Utroskap når kan jeg føle meg tilgitt?

[Gjest nær og gi opp]

Jeg er nær ved og gi opp snart gjemme meg langt bort. Kanske flytte langt bort for og få vært aleine. Det er så vanskligt å kjenne at jeg blir tilgitt, for det blir så ensidig.Ikke en eneste dag går det uten at jeg føler meg utilstrekklig overfor mannen min og det gjør meg utslitt. Historien er at jeg hadde ett forhold med en kollega og opplevet den klasiske tabben.Vi trengte trøst begge to så det kjenntes riktig og satse på han.Men menn er menn og kona hans ville ikke gi han opp det må jeg respektere selv om det var vondt som bare det. Jeg hadde det tungt og hadde en lang sykemelding . Tvil og depresjon og kunne selvfølglig ikke jobbe sammen med han. Det tok lang tid med krangling og gråt den tiden og mannen min fikk oss til psykolog sammen.Nå er jeg glad for hjelp vi har fått for å finne sammen igjen men jeg føler meg veldig sliten.Det er snart 18 måndter siden og den første tiden, to tre måneder var veldig vanskelig. Mannen min var sint lei seg og ville først flytte , men godtok å jobbe med det sammen med meg hvis jeg byttet jobbplass permanent . Det har jeg klart og fungerer på jobben.

Vi har ei jente på 7 år og det er viktig for begge to at hun ikke får føle det stresset vi har hatt. Og jeg er veldig glad for det selv , og innser at vi er to om å lage et dårlig forhold. Det er ikke dårlig forhold vi har nå , men jeg er utslitt av å føle at han skal tilgi, lure på om han har tilgitt, finne noe som stikker hvis han kritiserer meg. Skal jeg bli påminnt resten av livet eller veldig lenge?jeg føler at alt blir veldig kunstig og får meg ikke til og slippe løs glede . Jeg vet det sliter å han også og gjør han noen ganger veldig passiv i forholdet til meg. Er det umuligt å kjenne seg ordentlig tilgitt noen gang eller er det jeg som er oversenset. Jeg gråter ,skyver han vekk men jeg vil bare kjenne meg tilgitt igjen.

Det er ikke en god følelse at han er så snill som bare det , for det gjør bare vondere. Dere må ikke misforstå meg for jeg vil gjerne at vi skal få det til . Hva skal til? Psykologen har vært stor hjelp , og familiemegler som vi ble henvist tl har gitt oss mange råd og opgaver.Men jeg føler vi må få noen råd fra dem som har fått det til selv også . please. Vi er 38 begge to , og det er egentlig ikke forsent å være unge sammen enda .

[Gjest anonym 36]

Det ble litt tungt å lese uten avsnitt :-(

Puuuh... avsnitt er nemlig en fin ting

Det høres ut som at der er slitne av hverandre, eller så har du kanskje problemer med selvtilliten?

Hardu problemer med å slippe løs deg selv eller slippe løs den glade jenta så er det vel det som mangler.

[Gjest nær og gi opp]

Det ble litt tungt å lese uten avsnitt :-(

Puuuh... avsnitt er nemlig en fin ting

Det høres ut som at der er slitne av hverandre, eller så har du kanskje problemer med selvtilliten?

Hardu problemer med å slippe løs deg selv eller slippe løs den glade jenta så er det vel det som mangler.

Unnskyld , men jeg hadde avsnitt før jeg limte inn fra notat

Skrev inlegget i går kveld i notatark .

Det kan selvfølgelig ha noe med seltillit å gjøre men jeg føler ikke den er så dårlig . Og jeg er ikke sliten av han bare settingen.Han sier bare at jeg må tilgi meg selv også ellers blir det et problem for meg.

Jeg synes jo jeg har tilgitt meg selv på en måte når jeg vil gjøre alt for og få til parforholdet igjen.

[Gjest tilgi deg selv]

Unnskyld , men jeg hadde avsnitt før jeg limte inn fra notat

Skrev inlegget i går kveld i notatark .

Det kan selvfølgelig ha noe med seltillit å gjøre men jeg føler ikke den er så dårlig . Og jeg er ikke sliten av han bare settingen.Han sier bare at jeg må tilgi meg selv også ellers blir det et problem for meg.

