Barn som blir "slem" av hyggelige opplevelser

[Mirabell]

Det er ikke ukjent her i huset, i hvert fall. Når hyggelige ting tar slutt (eller når kjedelig ting skal begynne...) så blir det en nedtur. Vanskelige overganger... Jeg inbiller meg at det er verst i 6-7-8-års alderen. Det KAN hjelpe å snakke om det når det under rolige forhold. ("Syns du det er vanskelig når ...?" "Jeg syns det er litt dumt når det blir krangling etterpå." "Hvordan kan jeg hjelpe deg til å takle det?")

[Gjest hambro]

Ser det er flere som er kjent med problemstillingen, og jeg kan skrive under på at det er sånn her i huset også. Faktisk er det så godt som de *eneste* gangene det er sånn her, for åtteåringen min er i grunnen gjennomgående fornøyd med tilværelsen. Man skulle jo tro at det gjorde min toleranse for utagering i etterkant av spesielt koselige ting større, men jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse og blir like oppgitt hver gang.

Så langt tror jeg det dreier seg om to litt forskjellige mekanismer som gjensidig forsterker hverandre. For det første blir hun veldig lett gira når hun synes noe er ekstra koselig, og det er vanskelig å få ned turtallet i ettertid. Spesielt gjelder det når vi har besøk, for som sosialt anlagt enebarn synes hun nok innimellom det kan bli litt lite kontakt med andre. For det andre tror jeg hun ser at jeg har noe slakere tøyler når hun har besøk av venner enn jeg har i hverdagen, og det vet hun å benytte seg av. Problemet er bare at hun ikke klarer å omstille seg så raskt andre veien ...

Når det bare er hun og jeg som finner på noe koselig, hjelper det som oftest å forberede henne på avslutningen i god tid, roe ned tempoet og legge opp til litt kos i armkroken. Jeg har ennå ikke hatt noe særlig hell med å få til det samme dersom hun har hatt venner på besøk (eller vært på besøk). Da kan hun være relativt uspiselig og nebbete resten av dagen, kommanderende og kjeftete i tonen. Jeg forsøker likevel å unngå de store sammenstøtene i etterkant, for hun blir også såpass "high strung" at irettesettelser bare medfører totalt sammenbrudd og sønderknust unge. I stedet snakker jeg med henne i ro og mak neste dag og håper at den tilnærmingen kan ha noe for seg på sikt ... tydeligvis laaaang sikt ;-)

[PieLill]

Høres helt normalt ut.

Det er et antiklimaks når det hyggelige er over. I tillegg kan barnet være sliten. Ergo er dårlig oppførsel ikke langt unna.

Ikke forvent ekstra god oppførsel bare fordi barnet har opplevd noe ekstra hyggelig eller fått noe h*n ønsker seg. Ikke gi barnet en følelse av at hyggelige opplevelser/ting må "betales" med god oppførsel.

Håndter adferden som en ting adskilt fra det hyggelige som nettopp tok slutt. Det hyggelige går bare mer i stykker om du påpeker sammenhengen.

Ikke ta dårlig adferd etter hyggelige hendelser personlig. Tolk det heller ikke som utakknemlighet. Ikke bli skuffet eller tenk at opplevelsen er ødelagt. Det er bare et barn som har problemer med å omstille seg.

Planlegg en nedtrapping og/eller avled om du kan. Håndter eventuell dårlig adferd så kortfattet og avslappet du klarer. Ikke bli fornærmet. Ikke krisemaksimer krisen. Neddramatiser hele greiene.

Spør evt. barnet om h*n synes det var dumt at XX måtte gå eller hva det måtte være som var over. Erkjenn barnets følelser og fokuser samtidig på det positive, at det har vært hyggelig og at kommer nye muligheter for å ha det like hyggelig.

mvh

[PieLill]

Det har jeg sagt mange ganger. Jeg har til og med forsøkt med straff ("Om du skal være slik mot lillesøsteren din etter at du har hatt besøk, så får du ikke ha besøk mer denne uka" osv). Da hender det han tar seg sammen der og da, men neste gang er det likedann. Det føles nesten som han straffer meg fordi det hyggelige tok slutt, hvor dumt det enn høres ut.

Denne strategien kan bidra til å forsterke barnets taps- og nederlagsfølelse.

mvh

[PieLill]

Ja det er jeg enig med deg i! Nesten så man ikke har lyst til å finne på noe koselig, fordi man vet det blir uhyggelig stemning etterpå.

Foreldre må ikke ta slike reaksjoner fra barna personlig.

Det er helt feil å forvente at barn skal oppføre seg (ekstra) bra bare fordi de nettopp har opplevd noe hyggelig.

