Jeg har vært utro

[Gjest En tanke i natten.]

Jeg som aldri har vært i nærheten av å være utro, aldri som ung, aldri i fylla. Det har vært veldig prinsipp hos meg at sånt gjør en bare ikke. En gjør seg ferdig med det forholdet en har, så går en til en ny en hvis en har behov.

Så etter et forhold på syv år, hvor jeg har kjempet for å få pass i hjemmet, for å få et greit familieliv, for å bli sett og hørt, bli behandlet med varm og respekt, ikke bare være ei som lager mat og vasker hus.

Jeg har kjempet masse, vi har vært hos familieterapaut uten hell, nå har vi hatt separate sovrom i mange måneder. Jeg kan kle meg sexy på kvelden mens han sitter i morgenkåpe. Jeg får til noe mellom oss men det er jeg som må hele tiden jobbe for det.Samme hva jeg har foreslått og prøvd å få i stand så har det ikke gått med hell. Uff. historier så lange som vonde år.

Jeg er voksen, og begynner å føle meg utslitt. Jeg har sakt til ham at vi burde være venner, flytte fra hverandre. Men det takler han ikke, vil ikke være alene sier han. Og han blir alene, vi har så få. Så jeg har blitt, og blitt, og blitt. Og vi lever sammen som venner. Han er fornøyd når han får mat og selskap. Jeg har ikke vært fornøyd for jeg har ikke følt meg kvinne, og årene går.

Så går jeg hen og får sexuell interesse for en fyr som er 14 år yngre enn meg, og han er heltent på meg. Han er også opptatt, og kan opplyse om at han aldri har vært utro før heller. Men at han har en veldig tenning på meg. Vi avtaler å møtes for å få ut litt steam og se om dette kan roe seg.

Vi har ikke sex, men vi kliner voldomt.

Han er i himmelen, han har også en kone som ikke ser ham. Som bare er opptatt av ungene. Som bare vil ha sex med lyset av og på rygg.

Vi er like, på fryktelig mange områder. Men det er 14 år mellom oss. Ingen ting blir sakt men vi vet begge at det aldri blir oss to. Han er for ung. Jeg er for gammel. Men vi deler noe veldig spesielt og det er fryktelig deilig å føle seg åtrådd igjen. Å kjenne at noen har voldsomt lyst på meg. Han roser meg i skyene, jeg er det deiligste han har vært borti.

Nå ligger jeg her i senga mi alene og vet at jeg har sett en side av meg selv jeg ikke visste fantes. Jeg har lenge følt at vi burde være venner, men jeg føler jeg ikke kan dra fra ham pga at han blir alene. Jeg har prøvd å si at vi vil ha hverandre like mye som venner, men han vil ikke klare det sier ham.

Men jeg kan ikke fortsetter å være i forhold når jeg har klart å være utro. Dette er et bevis på hvor ulykkelig jeg faktisk har vært. Jeg er fryktelig glad i ham men han fyller ikke noen sider hos meg, det har vært en for tung kamp.

Det var vel derfor jeg møtte min unge elsker i dag også. For å se hva det bodde i meg. Og jeg fant det ut. Jeg er så utsultet på kjærlighet og sex og det å bli åtrådd og hørt, at jeg ikke vil klare å bli lykkelig der jeg er nå.

Jeg kan ikke si til ham hva jeg har gjort. Jeg har sakt at jeg har begynt å se utover, flørte og at det skremmer meg. Det forteller hvordan ting er. Men han vil ikke høre detaljer sier han, han vil ikke vite.

Jeg sitter mellom barken og veden. Jeg vil gå, jeg vil være venner. Han klarer ikke et liv uten meg og barna. Og nå har jeg sett en annen skremmende og desperat side av meg selv.

Bare en tanke i natten.

[Gjest togli]

Hans lykke er ikke ditt ansvar. Han er en voksen mann og må selv ta grep om livet sitt! Samlivsbrudd er fryktelig tøft, både for den som forlater og den som blir forlatt, men man har ikke noe valg og må takle det som best man kan.

Vil du ut av ekteskapet, så gjør du det.

Alderen på elskeren din er ikke viktig nå... Blir du singel, så gjør du som du vil.. Nyt singellivet og kos deg Etterhvert vil ting virke klarere og du finner en ny vei i livet

[Gjest En tanke i natten.]

Hans lykke er ikke ditt ansvar. Han er en voksen mann og må selv ta grep om livet sitt! Samlivsbrudd er fryktelig tøft, både for den som forlater og den som blir forlatt, men man har ikke noe valg og må takle det som best man kan.

Vil du ut av ekteskapet, så gjør du det.

Alderen på elskeren din er ikke viktig nå... Blir du singel, så gjør du som du vil.. Nyt singellivet og kos deg Etterhvert vil ting virke klarere og du finner en ny vei i livet

Tusen takk togli Det er ikke så lett. Han gråter og sier han ikke vil klare å være alene. Jeg ser og har sett i mange år at vi ville fungere veldig mye bedre som venner, for vi er så forskjellige. Men han takler ikke tanken på en verden uten meg og barna. Jeg skjønner jo det. Jeg og blir alene, men jeg er tøff, en helt annen person enn han.

