Tør ikke bestemme meg

[Gjest gutrenj]

Jeg er en kvinne på 35 år som er gift med en jevnaldrende mann og har to barn i skolealder. Materielt sett er hverdagen vår ganske god, og vi har det meste vi trenger. Men følelsesmessig er vi ikke på samme sted. Vi har vært sammen siden vi var 21 år, og han var min første virkelige kjæreste. Han kom inn i livet mitt i en periode hvor jeg var fortvilet og slet med dårlig selvfølelse og selvforrakt, og det å ha en kjæreste hjalp meg ut av dette. Siden har vi vært veldig gode venner, selv om vi ikke er, eller noen gang har vært, så veldig like. Inntil nylig har jeg på sett og vis vært fornøyd med vårt samliv fordi det har vært veldig stabilt. Men de siste tre månedene har jeg fått en ny synsvinkel; jeg har møtt en mann som er villig til å gjøre det meste for at det skal bli ham og meg. Han vet at jeg er gift, han kommenterte gifteringen min tidlig den kvelden vi møttes. Men det som overrasker meg er at jeg uten å blunke løy og sa at ekteskapet hanglet, og han øynet derfor håp. Siden har vi holdt kontakten og jeg har grublet mye på hvorfor jeg løy og hva jeg skal gjøre nå. I begynnelsen var det helt utelukket for meg å dra fra mannen jeg er gift med. Men når jeg nå ser ting i retrospektiv, er det en del ting som skurrer: Mannen min og jeg har ingen felles interesser utover barna. Vi har ikke engang samme humor.Vi har ingen felles omgangsvenner og dermed lite sosialt liv sammen. På kveldene velger han å sitte foran pc´n på hjemmekontoret i stedet for å være sammen med meg i stua – det sosiale rommet. Jeg kan selvfølgelig gå inn til ham og sette meg ned (bak ham) og prate hvis jeg har noe på hjertet, men all spontan småprat blir borte. Men vi krangler heller aldri. De gangene praten blir alvorlig er det fordi jeg har sittet og tenkt mye for meg selv og har lyst til å fortelle ham hva jeg føler. Jeg passer på ikke å lesse all min fortvilelse over ham og beskylde ham for noe, men uansett blir han bare stående i døråpningen eller sittende på armlenet som om han venter på at jeg skal gjøre meg ferdig så han kan gå igjen. Det at han trekker seg unna til et annet rom, synes jeg signaliserer manglende lyst til å være sammen med meg. Vi er gode på praktiske gjøremål i hverdagen, men dårlige på å være sammen og prate. Han er veldig opptatt av jakt og fiske, og hobbyen tar veldig mye av hans tid. Men vi klarer ikke å skape gode opplevelser sammen som familie. Vi prøver sjelden, og når vi prøver å gjøre noe sammen alle fire, er det fordi vi ”burde”. Hvis vi virkelig hadde hatt lyst, ville vi vel klart det oftere og lyktes mer, vil jeg tro. Vi har knapt noe sex i det hele tatt, og når vi har samleie føler jeg en veldig irritasjon og sinne og har lyst til at han skal bli ferdig. I godt over halvparten av gangene vi har sex ender jeg opp med å gråte, og han sier at det ikke er noe kompliment for ham akkurat at jeg aldri tar initiativ, ikke er interessert i forspill, signaliserer at vi må få det ”overstått” og at jeg i tillegg gråter etterpå. Jeg kan jo ikke annet enn å si meg enig i det, men jeg har altså ingen interesse av et seksuelt forhold med ham. Vi har hatt så lite sex den siste tiden at jeg vegrer meg for å ta på ham i fare for at han skal ta det som en invitasjon. Jeg vil egentlig ikke kysse ham heller. Med denne andre mannen har jeg altså ”gått for langt” og opplever for første gang i mitt liv at jeg har skikkelig utbytte av sex. Jeg føler meg attraktiv, at jeg har noe å bidra med og nyter hele ham og det vi har sammen. Jeg er med både på forspill og når han vil at jeg skal ligge på armen hans etterpå. Og jeg gråter aldri. Jeg har mange ganger tenkt på andre menn, og jeg lurer nå på om misnøye på hjemmebane er årsaken til at jeg var ”tilgjengelig/mottakelig” den kvelden jeg møtte den andre mannen. Både mannen min og jeg pratet mye med vennene våre da jeg fortalte at jeg var usikker på veien vår videre. Venninnene mine sier at de ikke er det minste overrasket over at jeg vurderer å gå. De har merket det i måten jeg har snakket på lenge. Det har ikke jeg tenkt over før nå. Jeg har aldri vært så tilstede i mitt eget liv som etter at jeg ble kjent med denne andre mannen. Før den tid dagdrømte jeg mye om hverdager som var fjern fra min egen. Det har det vært mye trøst i fordi jeg føler meg veldig alene hjemme, selv med familien rundt meg. Det er så deilig (!) å ikke dagdrømme lenger, bare være tilstede her og nå. Men så er dilemmaet da: skal jeg vrake en hel familie med to barn, bosette meg trangt og med dårlig økonomi bare på bakgrunn av egne behov og forelskelse, eller skal jeg fortsette i dette vakre huset hvor alt er trygt og greit, men uten det sosiale og fysiske forholdet til min mann. Jeg er jo veldig glad i ham, og vegrer meg for å såre ham. Jeg har tidligere tenkt at jeg ønsker at noen rett og slett skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, men nå når jeg får råd fra nærmeste familie om å bli der jeg er og reparere det, føler jeg at jeg har fått ”feil” svar og vil ikke ha noen råd. Jeg har naturlig nok ikke fortalt familie og venner om sexlivet vårt. Jeg vil finne ut av dette selv uten innblanding utenfra, men jeg tør virkelig ikke bestemme meg. Skal jeg velge det fornuftige og ukompliserte forholdet sammen med en god venn eller skal jeg såre familien min og velge det deilige, men litt med kompliserte sammen med en mann som har mange ønsker om hva vi kan gjøre sammen i årene som kommer?