Barn handler ut fra det i opplever og føler i øyeblikket. Når noe hyggelig er slutt kan barnet føle skuffelse og tomhet. Det vil fort merkes på oppførselen. Jo mindre foreldrene dramatiserer situasjonen, men bare håndterer det som en der og da sak, jo smidigere går det som regel.

mvh

[laban]

Dette er velkjent hjemme hos oss også, og her er det snakk om en "snart niåring". Det største problemet er vel at jeg glemmer at det er sånn og blir fryktelig skuffa og noen ganger sur. Det er i grunn jeg som trenger å å være forberedt på dette kan skje. Ellers har jeg en mistanke om at dette er et vanligere fenomen hos enebarn (spesielt i forhold til besøk som går hjem) Syns nesten jeg kan huske følelsen fra jeg selv var barn.

Hvorfor er enebarn dårligere til dette (også)?

[Rith]

Foreldre må ikke ta slike reaksjoner fra barna personlig.

Det er helt feil å forvente at barn skal oppføre seg (ekstra) bra bare fordi de nettopp har opplevd noe hyggelig.

Barn handler ut fra det i opplever og føler i øyeblikket. Når noe hyggelig er slutt kan barnet føle skuffelse og tomhet. Det vil fort merkes på oppførselen. Jo mindre foreldrene dramatiserer situasjonen, men bare håndterer det som en der og da sak, jo smidigere går det som regel.

mvh

Jeg tar det ikke så veldig personlig, men det blir jo en amper stemning i de periodene det blir mange slike situasjoner. Skal ikke nekte for at det påvirker meg.

Slike episoder var verre da hun var i 5-6 års alderen, nå er hun snart 8, og jeg regner med det avtar mer og mer med alderen. De har jo lettere for å omstille seg jo eldre de blir, gudskjelov.

[nitty-gritty]

Ser det er flere som er kjent med problemstillingen, og jeg kan skrive under på at det er sånn her i huset også. Faktisk er det så godt som de *eneste* gangene det er sånn her, for åtteåringen min er i grunnen gjennomgående fornøyd med tilværelsen. Man skulle jo tro at det gjorde min toleranse for utagering i etterkant av spesielt koselige ting større, men jeg har tydeligvis gullfiskhukommelse og blir like oppgitt hver gang.

Så langt tror jeg det dreier seg om to litt forskjellige mekanismer som gjensidig forsterker hverandre. For det første blir hun veldig lett gira når hun synes noe er ekstra koselig, og det er vanskelig å få ned turtallet i ettertid. Spesielt gjelder det når vi har besøk, for som sosialt anlagt enebarn synes hun nok innimellom det kan bli litt lite kontakt med andre. For det andre tror jeg hun ser at jeg har noe slakere tøyler når hun har besøk av venner enn jeg har i hverdagen, og det vet hun å benytte seg av. Problemet er bare at hun ikke klarer å omstille seg så raskt andre veien ...

Når det bare er hun og jeg som finner på noe koselig, hjelper det som oftest å forberede henne på avslutningen i god tid, roe ned tempoet og legge opp til litt kos i armkroken. Jeg har ennå ikke hatt noe særlig hell med å få til det samme dersom hun har hatt venner på besøk (eller vært på besøk). Da kan hun være relativt uspiselig og nebbete resten av dagen, kommanderende og kjeftete i tonen. Jeg forsøker likevel å unngå de store sammenstøtene i etterkant, for hun blir også såpass "high strung" at irettesettelser bare medfører totalt sammenbrudd og sønderknust unge. I stedet snakker jeg med henne i ro og mak neste dag og håper at den tilnærmingen kan ha noe for seg på sikt ... tydeligvis laaaang sikt ;-)

''Jeg forsøker likevel å unngå de store sammenstøtene i etterkant, for hun blir også såpass "high strung" at irettesettelser bare medfører totalt sammenbrudd og sønderknust unge.''

Akkurat slik er det her også. Kræsjet blir helt uutholdelig hvis mamma attpåtil kjefter, så da gråter han for "ingenting".

Jeg må prøve og heve toleransenivået to hakk i etterkant, skjønner jeg Men det er faktisk deilig å høre at jeg ikke er alene. Det er rart hvor mye det hjelper.

[nitty-gritty]

Denne strategien kan bidra til å forsterke barnets taps- og nederlagsfølelse.

mvh

Ja, det er derfor forsøket er i fortiden

[nitty-gritty]

Høres helt normalt ut.

Det er et antiklimaks når det hyggelige er over. I tillegg kan barnet være sliten. Ergo er dårlig oppførsel ikke langt unna.

Ikke forvent ekstra god oppførsel bare fordi barnet har opplevd noe ekstra hyggelig eller fått noe h*n ønsker seg. Ikke gi barnet en følelse av at hyggelige opplevelser/ting må "betales" med god oppførsel.

Håndter adferden som en ting adskilt fra det hyggelige som nettopp tok slutt. Det hyggelige går bare mer i stykker om du påpeker sammenhengen.

Ikke ta dårlig adferd etter hyggelige hendelser personlig. Tolk det heller ikke som utakknemlighet. Ikke bli skuffet eller tenk at opplevelsen er ødelagt. Det er bare et barn som har problemer med å omstille seg.

Planlegg en nedtrapping og/eller avled om du kan. Håndter eventuell dårlig adferd så kortfattet og avslappet du klarer. Ikke bli fornærmet. Ikke krisemaksimer krisen. Neddramatiser hele greiene.

