste av året! Men prøv å ta det opp på en forsiktig og diplomatisk måte. Dere er kjempeheldige som har en ivrig barnevakt i samme huset. Vi har alltid hatt besteforeldrene ganske langt unna, og barnepass har vært mangelvare. Pass på at hun får vite det også, ikke bare at du syns at hun invaderer dere!

[EnolaGay]

Oh. Jeg burde ikke svare engang..har ikke sett dama på mange år, hun la seg ned for å dø fordi jeg ønsket et annet forhold enn hun ønsket da barna kom...

All sympati fra meg. Og jeg synes helt klart at du har rett til å ha et eget liv og at du slett ikke skal være nødt til å føle takknemlighet for ting du ikke har bedt om.

*lister meg ut*

[frosken]

Jeg er veldig bevist på å gå rundt og ringe på døra. På fredag ringte hun og lurte på om jeg ville komme ned på kake, da hun hadde besøk av venninner som hun hadde lyst til å vise frem barnebarnet til. Jeg takket nei til kakene og sa som sant var at jeg hadde andre planer. Det var så vidt jeg hadde rukket å legge på telefonen, før hun stod i ganga, da hadde hun gått opp trappa som binder leilighetene sammen inne, og lurte på om barnebarnet var våken.

Jeg skjønner hun ville skryte av sitt meget vakre og flotte barnebarn. :-) Og jeg skjønner at hun ville rekke det før jeg dro ut. Men for meg så var det et overtråkk av mine grenser.

Det endte med at jeg gikk ned slik at hennes venninner kunne se barnebarnet.

'' Det var så vidt jeg hadde rukket å legge på telefonen, før hun stod i ganga, da hadde hun gått opp trappa som binder leilighetene sammen inne, og lurte på om barnebarnet var våken.

''

Fortell henne at dette gir deg følelsen av å bli invadert. Hun forsøkte sannsynligvis bare å være effektiv, men det er et greit og konkret eksempel å snakke om fordi det jo er så opplagt at hun ikke mente noe vondt med det.

[bustebeisa]

Merker at jeg blir litt imponert over åpenheten din, og tror at det vil hjelpe i det lange løp. Det at du så tydelig sier noe om hvordan du er og du fungerer - og at du ikke i hovedsak sier at det er noe galt med det de gjør, vil kunne gjøre at de slår seg til ro med at dere ikke har så tett relasjon som de kanskje kunne ønske.

Synes også at det er viktig at du reflekterer over hva fødselen og tiden etter har gjort med deg, og at du gir deg selv tid og rom til å trenge avstand.

Vi lo litt av at vi bare skulle kalle det "er det den dagen i dag" når jeg trekker meg litt unna.

Men så kjente jeg hvor sint jeg ble i dag, da hun var ute og trillet jentungen, da jeg kom hjem til avtalt tid. Sa ikke noe da, da jeg faktisk er usikker på om jeg overreagerer og ikke vil skape unødvendig bråk. For jeg ser jo.....:-) Men det var det der med mange bekker små. :-)