Å samtale om vanskelige ting i forholdet

[Gjest det er håp, håper jeg]

Har du noen ganger opplevd at det er vanskelig å prate om nære ting, med din partner?

Min mann sliter med å ta tak i dypere samtaler, enn de som dreier seg om vær og vind. Han vet ikke om han ELSKER meg lengre. Han er hengiven, og er veldig, veldig glad i meg. Snilleste mannen i verden.

Livet går opp og ned, særlig for ham. Jeg er mer på det jevne. Skal et samliv være elske-elske-elske-hele-tiden? Er det ikke normalt at ting går litt i bølger? Jeg er redd han er i en midtlivskrise, selv om det er tidlig i alder. Han er ikke fylt 40. Han oppleves som rastløs, eller kanskje litt misfornøyd, higer ofte etter noe bedre eller noe annet, materielt sett. Han opplever meg som en bremse for ting han vil foreta seg. Jeg blir da den negative. Sukk.

Sexlivet er topp, i følge både han og meg, så det er ikke nærheten det skorter på. Vi er kosete. Kysser og tar på hverandre.

Jeg elsker ham. Vi har fire barn sammen og samlivet har vart i 13 år. Fortvilelsen er til å ta og føle på. Han hater hodet sitt når de vanskelige tankene dukker opp; fortsette, eller ikke? Jeg har presset ham til å si hva som plager ham, etter uker med stille og uvant oppførsel. Sannheten slo meg i bakken. Han er glad jeg presser ham, fordi ordene kommer ikke av seg selv. Det hjelper så klart å lette på trykket. *gråter* Det er VONDT å ha hjertesorg og bekymringer. Jeg er så redd at dette er begynnelsen på slutten for oss som par. Han hadde en depresjon for et par år siden, men fikk sortert tankene og fikk det bra igjen. I alle fall bedre. Det tok tid, men har fungert fram til nå.

Har dere noen råd? Samtale hos Familieverntjenesten? Hvilke spørsmål er gode å stille i en slik situasjon? Vi må i første omgang få i gang de dypere samtalene på hjemmebane.

Ingen utroskap eller andre personer er i bildet. Ingen av oss er slemme.

Jeg tar mer enn gjerne i mot erfaringer og råd.