Svigerforeldrene....reagerer jeg feil?

[EnolaGay]

[quote name=Shira )' timestamp='1295290988' post='4514580]

Jeg bor i generasjonsbolig, akkurat nå bor vi alene, men 5 steg unna ligger svigerforeldrene mine sitt hus.

Det eneste som fungerer er kommunikasjon. Så enkelt, så vanskelig.

Får ikke dere formidlet hva som skurrer litt, så vokser det, og alle små ting blir kjempestore. Forklare hva du/dere legger i privatliv.

Noe jeg har stor nytte av når jeg føler ting tårner seg litt opp, jeg merker at jeg blir småsnurt over bagateller. Da setter jeg meg ned og ser på det postive, og det overskrider det negative. Det må det gjøre vi for at vi skal bo slik.

Jeg tillater meg også å frese litt jeg. Sånn for meg selv, eller til sambo, forklarer han da at jeg bare freser, jeg skal ikke bite foreldrene hans. ;o) Jeg regner med at de i nabohuset freser litt om meg også. (vi er tross alt to generasjoner her, så ulikheter vil det være)

Tingene du spurte om har du fått svar på av andre her, så jeg svarer ikke konkret på situasjonene du beskriver. Svar på bosituasjon er fra meg: kommunikasjon. (jeg er vokst opp helt annerledes enn hva det er her, så jeg har måtte tilpasse meg, de andre har måtte tilpasse seg). Jeg prøver også å huske på at det aller meste er gjort og sagt i god tro, det har jeg på minnet slik at jeg forklarer hva jeg føler på en OK og respektfull måte, samt er lydhør for de andre sine grenser og ønsker. Vi er tross alt to familier som skal fungere, ikke bare min.

Forøvrig er jeg streng på at det skal bankes eller ringes på! Det gjør jeg alltid hos dem også, det gjør også guttungen når han løper i mellomhusene.

Jeg kan også gå dagesvis uten at jeg prater noe særlig med dem, de vet at de har ikke noe med at jeg ikke liker dem, min situasjon, person osv gjør at slik må det være.

Kommunikasjon er fryktelig oppskrytt når det gjelder svigermødre..*skraaaape*

Rådet om kommunikasjon er jo som oftest bra da. Men det fordrer at begge parter har ører som virker og snakker samme språk.

[Gjest Shira :o)]

Når det gjelder meg selv i visse situasjoner, så kan jeg takle mye. Men med kroppen full av hormoner etter svangerskap og for tidlig fødsel, var mye tøffere enn noe jeg har opplevd tidligere. Og når jeg på en og samme dag får vite at babyen har to hjertefeil og så få telefon fra politet om at 15 åringen har blitt voldtatt og så far til nevnte 15 åring ringer og kjefter om festen 15 åringen hadde hatt da han reiste på 14 dagers sydenferie, ja da blir det litt vel mye på en gang.....

Noen ganger kan samtale med en uavhengig person hjelpe veldig. Jeg har brukt psykolog selv, i hovedsak for å takle kronisk sykdom, men vi snakket mye om grenser, meg som person osv.

Så ta i bruk en utenforstående kan være veldig greitt for å få sortert ut alt. Så ha det i bakhodet.

(jeg mener også fullt og fast at den lærdommen jeg fikk i den perioden, den hjalp meg til å finne et godt fungerende samliv midt oppi sambo sin familie)

[nitty-gritty]

Det hørtes ut som veldig mye på en gang.

Jeg er stadig vekk forundret over at ingen med innflytelse ser ut til å interessere seg for sammenhengen mellom de opplevelser føde- og barselkvinner har på sykehuset og fødselsdepresjon.

mvh

Enig.

[Gjest høstløv]

På St. Olavs fikk vi veldig god oppfølging og mye privatliv. Samboer fikk bo sammen med meg både under rugetid og etter fødsel. Rommene var store nok til at man kunne sette opp skillevegger mellom kuvøsene og når legene pratet med oss situasjonen, fikk vi eget rom hvor både lege og kontaktsykepleier pratet med oss.

