faenskap i bryllupsplaner

[laban]

Jeg, blir snart svigermor selv, og har lest gjennom de fleste av innleggene....

Nesten _alle_ er hvor forferdelig denne "svigermoren" er, og det som første slår meg er dagens unges egoisme:(

_Alt_ skal handle om seg selv, drit i tradisjoner, for det her handler kun om _oss_!

Enhver foreldre ønsker å være der, når ens barn gifter seg, kun barnas egoisme og egosentrisitet, forhindrer det.

Lykke til.

Jeg er verken ung eller mot tradisjoner. Man kan nok beskylde meg for å være lite romantisk, men jeg er virkelig ingen egoistisk gledesdreper.

Vi har alltid stilt opp på det som har blitt forventet av oss, fra familienes side. Noen ganger er det lystbetont, andre ganger er det et pliktløp. Vi har vært gift i over 20 år, så nå er det vår generasjon som har ansvaret for at ikke alle tradisjoner stopper opp.

Men akkurat vårt eget bryllup kjørte vi etter prinsippet "vi betaler selv, så vi bestemmer selv". Vi var voksne, fullstendig frikoplet fra foreldrehjemmene og hadde bodd sammen et år.

Det er snakk om en ti minutters seanse, ikke noen utvandring til Australia.

[Lillemus]

''Jeg kunne ikke drømme om å snyte mamma, eller for den del svigermor, for noe de også gleder seg sånn voldsomt til.''

Kunne ikke sagt det bedre selv;)

Med slike tanker, så vil dere være gift og forelsket for _alltid_

''Med slike tanker, så vil dere være gift og forelsket for _alltid_;)''

Åja... Da må jeg bare beklage med å opplyse deg om at selv om miin mor (og dels min far) tok alt for mye styring rundt mitt bryllup og fikk det mye som hun ville (og ikke jeg) så hjalp ikke det gitt - skilsmisse ble det nå uansett.

[Gjest forstår godt dine svigers jeg.]

''Jeg skjønner veldig godt svigermor. For mange foreldre er det uhyre stort å få dele en slik viktig begivenhet i barnets liv. Samtidig må jo foreldre godta at barna tar valg de ikke er enige i.''

Det er bare sånt jeg ikke kan forstå! Forstår jo ønsket om å være tilstede, både for å overvære begivenheten og for å delta i feiringen med familien, men hvorfor er det ellers så veldig viktig?

Det betyr selvfølgelig mye for meg at barna mine får det bra, jeg håper de finner noen de er glade i til å dele livet med, jeg ønsker dem gleden ved å oppleve å bli fordeldre og innrømmer gjerne at jeg også gjerne blir bestemor en dag. I forhold til slike ting har akkurat det å selv være tilstede ved vielse/bryllup minimal betydning.

Bryllup for meg er stort. Jeg simpelthen elsker bryllup!

Og jeg gråter i alle brylluper selvom jeg ikke har nært forhold til brudeparet.

Selv hadde jeg hvit kjole og kirkebryllup med gjester og det minnet vil jeg aldri glemme. Det var stort å gi hverandre kjærlighetserklæringen offentlig og dette vil jeg gjerne få lov til å dele med mine flotte barn hvis de skal gifte seg.

Vil mye heller hoppe over en fest og få lov til å være tilstede ved vielsen. Det betyr mest for meg.

Og man må jo også tenke at dette er once in a lifetime og at det forhåpentligvis ikke skjer at et nytt giftemål skjer en gang til i ens liv...

[Gjest Elextra]

Bryllup for meg er stort. Jeg simpelthen elsker bryllup!

Og jeg gråter i alle brylluper selvom jeg ikke har nært forhold til brudeparet.

Selv hadde jeg hvit kjole og kirkebryllup med gjester og det minnet vil jeg aldri glemme. Det var stort å gi hverandre kjærlighetserklæringen offentlig og dette vil jeg gjerne få lov til å dele med mine flotte barn hvis de skal gifte seg.

Vil mye heller hoppe over en fest og få lov til å være tilstede ved vielsen. Det betyr mest for meg.

Og man må jo også tenke at dette er once in a lifetime og at det forhåpentligvis ikke skjer at et nytt giftemål skjer en gang til i ens liv...

