faenskap i bryllupsplaner

[Dorthe]

''Det hadde ikke jeg blitt snurt for, men jeg hadde blitt snurt hvis svigerforeldrene hadde visst det og blitt bedt og ikke meg.''

Til sistnevnte setning: Da hadde jeg ikke bare blitt snurt, men dødelig fornærma :-( Det hadde de nok ikke turt, hehe!

Jeg har opplevd det, men det gjalt ikke noe så viktig som bryllup, men utdeling av vitnemål i rådhuset. Jeg ble bare kjempelei meg og ikke sinna. Men hun er ikke tilgitt enda og det vet hun og fjernet tom bildene fra facebook.

Jeg skrev en spydig kommentar under. Klarte ikke å styre meg.

[Katt-ja]

Jeg har opplevd det, men det gjalt ikke noe så viktig som bryllup, men utdeling av vitnemål i rådhuset. Jeg ble bare kjempelei meg og ikke sinna. Men hun er ikke tilgitt enda og det vet hun og fjernet tom bildene fra facebook.

Jeg skrev en spydig kommentar under. Klarte ikke å styre meg.

Oj, du verden...

Jeg har null følelser for sånne merkedager, føler jeg.

[Katt-ja]

Jeg har en datter på 20 år.

Jeg vil selvfølgelig bli veldig skuffet dersom hun noen gang holder bryllup der jeg er én av noen få som ikke blir invitert. F.eks. at brudgommens familie får være med (i kirken, i selskapet eller hva de nå gjør), men ikke jeg.

Hvis de velger å ta med seg forloverne og ingen andre på Tinghuset, slik jeg tolker det at trådstarter m/mann har tenkt å gjøre, kommer jeg virkelig ikke til å protestere eller bli depressiv av den grunn.

Men jeg har jo forstått nå at noe av årsaken til dette er min egen ekstreme egoisme, siden vi i sin tid gjorde det samme selv.

''Jeg vil selvfølgelig bli veldig skuffet dersom hun noen gang holder bryllup der jeg er én av noen få som ikke blir invitert.''

Det ville jo da enten vært fordi dere hadde et dårlig forhold til hverandre - og da ville det vært DET jeg hadde vært lei meg over,- ikke over å bli "snytt" for bryllupet.

Eller så ville det vært fordi datteren egentlig (sånn som jeg selv følte dengang jeg giftet meg) ikke ville ha noe oppstyr, men at svigerfamilien var så hysteriske at de bare måtte ha dem med. Og at hun da visste at meg kunne hun være ærlig med ;-)

[Dorthe]

Oj, du verden...

Jeg har null følelser for sånne merkedager, føler jeg.

Det var MIN datter som hadde tatt bachelor, ikke nesten svigermors... Men sånn går det når mannfolkene er mammadalter og må ha med mora når kjæresten er på Rådhuset.

[Angustia]

Jeg har opplevd det, men det gjalt ikke noe så viktig som bryllup, men utdeling av vitnemål i rådhuset. Jeg ble bare kjempelei meg og ikke sinna. Men hun er ikke tilgitt enda og det vet hun og fjernet tom bildene fra facebook.

Jeg skrev en spydig kommentar under. Klarte ikke å styre meg.

''Klarte ikke å styre meg.''

Det var sikkert sunt!

Det er en balansegang mellom å være en romslig & tolerant person, og det å finne seg i urettmessige handlinger fra andre voksne mennesker.

Aargh - irritert på dine vegne, kjenner jeg :-(

[Dorthe]

''Klarte ikke å styre meg.''

Det var sikkert sunt!

Det er en balansegang mellom å være en romslig & tolerant person, og det å finne seg i urettmessige handlinger fra andre voksne mennesker.

Aargh - irritert på dine vegne, kjenner jeg :-(

Jeg kjenner jeg blir irritert bare vi skriver om det nå og det er 5 år siden snart. Og nå skal hun flytte sammen med en helt annen gutt og en helt annen svigermor. Så hva f... gjorde de der?

[Gjest Kayia]

''Det jeg syns er litt motsigende i dette tilfellet er at dagen så definitivt ikke skal feires på tradisjonelt vis med familiens tilstedeværelse, men familiens velsignelse var det viktig å få? ''

Vi vet jo at det kun var mannen som mente det var viktig med familiens velsignelse, og for alt vi vet kan det jo hende at det bare er hun som ønsker bryllup uten familien tilstede.

