Rasende 10 åring!

[hoppsideisi]

Har en tiåring som både roter(se tråden "rotekopp") og som har et utrolig raseri. Hvis hun ikke får vilja si hagler det med stygge ord og tramping i trapper og hyling de luxe....hun har alltid hatt temperament men når skal det egentlig gå over? Snakker med henne når hun er rolig og da er det unnskyld og hun er flau over oppførselen sin men kan dette raseriet forebygges, hva gjør dere andre, jeg/vi prøver å forholde oss rolig når hun "klikker" men det er søren ikke alltid lett når hun blir urimlig!

[Dorthe]

Snakker lavt så han må holde munn for å høre det jeg sier. Og enten du tror det eller ei så hjelper det ofte.

[PieLill]

Snakker lavt så han må holde munn for å høre det jeg sier. Og enten du tror det eller ei så hjelper det ofte.

Glimrende idé. Utpøves ved første anledning.

;-)

mvh

[jubalong70]

Kan det fungere å lage et "stopptegn" som dere kan bruke når hun "tar av"?

Dette tegnet blir dere enige om når ting er rolige og hun innser at hun har overreagert.

Når hun så fyker opp i sinne, så kan dere si ordet, eller vise det tegnet eller hva dere nå blir enige om. Kanskje hun da blir minnet på at hun er litt for sint?

Kanskje kan dere også høre med henne om hun har noen ideer til hva som kan fungere for henne når hun er så sint? Kanskje løsningen ligger i henne selv?

[hoppsideisi]

Glimrende idé. Utpøves ved første anledning.

;-)

mvh

Takk for gode råd, dette skal prøves ut:)

[PieLill]

Langt lerret å bleke. Skikkelig tålmodighetsprøve.

Jeg synes det er viktig å se på "grunntonen" i barnas raseri. Det barna sier og gjør i avmektig frustrasjon tillegger jeg ikke så mye vekt med mindre det går over alle støvleskaft. Forsøker de å provosere, er utfordringen å beholde roen. Er det mer infamsk for å såre, tråkke på, få makt, kan storsleggen være nødvendig.

Uansett må man ta på panserhud og velge å ikke ta ting personlig.

Kan være lurt å være strategisk mhp hvilke ord man gjør store, sterke og gir injurierende kraft. Det kan være en bedre kur å fullstendig ignorere et "Jeg hater deg!" enn å lage en sak av type 'Hvordan kan du si noe slikt til meg!' Ord som ikke oppleves som sterke, vil barna ofte slutte å bruke.

På den andre siden trenger barna også å lære seg at man ikke kan lire ut av seg hva som helst og tro at det ordene skaper blir borte straks man er blid igjen. Barn må vite at raseriutbrudd ikke fritar fra ansvar. Man må ikke akseptere en argumentasjon om at de er for sinte til å kunne noe for det.

En ting å jobbe med kan være å bevisstgjøre henne på hvordan hun kan unngå slike utbrudd. Telle til ti. Gå på et annet rom å roe seg. Teknikker for å gjennkjenne at man er i ferd med å miste grepe og ta tak i seg selv før en rakner. Stoppe og tenke etter hvor mye dette egentlig er å hisse seg opp for. Gi henne rimelig grad ansvar for å klare å ta seg sammen.

Et annet område er å bygge absolutte grenser i raseriet. At visse ting gjør man bare ikke, samme hvor sint man er. F.eks. Man smeller ikke så hardt med døren at bildene ramler fra veggen. Man ødelegger ikke ting. Man roter ikke. Visse ting sier man bare ikke. Dette handler både om å styre klar av de verste katastrofene og skape en bevissthet om et minstemål av selvkontroll i alle situasjoner. Dessuten kan man ut fra dette bygge ned utageringen bit for bit.

Skrekkelig oppførsel bør få konsekvenser. Det kan være bedre med ferre, men til gjengjeld svært skarpe reaksjoner, fremfor stadig kritikk av mildere art. Ta toppene.