Så jeg må bare skryte av oppholdet på St.Olavs. :-)

Jeg lå på hjerteavdelingen på Rikshospitalet på tomannsrom med en mann og der hadde vi null privatliv, all sensitiv informasjon, navn, fødselsdato, personnummer, sykdomshistorie og alle mulige andre irrelevant opplysninger ble gitt høyt og tydelig og døren var åpen ut til gangen hvor andre pasienter og pårørende vandret omkring.

Dette var ikke spesielt for Riksen, slik var det også på sykehuset jeg lå på i siste uke.

[PieLill]

Jeg ser mange fordeler med å bo som vi bor. :-) Og jeg liker svigerforeldrene som personer.

Men jeg merker at det er vanskeligere å se det positive, da spesielt etter den premature fødselen og spesielt de siste tre ukene vi tilbrakte på på det sykehuset som ligger nærmest oss.

Jeg har snakket med fastlegen min om en del av tankene, han gjorde seg akkurat ferdig med etterutdanning innen psykiatri før jeg flyttet hit og var så heldig å få ham som fastlege. Han mener at så lenge jeg og samboer prater om ting, så ser han ikke noe fare med hvor jeg er nå. :-)

Etter at jeg takket nei til en middagsinvitasjon i går, gikk jeg ned til svigermor og snakket med henne etterpå, siden jeg hadde så dårlig samvittighet. Fortalte henne om at jeg er en person som liker å være alene til tider, at jeg er en person som har klart meg alene helt siden jeg var liten. Mamma døde da jeg var 10 og pappa var alkoholiker, flyttet ut som 16 åring og etter brudd med far til mine to eldste døtre, bodde jeg alene med dem i 10 år.

Jeg fortalte svigermor i går at når vi snakker utenfor fordi vi er ute på likt, eller snakker sammen når jeg henger ut tøy om sommeren, så har ejg på en måte truffet dem nok den dagen, og dermed har jeg ikke like lyst til å besøke dem for ofte. Jeg sa at jeg savner det å ha lyst til å besøke dem, og jeg har lyst til å fortelle dem om nye ting som barnebarnet deres gjør. Ikke føle at jeg blir overvåket, selv om jeg vet at de ikke overvåker, det er bare det at det er lytt nok til at de hører det meste. :-)

Derfor spør jeg her inne litt generelt om jeg overreagerer på tingene som skjer. :-)

Imponerende!

Jeg tror du gav din svigermor gode muligheter til å både forstå og ta hensyn.

Etter som du har fått en overdose privatlivmangel, kan det ta litt tid før de hissige og irritable reaksjonene legger seg.

mvh

[Gjest Shira :o)]

Kommunikasjon er fryktelig oppskrytt når det gjelder svigermødre..*skraaaape*

Rådet om kommunikasjon er jo som oftest bra da. Men det fordrer at begge parter har ører som virker og snakker samme språk.

Det er helt klart.

Nå svarte jeg utfra denne tråden og der ligger det i jo grunn at damen er grei, og faktisk at det går an og prate med henne. Det kan jeg nemlig med min svigermor også, men jeg lot meg bare gå i irritere en lang periode, det vokste seg ganske stort, jeg ble muggen for alt. Da måtte kommunikasjon til, for både jeg og svigermor er nemlig greie mennesker, sånn egentlig. )

Jeg er egentlig ganske tolerant, men i en periode var jeg ikke det, og da vippet jeg over til den parten som ikke ville høre.

Samtidig, så du at jeg skrev at det positive må overskride det negative? Hvis ikke tror jeg kanskje det hele kan være dødfødt, om en ikke ønsker mye drama da. ;o)

[bustebeisa]

[quote name=Shira )' timestamp='1295290988' post='4514580]

Jeg bor i generasjonsbolig, akkurat nå bor vi alene, men 5 steg unna ligger svigerforeldrene mine sitt hus.

Det eneste som fungerer er kommunikasjon. Så enkelt, så vanskelig.

Får ikke dere formidlet hva som skurrer litt, så vokser det, og alle små ting blir kjempestore. Forklare hva du/dere legger i privatliv.

Noe jeg har stor nytte av når jeg føler ting tårner seg litt opp, jeg merker at jeg blir småsnurt over bagateller. Da setter jeg meg ned og ser på det postive, og det overskrider det negative. Det må det gjøre vi for at vi skal bo slik.