Enig i at bryllup er stort.

Men jeg vil anta mine barns grunner for IKKE å inkludere meg/oss i bryllup/vielse veier tyngre enn mitt ønske om å være tilstede.

[Mammantil3]

Jeg, blir snart svigermor selv, og har lest gjennom de fleste av innleggene....

Nesten _alle_ er hvor forferdelig denne "svigermoren" er, og det som første slår meg er dagens unges egoisme:(

_Alt_ skal handle om seg selv, drit i tradisjoner, for det her handler kun om _oss_!

Enhver foreldre ønsker å være der, når ens barn gifter seg, kun barnas egoisme og egosentrisitet, forhindrer det.

Lykke til.

Min umiddelbare tanke er at kanskje også foreldrene må oppføre seg slik at barna vil ha dem tilstede på en slik dag?

Egoisme er forøvrig ikke forbeholdt den yngre generasjon, det vokser seg stadig større i alle deler av befolkningen. Et tankekors: hvorfor lar foreldre sine barn bli så egoistiske (hvis det er der problemet ligger)?

[Gjest Kayia]

Min umiddelbare tanke er at kanskje også foreldrene må oppføre seg slik at barna vil ha dem tilstede på en slik dag?

Egoisme er forøvrig ikke forbeholdt den yngre generasjon, det vokser seg stadig større i alle deler av befolkningen. Et tankekors: hvorfor lar foreldre sine barn bli så egoistiske (hvis det er der problemet ligger)?

''Min umiddelbare tanke er at kanskje også foreldrene må oppføre seg slik at barna vil ha dem tilstede på en slik dag?'' Griet nok, men her er det jo svigerdatter som ikke ønsker foreldrene hans i bryllupet, og eneste begrunnelse er at hennes foreldre ikke er der (som hun åpenbart ønsker) og at hun ikke har sansen for sine kommende svigerforeldre. Forloveden hennes derimot, har jo et så stekt forhold til sin foreldre at han følte for å be om velsignelse (visste ikke at noen engang gjorde det jeg) fra dem før han giiftet seg. Hadde alle (brudepar og foreldre) ment at bryllup kun var en formalitet hadde jo alt vært greit, men dette har jo blitt et problem fordi bryllup tydeligvis er stort for dem alle, på tvers av generasjonene ..

''Egoisme er forøvrig ikke forbeholdt den yngre generasjon, det vokser seg stadig større i alle deler av befolkningen'' Det kan jeg forsåvidt være helt enig med deg i...

[Mammantil3]

''Min umiddelbare tanke er at kanskje også foreldrene må oppføre seg slik at barna vil ha dem tilstede på en slik dag?'' Griet nok, men her er det jo svigerdatter som ikke ønsker foreldrene hans i bryllupet, og eneste begrunnelse er at hennes foreldre ikke er der (som hun åpenbart ønsker) og at hun ikke har sansen for sine kommende svigerforeldre. Forloveden hennes derimot, har jo et så stekt forhold til sin foreldre at han følte for å be om velsignelse (visste ikke at noen engang gjorde det jeg) fra dem før han giiftet seg. Hadde alle (brudepar og foreldre) ment at bryllup kun var en formalitet hadde jo alt vært greit, men dette har jo blitt et problem fordi bryllup tydeligvis er stort for dem alle, på tvers av generasjonene ..

''Egoisme er forøvrig ikke forbeholdt den yngre generasjon, det vokser seg stadig større i alle deler av befolkningen'' Det kan jeg forsåvidt være helt enig med deg i...

Vi leser kanskje hovedinnlegget litt ulikt, for jeg ser ikke at hun spesifikt ønsker sin familie tilstede - men at hun ikke ønsker å gifte seg stort med bare hans familie tilstede. Og det siste kan jeg godt forstå, det blir jo en snodig feiring med bare den ene i parets familie tilstede. Da tipper jeg man kan komme til å føle seg en smule ensom...

Nå skinner det også gjennom at hun ikke er sånn overvettes begeistret for sine tilkommende svigerforeldre, det er riktig, uten at vi helt vet hvorfor. Det kan jo være en lidelse å være sammen med disse menneskene, og da er det kanskje ikke bare egoisme å ikke ønske dem tilstede i en slik setting. Eller kanskje svigerdattera er ei merr som hersjer vilt og uhemmet. I don't know! :-)

[laban]

''Jeg står for det jeg har skrevet!''