Elskeren min er ung, men vi er jo begge voksne, så ren gjensidig gleder er ikke ulovlig sånn sett. Jeg er 42 og han er 27.

Jeg elsker min mann, men han gir meg ikke en brøkdel av hva jeg trenger som kone, kvinner og mor. Og jeg må kjempe altfor hardt for hvert steg som skal tas her i familien. Det er for tungt, etter syv år så gir jeg tapt.

Men jeg klarer ikke la ham være alene. Han kommer aldri til å takle det. Jeg er det beste som har skjedd ham. Jeg har til og med sakt til ham at hele forholdet vårt skremmer meg, siden jeg har begynt å se utdad og flørte og sånn. Alikavel lever vi på hvert vårt sovrom og er som gode venner.

Kjære vene, jeg er 42, jeg må leve litt. Men jeg kan ikke smi min egen lykke på bekostning av et annet mennesker? Kan jeg?

[Gjest togli]

Tusen takk togli Det er ikke så lett. Han gråter og sier han ikke vil klare å være alene. Jeg ser og har sett i mange år at vi ville fungere veldig mye bedre som venner, for vi er så forskjellige. Men han takler ikke tanken på en verden uten meg og barna. Jeg skjønner jo det. Jeg og blir alene, men jeg er tøff, en helt annen person enn han.

Elskeren min er ung, men vi er jo begge voksne, så ren gjensidig gleder er ikke ulovlig sånn sett. Jeg er 42 og han er 27.

Jeg elsker min mann, men han gir meg ikke en brøkdel av hva jeg trenger som kone, kvinner og mor. Og jeg må kjempe altfor hardt for hvert steg som skal tas her i familien. Det er for tungt, etter syv år så gir jeg tapt.

Men jeg klarer ikke la ham være alene. Han kommer aldri til å takle det. Jeg er det beste som har skjedd ham. Jeg har til og med sakt til ham at hele forholdet vårt skremmer meg, siden jeg har begynt å se utdad og flørte og sånn. Alikavel lever vi på hvert vårt sovrom og er som gode venner.

Kjære vene, jeg er 42, jeg må leve litt. Men jeg kan ikke smi min egen lykke på bekostning av et annet mennesker? Kan jeg?

Klart du kan!! Du er ikke moren hans!! Han må bli voksen, og greier han ikke det selv, så trenger han et spark bak - noe han får hvis du bryter....

Du vil vel ikke kaste bort ditt eneste jordiske liv på å "passe på" en voksen mann??

[Gjest Tanker i natten.]

Klart du kan!! Du er ikke moren hans!! Han må bli voksen, og greier han ikke det selv, så trenger han et spark bak - noe han får hvis du bryter....

Du vil vel ikke kaste bort ditt eneste jordiske liv på å "passe på" en voksen mann??

Nei, kjære deg. Jeg vil ikke det. Og jeg føler at jeg kunne vært både mamma og venn som venner. Vi trenger ikke sette bånd på hverandre for å være til for hverandre. Selv om folk blir glade i hverandre så er det ikke det samme som at de passer sammen. Og hans tafatthet og lite glede om ting har nesten drept meg som mennske og satt fryktelige demper på hele familielivet.

Jeg tror jeg kan være mer for ham som venn. Men han takler ikke tanken på at andre menn kan komme til meg. Og han er ikke helt god psykisk, jeg tror ikke han takler at jeg går fra ham. Ærlig talt.

Men samtidig så har jeg jo fått bevist for meg selv at jeg har et voldsomt behov for mye mer enn min kjære mann kan gi meg.

Jeg har stup dårlig samvittighet for hva jeg har gjort, samtidig så er det utrolig deilig å bli åtrådd av en 27 åring. Jeg lever altså, jeg er en kvinne, jeg er pen, jeg er attraktiv. Jeg er ikke død.

Aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette her. Ærlig talt. Dette re vanskelig. Han er det snilleste som finnes. Han lever bare ikke. Og jeg er for ung for pensjonisttilværelsen.

Hadde han bare skjønt at han kunne få i pose og sekk med meg som venn, men i steden ser han kanten på stupet. Jeg klarer ikke dytte ham over togli. Jeg er for glad i ham.

[Gjest togli]

Nei, kjære deg. Jeg vil ikke det. Og jeg føler at jeg kunne vært både mamma og venn som venner. Vi trenger ikke sette bånd på hverandre for å være til for hverandre. Selv om folk blir glade i hverandre så er det ikke det samme som at de passer sammen. Og hans tafatthet og lite glede om ting har nesten drept meg som mennske og satt fryktelige demper på hele familielivet.

Jeg tror jeg kan være mer for ham som venn. Men han takler ikke tanken på at andre menn kan komme til meg. Og han er ikke helt god psykisk, jeg tror ikke han takler at jeg går fra ham. Ærlig talt.

Men samtidig så har jeg jo fått bevist for meg selv at jeg har et voldsomt behov for mye mer enn min kjære mann kan gi meg.

Jeg har stup dårlig samvittighet for hva jeg har gjort, samtidig så er det utrolig deilig å bli åtrådd av en 27 åring. Jeg lever altså, jeg er en kvinne, jeg er pen, jeg er attraktiv. Jeg er ikke død.

Aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette her. Ærlig talt. Dette re vanskelig. Han er det snilleste som finnes. Han lever bare ikke. Og jeg er for ung for pensjonisttilværelsen.

Hadde han bare skjønt at han kunne få i pose og sekk med meg som venn, men i steden ser han kanten på stupet. Jeg klarer ikke dytte ham over togli. Jeg er for glad i ham.

Skjønner det ikke er lett... men det blir jo feil å ofre livet sitt for et annet menneske? Tror du det er mulig å få ham på rett vei hvis dere går til familieterapi? Kanskje det er verdt et forsøk, for du vil jo ikke gå fra ham... da har dere igrunnen ikke noe valg...

Eksen min var knust når vi skilte lag.... det tok vel ca fem uker før han fant en ny, og nå er han glad igjen;)

[Gjest En tanke i natten.]

Skjønner det ikke er lett... men det blir jo feil å ofre livet sitt for et annet menneske? Tror du det er mulig å få ham på rett vei hvis dere går til familieterapi? Kanskje det er verdt et forsøk, for du vil jo ikke gå fra ham... da har dere igrunnen ikke noe valg...

Eksen min var knust når vi skilte lag.... det tok vel ca fem uker før han fant en ny, og nå er han glad igjen;)

He he, du sier noe kjære du Men den her er ikke sånn ser du, jeg er hans tredje forhold og mannen er snart 50 år. Han er ikke den som involverer seg fort, og jeg tror ham faktisk når han sier at jeg er hans siste.

Nei, det er ikke riktig at noen skal leve livet sitt for andre, men enkelt er det jammen ikke å bryte ut slik ting er her i allefall. Jeg prøver å få ham til å forstå at vi nesten har mer som venner, da har vi friheten til å gjrøre som vi vil, plus at vi har hverandre som venner, til selskap og hjelp. Men når han ikke ser det sånn så.

Jeg vet det ikke er rett togli, men det var det å få alt på rett spor da. Takk for at du er så forståelsesfull togli. Samtidig som utroskap erkastelig så har også alderen lært meg at det er ikke alltid like sort / hvit som vi ønsker at det skal være.

[Gjest togli]

He he, du sier noe kjære du Men den her er ikke sånn ser du, jeg er hans tredje forhold og mannen er snart 50 år. Han er ikke den som involverer seg fort, og jeg tror ham faktisk når han sier at jeg er hans siste.

Nei, det er ikke riktig at noen skal leve livet sitt for andre, men enkelt er det jammen ikke å bryte ut slik ting er her i allefall. Jeg prøver å få ham til å forstå at vi nesten har mer som venner, da har vi friheten til å gjrøre som vi vil, plus at vi har hverandre som venner, til selskap og hjelp. Men når han ikke ser det sånn så.

Jeg vet det ikke er rett togli, men det var det å få alt på rett spor da. Takk for at du er så forståelsesfull togli. Samtidig som utroskap erkastelig så har også alderen lært meg at det er ikke alltid like sort / hvit som vi ønsker at det skal være.

Det med utroskap er vanskelig... Jeg har selv aldri vært utro og tror heller aldri jeg ville greid det, men i din situasjon..kanskje... skjønner deg iallefall og føler meg nesten kynisk som sier "nyt det"

[Gjest En tanke i natten.]

Det med utroskap er vanskelig... Jeg har selv aldri vært utro og tror heller aldri jeg ville greid det, men i din situasjon..kanskje... skjønner deg iallefall og føler meg nesten kynisk som sier "nyt det"

Du er en engel Tusen takk. Jeg selv føler kjempeforakt for meg selv, samtidig som jeg unner meg selv, og synes jeg fortjener, å føle meg kvinne igjen. Jeg VET jo hvor utrolig mye jobb og krefter jeg har lagt i dette her uten hell.

Så selv om jeg nesten kaster opp av meg selv så synes jeg samtidig at det er fantastisk å bli så veldig åtrådd av en ung, deilig mann. Og han sa alt jeg ønsket å høre, at jeg var sendt fra himmelen.

Ha en vakker natt togli.

[Sør]

Nei, kjære deg. Jeg vil ikke det. Og jeg føler at jeg kunne vært både mamma og venn som venner. Vi trenger ikke sette bånd på hverandre for å være til for hverandre. Selv om folk blir glade i hverandre så er det ikke det samme som at de passer sammen. Og hans tafatthet og lite glede om ting har nesten drept meg som mennske og satt fryktelige demper på hele familielivet.

Jeg tror jeg kan være mer for ham som venn. Men han takler ikke tanken på at andre menn kan komme til meg. Og han er ikke helt god psykisk, jeg tror ikke han takler at jeg går fra ham. Ærlig talt.

Men samtidig så har jeg jo fått bevist for meg selv at jeg har et voldsomt behov for mye mer enn min kjære mann kan gi meg.

Jeg har stup dårlig samvittighet for hva jeg har gjort, samtidig så er det utrolig deilig å bli åtrådd av en 27 åring. Jeg lever altså, jeg er en kvinne, jeg er pen, jeg er attraktiv. Jeg er ikke død.

Aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette her. Ærlig talt. Dette re vanskelig. Han er det snilleste som finnes. Han lever bare ikke. Og jeg er for ung for pensjonisttilværelsen.

Hadde han bare skjønt at han kunne få i pose og sekk med meg som venn, men i steden ser han kanten på stupet. Jeg klarer ikke dytte ham over togli. Jeg er for glad i ham.

Hei,

Jeg er enig med det togli har skrevet i denne tråden.

Jeg tror ikke dårlig samvittighet er noe videre produktivt her. Det er liksom ikke "der det ligger", eller det som løser det.

Man kan ha d.s. hvis man er slem med noen, eller gjør noen vondt med hensikt å skade dem.

At du kliner med noen, og selv om du forlater mannen din, så er det ikke noe du gjør for å være slem med ham. Det er noe du gjør for deg selv, og for å "beskytte" deg selv.

Det er en vesentlig forskjell.

Jeg håper dere finner en løsning på det, enten det er som en "akseptert elsker", eller at du og mannen finner sammen, eller hva du nå enn bestemmer deg for.

Med vennlig hilsen

[Gjest togli]

Du er en engel Tusen takk. Jeg selv føler kjempeforakt for meg selv, samtidig som jeg unner meg selv, og synes jeg fortjener, å føle meg kvinne igjen. Jeg VET jo hvor utrolig mye jobb og krefter jeg har lagt i dette her uten hell.

Så selv om jeg nesten kaster opp av meg selv så synes jeg samtidig at det er fantastisk å bli så veldig åtrådd av en ung, deilig mann. Og han sa alt jeg ønsket å høre, at jeg var sendt fra himmelen.

Ha en vakker natt togli.

Så herlig )

Det er nydelig å endelig kjenne fysisk tiltrekning og kjemi igjen, så vær litt "slem" og nyt det! I utgangspunktet ville jeg aldri sagt noe slikt, men mannen din "nekter" deg å dra, så da synes jeg ikke det du gjør er så ille...

Drøm søtt

[Gjest same procedure]

Jeg hadde det på samme måte som deg i år etter år. Prøvde gang på gang å flytte fra min samboer, men han brukte alle midler for å få meg til å bli. Mitt siste desperate forsøk på å bli kvitt ham, var en slags "utsultingsstrategi". Jeg hadde ikke sex med ham på 2 år, men ikke engang det nyttet.

Jeg var utro flere ganger i løpet av disse årene og siste gang jeg var det, dro jeg hjem til ham og sa hva jeg hadde gjort.

Da var det over og ut! Jeg kjøpte leilighet og flyttet på rekordtid. Har ALDR angret! Det eneste jeg angrer på er at jeg sa hva jeg hadde gjort. Han sier han hater meg og jeg tror virkelig han gjør det.

Hvis jeg var deg, ville jeg kommet meg ut av huset nå. Ikke si hva du har gjort, men bare flytt. Du er ikke ansvarlig for hans ve og vel. Kommer neppe noe godt ut av at du fortsetter med dette.

[Gjest En tanke i natten.]

Jeg hadde det på samme måte som deg i år etter år. Prøvde gang på gang å flytte fra min samboer, men han brukte alle midler for å få meg til å bli. Mitt siste desperate forsøk på å bli kvitt ham, var en slags "utsultingsstrategi". Jeg hadde ikke sex med ham på 2 år, men ikke engang det nyttet.

Jeg var utro flere ganger i løpet av disse årene og siste gang jeg var det, dro jeg hjem til ham og sa hva jeg hadde gjort.

Da var det over og ut! Jeg kjøpte leilighet og flyttet på rekordtid. Har ALDR angret! Det eneste jeg angrer på er at jeg sa hva jeg hadde gjort. Han sier han hater meg og jeg tror virkelig han gjør det.

Hvis jeg var deg, ville jeg kommet meg ut av huset nå. Ikke si hva du har gjort, men bare flytt. Du er ikke ansvarlig for hans ve og vel. Kommer neppe noe godt ut av at du fortsetter med dette.

Takk for din historie. Ja, dette er ikke lett. Han kommer liksom med undskyldninger for alt. Kan ikke ha sex hvis vi har kranglet, han straffer meg hver gang jeg er sint med å ikke gjøre ting jeg ønsker f.eks. Jeg kan være stellet og nydusjet på kvelden, men han bare sitter der. Jeg kan jo si "gjør slik, gjør sånn" men jeg er faktisk lei av å føle at jeg må putte penger på en maskin om morgenen for å få den til å gjøre akkurat som jeg peker på gjennom hele dagen.

Vi har heller ikke sex. Vi har delt sovrom. Og han er blid og sier natta hver kveld. Jeg kan ikke skjønne at det går ann å gjøre sånn hvis han åtrår meg og synes jeg er så vakker og deilig som han sier.

Han er veldig renslig og kler seg pent. Men han tar ikke vare på helsa si, sier at det er bedre å dø lykkelig om ti år enn å spare inn på godsakene nå og dø om tyve. Jeg føler da ikke at han setter pris på oss når han sier sånn.

Og sexen er den samme, når vi hadde det. Akkurat på samme måte, akkurat de samme stillingene, akkurat det samme tonefallet. Jeg har mistet lyst på sex med ham. Jeg føler meg bare som en husmor og selskapsdame.