Jeg synes jo jeg har tilgitt meg selv på en måte når jeg vil gjøre alt for og få til parforholdet igjen.

Jeg tenkte også på det å tilgi seg selv når jeg leste innlegget ditt.

Du synes du har tilgitt deg selv fordi du satser på forholdet?

Da lurer jeg på hvordan du gjør det. Det er ganske vanskelig å tilgi seg selv, for jeg tror mange med meg misforstår hva det egentlig er.

For det første må det jo være noe å tilgi.

Jeg har tenkt mye på det selv også, igjen og igjen fordi vi har hatt den samme utfordringen selv.

Hvis jeg skal kunne tilgi meg selv, så må jeg faktisk først finne ut av hva det er jeg skal tilgi.

Det at du var utro, er det noe du skal tilgi deg selv for? Det er jo mannen din som tilgir akkurat det, mener jeg.

Men du kan finne ut hva som var årsaken til at du var utro, og tenke at det er den feilen du kan tilgi deg selv for. Og selvfølgelig den største tabben – at du virkelig valgte å gjøre det du gjorde. Selve valget om å være utro er jo den virkelige ”synden” du gjorde? Du må tilgi deg selv at du ødela forholdet.

[Gjest nær og gi opp]

Jeg tenkte også på det å tilgi seg selv når jeg leste innlegget ditt.

Du synes du har tilgitt deg selv fordi du satser på forholdet?

Da lurer jeg på hvordan du gjør det. Det er ganske vanskelig å tilgi seg selv, for jeg tror mange med meg misforstår hva det egentlig er.

For det første må det jo være noe å tilgi.

Jeg har tenkt mye på det selv også, igjen og igjen fordi vi har hatt den samme utfordringen selv.

Hvis jeg skal kunne tilgi meg selv, så må jeg faktisk først finne ut av hva det er jeg skal tilgi.

Det at du var utro, er det noe du skal tilgi deg selv for? Det er jo mannen din som tilgir akkurat det, mener jeg.

Men du kan finne ut hva som var årsaken til at du var utro, og tenke at det er den feilen du kan tilgi deg selv for. Og selvfølgelig den største tabben – at du virkelig valgte å gjøre det du gjorde. Selve valget om å være utro er jo den virkelige ”synden” du gjorde? Du må tilgi deg selv at du ødela forholdet.

Tusen takk for at du er brydd med å svare . Det er posetivt det du skriver.

Jeg mente jo jeg har tilgitt meg selv , men det er ikke sånn jeg har tenkt. Jeg var vell ikke alene om og ødelegge forholdet som jeg tenker ?

[Gjest tilgi deg selv]

Tusen takk for at du er brydd med å svare . Det er posetivt det du skriver.

Jeg mente jo jeg har tilgitt meg selv , men det er ikke sånn jeg har tenkt. Jeg var vell ikke alene om og ødelegge forholdet som jeg tenker ?

Sånn så jeg på det også *o*.

Jeg var veldig opptatt av at vi var to om å gjøre forholdet dårlig, og anklaget egentlig mannen min for at det endte med utroskap. Men det var ikke han som var utro.

Jeg gjorde det valget og måtte innse at det var min skyld at forholdet ble ødelagt fodi jeg gjorde det jeg gjorde. Hadde jeg valgt andre løsninger ville det vært annerledes.

Men fordi jeg hadde mer fokus på å trøste meg selv enn på å gjøre forholdet bedre, så var det jo min feil?

Det må jeg faktisk innrømme ærlig for meg selv, og jeg måtte også kommunisere veldig tydelig for mannen min at dette var noe jeg trengte og tilgi meg selv for.

Og det var like viktig for meg å be om tilgivelse fra han for det som for selve sviket at jeg falt for kollegaen og utnyttet det til trøst.

Jeg svek ikke bare han men også forholdet.

[Gjest anonym 36]

Unnskyld , men jeg hadde avsnitt før jeg limte inn fra notat

Skrev inlegget i går kveld i notatark .

Det kan selvfølgelig ha noe med seltillit å gjøre men jeg føler ikke den er så dårlig . Og jeg er ikke sliten av han bare settingen.Han sier bare at jeg må tilgi meg selv også ellers blir det et problem for meg.