Jada, og det er bra! Jeg har vanskeligheter med å forstå at en kan føle slik, men jeg tror deg, selvfølgelig :-).

Selv har jeg små barn og vet jo ikke helt hvordan jeg vil føle når de er større. I utgangspunktet vil jeg nok ønske å være tilstede om de skal gifte seg. Men jeg TROR andre ting vil bety mer for meg enn å være tilstede når de evt. sier "ja".

Jeg har en datter på 20 år.

Jeg vil selvfølgelig bli veldig skuffet dersom hun noen gang holder bryllup der jeg er én av noen få som ikke blir invitert. F.eks. at brudgommens familie får være med (i kirken, i selskapet eller hva de nå gjør), men ikke jeg.

Hvis de velger å ta med seg forloverne og ingen andre på Tinghuset, slik jeg tolker det at trådstarter m/mann har tenkt å gjøre, kommer jeg virkelig ikke til å protestere eller bli depressiv av den grunn.

Men jeg har jo forstått nå at noe av årsaken til dette er min egen ekstreme egoisme, siden vi i sin tid gjorde det samme selv.

[Gjest Kayia]

Vi leser kanskje hovedinnlegget litt ulikt, for jeg ser ikke at hun spesifikt ønsker sin familie tilstede - men at hun ikke ønsker å gifte seg stort med bare hans familie tilstede. Og det siste kan jeg godt forstå, det blir jo en snodig feiring med bare den ene i parets familie tilstede. Da tipper jeg man kan komme til å føle seg en smule ensom...

Nå skinner det også gjennom at hun ikke er sånn overvettes begeistret for sine tilkommende svigerforeldre, det er riktig, uten at vi helt vet hvorfor. Det kan jo være en lidelse å være sammen med disse menneskene, og da er det kanskje ikke bare egoisme å ikke ønske dem tilstede i en slik setting. Eller kanskje svigerdattera er ei merr som hersjer vilt og uhemmet. I don't know! :-)

Jeg tror ikke vi nødvendigvis leser hovedinnlegget så ulikt, for det var i et annet innlegg hun kommenterte at hennes foreldre ikke kunne komme før om tidligst et år eller noe, og at hun ikke ville ha hans der uten sine.

Ser poenget ditt med at man kanskje kan føle seg litt alene med bare svigerfamilie tilstede men igjen: signer nå de papirene og drikk nå champange med de man vil da, uten å innvolvere de som man allerede på forhånd visste ville bli lei seg - for svingende, hehe )

[løvinne71]

Har lest de fleste innleggene. Og ser at synspunktene varierer fra de som synes det dere ønsker og gjøre er helt greit, og at det er foreldrene/svigerforeldre som er de urimelige her, til de som mener at dere er egoistiske som "snyter" familien for en begivenhet de burde få delta i.

Egentlig forstår jeg begge parter, og synes ikke det er noe rett eller feil i en sånn sammenheng.

Det som er viktig å tenke på, er at det er snakk om to forskjellige generasjoner her, som antagelig har vidt forskjellig syn på hvor stor begivenhet et bryllup er.

Tradisjonellt sett, så har det vært slik at det er foreldrene som arrangerer (og ofte også betaler) bryllupet til sine barn. Og tradisjonellt sett er et bryllup en "familiefest" som også feirer foreningen av to familier, i tillegg til foreningen av de to som gifter seg.

Kort sagt er et bryllup ofte "the big thing" i den voksne/eldre generasjonens øyne.

Så det sier seg selv de som har et slikt syn på bryllup, både ønsker og forventer å få engasjere seg og delta når deres egne barn gifter seg. Og at de vil føle seg skuffet og snytt hvis muligheten uteblir.

I motsatt ende har man en "ung" generasjon som foretrekker å betrakte bryllupet kun som "sin" dag. De er opptatt av å få lov til "å bestemme selv" og de velger gjerne alternative seremonier/feiringer for å gjøre bryllupet "enklere" eller annerledes.

Da sier det seg selv at det vil skjære hvis det er store forskjeller i forventningene man har til hvordan et bryllup bør gjennomføres.