Og sånn som jeg har prøvd å få slått sprekk i dette kalde skallet vårt. Jeg tenker tilbake på alle årene og får helt hjertebank. Så mange år i "dvale". Så mange år som så lite har skjedd her hos oss. Og nå er jeg veldig voksen blitt. Jeg fikk helt enkelt panikk, og når det "klikket" med den unge beileren så gikk jeg altså på limpinnen for å teste meg selv, hvor stygg jeg var, hvor desperat og ulykkelig jeg var. Og jeg fant det ut.

Forkastelig og kvalmt, men samtidig så sitrer det i kroppen ennå. Jeg knuger om meldingene på telefonen som sier at jeg er det fantastiske som har hendt ham, at jeg er så deilig og har vist ham hva livet egentlig kan by på, at han ikke visste at sex kunne være så godt. Så hadde vi ikke full sex en gang.

Jeg ER altså kvinne ennå, jeg har en kropp som kan reagere spontant, jeg var helt trygg og hadde det helt bra.

Jeg er egentlig i sjokk av det hele. Sjokk over hva jeg har gjort, sjokk over hva jeg følte, sjokk over hva som kan skje.

Jeg tør faktisk ikke si det til min mann. Jeg er ærlig, og jeg som person vil gjerne fortelle, for det er meg. Jeg ønsker ikke å fremstå med løgn og fanteri. Men jeg tør ikke. Min mann er det roligste og snilleste du kan tenke deg, men en gang har jeg sett ham sint og det var en gang jeg drev med en hobby i nærheten / sammen med en X. Jeg var helt åpen om hva vi drev med og sa at det ikke var noe tull, at det også var mange andre i nærheten. Og jeg var ikke i nærheten av å hverken tenke eller gjør noe galt da.

Men en gang fulgte han etter oss og da var han helt i tårer og da kunne det gått veldig galt. Jeg fikk stoppet det og fikk ham på tomannshånd, men etter dette så har jeg vært redd for hva han kan finne på når han blir veldig sint. Jeg tør ikke tenke på hva som kan skje om jeg forteller hva jeg gjorde nå.

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Han er ustabil psykisk også og jeg og barna er liksom alt han har. Har jo prøvd å si til ham at vi har hverandre vel så mye som venner, men han klarer altså ikke tanken på at andre menn skal få ha meg.

Akkurat nå så sitter jeg her helt rådvill og aner ikke hva jeg skal gjøre. Takk for sympatien same procedure.

[Gjest En tanke i natten.]

Så herlig )

Det er nydelig å endelig kjenne fysisk tiltrekning og kjemi igjen, så vær litt "slem" og nyt det! I utgangspunktet ville jeg aldri sagt noe slikt, men mannen din "nekter" deg å dra, så da synes jeg ikke det du gjør er så ille...

Drøm søtt

Takk togli Håper også du har hatt en god natt. Jeg har vært litt urolig. Ligget der alene i sengen min og vridd på meg. I sjokk over hva jeg har gjort.

Samtidig som jeg føler avsky og sjokk så sitrer det i kroppen. Jeg ER kvinne, jeg har en kropp som reagerer spontant. Jeg er både sexuell og sensuell og klarer å vri hodet helt rundt på menn ennå. Det er en syk følelse dette her, hele greiene.

Er i sjokk i dag, må se hva dagen bringer. Tør ikke være ærlig om hva jeg har gjort, ikke helt i allefall. Jeg er redd for hva han kan komme til å gjøre. Jeg har jo sakt at jeg har begynt å titte meg rundt og flørte og sånn men det er jo noe helt annet enn hva jeg har gjort nå. Jeg er ærlig og det går mot min person å ikke vær ærlig om slike ting men jeg tør altså ikke.

Nå må jeg bare summe meg litt og se hvordan jeg håndterer alt dette.

Takk for all sympati, det gjør godt for meg nå.

[Gjest En tanke i natten.]

Hei,

Jeg er enig med det togli har skrevet i denne tråden.

Jeg tror ikke dårlig samvittighet er noe videre produktivt her. Det er liksom ikke "der det ligger", eller det som løser det.

Man kan ha d.s. hvis man er slem med noen, eller gjør noen vondt med hensikt å skade dem.

At du kliner med noen, og selv om du forlater mannen din, så er det ikke noe du gjør for å være slem med ham. Det er noe du gjør for deg selv, og for å "beskytte" deg selv.

Det er en vesentlig forskjell.

Jeg håper dere finner en løsning på det, enten det er som en "akseptert elsker", eller at du og mannen finner sammen, eller hva du nå enn bestemmer deg for.

Med vennlig hilsen

Takk for sympatien Sør. Jeg er i sjokk over hva jeg har gjort men jeg har jo ikke gjort noe av dette for å såre ham. Jeg har jo også hele vegen fortalt ham hvilken vei ting går, og for ikke så lenge siden sa jeg at jeg var skremt av meg selv nå for at nå var jeg begynt å titte meg rundt og flørte litt.

