Adoptert 8 åring med "utagerende" adferd

[Gjest Adoptivmamma :o)]

Jeg er mor til to, hvorav den ene er adoptert. Hun er sunn og frisk på alle måter, men har en noe utagerende adferd, som jeg er litt bekymret over..

Når vi er ute blant folk, f.eks juletrefest, bursdager (hvor det er noen ho ikke kjenner så godt) etc. blir hun veldig til å "tøffe seg", blir litt småufin i munnen, sier "teite" ting høyt, skal liksom bokse, sparke osv.. -nekter å høre på meg når hun f.eks ikke sitter fint ved bordet etc.

Dette synes jeg er vanskelig. Hun skiller seg jo ut, fordi hun er mørk og adoptert, men dette forsterkes jo veldig av hennes måte å være på.

Når jeg snakker med henne i etterkant, kan hun gjerne si: "Du er ikke glad i meg du.."

Er det andre som har opplevd dette eller som kan tipse meg om hva dette kan være?

Jeg kjenner meg jo absolutt ikke igjen..

[Gjest prust]

Du kan lese den tråden som var her i går - der vi var flere som snakket om noe av det du tar opp her:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4519670

[avidi]

Jeg har ikke så mange råd å komme med men gjør meg noen tanker.

Hun begynner å bli såpass stor at hun ser at hun skiller seg ut fra mange av sinne venner og vil teste grenser. Særlig når du har en egenfødt og en adoptert er det lett at adpoitivbarnet føler at h*n skiller seg ut ( snakker av egen erfaring) selv om du behandler begge barna likt.

Jeg tror du må prøve å ta en prat med henne når dere er hjemme og hun er rolig. Prøve å spørre henne om hun f.eks føler at søskenet får mer oppmerksomhet enn henne. Ut fra utsagnet hennes om at du ikke er glad i henne, kan det virke som om det er litt sjalusi og litt utrygghet med i bildet. Det er ofte at utrygghet slår ut i uønsket adferd og er et rop om oppmerksomhet.

Hvis du har mulighet til det, prøv å ta deg litt ekstra tid til henne, gjør noe sammen som hun synes er gøy. Prøv om du klarer å ignorere den negative atferden hennes (vet at det ikke er lett) og fokusere på ting hun er god til.

Jeg har selv måttet bruke ganske mye tid på min yngste for å jobbe med tryggeht og tilhørighet. Nå er han i full pubertet og jeg ser at han nå under den tøffe maska egentlig er litt usikker og trenger bekreftelse på at vi er der for ham, og at han hele tiden vil konkurere om oppmerksomhet mot søsteren som er sju år eldre, men som fortsatt bor hjemme.

Lykke til, håper det retter seg.

[Gjest Adoptivmamma :o)]

Du kan lese den tråden som var her i går - der vi var flere som snakket om noe av det du tar opp her:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4519670

Hei Prust

Jeg får ikke åpnet linken til tråden du nevner... Help me, please ;o)

[Gjest prust]

[quote name=Adoptivmamma )' timestamp='1296043776' post='4519725]

Hei Prust

Jeg får ikke åpnet linken til tråden du nevner... Help me, please ;o)

Tråden heter Tapper meg for energi, ligger på dette forumet, 24.01 :-)

[hoppsideisi]

Jeg tror kanskje det er en ubevisst adferd som hun kanskje bruker for å hevde seg eller kompenserer med hvis hun føler seg utrygg og usikker i en situasjon. Vi er jo alle litt merkelige i situasjoner vi ikke takler. Kanskje hun får ekstra oppmerksomhet, som hun også søker i en sånn situasjon, når hun oppfører seg på den måten også forsterkes adferden pga den økte oppmerksomheten? All adferd som får oppmerksomhet forsterkes jo så kanskje du kan prøve å ignorere henne utover det å gi klar beskjed om at adferden er uakseptabel?

[PieLill]

Dette behøver ikke være knyttet til at hun er adoptert. Temperamentet og reaksjonsmønsteret kan være vanskeligere å forstå og håndtere når det ikke kommer fra egne gener.

Som foreldre kan vi være vare på at et barn som allered stikker seg f.eks. mhp utseende i tillegg gjør seg negativt bemerket ved adferd. Men jeg tror vi gjør klokt i å se bort fra det første momentet når vi håndterer adferden.

For det første synes jeg ikke du skal la deg vippe av pinnen av et "Du er ikke glad i meg." Unger sier slikt for at vi skal føle oss for kleine til å gå i rette med dem. Lar vi oss injuriere, vet de at ordene har makt og kommer til å bruke dem for alt de er verdt. Vi får sjekke om ungene opplever seg elsket i andre sammenhenger enn når vi irettesetter dem.