Ikke sant. Lett å tråkke skeivt (evt relatere til seg selv eller "tenke" emosjonelt) i dilemmaer hvor bildet er litt uklart.

Jeg vil jo også håpe at jeg fremdeles syns (som jeg gjør i dag) det er ok og ikke får en depresiv reaksjon dersom jr og hans framtidige kone velger en stille privat seremoni om 10år++ (bank i bordet;), men på generelt nivå mener jeg at man er relasjonell smart om man velger en variant de rundt ikke blir såret av.

Og igjen: lett for meg å si som har et godt forhold til både min manns og egen familie

[Gjest Kayia]

Jeg har opplevd det, men det gjalt ikke noe så viktig som bryllup, men utdeling av vitnemål i rådhuset. Jeg ble bare kjempelei meg og ikke sinna. Men hun er ikke tilgitt enda og det vet hun og fjernet tom bildene fra facebook.

Jeg skrev en spydig kommentar under. Klarte ikke å styre meg.

Datteren din inviterte kjærestens foreldre og ikke deg??

[Dorthe]

Datteren din inviterte kjærestens foreldre og ikke deg??

Ja, for de ville det og så var det så styr med meg for det er ikke så lett å komme inn i Rådhuset i Oslo.

[Gjest Kayia]

Ja, for de ville det og så var det så styr med meg for det er ikke så lett å komme inn i Rådhuset i Oslo.

Huff, så klønete av henne. Skjønner veldig godt at du ble såret av det Dorthe. Bra at hun selv har skjøt at det ble dumt håndtert i ettertid da.

[bouenas]

Har lest de fleste innleggene. Og ser at synspunktene varierer fra de som synes det dere ønsker og gjøre er helt greit, og at det er foreldrene/svigerforeldre som er de urimelige her, til de som mener at dere er egoistiske som "snyter" familien for en begivenhet de burde få delta i.

Egentlig forstår jeg begge parter, og synes ikke det er noe rett eller feil i en sånn sammenheng.

Det som er viktig å tenke på, er at det er snakk om to forskjellige generasjoner her, som antagelig har vidt forskjellig syn på hvor stor begivenhet et bryllup er.

Tradisjonellt sett, så har det vært slik at det er foreldrene som arrangerer (og ofte også betaler) bryllupet til sine barn. Og tradisjonellt sett er et bryllup en "familiefest" som også feirer foreningen av to familier, i tillegg til foreningen av de to som gifter seg.

Kort sagt er et bryllup ofte "the big thing" i den voksne/eldre generasjonens øyne.

Så det sier seg selv de som har et slikt syn på bryllup, både ønsker og forventer å få engasjere seg og delta når deres egne barn gifter seg. Og at de vil føle seg skuffet og snytt hvis muligheten uteblir.

I motsatt ende har man en "ung" generasjon som foretrekker å betrakte bryllupet kun som "sin" dag. De er opptatt av å få lov til "å bestemme selv" og de velger gjerne alternative seremonier/feiringer for å gjøre bryllupet "enklere" eller annerledes.

Da sier det seg selv at det vil skjære hvis det er store forskjeller i forventningene man har til hvordan et bryllup bør gjennomføres.

Så egentlig synes jeg at man bør ha familien/foreldrenes forventninger litt i bakhodet når man planlegger å gifte seg.

Ikke på den måten at man skal la dem bestemme. Men man kan kanskje være tjent med å ikke gjøre det stikk motsatte av hva foreldregenerasjonen ville ha ønsket, og evt prøve å finne mellomløsninger og kompromiss.

Så hvis man absolutt må gifte seg i et "drive in" kapell i Las Vegas med Elvis Presley og Donald Duck som vitner, mens familien ville foretrukket kirkevielse og påfølgende tradisjonell bryllupsmiddag, så kan man kanskje allikevel "gå med på" å ha en liten familiefest når man kommer hjem?

De fleste ønsker vel å minnes bryllupet sitt som noe positivt? Ikke som en kilde til en familie-strid.