Men alikavel. Det er forskjell på å flørte og å gjøre hva jeg har gjort. Og for å være ærlig, jeg tror jammen jeg kan være gal nok til å gå videre med beileren min. Det er helt sykt. Akkurat som om hele kroppen er i opprør og at den tar over alle fornuftige tanker jeg har. Det er sjokkerende å oppleve en slik side av seg selv.

Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg er fryktelig redd for hva som kan skje. Tør ikke tenke på å si dette til min mann, selv om min person er ærlig og at det føles mest riktig for meg. Jeg har sett ham sinna en gang før han trodde jeg gjorde noe (hvilket jeg helt klart ikke var i nærheten av å gjøre en gang) og det var ikke bra. Dessuten så har han svak psyke og jeg vet han ikke klarer tanken på et liv uten oss.

Jeg sitter litt fast her nå, det er helt klart. Og jeg aner ikke hvordan angripe dette an. Må nok få summet meg litt først. Greit å få satt litt ord på dette i allefall, så går realiteten litt bedre inn.

[Gjest togli]

Takk togli Håper også du har hatt en god natt. Jeg har vært litt urolig. Ligget der alene i sengen min og vridd på meg. I sjokk over hva jeg har gjort.

Samtidig som jeg føler avsky og sjokk så sitrer det i kroppen. Jeg ER kvinne, jeg har en kropp som reagerer spontant. Jeg er både sexuell og sensuell og klarer å vri hodet helt rundt på menn ennå. Det er en syk følelse dette her, hele greiene.

Er i sjokk i dag, må se hva dagen bringer. Tør ikke være ærlig om hva jeg har gjort, ikke helt i allefall. Jeg er redd for hva han kan komme til å gjøre. Jeg har jo sakt at jeg har begynt å titte meg rundt og flørte og sånn men det er jo noe helt annet enn hva jeg har gjort nå. Jeg er ærlig og det går mot min person å ikke vær ærlig om slike ting men jeg tør altså ikke.

Nå må jeg bare summe meg litt og se hvordan jeg håndterer alt dette.

Takk for all sympati, det gjør godt for meg nå.

Det skinner jo tvers gjennom at du kjenner deg "levende" igjen, og det er en herlig følelse

Jeg skjønner godt at du er sjokkert over det du har gjort (det ville også jeg vært om jeg hadde gjort det samme, fordi det er langt unna mitt verdisyn....) - men jeg forstår det godt! Mannen din VET at du vil ut av forholdet, men han bruker empatien din effektivt for å holde deg fast. Ganske egoistisk igrunnen... Hadde han vært nok glad i deg, så hadde han latt deg gå...... Det er mitt syn på saken

Nyt følelsene du har nå og vit at menn i tjueåra elsker damer i 40-åra (av en eller annen merkelig grunn ;-)). Vi er på topp seksuelt når vi er rundt 40, så det gjelder å nyte det så lenge det varer ;-)

*klem*

[Gjest En tanke i natten.]

Det skinner jo tvers gjennom at du kjenner deg "levende" igjen, og det er en herlig følelse

Jeg skjønner godt at du er sjokkert over det du har gjort (det ville også jeg vært om jeg hadde gjort det samme, fordi det er langt unna mitt verdisyn....) - men jeg forstår det godt! Mannen din VET at du vil ut av forholdet, men han bruker empatien din effektivt for å holde deg fast. Ganske egoistisk igrunnen... Hadde han vært nok glad i deg, så hadde han latt deg gå...... Det er mitt syn på saken

Nyt følelsene du har nå og vit at menn i tjueåra elsker damer i 40-åra (av en eller annen merkelig grunn ;-)). Vi er på topp seksuelt når vi er rundt 40, så det gjelder å nyte det så lenge det varer ;-)

*klem*

He he, dine varme og levende innlegg får meg til å le tross alt Du har så rett, det er en fantastisk følelse dette her, sånn inne i blant alle andre følelser.

Og ja, det er litt sprøtt egentlig hvilken tiltrekningskraft vi får som voksne damer 27! Det er jo helt vilt. Vi har nok en trygghet og modenhet og en sexualitet som de vakre unge jentene ikke kan måle seg med. Det er vel ting som følger med alderen. Syk følelse å ha sånn "makt" og trygghet og se sånn voldsom kåthet hos en partner.

Og du har rett, dette skulle egentlig nytes hver dag. For vi har bare et liv og det går fort dessverre. Jeg har også store barn og blir mer og mer alene etter som de vokser ut av huset. Jeg har ikke lyst å sitte igjen gammel og grå og føle at livet gikk meg hus forbi.

Bare jeg klarer å neste meg ut av alt dette uten at noen blir altfor såret.

Ha en skjønn søndag togli. Jeg vurderer å gå ut og fotografere litt, har du sett hvor utrolig vakkert det er ute

[Gjest togli]

Takk for din historie. Ja, dette er ikke lett. Han kommer liksom med undskyldninger for alt. Kan ikke ha sex hvis vi har kranglet, han straffer meg hver gang jeg er sint med å ikke gjøre ting jeg ønsker f.eks. Jeg kan være stellet og nydusjet på kvelden, men han bare sitter der. Jeg kan jo si "gjør slik, gjør sånn" men jeg er faktisk lei av å føle at jeg må putte penger på en maskin om morgenen for å få den til å gjøre akkurat som jeg peker på gjennom hele dagen.

