Gir opp...

[Ikke enkelt]

Skriver egentlig dette i ren fustrasjon.

Er en 28 år gammle mann som fortsatt er jomfu, begynner å bli ganske så fustrert over min tilværelse.

Føler meg som den eneste i verden av og til som sliter med dette. Føler at folk kan "se" det så begynner å misslike større forsamlinger.

Er jo ikke akkurat så fryktelig pen heller så bli ikke akkurat nedrent.

Har aldri hadd kjereste heller så det er ikke enkelt.

Føler at det bygger seg en tykk sirkel rundt meg som er vanskelig å bryte.

Bor i Oslo så her bør mulighetene være tilstede men nei da...

Begynner å bli litt redd det hele, man kan jo plutselig få seg et stempel når man er så gammel å prøver seg på damer, nå ligger jeg langt unna tennåringer da !!

Jeg savner noen veldig veldig mye men det bare skjer ikke.

Låser meg ikke inne heller,er ute i helgene osv. men har egentlig tenkt å kutte det ut, føler meg som en Zombie ute.

Jeg misunner dere ALLE som her et sexliv, tenk deg selv et liv uten.... forferdelig...

har egenlig kommet frem til at det er uaktuelt å leve uten så jeg har bestemt meg:

skjer det ikke før jeg blir 30 så kommer jeg til å gjøre noe mindre bra med meg selv får å slippe denne forferdelige tilværelsen.

Akkurat no så hater jeg livet maks, opplever jeg ikke snart det som andre har gjort så framskyver jeg hele prosessen, er egentlig ganske nær nå.

Gleder meg til å slippe alt å alle....

Mange sier: "en dag blir det din tur" og "sex er ikke alt her i livet" ja ja, men det finnes en terskel her hvor lenge man må lide...

Denk deg selv i en slik situasjon....

Fustrert....

[Gjest jente21]

Hvorfor ikke prøve kontaktannonse?! Kan jo hende du er heldig der?! Ingenting bør være uprøvd. Du taper ikke noe på å prøve..

[Gjest Gro Isachsen, Sexpert]

Kjære deg!

Du er ikke alene. Det vitner mange innlegg jeg tidligere har svart på og har lest her i forumet. Det mange svarer til andre som er like frustrert som deg, er at de har vært i samme situasjon som deg tidligere, men har funnet sin hjertenskjær fordi de ikke ga opp. En kjæreste dukker opp når du minst venter det.

Men det er mulig du leter på feil steder. Å prøve å treffe en kvinne i uteverden, med støy, masse alkohol og ekstrem fokusering på ytre staffasje, er ikke det enkleste. Det er det oftest tumleplassen til menn og kvinner som kan alle kodene og har godt utviklede spisse albuer eller et utseende de har jobbet for å få til å passe tidens ideal.

Har du ikke en annen arena du behersker og tives i, hvor du kan treffe flotte kvinner? Mange treffer en partner gjennom jobb eller utdanning. Andre gjennom arbeid i frivillige organisasjoner, noe som samtidig skaper engasjement og gjør deg til en interessant person. Forslaget om å sette inn en kontaktannonse og først bli kjent og trygg på en kvinne skriftlig - eller gjennom telefonkontakt, er heller ikke ueffent. Da får du vist flere sider ved deg selv enn når hele spillet blir avgjort av noen få åpningsreplikker på et utested. Gi ikke opp!!! Lykke til!

Varm klem fra

[Gjest Daisy]

Jeg skjønner at du er frustrert. Men jeg tror ikke du må være så opphengt i det med sexen. Det er akkurat som når man er veldig opphengt i å få seg kjæreste...det skjer som regel ikke.

Her kommer et forslag som kanskje er dårlig, men du kan jo sette inn en kontaktannonse. Enten i Lek (hvis du er veldig frigjort, da), eller i et blad som Det Nye.

Lykke til, hvertfall.

[Gjest Du kan klare det]

Kjente meg igjen i innlegget ditt, jeg var i samme situasjon selv frem til for ca. et år siden (var 27).