Så egentlig synes jeg at man bør ha familien/foreldrenes forventninger litt i bakhodet når man planlegger å gifte seg.

Ikke på den måten at man skal la dem bestemme. Men man kan kanskje være tjent med å ikke gjøre det stikk motsatte av hva foreldregenerasjonen ville ha ønsket, og evt prøve å finne mellomløsninger og kompromiss.

Så hvis man absolutt må gifte seg i et "drive in" kapell i Las Vegas med Elvis Presley og Donald Duck som vitner, mens familien ville foretrukket kirkevielse og påfølgende tradisjonell bryllupsmiddag, så kan man kanskje allikevel "gå med på" å ha en liten familiefest når man kommer hjem?

De fleste ønsker vel å minnes bryllupet sitt som noe positivt? Ikke som en kilde til en familie-strid.

Dessuten er man jo tjent med at flere enn en selv har gode minner fra dagen..

[Dorthe]

Enig med deg, med unntak av ''Enten får man vel bare gjøre - og fortelle siden.''

For å snakke for meg sjøl: Jeg er lykkelig bestemor & "svigermor", uten erfaring med bryllupsproblematikk da min eldste og barnefaren ikke har gifta seg.

MEN: Hadde de valgt å gifte seg uten å fortelle det til meg før i etterkant, hadde jeg vært en smule snurt, ja...

At de evt hadde valgt en "privat" vielse uten meg, er heilt OK da jeg respekterer deres ønsker, behov og dømmekraft.

Det hadde ikke jeg blitt snurt for, men jeg hadde blitt snurt hvis svigerforeldrene hadde visst det og blitt bedt og ikke meg.

[Gjest jadamama]

Det hadde ikke jeg blitt snurt for, men jeg hadde blitt snurt hvis svigerforeldrene hadde visst det og blitt bedt og ikke meg.

vi vet

[Gjest Elextra]

Har lest de fleste innleggene. Og ser at synspunktene varierer fra de som synes det dere ønsker og gjøre er helt greit, og at det er foreldrene/svigerforeldre som er de urimelige her, til de som mener at dere er egoistiske som "snyter" familien for en begivenhet de burde få delta i.

Egentlig forstår jeg begge parter, og synes ikke det er noe rett eller feil i en sånn sammenheng.

Det som er viktig å tenke på, er at det er snakk om to forskjellige generasjoner her, som antagelig har vidt forskjellig syn på hvor stor begivenhet et bryllup er.

Tradisjonellt sett, så har det vært slik at det er foreldrene som arrangerer (og ofte også betaler) bryllupet til sine barn. Og tradisjonellt sett er et bryllup en "familiefest" som også feirer foreningen av to familier, i tillegg til foreningen av de to som gifter seg.

Kort sagt er et bryllup ofte "the big thing" i den voksne/eldre generasjonens øyne.

Så det sier seg selv de som har et slikt syn på bryllup, både ønsker og forventer å få engasjere seg og delta når deres egne barn gifter seg. Og at de vil føle seg skuffet og snytt hvis muligheten uteblir.

I motsatt ende har man en "ung" generasjon som foretrekker å betrakte bryllupet kun som "sin" dag. De er opptatt av å få lov til "å bestemme selv" og de velger gjerne alternative seremonier/feiringer for å gjøre bryllupet "enklere" eller annerledes.

Da sier det seg selv at det vil skjære hvis det er store forskjeller i forventningene man har til hvordan et bryllup bør gjennomføres.

Så egentlig synes jeg at man bør ha familien/foreldrenes forventninger litt i bakhodet når man planlegger å gifte seg.

Ikke på den måten at man skal la dem bestemme. Men man kan kanskje være tjent med å ikke gjøre det stikk motsatte av hva foreldregenerasjonen ville ha ønsket, og evt prøve å finne mellomløsninger og kompromiss.

Så hvis man absolutt må gifte seg i et "drive in" kapell i Las Vegas med Elvis Presley og Donald Duck som vitner, mens familien ville foretrukket kirkevielse og påfølgende tradisjonell bryllupsmiddag, så kan man kanskje allikevel "gå med på" å ha en liten familiefest når man kommer hjem?

De fleste ønsker vel å minnes bryllupet sitt som noe positivt? Ikke som en kilde til en familie-strid.

