utroskap - tilgivelse.. igjen

[Gjest utroenka]

Håper dere kan hjelpe meg med å sortere følelsene min elitt. Jeg er ei dame på 28 år, bor i hovedstaden og har to barn. For ca tre måneder siden oppdaget jeg at mannen min hadde vært emosjonelt utro med ei dame på jobben. Chatting, sms, møter .... Til og med kjøpt personlige gaver til henne. Jeg sliter utrolig mye med å tilgi, kjenner på at jeg kanskje ikke klarer det. Føler meg så lite verdt, tråkket på og utgått på dato. Er det noen der ute som har opplevd utroska, tilgitt eller ikke tilgitt, oig har noen erfaringe å dele med meg... eller bare har noen råd og tips.. Tror dessverre ikke jeg klarer dette. Huffff.....

[hidi, the scorpion]

Du har blitt grådig misbrukt!

Jeg hadde gått fra den mannen, om han ikke la seg langflat i anger!

Skilsmisse, er alltid vondt, men her er det han som må legge alle kortene på bordet!

Elsker du denne mannen? Vil du noen gang tilgi og glemme?

Svarene dine vil avgjøre hva du vil gjøre!

Tenker på deg! Klem ra

[Gjest Svarttrost]

Er dette faren til barna ville jeg satset stort på å få dette til. Det høres så enkelt ut å gå fra en annen for noe slikt, men det medfører så ubegripelig mye, og den tilknytningen dere har gjennom barna kan du aldri få hos noen andre.

Jeg tror at utroskap, i alle former, har en årsak. Denne må dere prøve å finne ut av, og så se om dere vil stake veien videre sammen.

[PieLill]

Er dette faren til barna ville jeg satset stort på å få dette til. Det høres så enkelt ut å gå fra en annen for noe slikt, men det medfører så ubegripelig mye, og den tilknytningen dere har gjennom barna kan du aldri få hos noen andre.

Jeg tror at utroskap, i alle former, har en årsak. Denne må dere prøve å finne ut av, og så se om dere vil stake veien videre sammen.

''Jeg tror at utroskap, i alle former, har en årsak. Denne må dere prøve å finne ut av, og så se om dere vil stake veien videre sammen.''

Men det har ikke alltid en årsak som den bedratt part delvis kan lastes for.

mvh

[PieLill]

Jeg tror evnen til å tilgi og ikke minst gi ny tillit er svært avhenig av hvor oppriktig man opplever at den som har vært uttro er.

Føler man at saken bagatelliseres, at man ikke får lov å uttrykke sinne, skuffelse og frustrasjon, at unnskyldningen raskt etterfølges av et krav om umiddelbar tilgivelse, at man møtes av et krav om å bli raskt ferdig med det blir det vanskelig å gå videre.

Klarer du å definere hva du trenger (fra ham) for at dere skal kunne starte på nytt? (Det tar selvsagt tid før ting leges helt.)

Føler man seg ikke hørt, sett og tatt på alvor, er det vanskelig komme videre.

mvh

[Gjest Svarttrost]

''Jeg tror at utroskap, i alle former, har en årsak. Denne må dere prøve å finne ut av, og så se om dere vil stake veien videre sammen.''

Men det har ikke alltid en årsak som den bedratt part delvis kan lastes for.

mvh

Nei, helt enig.

[EnolaGay]

Jeg tror evnen til å tilgi og ikke minst gi ny tillit er svært avhenig av hvor oppriktig man opplever at den som har vært uttro er.

Føler man at saken bagatelliseres, at man ikke får lov å uttrykke sinne, skuffelse og frustrasjon, at unnskyldningen raskt etterfølges av et krav om umiddelbar tilgivelse, at man møtes av et krav om å bli raskt ferdig med det blir det vanskelig å gå videre.

Klarer du å definere hva du trenger (fra ham) for at dere skal kunne starte på nytt? (Det tar selvsagt tid før ting leges helt.)

Føler man seg ikke hørt, sett og tatt på alvor, er det vanskelig komme videre.

mvh

Du er så flink å ordlegge deg skriftlig. Jeg TENKTE det du sa så fint, og hadde jeg gjort et forsøk på å skrive det så hadde det blitt; NEI FY OG F OG GÅ OG PYNT JUVELENE HANS MED ET )#(/¤#&%¤%)? RÅKOSTJERN...osv..

*Tar meg sammen*

[løvinne71]

Hei. Jeg føler med deg!

Det er alltid vondt å føle seg lurt og sviktet. Og det tar selvsagt lang tid før man klarer å fordøye og "komme over" det som har skjedd.

3 måneder er ikke mye i denne sammenheng!