Det jeg oppdaget, som jeg ikke visste fra før, var hvor enkelt det egentlig er å ta kontakt, bare man tør å få et nei.

Jeg turte ikke å spørre, for jeg var sikker på at ingen ville ha meg og at jeg kjapt ville brenne alle broer.

Men det er ikke slik. Så å si alle vil bli smigret av å bli spurt om de blir med på cafè o.l. Noen er opptatt, noen kan være for sjenerte (!), men hvis du spør 10 normale jenter som ikke har kjæreste fra før, vil du nesten sikkert ha en avtale for cafè-besøk.

Oppsummert: jeg var feig, turte ikke å spørre, mente anledningen ville by seg selv.

Ikke gi faen i livet. Gi litt mer faen i stoltheten. Vær villig til å være flau i 20 sekunder så kan du oppnå det du trenger.

Jeg er helt sikker på at du vil klare det, med eller uten mine amatør-råd.

Da jeg var nede på mitt dypeste, begynte jeg å trene. Mye. Ofte. Det hjalp noe helt utrolig på humøret. Hjalp også litt på vekt, utseende og selvtillit, og kanskje det var det som gjorde at jeg endelig ble litt mer modig overfor det annet kjønn.

Lykke til, venn!

[SierDuDet]

I tillegg til rådene som folka her kommer med om hvor du kan treffe jenter, så prøv på nettet!

Steder som "spray date", "nettvenn", diverse IRC kanaler osv, de er faktisk ikke helt å forakte!

Her blir man først kjent med personen via mailer til hverandre, chatting osv, og det blir på denne måten langt mindre overfladisk enn når man er på byen.

Ikke gi opp ihvertfall, kjenner flere som er i samme situasjon som deg!

Lykke til!

[Gjest (Anonymous)]

Folk som hater livet er ikke særlig tiltrekkende. Du har kommet inn i en ond sirkel.

Synes svaret fra "du kan klare det" var veldig bra.

Lykke til videre!

[Gjest Pripps]

Kjente meg igjen i innlegget ditt, jeg var i samme situasjon selv frem til for ca. et år siden (var 27).

Det jeg oppdaget, som jeg ikke visste fra før, var hvor enkelt det egentlig er å ta kontakt, bare man tør å få et nei.

Jeg turte ikke å spørre, for jeg var sikker på at ingen ville ha meg og at jeg kjapt ville brenne alle broer.

Men det er ikke slik. Så å si alle vil bli smigret av å bli spurt om de blir med på cafè o.l. Noen er opptatt, noen kan være for sjenerte (!), men hvis du spør 10 normale jenter som ikke har kjæreste fra før, vil du nesten sikkert ha en avtale for cafè-besøk.

Oppsummert: jeg var feig, turte ikke å spørre, mente anledningen ville by seg selv.

Ikke gi faen i livet. Gi litt mer faen i stoltheten. Vær villig til å være flau i 20 sekunder så kan du oppnå det du trenger.

Jeg er helt sikker på at du vil klare det, med eller uten mine amatør-råd.

Da jeg var nede på mitt dypeste, begynte jeg å trene. Mye. Ofte. Det hjalp noe helt utrolig på humøret. Hjalp også litt på vekt, utseende og selvtillit, og kanskje det var det som gjorde at jeg endelig ble litt mer modig overfor det annet kjønn.

Lykke til, venn!

.. du glemte å forlle hvordan det gikk?! Traff du noen?

[Gjest Pripps]

Kjenner meg godt igjen, jeg var selv 24. Forferdelig frustrerende. Problemet mitt var vel at jeg ikke tok initiativ, for jeg har flere ganger hatt gode sjanser på flotte jenter. Jeg mener, når jentene henger rundt halsen på deg og forteller hvor godt de liker deg, og vil være sammen med deg, og du ikke har initiativ/guts/tro på deg selv til å følge opp, er også det et problem. Men så plutselig traff jeg ei helt spesiell jente som jeg satset alt på, og fikk! Og mistet, da jeg fortalte om min "fortid". OK, det er flere grunner til at det er blitt slik, men.. Jeg synes det er vanskelig å binde meg i mot personer, det er så jævlig vondt å miste..