Jeg synes jo jeg har tilgitt meg selv på en måte når jeg vil gjøre alt for og få til parforholdet igjen.

Utroskap er noe av det verste man kan gjøre mot partneren sin, og det er derfor det blir så vanskelig tror jeg.

Jeg tror på de som sier at de som aldri gjør opp skikkelig og er grundige nok når de vil tilgis, de klarer ikke tilgi seg selv så de kan yte nok i forholdet igjen.

Men hvor du står kan jo ikke vi vite, det må dufinne ut av selv

[Gjest anonym 36]

Sånn så jeg på det også *o*.

Jeg var veldig opptatt av at vi var to om å gjøre forholdet dårlig, og anklaget egentlig mannen min for at det endte med utroskap. Men det var ikke han som var utro.

Jeg gjorde det valget og måtte innse at det var min skyld at forholdet ble ødelagt fodi jeg gjorde det jeg gjorde. Hadde jeg valgt andre løsninger ville det vært annerledes.

Men fordi jeg hadde mer fokus på å trøste meg selv enn på å gjøre forholdet bedre, så var det jo min feil?

Det må jeg faktisk innrømme ærlig for meg selv, og jeg måtte også kommunisere veldig tydelig for mannen min at dette var noe jeg trengte og tilgi meg selv for.

Og det var like viktig for meg å be om tilgivelse fra han for det som for selve sviket at jeg falt for kollegaen og utnyttet det til trøst.

Jeg svek ikke bare han men også forholdet.

veldig fint skrevet. Det er noe jeg også må tenke over som den andre parten. Takk for den.

[Gjest Hulderen]

Lang sykemelding fordi du hadde vært utro, og kona til han du var utro med ikke ville gi slipp på ham?

Makan, ikke rart det er stort sykefravær! Hva med å bite tennene sammen og gjøre sine forpliktelser? Norske leger er helt klart alt for slepphendte med å gi sykemelding, virker som om folk nærmest kan bestille det!

Når det gjelder ekteskapet ditt, så skjønner jeg ikke at mannen din ikke har forlatt deg. Du var utro, og eneste grunn til at du gikk tilbake til mannen din, var at han du var utro med valgte å bli hos sin kona. Mannen din må føle seg så ydmyket at det holder! Jeg ville aldri tilgitt noe sånt.

All ære at han forsøker, for å ta hensyn til barnet deres. Men om det er riktig overfor hans egne følelser? Det er jeg slett ikke sikker på.

Konklusjon: Svaret på spørsmålet i tittelen på denne tråden må være: Aldri. Du kan aldri forvente/forlange å bli tilgitt, men håpe at du en dag blir det.

[jubalong70]

Det er forskjell på å tilgi og å glemme. Ingen av dere kommer nok til å glemme det som har skjedd, men om forholdet skal overleve, så må han tilgi deg, og du tilgi deg selv.

Jeg tror dere trenger å prate - mye!!! Både med hverandre, og kanskje også med en nøytral tredjepart. Familievernkontoret kan være et sted dere kan henvende dere for å få hjelp.

Det er mulig å få et forhold til å fungere godt etter utroskap, men det krever mye av begge parter. Den som har vært utro må være villig til å legge alle kort på bordet hele tiden. Den andre må jobbe med seg selv for ikke å bringe utroskapen på banen hele tiden. Om man velger å fortsette forholdet, så må man prøve å legge utroskapen bak seg. Trenger man å snakke om den, så får man sette av tid til dette.

Klem.

[Gjest Beinhard i dag]

Beklager, men jeg støtter Hulderen sitt innlegg. Stakkars mann.

[Gjest Svarttrost]

Kanskje er det vanskeligste å tilgi seg selv, har du tenkt den tanken?

Klarer du å tilgi deg selv er mye gjort

[Gjest Merlen]

Unnskyld , men jeg hadde avsnitt før jeg limte inn fra notat

Skrev inlegget i går kveld i notatark .

Det kan selvfølgelig ha noe med seltillit å gjøre men jeg føler ikke den er så dårlig . Og jeg er ikke sliten av han bare settingen.Han sier bare at jeg må tilgi meg selv også ellers blir det et problem for meg.