Dessuten er man jo tjent med at flere enn en selv har gode minner fra dagen..

Wow, knallgodt svart, Løvinne71 !!

[morsan]

Ikke sant. Lett å tråkke skeivt (evt relatere til seg selv eller "tenke" emosjonelt) i dilemmaer hvor bildet er litt uklart.

Jeg vil jo også håpe at jeg fremdeles syns (som jeg gjør i dag) det er ok og ikke får en depresiv reaksjon dersom jr og hans framtidige kone velger en stille privat seremoni om 10år++ (bank i bordet;), men på generelt nivå mener jeg at man er relasjonell smart om man velger en variant de rundt ikke blir såret av.

Og igjen: lett for meg å si som har et godt forhold til både min manns og egen familie

Ja, man kjenner ikke alle detaljer i den situasjonen man uttaler seg om, og snakker ofte ut fra sitt eget liv.

Jeg hadde selv et tradisjonelt bryllup med fest for familien og er veldig glad for det, men jeg har også vært forlover i et bittelite, stille bryllup med kun brudeparet og forloverne, og syntes det var et fint bryllup også.

Og når jeg tenker på dem og deres valg, har jeg den største forståelse for at de gjorde som de gjorde, og familiene deres taklet dette helt fint.

Derfor tenker jeg slik i utgangspunktet at "man må gjøre som man selv vil", men det svaret er jo farget av situasjoner der det har gått helt fint at brudeparet gjør som man vil.

Trådstarters situasjon ser veldig annerledes ut, og spørsmålet er om de (han) kan leve med foreldrenes reaksjoner rundt valget av bryllupsmetode. Er dette verdt å få en familiefeide for? Hva er begveggrunnene til at det er så fryktelig å endre planene sine osv.

Og hvordan blir det å forholde seg til en ektemann hvor familien har en så stor betydning som de tydeligvis har her, både dette mht "velsignelse" og vurdering av å endre bryllupsplanene.

[Gjest Kayia]

Ja, man kjenner ikke alle detaljer i den situasjonen man uttaler seg om, og snakker ofte ut fra sitt eget liv.

Jeg hadde selv et tradisjonelt bryllup med fest for familien og er veldig glad for det, men jeg har også vært forlover i et bittelite, stille bryllup med kun brudeparet og forloverne, og syntes det var et fint bryllup også.

Og når jeg tenker på dem og deres valg, har jeg den største forståelse for at de gjorde som de gjorde, og familiene deres taklet dette helt fint.

Derfor tenker jeg slik i utgangspunktet at "man må gjøre som man selv vil", men det svaret er jo farget av situasjoner der det har gått helt fint at brudeparet gjør som man vil.

Trådstarters situasjon ser veldig annerledes ut, og spørsmålet er om de (han) kan leve med foreldrenes reaksjoner rundt valget av bryllupsmetode. Er dette verdt å få en familiefeide for? Hva er begveggrunnene til at det er så fryktelig å endre planene sine osv.

Og hvordan blir det å forholde seg til en ektemann hvor familien har en så stor betydning som de tydeligvis har her, både dette mht "velsignelse" og vurdering av å endre bryllupsplanene.

''Trådstarters situasjon ser veldig annerledes ut, og spørsmålet er om de (han) kan leve med foreldrenes reaksjoner rundt valget av bryllupsmetode. Er dette verdt å få en familiefeide for? Hva er begveggrunnene til at det er så fryktelig å endre planene sine osv. Og hvordan blir det å forholde seg til en ektemann hvor familien har en så stor betydning som de tydeligvis har her, både dette mht "velsignelse" og vurdering av å endre bryllupsplanene'' Dette er jeg veldig enig i, og her kan nok fort dette parets tilbakevendende "tema" ligge. Ofte har vel slike ting en tendens til egentlig å handle om hendelser og erfaring bak i tid som i utgangspunktet ikke har noe med situasjonen å gjøre.

[Maximia]

''Men er det ikke minst like egoistisk av denne svigermoren å dikte på seg en depresjon og dermed sørge for å være i sentrum og forpurre hele bryllupet bare fordi hun ikke får være tilstede og sole seg i glansen på sin sønns bryllupsdag?'''

