Mareritt

[cizz]

I forrige uke brant et hus i nabolaget ned helt til grunnen, bare det kullsvarte "skallet" står igjen. Det var en dramatisk brann. Heldigvis reddet alle seg ut uskadd. Ungene våre fikk med seg alt av brannbiler osv som suste forbi, og vi så flammer og blålys fra kjøkkenvinduet, det skjedde på dagtid. Huset tilhører en klassevenninne av førsteklassingen vår og hennes familie.

Vi har snakket en god del om det hjemme, og lærerne har vært fantastiske og snakket med ungene på skolen også.

Men førsteklassingen min har vært litt avvisende til å ville snakke noe særlig om det, han avfeier det med at vi må ikke snakke mer om det for da får han mareritt. Og det har han hatt, nesten hver natt har han våknet og grått og vært urolig, men han vil ikke snakke noe om det.

Vi har prøvd å berolige i en hverdagslig "setting", nevnt der det har passet seg hva vi gjør for at det ikke skal bli brann hjemme, og har snakket om brannvesenet og og da vi var på Åpen Dag på brannstasjonen.

Klassevenninnen er tilbake på skolen og hun har fortalt klassen hva som har skjedd og de har fått stille spørsmål. De holder også på med å samle inn leker og klær til henne.

Det er så tydelig at dette plager han og er vanskelig, men han er tydeligvis så veldig redd for å snakke om det. Og det utbrente huset står jo der og "lyser" mot oss hver eneste gang vi kjører til og fra hjemme. Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre. Skal vi bare la han pines og vente til han evt kommer til oss og vil snakke? Han er typen som kan finne på å bare bære på det inni seg og kanskje aldri ta initiativet for noe der. Eller skal vi fortsette å prøve å berolige der vi kan? Eller late som ingenting?

Alle innspill mottas med takk! Dette er nok det mest dramatiske og traumatiske vår førsteklassing har opplevd, og vi sliter med å hjelpe han til å takle det.

[tonie]

Stakkars liten, det er lett å skjønne for et inntrykk det må ha gjort. Jeg tror jeg, i tillegg til å prøve å få ungen til å snakke om det, ville lagt stor vekt på å gi ham tryggheten tilbake. La ham være med og sjekke alle brannvarslere, kanskje kjøpe enda et par, vise ham og lære ham hvordan brannslukningsapparatet virker, vise ham rømningsveier og gå gjennom prosedyre for hva man gjør _hvis_det verste skulle skje, kanskje avstå fra levende lys en periode, og lignende tiltak som kan gi ham en følelse av å ha en viss kontroll.

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Min første tanke er at dere må ha respekt for de grensene gutten deres setter. Det er klart brannen har vært skremmende, men nå vil han ikke høre mer om dette på en stund. Trolig er marerittene hans en måte å bearbeide angsten på, og mest sansynlig vil de avta i løpet av noen tid, kanskje noen uker. Dersom marerittene fortsetter å plage ham er det grunn til å snakke om brannen igjen og når den er kommet litt på avstand blir det trolig lettere og mindre skremmende å ta opp temaet. Om denne opplevelsen biter seg fast og gjør gutten utrygg vil det være grunn til å søke psykologisk hjelp.

[PieLill]

Når barna ikke vil snakke om noe pleier jeg å si at det er helt greit. Skulle de få lyst til å snakke siden, vil jeg gjerne høre på dem, men de bestemmer helt seg. Jeg gjør alt jeg kan for å være tydelig på at de har et reelt valg, at de ikke skal føle seg presset til å snakke.

Å snike ting inn bakveien ved å komme med hint og mer eller mindre inndirekte budskap tror jeg kan virke uheldig. Det kan gjøre at barnet føler seg presset og ikke respektert og vil følgelig trekke seg ennå mer inn i seg selv.

Ofte er den beste måten å få barn til å åpne seg å gi dem frihet. Husk at snakking ikke alltid er den beste medisin. Noen ganger trenger man å få ting på avstand og da kan det være best å ikke snakke så mye.

mvh

[Rhea Silvia]

Jeg var vitne til en brann som barn og reagerte nok som gutten din. I tillegg nektet jeg å se på det nedbrente huset... ( krøp ned i bunnen av bilen da vi kjørte forbi... lenge etter at huset var revet også). Det ble en del av marerittene jeg hadde ( var mye plaget med mareritt og nattskrekk). Men med årene bleknet det. Men jeg grøsser alltid når jeg kjører forbi stedet, 40 år etter!

jeg har ikke tatt noe varig meg av det, og jeg har lært meg å respekte andres ønske om å ikke prate om det "hele tiden". Datteren min har vert utsatt for en alvorlig skade, og hun blir sint når vi snakker om det. "Jeg vil ha fred for det", sier hun.

Kanskje dere bare skal si at dere forstår at han tenker på det, og så gi han litt fred. Dessuten, kanskje det er andre han heller vil prate med om det?

Og kanskje vil han prate når det har gått en tid.

Men det er ikke lett. Som foreldre vil man gjerne "fikse", kanskje det ikke er riktig allltid.