Det jeg ville bidra med, i stikkordsform:

1. Vær glad ideg selv, så blir også andre det.

2. Se deg selv utenfra, hvordan blir du oppfattet?

3. Ha tro på at det vil skje, for det vil det, men du må..

4. TA INITIATIV! TENK PÅ HVOR FANTASTISK DET BLIR NÅR TREFFER DEN SPESIELLE JENTA, DET ER VERDT ALT STRESSET!

Når du har truffet henne, så konsentrer deg om det du har, og drit i det du har gått glipp av.

Håper det ordner seg for deg og, lykke til!

[Ikke enkelt]

Å sette inn en kontaktanonse/chatte på nettet er for meg en desperat handling, det hele virker som et "hylle vare" prinsipp uten at jeg skal rokke ned på de som faktisk har truffet hverandre i slik alternativer.

Virker kansje desperat i disse innleggene, å det er jeg vel egentlig, men det klarer jeg å kontrollere ganske godt. Selv om jeg er desperat så betyr det ikke at hodet mitt går ut av kontroll.

Det å vurdere å ta sitt eget liv i en slik sak er ganske så sterkt og det er nok en desperat holdning, den ser jeg, men det er også en kjapp nødutgang som ikke får konsekvnser for deg selv senere. Det får nok konsekvenser for de som er rundet deg men erfaringer fra selvmord blandt andre som har stått min familie og meg nær er at tilfellene har leget sine sår ganske så fort så det vil egentlig være et forbigående problemstilling.

Snart har jeg levd halve livet uten den "nektarn" kjerlighet tar med seg, når man ikke når opp etter SÅÅÅ lang tid så blir sirkelen og veien fram ganske så langt ut i evigheten.

Det er helt klart at man BLIR preget av å ikke nå de mål andre når på minutter.

Mange kvinner sier i sine innlegg at det å få treffe en Jomfru ville glede dem, men de fleste vil nok bli litt skremt.

"det må jo tross alt være noe galt med denne personen som aldri har nådd opp" det kan umulig være tiltrekkende.

Så det er ikke bare en grense man skal forsere.

Innlegget til "du kan klare det" minner vel om en slik situasjon.

Livet igjennom skal man høste erfaringer fra ting som du er med på /opplever osv. de har så langt vært svært så viktige for meg i mange situasjoner, føler meg styrket av de.

Tenk deg derfor: det å ikke ha høstet er faringer i det hele tatt rundt området kjærlighet, da blir man ganske så fattig.

Nå står jeg i et dilemma på å si opp jobben for å bruke de neste 3 månene på forberede en eventuell fluktvei, det skremmer meg litt men samtidig vet jeg at målet derimot er mulig å nå, det å få ro å fred i min sjel må være en fantastisk

følelse.

Til slutt vil jeg si:

Kvinner er det mest fantastiske og vakreste her i verden, men desverre så ufattelig uoppnåelig å nå.

[Gjest ikke nå]

Å sette inn en kontaktanonse/chatte på nettet er for meg en desperat handling, det hele virker som et "hylle vare" prinsipp uten at jeg skal rokke ned på de som faktisk har truffet hverandre i slik alternativer.

Virker kansje desperat i disse innleggene, å det er jeg vel egentlig, men det klarer jeg å kontrollere ganske godt. Selv om jeg er desperat så betyr det ikke at hodet mitt går ut av kontroll.

Det å vurdere å ta sitt eget liv i en slik sak er ganske så sterkt og det er nok en desperat holdning, den ser jeg, men det er også en kjapp nødutgang som ikke får konsekvnser for deg selv senere. Det får nok konsekvenser for de som er rundet deg men erfaringer fra selvmord blandt andre som har stått min familie og meg nær er at tilfellene har leget sine sår ganske så fort så det vil egentlig være et forbigående problemstilling.