Hva vet vi om "å dikte på seg en depresjon"? Svigerdøtre er faktisk ikke mer troverdige enn svigermødre;)

"Sole seg i glansen"? Hvor har du det fra? Jeg ønsker bare å se min sønn gifte seg med kvinnen han elsker, fra tribunen!

Og tro meg, Lillemus, de unge blir bare mer egoistiske og selvsentrerte med tiden....

Det sa Sokrates også.

[Gjest snart brud]

Har lest de fleste innleggene. Og ser at synspunktene varierer fra de som synes det dere ønsker og gjøre er helt greit, og at det er foreldrene/svigerforeldre som er de urimelige her, til de som mener at dere er egoistiske som "snyter" familien for en begivenhet de burde få delta i.

Egentlig forstår jeg begge parter, og synes ikke det er noe rett eller feil i en sånn sammenheng.

Det som er viktig å tenke på, er at det er snakk om to forskjellige generasjoner her, som antagelig har vidt forskjellig syn på hvor stor begivenhet et bryllup er.

Tradisjonellt sett, så har det vært slik at det er foreldrene som arrangerer (og ofte også betaler) bryllupet til sine barn. Og tradisjonellt sett er et bryllup en "familiefest" som også feirer foreningen av to familier, i tillegg til foreningen av de to som gifter seg.

Kort sagt er et bryllup ofte "the big thing" i den voksne/eldre generasjonens øyne.

Så det sier seg selv de som har et slikt syn på bryllup, både ønsker og forventer å få engasjere seg og delta når deres egne barn gifter seg. Og at de vil føle seg skuffet og snytt hvis muligheten uteblir.

I motsatt ende har man en "ung" generasjon som foretrekker å betrakte bryllupet kun som "sin" dag. De er opptatt av å få lov til "å bestemme selv" og de velger gjerne alternative seremonier/feiringer for å gjøre bryllupet "enklere" eller annerledes.

Da sier det seg selv at det vil skjære hvis det er store forskjeller i forventningene man har til hvordan et bryllup bør gjennomføres.

Så egentlig synes jeg at man bør ha familien/foreldrenes forventninger litt i bakhodet når man planlegger å gifte seg.

Ikke på den måten at man skal la dem bestemme. Men man kan kanskje være tjent med å ikke gjøre det stikk motsatte av hva foreldregenerasjonen ville ha ønsket, og evt prøve å finne mellomløsninger og kompromiss.

Så hvis man absolutt må gifte seg i et "drive in" kapell i Las Vegas med Elvis Presley og Donald Duck som vitner, mens familien ville foretrukket kirkevielse og påfølgende tradisjonell bryllupsmiddag, så kan man kanskje allikevel "gå med på" å ha en liten familiefest når man kommer hjem?

De fleste ønsker vel å minnes bryllupet sitt som noe positivt? Ikke som en kilde til en familie-strid.

Dessuten er man jo tjent med at flere enn en selv har gode minner fra dagen..

Takk for innlegg, og du har mange gode poenger. Saken er jo at vi ønsker jo å komme rett hjem dagen etterpå å feire med familien. Men det er ikke godt nok for foreldrene. De vil være der på dagen.

I tillegg til å feire dagen etterpå med bryllupskake og sjampanje, så skal vi ha en større sammenkomst etpar uker sener hvorpå foreldrene skulle få lov til å be hvem de ville.

Når de da ikke vil dette, men synes vi burde feire med dem på dagen, så synes jeg de er urimelige her. Vi har prøvd å møte deres øsnker så godt vi kunne.

Og for meg blir det feil at vi nå skal invitere dem på dagen, og jeg risikerer å gråte fordi min familie ikke er der.

[Gjest snart brud]

Vi leser kanskje hovedinnlegget litt ulikt, for jeg ser ikke at hun spesifikt ønsker sin familie tilstede - men at hun ikke ønsker å gifte seg stort med bare hans familie tilstede. Og det siste kan jeg godt forstå, det blir jo en snodig feiring med bare den ene i parets familie tilstede. Da tipper jeg man kan komme til å føle seg en smule ensom...