Jeg tillater meg også å frese litt jeg. Sånn for meg selv, eller til sambo, forklarer han da at jeg bare freser, jeg skal ikke bite foreldrene hans. ;o) Jeg regner med at de i nabohuset freser litt om meg også. (vi er tross alt to generasjoner her, så ulikheter vil det være)

Tingene du spurte om har du fått svar på av andre her, så jeg svarer ikke konkret på situasjonene du beskriver. Svar på bosituasjon er fra meg: kommunikasjon. (jeg er vokst opp helt annerledes enn hva det er her, så jeg har måtte tilpasse meg, de andre har måtte tilpasse seg). Jeg prøver også å huske på at det aller meste er gjort og sagt i god tro, det har jeg på minnet slik at jeg forklarer hva jeg føler på en OK og respektfull måte, samt er lydhør for de andre sine grenser og ønsker. Vi er tross alt to familier som skal fungere, ikke bare min.

Forøvrig er jeg streng på at det skal bankes eller ringes på! Det gjør jeg alltid hos dem også, det gjør også guttungen når han løper i mellomhusene.

Jeg kan også gå dagesvis uten at jeg prater noe særlig med dem, de vet at de har ikke noe med at jeg ikke liker dem, min situasjon, person osv gjør at slik må det være.

Bosituasjonen er på mange måter veldig ny for meg. Vokste opp på ei familietomt, men jeg er den bortskjemte attpåklatten, så jeg gikk glipp av en del av de tingene mine eldre søstre opplevde. De lekte, koste seg og kranglet med sine fettere og kusiner som bodde i nabohusene. Da jeg vokste opp, var tanter og onkler blitt eldre, noen gått bort og noen flyttet bort. Ei kusine hadde overtatt hus til onkel og ting var ikke like rosenrødt mellom familien lenger.

Mamma døde da jeg var 10, var syk siden jeg var seks, pappa alkoholiker, så jeg har stått på egne ben siden jeg var lita. Flytta ut da jeg var 16, bodd alene med de to eldste jentene i 10 år. Har alltid ment at jeg ikke vil være nabo med venner, men heller bli venn med naboene. Da tenker jeg på det med for tett kontakt.

Men så traff jeg denne flotte karen som forguder meg. Og som skjemmer meg bort. Og på samme måte som mine to jenter fra tidligere er en del av min bagasje, så er hans foreldre en del av hans. Hans far har hatt slag, så han er ikke i all verdens form. Og det er veldig fint å kunne være her for å hjelpe til den veien.

Problemet mitt er vel at jeg er egen og sær, har vent meg til å leve på min måte, og da er det vanskelig å skulle forholde meg til så mange andre hele tiden. :-)

[PieLill]

Jeg hadde en prat med henne i går, der jeg prøvde forklare henne at det er meg og at jeg trenger litt frihet. Sa at jeg liker henne som person, men at jeg ikke er vant med å ha folk så tett innpå meg.

Har forklart litt om det med postkassa et annet svar. :-)

Når det gjelder det med besøk, så ser jeg jo at det er hyggelig for henne å hilse på gamle kjente eller familie som kommer hit. For meg blir det litt sånn at jeg har behov for å ha besøk og venner, som ikke inkluderer storfamilien hele tiden. :-) Siden jeg er innflytter her, har jeg ikke rukket å skaffe meg et nettverk som ikke er mennesker som hun enten er i familie med eller kjenner gjennom sønnen. :-)

''Når det gjelder det med besøk, så ser jeg jo at det er hyggelig for henne å hilse på gamle kjente eller familie som kommer hit. For meg blir det litt sånn at jeg har behov for å ha besøk og venner, som ikke inkluderer storfamilien hele tiden. :-) Siden jeg er innflytter her, har jeg ikke rukket å skaffe meg et nettverk som ikke er mennesker som hun enten er i familie med eller kjenner gjennom sønnen. :-)''

Ikke noe galt med at du ikke ønsker svigermor involvert på alle fronter, selv om hun er en flott dame.

mvh

[bustebeisa]

Jeg lå på hjerteavdelingen på Rikshospitalet på tomannsrom med en mann og der hadde vi null privatliv, all sensitiv informasjon, navn, fødselsdato, personnummer, sykdomshistorie og alle mulige andre irrelevant opplysninger ble gitt høyt og tydelig og døren var åpen ut til gangen hvor andre pasienter og pårørende vandret omkring.