Dessuten er man jo tjent med at flere enn en selv har gode minner fra dagen..

Godt innlegg.

[jubalong70]

''Jeg skjønner veldig godt svigermor. For mange foreldre er det uhyre stort å få dele en slik viktig begivenhet i barnets liv. Samtidig må jo foreldre godta at barna tar valg de ikke er enige i.''

Det er bare sånt jeg ikke kan forstå! Forstår jo ønsket om å være tilstede, både for å overvære begivenheten og for å delta i feiringen med familien, men hvorfor er det ellers så veldig viktig?

Det betyr selvfølgelig mye for meg at barna mine får det bra, jeg håper de finner noen de er glade i til å dele livet med, jeg ønsker dem gleden ved å oppleve å bli fordeldre og innrømmer gjerne at jeg også gjerne blir bestemor en dag. I forhold til slike ting har akkurat det å selv være tilstede ved vielse/bryllup minimal betydning.

Jeg uttalte meg kanskje litt brått. Jeg forstår ikke svigermors voldsomme reaksjon, men jeg forstår godt ønsket om å få være med.

Kan forestille meg at jeg også kan bli litt skuffet om ungene mine velger å gifte seg uten oss tilstede, men jeg kommer selvsagt ikke til å si det til dem Det er de som velger, og, som du sier, det er deres lykke som er viktig

[morsan]

Har lest de fleste innleggene. Og ser at synspunktene varierer fra de som synes det dere ønsker og gjøre er helt greit, og at det er foreldrene/svigerforeldre som er de urimelige her, til de som mener at dere er egoistiske som "snyter" familien for en begivenhet de burde få delta i.

Egentlig forstår jeg begge parter, og synes ikke det er noe rett eller feil i en sånn sammenheng.

Det som er viktig å tenke på, er at det er snakk om to forskjellige generasjoner her, som antagelig har vidt forskjellig syn på hvor stor begivenhet et bryllup er.

Tradisjonellt sett, så har det vært slik at det er foreldrene som arrangerer (og ofte også betaler) bryllupet til sine barn. Og tradisjonellt sett er et bryllup en "familiefest" som også feirer foreningen av to familier, i tillegg til foreningen av de to som gifter seg.

Kort sagt er et bryllup ofte "the big thing" i den voksne/eldre generasjonens øyne.

Så det sier seg selv de som har et slikt syn på bryllup, både ønsker og forventer å få engasjere seg og delta når deres egne barn gifter seg. Og at de vil føle seg skuffet og snytt hvis muligheten uteblir.

I motsatt ende har man en "ung" generasjon som foretrekker å betrakte bryllupet kun som "sin" dag. De er opptatt av å få lov til "å bestemme selv" og de velger gjerne alternative seremonier/feiringer for å gjøre bryllupet "enklere" eller annerledes.

Da sier det seg selv at det vil skjære hvis det er store forskjeller i forventningene man har til hvordan et bryllup bør gjennomføres.

Så egentlig synes jeg at man bør ha familien/foreldrenes forventninger litt i bakhodet når man planlegger å gifte seg.

Ikke på den måten at man skal la dem bestemme. Men man kan kanskje være tjent med å ikke gjøre det stikk motsatte av hva foreldregenerasjonen ville ha ønsket, og evt prøve å finne mellomløsninger og kompromiss.

Så hvis man absolutt må gifte seg i et "drive in" kapell i Las Vegas med Elvis Presley og Donald Duck som vitner, mens familien ville foretrukket kirkevielse og påfølgende tradisjonell bryllupsmiddag, så kan man kanskje allikevel "gå med på" å ha en liten familiefest når man kommer hjem?

De fleste ønsker vel å minnes bryllupet sitt som noe positivt? Ikke som en kilde til en familie-strid.

Dessuten er man jo tjent med at flere enn en selv har gode minner fra dagen..

Enig.

Det er ikke svart-hvitt dette.

[morsan]

Vi leser kanskje hovedinnlegget litt ulikt, for jeg ser ikke at hun spesifikt ønsker sin familie tilstede - men at hun ikke ønsker å gifte seg stort med bare hans familie tilstede. Og det siste kan jeg godt forstå, det blir jo en snodig feiring med bare den ene i parets familie tilstede. Da tipper jeg man kan komme til å føle seg en smule ensom...