Som foreldre er vi ikke programforpliktet til å forsvare oss eller bevise vår kjærlighet straks barna slenger ut slike anklager. I stedet kan beskyldningen ignoreres eller avbrytes med at 'Det er ikke det dette handler om!"

Det høres ut som jenta blir usikker i de sosiale settingene du beskriver og derfor oppfører seg 'snodig' og noe utagerende. Om det er til noen trøst er hun på ingen måte alene om dette. Kan du finne måter hun kan få øvd seg og bli tryggere? Kan du ved å snakke med henne finne ut litt hvor skoen trykker og hjelpe henne på rett vei.

Jeg synes ikke du skal kjefte på henne/irettesette henne i etterkant. Velg ut de viktigste tingene og ta dem der og da, evt. ta henne inn på et annet rom og snakk med henne. Da får hun et budskap om at det jeg gjorde akkurat nå var lite OK.

Etterpåkjeft, ibilenkjeft, kommehjemkjeft og dagenderpåkjeft gir som regel barna et budskap om at de ikke kan oppføre seg i det hele tatt. Dessuten er det lidjammerlig gledesdrepende. Tenk om du kom hjem etter et trivelig lag og ble møtt med kritkk for alt det gale du hadde gjort. Og tenk om det var slik hver gang.

Snakk i stedet om det som var hyggelig og gøy. Noe ekstra morsomt. Dyrk den gode følelsen i etterkant.

Lange formaninger i forkant fungerer omtrent like dårlig. For det første blir det for defust. For det andre virker det ikke. Når barnet står midt i situasjonen er alt du sa blåst bort. For det tredje forsterker det barnets opplevelse av nederlag og den å væer en skuffelse for den voksne om det ikke klarer å leve opp til kravene. Barnets opplevelse kan bli at alt de gjør og sier er galt.

Ha heller noen få, max tre, helt konkrete ting å satse på. Vær klar på hva som forventes og hva som er evt konsekvenser. Snakk helt praktisk og ikkemoraliserende om disse tingene. Bli evt. enig på forhånd om et tegn, eller annen fremgangsmåte når barnet trenger å skjerpe seg.

mvh

[Koreandra]

Hei.Vi har en (snart) 8 åring som også er adoptert, og som alltid har hatt en spesiell og veldig utagerende adferd.

Vi kom inn på Bupa med vår sønn i 2009 etter mange, lange og vonde år. Han har diagnose ADHD og skal utredes for Tourette syndrom pga mye tics,gjentagelse av ord og setninger osv.

Jeg kan si litt om hvordan vi forholder oss til han og det som er hans trøbbel. I forhold til sosiale sammenhenger forsøker vi å være i forkant ved å forberede han i detaljer på hvor vi skal, hvem vi skal være sammen med, hvor plassen ligger hen og at vi skal være der hele tiden. Dette gjør han trygg for da vet han hva som skal skje. Det blir forutsigbart for han. Han har ikke evne til å ta egne valg når det gjelder noe som helst, så han må ha hjelp til påkledning, vi spør ikke hva han vil spise, men vi gir han mat og da er det greit. Det går veldig opp og ned når det gjelder venner, ser jo at de han leker med blir litt slitne av aktivitetsnivået hans og noen ganger trekker seg vekk. Og det er sårt og vondt for han og for oss. Han er medisinert både på dagtid og på natten, og det er klart at det demper symptomene i en viss grad.

Vi ble veldig godt ivaretatt på Bupa, og hadde super psykolog og lege. Hen er veldig skoleflink i alle fag, og fungerer bra på skolen.

Noen stikkord som kanskje kan hjelpe dere er: forutsigbarhet, snakke om hva dere forventer av barnet deres før dere skal i en eller annen sosial sammenheng, la uønsket adferd få en konsekvens som dere mener passer, fokuser på alt som er positivt, velg bort det som blir "masete" for barnet og for dere,

vær åpen om problemene i klassen og i forhold til øvrig familie og venner, få litt avlastning innimellom, ta vare på dere selv oppi alt,

Ikke vær redd for å oppsøke hjelp fra PPT Bupa eller andre instanser. Husk at barnet kan ikke noe for det og heller ikke dere. Håper du blir litt klokere av dette. Som du sikkert skjønner er dette noe som ligger mitt hjerte nært, og noe jeg brenner for i det daglige. Vennlig hilsen en mamma