På den annen side bør en viss (fremgang i) selvkontroll tross raseri belønnes. Noen ganger kan den beste belønningen være å forbigå situasjonen i stillhet. Andre ganger et "Dette taklet du bra." Som regel virker "Så flink du var som ikke..." mer som en påminnelse om tidligere synder enn ros.

Tror det er viktig at jenta ikke opplever det som veldig ulovlig å bli sint. Men at hun derimot har et ansvar for hvordan hun oppfører seg samme hvor sint hun blir.

Generelt er det viktig å ikke rippe opp i gamle synder om det begås nye. Å unngå negative du-er-budskap.

mvh

[PieLill]

Takk for gode råd, dette skal prøves ut:)

Denne var kanskje ikke til meg?

mvh

[hoppsideisi]

Langt lerret å bleke. Skikkelig tålmodighetsprøve.

Jeg synes det er viktig å se på "grunntonen" i barnas raseri. Det barna sier og gjør i avmektig frustrasjon tillegger jeg ikke så mye vekt med mindre det går over alle støvleskaft. Forsøker de å provosere, er utfordringen å beholde roen. Er det mer infamsk for å såre, tråkke på, få makt, kan storsleggen være nødvendig.

Uansett må man ta på panserhud og velge å ikke ta ting personlig.

Kan være lurt å være strategisk mhp hvilke ord man gjør store, sterke og gir injurierende kraft. Det kan være en bedre kur å fullstendig ignorere et "Jeg hater deg!" enn å lage en sak av type 'Hvordan kan du si noe slikt til meg!' Ord som ikke oppleves som sterke, vil barna ofte slutte å bruke.

På den andre siden trenger barna også å lære seg at man ikke kan lire ut av seg hva som helst og tro at det ordene skaper blir borte straks man er blid igjen. Barn må vite at raseriutbrudd ikke fritar fra ansvar. Man må ikke akseptere en argumentasjon om at de er for sinte til å kunne noe for det.

En ting å jobbe med kan være å bevisstgjøre henne på hvordan hun kan unngå slike utbrudd. Telle til ti. Gå på et annet rom å roe seg. Teknikker for å gjennkjenne at man er i ferd med å miste grepe og ta tak i seg selv før en rakner. Stoppe og tenke etter hvor mye dette egentlig er å hisse seg opp for. Gi henne rimelig grad ansvar for å klare å ta seg sammen.

Et annet område er å bygge absolutte grenser i raseriet. At visse ting gjør man bare ikke, samme hvor sint man er. F.eks. Man smeller ikke så hardt med døren at bildene ramler fra veggen. Man ødelegger ikke ting. Man roter ikke. Visse ting sier man bare ikke. Dette handler både om å styre klar av de verste katastrofene og skape en bevissthet om et minstemål av selvkontroll i alle situasjoner. Dessuten kan man ut fra dette bygge ned utageringen bit for bit.

Skrekkelig oppførsel bør få konsekvenser. Det kan være bedre med ferre, men til gjengjeld svært skarpe reaksjoner, fremfor stadig kritikk av mildere art. Ta toppene.

På den annen side bør en viss (fremgang i) selvkontroll tross raseri belønnes. Noen ganger kan den beste belønningen være å forbigå situasjonen i stillhet. Andre ganger et "Dette taklet du bra." Som regel virker "Så flink du var som ikke..." mer som en påminnelse om tidligere synder enn ros.

Tror det er viktig at jenta ikke opplever det som veldig ulovlig å bli sint. Men at hun derimot har et ansvar for hvordan hun oppfører seg samme hvor sint hun blir.

Generelt er det viktig å ikke rippe opp i gamle synder om det begås nye. Å unngå negative du-er-budskap.

mvh

Takk for svar:) Så kloke ord. Skulle gjerne hatt en som deg her de gangene det virkelig "freser" her i heimen!

[hoppsideisi]

Denne var kanskje ikke til meg?

mvh

Den var til alle som kom med gode råd!

[PieLill]

Takk for svar:) Så kloke ord. Skulle gjerne hatt en som deg her de gangene det virkelig "freser" her i heimen!

Husk at du bare kjenner min teoretiske håndtering av slike problemer. Kanskje er du mye flinkere enn meg å sette teorien ut i praksiss!

;-)

mvh