Nå skinner det også gjennom at hun ikke er sånn overvettes begeistret for sine tilkommende svigerforeldre, det er riktig, uten at vi helt vet hvorfor. Det kan jo være en lidelse å være sammen med disse menneskene, og da er det kanskje ikke bare egoisme å ikke ønske dem tilstede i en slik setting. Eller kanskje svigerdattera er ei merr som hersjer vilt og uhemmet. I don't know! :-)

du har noke rett i at jeg ike har lyst å gifte meg med bare hans familie tilstedet, men ikke helt rett i hva jeg synes om min kommende svigerfamilie.

Jeg syntes de var toppers,og går veldig godt overens med dem. Og de har vært fantastiske i å ønske meg velkommen til deres familie. Vi bor nære dem, så jeg ønsker selvsakt a fortsette å beholde det gode forholdet vi har.

Men dette har rett og slett blitt for mye av det gode, og for å unngå å si noen brølerer i deres nærvær, så lar jeg min frustrasjoner skinne mer gjennom her annonymt på nettet.

[Mammantil3]

du har noke rett i at jeg ike har lyst å gifte meg med bare hans familie tilstedet, men ikke helt rett i hva jeg synes om min kommende svigerfamilie.

Jeg syntes de var toppers,og går veldig godt overens med dem. Og de har vært fantastiske i å ønske meg velkommen til deres familie. Vi bor nære dem, så jeg ønsker selvsakt a fortsette å beholde det gode forholdet vi har.

Men dette har rett og slett blitt for mye av det gode, og for å unngå å si noen brølerer i deres nærvær, så lar jeg min frustrasjoner skinne mer gjennom her annonymt på nettet.

Det var bare denne setningen her jeg tok utgangspunkt i:

''Jeg vil opplyse at jeg egetlig har liten sympati for foreldrene, siden jeg mener de har ingen rett til å blande seg inn hvordan vi vil feire dagen.''

Forøvrig har jeg slett ikke gitt deg motbør sånn ellers, var bare et utspring av Hidis kommentar dette. :-)

Lykke til som brud! :-)

[Gjest snart brud]

Det var bare denne setningen her jeg tok utgangspunkt i:

''Jeg vil opplyse at jeg egetlig har liten sympati for foreldrene, siden jeg mener de har ingen rett til å blande seg inn hvordan vi vil feire dagen.''

Forøvrig har jeg slett ikke gitt deg motbør sånn ellers, var bare et utspring av Hidis kommentar dette. :-)

Lykke til som brud! :-)

takk.. er nok bare litt emosjonell for tiden. Var ikke meningen å virke aggresiv i innlegget. Mer som en opplysning bare.

[løvinne71]

Takk for innlegg, og du har mange gode poenger. Saken er jo at vi ønsker jo å komme rett hjem dagen etterpå å feire med familien. Men det er ikke godt nok for foreldrene. De vil være der på dagen.

I tillegg til å feire dagen etterpå med bryllupskake og sjampanje, så skal vi ha en større sammenkomst etpar uker sener hvorpå foreldrene skulle få lov til å be hvem de ville.

Når de da ikke vil dette, men synes vi burde feire med dem på dagen, så synes jeg de er urimelige her. Vi har prøvd å møte deres øsnker så godt vi kunne.

Og for meg blir det feil at vi nå skal invitere dem på dagen, og jeg risikerer å gråte fordi min familie ikke er der.

Høres ut som dere allerede har gjort mye for å tilrettelegge så alle skal bli fornøyd.

Men hvis dere nå skal endre de opprinnelige planene, og la familien være tilstede på selve dagen allikevel, så er det etter min mening helt feil om bare den enes familie er tilstede.

Da ville jeg heller ha endret bryllups-datoen til et tidspunkt som passer begge familiene. Selvom dette innebar at jeg måtte vente noen uker eller måneder med å gifte meg.

Dere har det vel ikke så travelt at dere ikke har tid til å planlegge dagen "ordentlig"?

Bryllupsdagen skal jo være en hyggelig dag!

[Gjest mora2]

Vi giftet oss kun med svigerforeldre, min mor og forloverene til stede. (pluss barna da).

For å slippe alt av drama, gav vi beskjed tre dager i forveien at de var velkommen i kirken. Rett etter vielsen stakk vi på ferie.

Klart noen sure tryner, og litt skuffelse. Men det hadde gått nesten over innen vi var hjemme igjen.