Dette var ikke spesielt for Riksen, slik var det også på sykehuset jeg lå på i siste uke.

Jeg er bortskjemt. Kommer fra sørlandet og kan ikke klage på tingene jeg har opplevd på Sørlandet sykehus heller. Men forskjellige avdelinger på forskjellige sykehus kan oppfattes forskjellig.

[EnolaGay]

[quote name=Shira )' timestamp='1295291514' post='4514595]

Det er helt klart.

Nå svarte jeg utfra denne tråden og der ligger det i jo grunn at damen er grei, og faktisk at det går an og prate med henne. Det kan jeg nemlig med min svigermor også, men jeg lot meg bare gå i irritere en lang periode, det vokste seg ganske stort, jeg ble muggen for alt. Da måtte kommunikasjon til, for både jeg og svigermor er nemlig greie mennesker, sånn egentlig. )

Jeg er egentlig ganske tolerant, men i en periode var jeg ikke det, og da vippet jeg over til den parten som ikke ville høre.

Samtidig, så du at jeg skrev at det positive må overskride det negative? Hvis ikke tror jeg kanskje det hele kan være dødfødt, om en ikke ønsker mye drama da. ;o)

Mm, du har rett. Jeg bare kupper tråden fordi jeg er sur enda kjenner jeg. *rødm*

[Mirabell]

Ser det er flere som nevner det med posten. :-)

Problemet for meg, var at det var veldig typisk at hun hentet posten på samme tid som jeg satt og ammet. Det føltes ikke greit at hun kom inn hver dag, og det var heller ikke greit at hun ringte på, for selv om hun sa at jeg ikke trengte komme ut når hun ringte på, kunne det jo faktisk hende at det var andre som ringte på.

Men som jeg sier, så ser jeg at alt hun gjør hun bare for å være snill. :-)

Hun kan ikke legge posten på trammen, evt. i en boks eller noe, så det ikke snør og regner på den? Jeg ville låst dørene, så hun lettere kunne venne seg av med å komme rett inn, men som sagt, du bør snakke med henne først :-) Hvis jeg forstod deg riktig, så bor dere i hennes gamle hjem? Det kan nok være litt touchy hvis du ikke er diplomatisk...

[frosken]

Jeg bodde i flere døgn på åttemannsrom med både menn og kvinner i samme rom. Sengen med nærmeste mannlige nabo sto bare en meter unna sengen min med et tynt nylongardin imellom og det var så trangt at pleiepersonalet trakk fra gardinene hver gang de skulle stelle med pasientene og glemte alltid å trekke for igjen.

Her var det full navneopprop med fødselsdato og personnummer flere ganger om dagen. Mannen i sengen over midtgangen var veldig nysgjerrig på hva der skjedde i avlukket mitt, så mannen min trakk for gardinene i ett sett hele tiden mens han var der, han syntes jeg ble vel mye beglodd.

Å nei... det der høres ille ut!!!

Moren min lå engang noen dager på en sånn overvåkningsenhet, og det endte med at mannen i nabosengen var i ferd med å gå til angrep på henne. Heldigvis rakk sykepleierne å stoppe ham. Da hadde hun ligget i flere dager og hørt om hans ganske begredelige liv, men plutselig tørna han litt og fikk det for seg at hun var en overlegen vestkantfrue som fortjente en på trynet... Det positive var selvfølgelig at selv om hun nettopp hadde hatt hjerteinfarkt, så gikk det bra. Hun har alltid vært håpløst god til å tenke positivt, så hun fant et eller annet positivt med den situasjonen også...*s*

[Elis31]

Jeg synes absolutt at dere skal ha egen postkasse, og egen inngang. Dersom det er åpent mellom leilighetene, kan man gjøre det så enkelt som å sette opp en dør mellom som låses og aldri brukes. Eller kanskje bedre en vegg.