Snart har jeg levd halve livet uten den "nektarn" kjerlighet tar med seg, når man ikke når opp etter SÅÅÅ lang tid så blir sirkelen og veien fram ganske så langt ut i evigheten.

Det er helt klart at man BLIR preget av å ikke nå de mål andre når på minutter.

Mange kvinner sier i sine innlegg at det å få treffe en Jomfru ville glede dem, men de fleste vil nok bli litt skremt.

"det må jo tross alt være noe galt med denne personen som aldri har nådd opp" det kan umulig være tiltrekkende.

Så det er ikke bare en grense man skal forsere.

Innlegget til "du kan klare det" minner vel om en slik situasjon.

Livet igjennom skal man høste erfaringer fra ting som du er med på /opplever osv. de har så langt vært svært så viktige for meg i mange situasjoner, føler meg styrket av de.

Tenk deg derfor: det å ikke ha høstet er faringer i det hele tatt rundt området kjærlighet, da blir man ganske så fattig.

Nå står jeg i et dilemma på å si opp jobben for å bruke de neste 3 månene på forberede en eventuell fluktvei, det skremmer meg litt men samtidig vet jeg at målet derimot er mulig å nå, det å få ro å fred i min sjel må være en fantastisk

følelse.

Til slutt vil jeg si:

Kvinner er det mest fantastiske og vakreste her i verden, men desverre så ufattelig uoppnåelig å nå.

Du skal ikke gi opp! Det med kontaktannonser _er_ faktisk ikke så ille som du tror! Det kommer an på hvor du annonserer og hvor du leter. Annonserer du på steder hvor de søker sexpartner, så er det det du får. Søker du derimot på steder som _ikke_ har slike annonser, er det større sjanse for at du treffer andre som har samme utgangspunkt som deg selv.

Jeg har selv lang erfaring i å treffe folk via kontaktannonser. Jeg har både svart på annonser og selv satt inn annonser, begge deler både i søk etter en ren sexpartner og etter en kjæreste. Jeg har opplevd å få napp på begge disse mulighetene.

Jeg traff min første kjæreste via "Noen som passer for meg" i Dagbladet som 28-åring (jeg er 33 nå). Jeg traff min sexdebut via en annonse på "Møteplassen" i samme avis, da var jeg 27 og hadde aldri sett en erigert penis "live" før. Hvorfor jeg gjorde det på den måten? Jo, i og med at jeg ikke hadde hatt sex før, fant jeg ut at det jammen var på tide! Jeg ville vite hva det var, jeg ville vite hvordan det føltes å ha sex. Det ga mersmak...

Det jeg vil ha frem er at det er ikke så ille å sette inn/svare på kontaktannonser som du tror. Prøv! Vær ærlig, bruk fornuft og ikke vær negativ om deg selv i annonsene/svarene dine, så _har_ du faktisk en god sjanse til å treffe en kjæreste. Husk at det er mennesker som står bak annonsene, mennesker som også søker en partner, er lei av å være alene - akkurat som du!

Jeg har nå hatt en kontaktannonse inne igjen og fikk napp enda en gang, vi svarte nemlig på hverandres annonser på samme sted! Vi har holdt kontakten på mail en stund nå og "prater" så godt sammen der at vi skal prøve å møtes til uka! Hvem vet - kanskje jeg har truffet min livsledsager? I værste fall har jeg bare truffet en ny venn og venner får man jo ikke for mange av.

Tenk - kanskje det er din tur neste gang? Du får ihvertfall ingen hvis du ikke prøver!

Selvmord er ingen utvei i det hele tatt! Du skriver at sårene til de etterlatte leges. Utad - kanskje. Innad - aldri! Det vil alltid være et sort hull, et savn hos dem. Jeg har sett det på nært hold, så jeg vet hva jeg snakker om.

Sett heller kreftene inn på å søke etter en partner!