Jeg skal ikke unnskylde det mannen din har gjort. Men jeg vil gjerne komme med noen synspunkter og erfaringer på hvordan og hvorfor slikt kan skje.

Jeg har selv opplevd å bli tiltrukket av menn på arbeidsplassen. Og jeg har også på nært hold sett flere tilfeller av dette blant kollegaer. Også de som i bunn og grunn er fornøyde i sine forhold, kan allikevel blir fasinert av, og / eller innleder en flørt med kollegaer.

Arbeidsplassen er jo ofte den arenaen man møter og omgåes flest mennesker.

Tross alt tilbringer man ganske mange timer med kollegaer daglig. Og ofte er det også arbeidsplassen som står for mange av festlighetene og sosiale sammenkomstene man deltar på.

Hvis det da dukker opp en person på jobben som man får en særlig god kjemi med, så kan nok veien til en flørt være kort!

Det kan begynne ganske uskyldig med kommentarer og "fleip", men kan raskt utvikle seg til en "alvorligere" flørt hvis begge er med på leken.

Man tiltrekkes av muligheten for å oppleve litt spenning i hverdagen. Noe som "spriter" opp arbeidsdagen og gir ekstra energi og motivasjon.

Som sagt trenger ikke dette bety at man ikke er fornøyd med den man har!

Men jeg tror det ligger latent i oss mennesker å speide etter "gode eksemplarer av det motsatte kjønn."

De færreste går igjennom et 40-50 års samliv uten å møte en eneste annen person som vekker litt kriblende følelser i oss.

Så hvis man får presentert rett person på rett sted under de rette omstendighetene, så har jeg forståelse for at mange kan la seg friste til å utnytte denne muligheten i større eller mindre grad.

Sånn sett er det nok mange som tidvis kan være "emosjonellt utro" uten at dette er en noen reell trussel for forholdet de er i.

Det som er viktig å tenke på er: Han har ikke gjort dette for å såre deg, eller fordi det er noe galt med deg!

Han fikk en mulighet, og tok den. Alternativt begav han seg ut på noe som han ikke forutså rekkevidden av.

Selvsagt mener jeg at alle har ansvar for sine egne handlinger, og for å sette sine egne grenser.

Det har jo også endel å si i hvilken grad man selv er intiativtager og pådriver til å utvikle flørte-forholdet og holde det igang.

Fra den "bedratte" parts side, oppfattes det naturlig nok sårende og som manglende respekt, å finne ut at partneren flørter med andre. Mens vedkommende på sin side, kan ha den stikk motsatte oppfatning og betrakte flørten som kun "uskyldig morro" og overhodet ingen trussel for det faste forholdet.

Uansett er det helt klart et farlig område man er inne på. Det er små marginer mellom "uskyldig-flørt" og det som kan bli fysisk utroskap eller utvikling av mere alvorlige følelser.

Forhåpentligvis har han fått en oppvekker ved å bli avslørt i å "leke med ilden."

Og hvis han virkelig forstår alvoret, og ønsker å bevare sitt forhold til deg og sin familie, så har han forhåpentligvis lært av denne erfaringen og er mere påpasselig med å ikke havne i en lignende situasjon igjen.

Ønsker deg/dere lykke til med å komme igjennom dette. Men du må nok regne med å ta tiden til hjelp før du kan klarer å distansere deg såpass fra hendelsen at du stoler på ham igjen.

[Gjest litt ettertanke]

''Jeg tror at utroskap, i alle former, har en årsak. Denne må dere prøve å finne ut av, og så se om dere vil stake veien videre sammen.''

Men det har ikke alltid en årsak som den bedratt part delvis kan lastes for.

mvh

Det har du rett i, men altfor sjelden blir det satt fokus på det.

Det føles veldig urettferdig noen ganger at det skal fordeles skyld i en sånn sak.

Jeg syntes det var så flott det du skrev her, og tenkte litt på utrfordringer vi står i selv. Det kan være noe å tenke på for trådstarter også.

Egentlig er jeg ikke så opphengt i selve utroskapen lenger, vi har nemlig vært gjennom det for noen år siden.

Og vi er gift på nytt, har det egentlig flott for det meste.

Men det er noen utfordringer.

Jeg har tenkt mye på at selve tilgivelsen egentlig ikke er det vanskelige, heller ikke det å legge det bak seg som en vanskelig og vond hendelse. Det er faktisk en god følelse å finne sammen igjen til tross for at man har vært i gjennom noe som er både opprivende og skuffende.

Men, hvorfor oppstår det noen ganger vanskeligheter senere der den utro parten føler seg dårlig behandlet? Er det bare noe jeg gjør galt mot henne? Ripper jeg opp?