Spør evt. barnet om h*n synes det var dumt at XX måtte gå eller hva det måtte være som var over. Erkjenn barnets følelser og fokuser samtidig på det positive, at det har vært hyggelig og at kommer nye muligheter for å ha det like hyggelig.

mvh

Jeg forventer på ingen måte ekstra god oppførsel, bare normal oppførsel hvor man ikke står og sparker babyen og ler når hun gråter

Men jeg ser hva du mener. Jeg skal forsøke en mykere overgang og høye toleransegrenser. Takk for svar

[PieLill]

Jeg forventer på ingen måte ekstra god oppførsel, bare normal oppførsel hvor man ikke står og sparker babyen og ler når hun gråter

Men jeg ser hva du mener. Jeg skal forsøke en mykere overgang og høye toleransegrenser. Takk for svar

Det skulle stått en parantes rundt ekstra, altså:

"...(ekstra) god oppførsel..." Beklager.

Man skal selvsagt kunne forvente og stille krav at barna oppfører seg. Men jeg tror det funker bedre om man løsriver dette kravet fra den hyggelige opplevelsen som var tidligere.

mvh

[oslomamma]

Hvorfor er enebarn dårligere til dette (også)?

Har ikke belegg for å kunne hevde at enebarn har mer problem med dette, men ser at sønnen min syns det er veldig vanskelig når besøk drar hjem og selv avslutte besøk borte. Husker fra egen barndom at jeg også hadde det sånn, kontrasten mellom å være sammen med mange barn og å være alene var så stor.

Ser ellers av vi enebarn også har mange fordeler!

[morsan]

Har ikke belegg for å kunne hevde at enebarn har mer problem med dette, men ser at sønnen min syns det er veldig vanskelig når besøk drar hjem og selv avslutte besøk borte. Husker fra egen barndom at jeg også hadde det sånn, kontrasten mellom å være sammen med mange barn og å være alene var så stor.

Ser ellers av vi enebarn også har mange fordeler!

Jeg har ogå et enebarn, men deler ikke din erfaring. Jeg ble nesten overrasket over å lese i denne tråden hvor vanlig dette tilsynelatende er.

[ariadne]

Hvorfor er enebarn dårligere til dette (også)?

Jeg kjenner ikke igjen dette fra mitt enebarn. Hva ellers er det du mener enebarn er dårligere til?

[laban]

Jeg kjenner ikke igjen dette fra mitt enebarn. Hva ellers er det du mener enebarn er dårligere til?

Er du sikker på at det er meg du spør?

Med "også" mente jeg å henvise til at det er rikelig med teorier rundt enebarn fra før av, om at de ikke kan samarbeide, dele, følge regler i leken, osv. Ofte framsatt av foreldre med svært begrenset erfaring med enebarn.

[morsan]

Er du sikker på at det er meg du spør?

Med "også" mente jeg å henvise til at det er rikelig med teorier rundt enebarn fra før av, om at de ikke kan samarbeide, dele, følge regler i leken, osv. Ofte framsatt av foreldre med svært begrenset erfaring med enebarn.

''om at de ikke kan samarbeide, dele, følge regler i leken, osv''

- for ikke å snakke om hvor skrekkelig dårlige de er på opprivende søskenkrangling ;-)

[ariadne]

Er du sikker på at det er meg du spør?

Med "også" mente jeg å henvise til at det er rikelig med teorier rundt enebarn fra før av, om at de ikke kan samarbeide, dele, følge regler i leken, osv. Ofte framsatt av foreldre med svært begrenset erfaring med enebarn.

Jeg var sikker på at det var deg jeg spurte, men at ditt innlegg var ironisk ment oppfattet jeg ikke.

[laban]

Jeg var sikker på at det var deg jeg spurte, men at ditt innlegg var ironisk ment oppfattet jeg ikke.

Jeg ville bare ha det utdypet, siden jeg synes noen er vel raske til å generalisere.

Man må ha lov til å ha sine uspiselige øyeblikk som enebarn også, uten at det skal bli noen store sannheter utav det.

[laban]

''om at de ikke kan samarbeide, dele, følge regler i leken, osv''

- for ikke å snakke om hvor skrekkelig dårlige de er på opprivende søskenkrangling ;-)

:-)

[morsan]

Jeg ville bare ha det utdypet, siden jeg synes noen er vel raske til å generalisere.

Man må ha lov til å ha sine uspiselige øyeblikk som enebarn også, uten at det skal bli noen store sannheter utav det.

''Man må ha lov til å ha sine uspiselige øyeblikk som enebarn også, uten at det skal bli noen store sannheter utav det.''

Helt enig. Det er veldig lett å generalisere. Junior har en venn som da han var yngre kunne ha ganske mange uspiselige øyeblikk. Jeg er overhodet ikke i tvil om at mange ville ha karakterisert han som "typisk enebarn", hvis det ikke var for at han var i en søskenflokk på fire.