[Ikke enkelt]

Du skal ikke gi opp! Det med kontaktannonser _er_ faktisk ikke så ille som du tror! Det kommer an på hvor du annonserer og hvor du leter. Annonserer du på steder hvor de søker sexpartner, så er det det du får. Søker du derimot på steder som _ikke_ har slike annonser, er det større sjanse for at du treffer andre som har samme utgangspunkt som deg selv.

Jeg har selv lang erfaring i å treffe folk via kontaktannonser. Jeg har både svart på annonser og selv satt inn annonser, begge deler både i søk etter en ren sexpartner og etter en kjæreste. Jeg har opplevd å få napp på begge disse mulighetene.

Jeg traff min første kjæreste via "Noen som passer for meg" i Dagbladet som 28-åring (jeg er 33 nå). Jeg traff min sexdebut via en annonse på "Møteplassen" i samme avis, da var jeg 27 og hadde aldri sett en erigert penis "live" før. Hvorfor jeg gjorde det på den måten? Jo, i og med at jeg ikke hadde hatt sex før, fant jeg ut at det jammen var på tide! Jeg ville vite hva det var, jeg ville vite hvordan det føltes å ha sex. Det ga mersmak...

Det jeg vil ha frem er at det er ikke så ille å sette inn/svare på kontaktannonser som du tror. Prøv! Vær ærlig, bruk fornuft og ikke vær negativ om deg selv i annonsene/svarene dine, så _har_ du faktisk en god sjanse til å treffe en kjæreste. Husk at det er mennesker som står bak annonsene, mennesker som også søker en partner, er lei av å være alene - akkurat som du!

Jeg har nå hatt en kontaktannonse inne igjen og fikk napp enda en gang, vi svarte nemlig på hverandres annonser på samme sted! Vi har holdt kontakten på mail en stund nå og "prater" så godt sammen der at vi skal prøve å møtes til uka! Hvem vet - kanskje jeg har truffet min livsledsager? I værste fall har jeg bare truffet en ny venn og venner får man jo ikke for mange av.

Tenk - kanskje det er din tur neste gang? Du får ihvertfall ingen hvis du ikke prøver!

Selvmord er ingen utvei i det hele tatt! Du skriver at sårene til de etterlatte leges. Utad - kanskje. Innad - aldri! Det vil alltid være et sort hull, et savn hos dem. Jeg har sett det på nært hold, så jeg vet hva jeg snakker om.

Sett heller kreftene inn på å søke etter en partner!

Forskjellen "Ikke nå" er at du er kvinne, det blir litt enklere da.

Avisen er jo full av menn som søker kontakt med kvinner.

Det er ikke så enkelt da

[Ikke enkelt]

Kjenner meg godt igjen, jeg var selv 24. Forferdelig frustrerende. Problemet mitt var vel at jeg ikke tok initiativ, for jeg har flere ganger hatt gode sjanser på flotte jenter. Jeg mener, når jentene henger rundt halsen på deg og forteller hvor godt de liker deg, og vil være sammen med deg, og du ikke har initiativ/guts/tro på deg selv til å følge opp, er også det et problem. Men så plutselig traff jeg ei helt spesiell jente som jeg satset alt på, og fikk! Og mistet, da jeg fortalte om min "fortid". OK, det er flere grunner til at det er blitt slik, men.. Jeg synes det er vanskelig å binde meg i mot personer, det er så jævlig vondt å miste..

Det jeg ville bidra med, i stikkordsform:

1. Vær glad ideg selv, så blir også andre det.

2. Se deg selv utenfra, hvordan blir du oppfattet?

3. Ha tro på at det vil skje, for det vil det, men du må..

4. TA INITIATIV! TENK PÅ HVOR FANTASTISK DET BLIR NÅR TREFFER DEN SPESIELLE JENTA, DET ER VERDT ALT STRESSET!

Når du har truffet henne, så konsentrer deg om det du har, og drit i det du har gått glipp av.

Håper det ordner seg for deg og, lykke til!

Du nevner at du mistet henne når du fortalte om din fortid.

Ja det er akkurat det som er en sperre også, tenk deg hvis du satser alt på en jente, så forteller du at du er Jomfru, så vips er hun borte....