Nå skinner det også gjennom at hun ikke er sånn overvettes begeistret for sine tilkommende svigerforeldre, det er riktig, uten at vi helt vet hvorfor. Det kan jo være en lidelse å være sammen med disse menneskene, og da er det kanskje ikke bare egoisme å ikke ønske dem tilstede i en slik setting. Eller kanskje svigerdattera er ei merr som hersjer vilt og uhemmet. I don't know! :-)

''Det kan jo være en lidelse å være sammen med disse menneskene, og da er det kanskje ikke bare egoisme å ikke ønske dem tilstede i en slik setting. Eller kanskje svigerdattera er ei merr som hersjer vilt og uhemmet. I don't know! :-)''

*he he* Nettopp!

[morsan]

''Med slike tanker, så vil dere være gift og forelsket for _alltid_;)''

Åja... Da må jeg bare beklage med å opplyse deg om at selv om miin mor (og dels min far) tok alt for mye styring rundt mitt bryllup og fikk det mye som hun ville (og ikke jeg) så hjalp ikke det gitt - skilsmisse ble det nå uansett.

''skilsmisse ble det nå uansett.''

Kanskje du strikket for mange gensere til han? ;-)

[morsan]

Hehe, ja vi er i mindretall så det holder her Her i huset syns vi i grunnen at det er mange nok hverdager i løpet av et år, og griper gladelig om begivenheter som kan samle artige folk rundt oss, venner som familie. Og som du sier; det er mange nok hverdager å praktisere prisipper på om man føler for å markere revir likevel... ;-)

Det jeg syns er litt motsigende i dette tilfellet er at dagen så definitivt ikke skal feires på tradisjonelt vis med familiens tilstedeværelse, men familiens velsignelse var det viktig å få? Jeg slår bare fast at vi alle er forskjellige, og det er jeg i grunnen glad for i det lange løp... men når det er sagt: Jeg håper jr ikke har blitt en av de veldig forskjellige og plutselig tenker at pappan og jeg er i vegen når han evt skal gifte seg

''Det jeg syns er litt motsigende i dette tilfellet er at dagen så definitivt ikke skal feires på tradisjonelt vis med familiens tilstedeværelse, men familiens velsignelse var det viktig å få? ''

Vi vet jo at det kun var mannen som mente det var viktig med familiens velsignelse, og for alt vi vet kan det jo hende at det bare er hun som ønsker bryllup uten familien tilstede.

[Angustia]

Ja, nå tenkte jeg på sånn fort gifting i Vegas (eller for den del i brått i tinghuset) og sånn da.. I min verden, en forsåvidt ærlig sak.. Sånt skjer jo gjerne fort og impulsivt - og fortelles etterpå..

Men i hovedsak synes jeg godt kan man involvere, og gjerne kompromisse litt også, på store dager. Man er jo, heldigvis, ikke alene og uelsket, i verden, og litt raushet på en gledelig dag tror jeg de fleste har rådt til.

''Ja, nå tenkte jeg på sånn fort gifting i Vegas (eller for den del i brått i tinghuset) og sånn da.. I min verden, en forsåvidt ærlig sak.. Sånt skjer jo gjerne fort og impulsivt - og fortelles etterpå..;)''

Da er vi kjedelig nok enige igjen ;-) Vegas-bryllup og andre impulsive stunts kan være sjarmerende, vel og merke om partene har bikka 20 år.

''Men i hovedsak synes jeg godt kan man involvere, og gjerne kompromisse litt også, på store dager. Man er jo, heldigvis, ikke alene og uelsket, i verden, og litt raushet på en gledelig dag tror jeg de fleste har rådt til.''

Amen :-)

[Angustia]

Det hadde ikke jeg blitt snurt for, men jeg hadde blitt snurt hvis svigerforeldrene hadde visst det og blitt bedt og ikke meg.

''Det hadde ikke jeg blitt snurt for, men jeg hadde blitt snurt hvis svigerforeldrene hadde visst det og blitt bedt og ikke meg.''

Til sistnevnte setning: Da hadde jeg ikke bare blitt snurt, men dødelig fornærma :-( Det hadde de nok ikke turt, hehe!