[cathlin]

Det var ikke ironisk ment.

mvh

Ok. Da mistolka jeg '';-)''

[bustebeisa]

Det hørtes ut som veldig mye på en gang.

Jeg er stadig vekk forundret over at ingen med innflytelse ser ut til å interessere seg for sammenhengen mellom de opplevelser føde- og barselkvinner har på sykehuset og fødselsdepresjon.

mvh

Jeg har et veldig flott bilde av St.Olavs. Der tak de veldig hensyn til oss som både privatpersoner og som familie. Både psykolog og sosionom var inne i bildet.

Da vi ble overflyttet til nytt sykehus, var jeg inne i samtale hos sosionom. Hun sa hun forstod hva jeg snakket om, men unnskyldte seg med at alt vil bli så mye bedre nå den nye avdelingene vil stå klar om et år.

I forhold til lokalene er jeg sikker på at alt vil bli mye bedre, men i forhold til det menneskelig, håper jeg det vil bli bedre.

Kontaktlegen til vesletulla bad meg inn på samtale kvelden før vi skulle reise hjem. Lurte på hva som var så galt med dem og hva jeg hadde likt så mye bedre på St.Olavs. Han unnskyldte seg hvertfall ikke som alle andre gjorde.

Fastlegen min har også vært ganske obs på nettopp det med fødselsdepresjon og har vel stilt meg noen "lure" spørsmål for å se hvor jeg er i terrenget. :-) Så heldigvis finnes det noen som trenger skryt der ute. :-)

[cathlin]

Jeg bodde i flere døgn på åttemannsrom med både menn og kvinner i samme rom. Sengen med nærmeste mannlige nabo sto bare en meter unna sengen min med et tynt nylongardin imellom og det var så trangt at pleiepersonalet trakk fra gardinene hver gang de skulle stelle med pasientene og glemte alltid å trekke for igjen.

Her var det full navneopprop med fødselsdato og personnummer flere ganger om dagen. Mannen i sengen over midtgangen var veldig nysgjerrig på hva der skjedde i avlukket mitt, så mannen min trakk for gardinene i ett sett hele tiden mens han var der, han syntes jeg ble vel mye beglodd.

Skriiiiiiiiiiik

[PieLill]

Ok. Da mistolka jeg '';-)''

Det hender jo en meget sjelden gang at jeg anvender ironi. Så da får jeg vel finne meg i en misstolkning i ny og ne.

;-)

mvh

[cathlin]

Det hender jo en meget sjelden gang at jeg anvender ironi. Så da får jeg vel finne meg i en misstolkning i ny og ne.

;-)

mvh

Åååååå, men hva betyr '';-)'' da, når du lager den?

:-)

[PieLill]

Jeg bodde i flere døgn på åttemannsrom med både menn og kvinner i samme rom. Sengen med nærmeste mannlige nabo sto bare en meter unna sengen min med et tynt nylongardin imellom og det var så trangt at pleiepersonalet trakk fra gardinene hver gang de skulle stelle med pasientene og glemte alltid å trekke for igjen.

Her var det full navneopprop med fødselsdato og personnummer flere ganger om dagen. Mannen i sengen over midtgangen var veldig nysgjerrig på hva der skjedde i avlukket mitt, så mannen min trakk for gardinene i ett sett hele tiden mens han var der, han syntes jeg ble vel mye beglodd.

Jeg kunne funnet på å gå til fylkeslegen for brudd på taushetsplikten.

mvh

[Elis31]

Kommunikasjon er fryktelig oppskrytt når det gjelder svigermødre..*skraaaape*

Rådet om kommunikasjon er jo som oftest bra da. Men det fordrer at begge parter har ører som virker og snakker samme språk.

Jeg har stor tro på humor, humør og oppriktig kjærlighet.

Under de forutsetningene tror jeg man kan formidle grenser uten at det må bli tatt ille opp. Med mindre mottakeren er en person som liker å ta ting ille opp da.

Også er det kanskje lurt å nevne nå og da...jeg liker....sånn er jeg...før man kommer i slike situasjoner.