Vi har heller ikke sex. Vi har delt sovrom. Og han er blid og sier natta hver kveld. Jeg kan ikke skjønne at det går ann å gjøre sånn hvis han åtrår meg og synes jeg er så vakker og deilig som han sier.

Han er veldig renslig og kler seg pent. Men han tar ikke vare på helsa si, sier at det er bedre å dø lykkelig om ti år enn å spare inn på godsakene nå og dø om tyve. Jeg føler da ikke at han setter pris på oss når han sier sånn.

Og sexen er den samme, når vi hadde det. Akkurat på samme måte, akkurat de samme stillingene, akkurat det samme tonefallet. Jeg har mistet lyst på sex med ham. Jeg føler meg bare som en husmor og selskapsdame.

Og sånn som jeg har prøvd å få slått sprekk i dette kalde skallet vårt. Jeg tenker tilbake på alle årene og får helt hjertebank. Så mange år i "dvale". Så mange år som så lite har skjedd her hos oss. Og nå er jeg veldig voksen blitt. Jeg fikk helt enkelt panikk, og når det "klikket" med den unge beileren så gikk jeg altså på limpinnen for å teste meg selv, hvor stygg jeg var, hvor desperat og ulykkelig jeg var. Og jeg fant det ut.

Forkastelig og kvalmt, men samtidig så sitrer det i kroppen ennå. Jeg knuger om meldingene på telefonen som sier at jeg er det fantastiske som har hendt ham, at jeg er så deilig og har vist ham hva livet egentlig kan by på, at han ikke visste at sex kunne være så godt. Så hadde vi ikke full sex en gang.

Jeg ER altså kvinne ennå, jeg har en kropp som kan reagere spontant, jeg var helt trygg og hadde det helt bra.

Jeg er egentlig i sjokk av det hele. Sjokk over hva jeg har gjort, sjokk over hva jeg følte, sjokk over hva som kan skje.

Jeg tør faktisk ikke si det til min mann. Jeg er ærlig, og jeg som person vil gjerne fortelle, for det er meg. Jeg ønsker ikke å fremstå med løgn og fanteri. Men jeg tør ikke. Min mann er det roligste og snilleste du kan tenke deg, men en gang har jeg sett ham sint og det var en gang jeg drev med en hobby i nærheten / sammen med en X. Jeg var helt åpen om hva vi drev med og sa at det ikke var noe tull, at det også var mange andre i nærheten. Og jeg var ikke i nærheten av å hverken tenke eller gjør noe galt da.

Men en gang fulgte han etter oss og da var han helt i tårer og da kunne det gått veldig galt. Jeg fikk stoppet det og fikk ham på tomannshånd, men etter dette så har jeg vært redd for hva han kan finne på når han blir veldig sint. Jeg tør ikke tenke på hva som kan skje om jeg forteller hva jeg gjorde nå.

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Han er ustabil psykisk også og jeg og barna er liksom alt han har. Har jo prøvd å si til ham at vi har hverandre vel så mye som venner, men han klarer altså ikke tanken på at andre menn skal få ha meg.

Akkurat nå så sitter jeg her helt rådvill og aner ikke hva jeg skal gjøre. Takk for sympatien same procedure.

Ser du ikke det selv?? At han bruker deg for å dekke sine trygghetsbehov? Når du ikke går, så fortsetter han å leve i den samme gamle "bobla" og kommer seg ikke videre han heller... Kanskje han trenger et digert puff for å komme seg videre i livet? Ingen dør av å bli singel.... Det er tøft, men når man er voksen har man ikke noe valg og må stå i det. Det er jo utrolig egoistisk av ham å forvente at du skal bli i dette forholdet? Han trenger en dytt i ræva for å bli voksen, og det er du som kan gi ham denne dytten!!

Støtt hverandre, men vær sikker på at dersom du går, så går du! Da må du ikke være i tvil. Han vil sette alle kluter inn og trykke på de rette stedene for å få deg til å bli... Du skal også være sikker på at du heller vil leve som singel enn å leve sammen med mannen din - altså ikke blande inn følelser for andre i denne situasjonen (rydde opp i hodet osv).

For meg er det bare en løsning for deg, med mindre det skjer store endringer på hjemmebane..

Gudd løkk

[Gjest togli]

He he, dine varme og levende innlegg får meg til å le tross alt Du har så rett, det er en fantastisk følelse dette her, sånn inne i blant alle andre følelser.

Og ja, det er litt sprøtt egentlig hvilken tiltrekningskraft vi får som voksne damer 27! Det er jo helt vilt. Vi har nok en trygghet og modenhet og en sexualitet som de vakre unge jentene ikke kan måle seg med. Det er vel ting som følger med alderen. Syk følelse å ha sånn "makt" og trygghet og se sånn voldsom kåthet hos en partner.

Og du har rett, dette skulle egentlig nytes hver dag. For vi har bare et liv og det går fort dessverre. Jeg har også store barn og blir mer og mer alene etter som de vokser ut av huset. Jeg har ikke lyst å sitte igjen gammel og grå og føle at livet gikk meg hus forbi.