Jeg tror ikke det er utroskap som er årsak til problemene i slike situasjoner, men misnøye. Det hele startet med misnøye en gang, og hvis ikke man har fokus på misnøyen så utvikler den seg selvfølgelig videre.

Hos oss valgte kona å reagere på misfornøye i parforholdet med å gjøre det enda verre. Være utro. Det kunne like gjerne vært vold, terrorisering eller ryktespredning med falske rykter, noen velger det.

Men alt handler om å reagere på misnøye ved å forsterke problemet i stedet for å løse det.

Utroskap er egentlig et egoistisk behov for å bli bekreftet og "sett". Det er ikke noe som ”bare ble slik”.

Fra ”start til mål” er det bevisste valg som taes for å få en god følelse selv.

Og det er jo så enkelt å forklare alt rundt seg som "skyld" i at jeg prøver å overtale meg selv til å gå i utroskapsfella.

Det er klart det er to parter om et problem, men vi er alene om et valg.

Det er mange av oss som har vært vitne til det, noen som skylder på andre og vikle seg inn i martyrrollen og offerrollen helt til man tror det selv.

Den statusen er viktig for å unngå dårlig samvittighet, det er et forsvar.

Jeg så et annet sted noen som skrev:

"Hvis man til slutt har lyst på andre enn partneren er det så lett å fantasere seg inn i problemer i stedet for løsninger. Og valgene vi gjør er helt uten tanke for partner, og hvordan vi skal kunne stå overfor barn og andre omgivelser siden.

Vi dikter i lange lange tider en ”virkelighet!” som gjør at man er i stand til å krenke partneren sin på denne måten. Til slutt ”fortjener jeg det fordi vi krangler så mye".

"Jeg blir ikke sett".

”Mine behov blir ikke dekket. ”"

Men hvorfor oppstår problemer senere da?

Dette skulle jo egentlig være et tilbakelagt problem, vi har tilgitt hverandre og forstått hva som gikk galt.

Det er der vi kan gå i fella en gang til, ikke ta sterk nok avstand fra egen misnøye og tendens til å plassere skyld utenfor seg selv.

Kanskje den utroe i virkeligheten rett og slett ikke innså hvor problemet lå?

Hos oss har dette blitt et problem igjen. Et problem jeg aldri hadde trodd ville komme opp. Det gjør meg fortvilt, og jeg ser ikke noen annen løsning enn vurdere å la min kone leve alene med sine forklaringer. Det jeg trodde hun hadde innsett og bedt om tilgivelse for.

Hun mener seg såret nå fordi jeg har større tro på egne mål og sier hvordan jeg vil ha det, mens alt jeg vil er at hun viser tydelig avstand til tidligere argumentasjon.

Gjør hun ikke det, så plasserer hun meg igjen i posisjon som ”det minste av to onder”.

Det er ikke aktuelt!

Det er viktig å IKKE FORTSETTE å bruke de samme argumentene på hvorfor dette skjedde!

Da har man EGENTLIG ikke skjønt hvor problemet lå, og sviket vil ta seg opp igjen i partnerens øyne. Men det verste er at den feiltakelsen gjør det vanskelig for den tidligere utroe parten å gå overbevisende inn i elsker-rollen, å velge meg igjen og igjen.

Hun har jeg jo valgt igjen og igjen.

Og den reservasjonen er vond og provoserende for den som har blitt sveket tidligere.

Og det altfor mange som forteller meg at det er en fare for at den utroe parten vil gjenta ”feiltrinnet” hvis ikke han eller hun forstår det. Stor fare, i alle fall for full splid.

Jeg har vært hos rådgiver, terapeut, og dessverre fortelles det at det er ofte en sannhet, at problemet fortsetter hos den som var utro. Deres måte å takle et problem kan tolkes av andre som en egen evne til å først og fremst se egne behov og å stadig lete etter et sted å plassere skyld. Altså, ”en gang utro, alltid utro” i overført betydning.

Ingen er perfekte, og de fleste av oss tar en fight noen ganger. Men hvis vi reagerer med misnøye og foretar valg som utroskap, er det våre valg og ikke partnerens. Du velger å ta et valg der ikke partneren inkluderes, men krenkes, da er valget alene ditt.

Men hun/han har jo bedt om tilgivelse?

Ja, og det er viktig! Men hvis jeg ikke tar avstand fra argumentene for utroskapen legger jeg ikke handlingen død. Jeg holder den i live i stedet.

Valget forsvares!

Det er dumt å inrette forsvaret sitt så en føler seg underlegen, utilstrekkelig og straffet til ”evig tid”.