Jeg synes jo jeg har tilgitt meg selv på en måte når jeg vil gjøre alt for og få til parforholdet igjen.

Jeg tror ikke du har tilgitt deg selv selv om du vil satse. Det er ikke samme ting.

[Gjest Merlen]

Lang sykemelding fordi du hadde vært utro, og kona til han du var utro med ikke ville gi slipp på ham?

Makan, ikke rart det er stort sykefravær! Hva med å bite tennene sammen og gjøre sine forpliktelser? Norske leger er helt klart alt for slepphendte med å gi sykemelding, virker som om folk nærmest kan bestille det!

Når det gjelder ekteskapet ditt, så skjønner jeg ikke at mannen din ikke har forlatt deg. Du var utro, og eneste grunn til at du gikk tilbake til mannen din, var at han du var utro med valgte å bli hos sin kona. Mannen din må føle seg så ydmyket at det holder! Jeg ville aldri tilgitt noe sånt.

All ære at han forsøker, for å ta hensyn til barnet deres. Men om det er riktig overfor hans egne følelser? Det er jeg slett ikke sikker på.

Konklusjon: Svaret på spørsmålet i tittelen på denne tråden må være: Aldri. Du kan aldri forvente/forlange å bli tilgitt, men håpe at du en dag blir det.

Du er hard og inkonsekvent så det holder. Hadde alle tenkt som deg hadde det jammen ikke vært mange ekteskap igjen i landet.

Og hvorfor er det viktig å tåle mye og holde ut på jobb, hvis det samme ikke gjelder på andre områder i livet, som f.eks. ekteskapet? Tror du virkelig alle par på 60+ har hatt et problemfritt samliv?

All ære til de som prøver!

[Gjest Hulderen]

Du er hard og inkonsekvent så det holder. Hadde alle tenkt som deg hadde det jammen ikke vært mange ekteskap igjen i landet.

Og hvorfor er det viktig å tåle mye og holde ut på jobb, hvis det samme ikke gjelder på andre områder i livet, som f.eks. ekteskapet? Tror du virkelig alle par på 60+ har hatt et problemfritt samliv?

All ære til de som prøver!

Hadde alle tenkt som meg, så ville det kanskje vært færre som var utro, og dermed mindre grunn til å gå fra hverandre. Det er ikke farlig å ta seg en fling hvis man regner med å bli tilgitt, er det vel? Nei, det er på tide man begynner å tenke gjennom sine følelser og holdninger, før man finner ut at kollegaen og en selv trenger litt "trøst".

Det er stor forskjell på å komme seg på jobb og gjøre sine forpliktelser der, og å fortsette å leve sammen med en person som har fornedret seg og i tillegg sutrer. Ser du ikke forskjellen?

Hadde noen hatt det like ille på jobb som denne stakkars ektemannen må ha det i ekteskapet sitt, så ville jeg oppfordret ham til å søke seg en ny jobb, ikke sykemeldt seg

[laguna1]

Du er hard og inkonsekvent så det holder. Hadde alle tenkt som deg hadde det jammen ikke vært mange ekteskap igjen i landet.

Og hvorfor er det viktig å tåle mye og holde ut på jobb, hvis det samme ikke gjelder på andre områder i livet, som f.eks. ekteskapet? Tror du virkelig alle par på 60+ har hatt et problemfritt samliv?

All ære til de som prøver!

Helt enig med deg! Også så mye nyttig som det kommer ut av generell prippen sur-moralisering av typen "det hadde aldri _jeg_gjort" og "du er rett og slett et dårlig menneske og fortjener alt du får"...:S

[Gjest Merlen]

Hadde alle tenkt som meg, så ville det kanskje vært færre som var utro, og dermed mindre grunn til å gå fra hverandre. Det er ikke farlig å ta seg en fling hvis man regner med å bli tilgitt, er det vel? Nei, det er på tide man begynner å tenke gjennom sine følelser og holdninger, før man finner ut at kollegaen og en selv trenger litt "trøst".

Det er stor forskjell på å komme seg på jobb og gjøre sine forpliktelser der, og å fortsette å leve sammen med en person som har fornedret seg og i tillegg sutrer. Ser du ikke forskjellen?