Bare jeg klarer å neste meg ut av alt dette uten at noen blir altfor såret.

Ha en skjønn søndag togli. Jeg vurderer å gå ut og fotografere litt, har du sett hvor utrolig vakkert det er ute

Og jeg smiler av dine innlegg )

Kjenner meg veldig godt igjen, uten å røpe for mye

Nå har ikke jeg falt for fristelsen til å hoppe til sengs med en ung Don Juan selv om tilbudene har vært der (utrolig snodig hvor attraktive de synes vi er - jeg er 40 ;-)). 27 er tross alt snart 30, så kjør på ;-P

[Gjest trist40]

Takk for din historie. Ja, dette er ikke lett. Han kommer liksom med undskyldninger for alt. Kan ikke ha sex hvis vi har kranglet, han straffer meg hver gang jeg er sint med å ikke gjøre ting jeg ønsker f.eks. Jeg kan være stellet og nydusjet på kvelden, men han bare sitter der. Jeg kan jo si "gjør slik, gjør sånn" men jeg er faktisk lei av å føle at jeg må putte penger på en maskin om morgenen for å få den til å gjøre akkurat som jeg peker på gjennom hele dagen.

Vi har heller ikke sex. Vi har delt sovrom. Og han er blid og sier natta hver kveld. Jeg kan ikke skjønne at det går ann å gjøre sånn hvis han åtrår meg og synes jeg er så vakker og deilig som han sier.

Han er veldig renslig og kler seg pent. Men han tar ikke vare på helsa si, sier at det er bedre å dø lykkelig om ti år enn å spare inn på godsakene nå og dø om tyve. Jeg føler da ikke at han setter pris på oss når han sier sånn.

Og sexen er den samme, når vi hadde det. Akkurat på samme måte, akkurat de samme stillingene, akkurat det samme tonefallet. Jeg har mistet lyst på sex med ham. Jeg føler meg bare som en husmor og selskapsdame.

Og sånn som jeg har prøvd å få slått sprekk i dette kalde skallet vårt. Jeg tenker tilbake på alle årene og får helt hjertebank. Så mange år i "dvale". Så mange år som så lite har skjedd her hos oss. Og nå er jeg veldig voksen blitt. Jeg fikk helt enkelt panikk, og når det "klikket" med den unge beileren så gikk jeg altså på limpinnen for å teste meg selv, hvor stygg jeg var, hvor desperat og ulykkelig jeg var. Og jeg fant det ut.

Forkastelig og kvalmt, men samtidig så sitrer det i kroppen ennå. Jeg knuger om meldingene på telefonen som sier at jeg er det fantastiske som har hendt ham, at jeg er så deilig og har vist ham hva livet egentlig kan by på, at han ikke visste at sex kunne være så godt. Så hadde vi ikke full sex en gang.

Jeg ER altså kvinne ennå, jeg har en kropp som kan reagere spontant, jeg var helt trygg og hadde det helt bra.

Jeg er egentlig i sjokk av det hele. Sjokk over hva jeg har gjort, sjokk over hva jeg følte, sjokk over hva som kan skje.

Jeg tør faktisk ikke si det til min mann. Jeg er ærlig, og jeg som person vil gjerne fortelle, for det er meg. Jeg ønsker ikke å fremstå med løgn og fanteri. Men jeg tør ikke. Min mann er det roligste og snilleste du kan tenke deg, men en gang har jeg sett ham sint og det var en gang jeg drev med en hobby i nærheten / sammen med en X. Jeg var helt åpen om hva vi drev med og sa at det ikke var noe tull, at det også var mange andre i nærheten. Og jeg var ikke i nærheten av å hverken tenke eller gjør noe galt da.

Men en gang fulgte han etter oss og da var han helt i tårer og da kunne det gått veldig galt. Jeg fikk stoppet det og fikk ham på tomannshånd, men etter dette så har jeg vært redd for hva han kan finne på når han blir veldig sint. Jeg tør ikke tenke på hva som kan skje om jeg forteller hva jeg gjorde nå.

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Han er ustabil psykisk også og jeg og barna er liksom alt han har. Har jo prøvd å si til ham at vi har hverandre vel så mye som venner, men han klarer altså ikke tanken på at andre menn skal få ha meg.

Akkurat nå så sitter jeg her helt rådvill og aner ikke hva jeg skal gjøre. Takk for sympatien same procedure.

"Takk for din historie. Ja, dette er ikke lett. Han kommer liksom med undskyldninger for alt. Kan ikke ha sex hvis vi har kranglet, han straffer meg hver gang jeg er sint med å ikke gjøre ting jeg ønsker f.eks. Jeg kan være stellet og nydusjet på kvelden, men han bare sitter der. Jeg kan jo si "gjør slik, gjør sånn" men jeg er faktisk lei av å føle at jeg må putte penger på en maskin om morgenen for å få den til å gjøre akkurat som jeg peker på gjennom hele dagen."

Dette var så beskrivende og godt formulert at jeg klipper det ut og beholder det! GUD som jeg kjente meg igjen!

Jeg synes du skal gå nå. Han er ikke ditt ansvar, skaff deg den hjelp du trenger fra andre og gå fra.