Ikke enkelt...

[jacob]

Å sette inn en kontaktanonse/chatte på nettet er for meg en desperat handling, det hele virker som et "hylle vare" prinsipp uten at jeg skal rokke ned på de som faktisk har truffet hverandre i slik alternativer.

Virker kansje desperat i disse innleggene, å det er jeg vel egentlig, men det klarer jeg å kontrollere ganske godt. Selv om jeg er desperat så betyr det ikke at hodet mitt går ut av kontroll.

Det å vurdere å ta sitt eget liv i en slik sak er ganske så sterkt og det er nok en desperat holdning, den ser jeg, men det er også en kjapp nødutgang som ikke får konsekvnser for deg selv senere. Det får nok konsekvenser for de som er rundet deg men erfaringer fra selvmord blandt andre som har stått min familie og meg nær er at tilfellene har leget sine sår ganske så fort så det vil egentlig være et forbigående problemstilling.

Snart har jeg levd halve livet uten den "nektarn" kjerlighet tar med seg, når man ikke når opp etter SÅÅÅ lang tid så blir sirkelen og veien fram ganske så langt ut i evigheten.

Det er helt klart at man BLIR preget av å ikke nå de mål andre når på minutter.

Mange kvinner sier i sine innlegg at det å få treffe en Jomfru ville glede dem, men de fleste vil nok bli litt skremt.

"det må jo tross alt være noe galt med denne personen som aldri har nådd opp" det kan umulig være tiltrekkende.

Så det er ikke bare en grense man skal forsere.

Innlegget til "du kan klare det" minner vel om en slik situasjon.

Livet igjennom skal man høste erfaringer fra ting som du er med på /opplever osv. de har så langt vært svært så viktige for meg i mange situasjoner, føler meg styrket av de.

Tenk deg derfor: det å ikke ha høstet er faringer i det hele tatt rundt området kjærlighet, da blir man ganske så fattig.

Nå står jeg i et dilemma på å si opp jobben for å bruke de neste 3 månene på forberede en eventuell fluktvei, det skremmer meg litt men samtidig vet jeg at målet derimot er mulig å nå, det å få ro å fred i min sjel må være en fantastisk

følelse.

Til slutt vil jeg si:

Kvinner er det mest fantastiske og vakreste her i verden, men desverre så ufattelig uoppnåelig å nå.

Stram deg opp mann!

Om en stund har du det kanskje bedre enn noen andre. Sånn er det med den saken og sånn får du prøve å tenke!

Imens får slike som du og jeg ta til takke med alternative metoder;-)

[Gjest ikke nå]

Forskjellen "Ikke nå" er at du er kvinne, det blir litt enklere da.

Avisen er jo full av menn som søker kontakt med kvinner.

Det er ikke så enkelt da

Neida, se her:

http://www.akontakt.no/

Her er det mange kvinner som søker kontakt med menn!

[Gjest Pripps]

Du nevner at du mistet henne når du fortalte om din fortid.

Ja det er akkurat det som er en sperre også, tenk deg hvis du satser alt på en jente, så forteller du at du er Jomfru, så vips er hun borte....

Ikke enkelt...

Du kan jo bare tenke deg hvor kjipt det var! Endelig hadde jeg truffet ei jente jeg liktesielt godt, og ei veldig flott jente og! Som var dødsforelska i meg, og ble glad i meg, og syntes jeg var kjempekjekk, helt til jeg ble opptatt av fortid. Jeg angrer så jævlig, hadde jeg bare holdt kjeft om det, og heller vært glad for det jeg hadde da, så hadde jeg kanskje hatt henne ennå. Jeg så skuffelsen skrevet i ansiktet hennes, og selv om hun ikke innrømte det direkte, vet jeg at det var derfor hun mistet følelsene for meg, og gjorde det slutt..

Iør den samme tabben!! Jeg har fortalt mine single, jomfru venner om dette, for at de ikke skal gjøre det samme. Så kan det kanskje komme noe positivt utav det...