Hadde noen hatt det like ille på jobb som denne stakkars ektemannen må ha det i ekteskapet sitt, så ville jeg oppfordret ham til å søke seg en ny jobb, ikke sykemeldt seg

Statistikk viser at en av fem er utro minst en gang. Noen steder opereres det med langt høyere tall.

Jeg forsvarer IKKE utroskap selv om det er utbredt.

[laguna1]

Hadde alle tenkt som meg, så ville det kanskje vært færre som var utro, og dermed mindre grunn til å gå fra hverandre. Det er ikke farlig å ta seg en fling hvis man regner med å bli tilgitt, er det vel? Nei, det er på tide man begynner å tenke gjennom sine følelser og holdninger, før man finner ut at kollegaen og en selv trenger litt "trøst".

Det er stor forskjell på å komme seg på jobb og gjøre sine forpliktelser der, og å fortsette å leve sammen med en person som har fornedret seg og i tillegg sutrer. Ser du ikke forskjellen?

Hadde noen hatt det like ille på jobb som denne stakkars ektemannen må ha det i ekteskapet sitt, så ville jeg oppfordret ham til å søke seg en ny jobb, ikke sykemeldt seg

Jeg klarer ikke å fostå sånne absolutte, harde og uforsonlige holdninger som du har..

Hva med å være et menneske med feil og mangler, hva med å tilgi og å få tilgivelse..Oppleve livet etterhvert og lære og erfare underveis istedet for å ha opptrukkne tikk-takk verdier om at sånn ER det bare, log det sort hvitt og uten en gråtone..

Med fare for å virke barnslig eller angripende..Jeg hadde vært langt mere livredd for en partner som hadde sånne absolutt holdninger til livet og var en prippen prinsipprytter enn for en partner som kanskje kunne feile og såre meg. Jeg tror ikke det kommer noe særlig godt i det hele tatt ut av å være så kald og regel-moralsk i det hele tatt.

Synes det er fint at mange jobber med vennskap og kjærlighet, i stedet for å bare kneise med nakken og gå videre hvis partnere og venner sårer eller ikke står helt til forventningene.

[Gjest tilgi deg selv]

Du er hard og inkonsekvent så det holder. Hadde alle tenkt som deg hadde det jammen ikke vært mange ekteskap igjen i landet.

Og hvorfor er det viktig å tåle mye og holde ut på jobb, hvis det samme ikke gjelder på andre områder i livet, som f.eks. ekteskapet? Tror du virkelig alle par på 60+ har hatt et problemfritt samliv?

All ære til de som prøver!

og all ære til de som prøver. Veldig enig med deg.

Det tok altfor lang tid før jeg forstod hvor dypt ned jeg måtte i egen samvittighet. Før jeg forstod hvor rettferdig det var å få kritikk for holdningene mine.

Men nå kan vi se fram til å bli forhåpentligvis både 50 og 60+ sammen *o*.

Man kan ikke forvente å bli tilgitt på den måten at det går kort tid før den andre parten ikke blir såret av småting som minner om utroskap. Selv små utslag av misnøye hos meg kan rippe opp i historien hvis jeg ikke gjør nok for å akseptere og anerkjenne han som min kjære.

Det er det jeg som må forstå, og ikke bare forvente tilgivelse og at han skal glemme.

Men jeg ville følt det urettferdig å bli fordømt slik noen gjør mot trådstarteren før hun får svar på hva hun gjør feil.

De feila gjør de fleste.

[laban]

''Jeg gråter, skyver han vekk, men jeg vil bare kjenne meg tilgitt igjen. Det er ikke en god følelse at han er så snill som bare det, for det gjør bare vondere. ''

Eh - her vil jeg tro du har noe å jobbe med. Å skyve ham vekk er nok svært lite strategisk.

Jeg kan tenke meg at han ikke vet hva han skal gjøre, derfor er han passiv og "snill".

Etter så lang tid tror jeg du må bestemme deg for at dere har lagt det bak dere, hvis det er dette dere begge vil. Hvis du skal ruge over det inntil du er fornøyd med dine egne følelser, kan det slite dere helt i stykker. Hadde han villet gå, hadde han nok gjort det tidligere - men det er ikke bra for noen av dere at du blir for sterkt preget av "senskader".