[Gjest Fattiglusa]

Du kan i hvert fall ikke fortsette slik du har det med mannen din Forstår godt om du velger å gå.. MEN du bør heller ikke fortsette forholdet til den andre før du evt blir fri til det. Lykke til.

[nitty-gritty]

Du kommer ikke til å like svaret mitt, men jeg synes det er opplagt.

Du skal avslutte all kommunikasjon med den andre og fokusere fullstendig på ekteskapet det neste året. Det inkluderer tid som par på reise, parterapi og mange samtaler om både sexliv og annet.

Om du finner ut, etter ett år med hardt arbeid, at dette vil du ikke lenger - DA kan du separere deg og involvere deg i et nytt forhold.

[Gjest Elextra]

Det høres jo ut til at du og din mann mer eller mindre er ferdig med hverandre. Men jeg synes ikke du skal rettferdiggjøre utroskapen din med at han andre passer så mye bedre for deg. Vær heller redelig og gjør det slutt før du virkelig innleder noe nytt.

For din egen del bør du også være beredt på å bli alene. Hvis det å være sammen med mannen din tross alt er et bedre alternativ enne å være alene, synes ikke skilsmisse å være et godt alternativ. Da bør du heller forsøke å jobbe med det du har.

Tror jeg .

[Gjest togli]

Det høres jo ut til at du og din mann mer eller mindre er ferdig med hverandre. Men jeg synes ikke du skal rettferdiggjøre utroskapen din med at han andre passer så mye bedre for deg. Vær heller redelig og gjør det slutt før du virkelig innleder noe nytt.

For din egen del bør du også være beredt på å bli alene. Hvis det å være sammen med mannen din tross alt er et bedre alternativ enne å være alene, synes ikke skilsmisse å være et godt alternativ. Da bør du heller forsøke å jobbe med det du har.

Tror jeg .

Enig med deg Elextra...

Ønsker man å gå ut av ekteskapet skal det være fordi man føler det er bedre å være singel enn sammen med den man er gift med. I motsatt fall er det neppe grunn god nok til å gå...

[pleiboi]

Selvfølgelig nyter du livet og sexen mer med han andre, siden det er nytt og spennende og du kanskje føler deg litt forelsket. Men hva når den første forelskelsen går over for deg? Og når den går over for han... kanskje han slutter å snakke til deg på den måten han gjør nå, sexen blir dårligere osv. Kanskje blir det forholdet ikke særlig bedre enn det du er i nå.

Jeg synes du skal si til mannen din alt det du skrev om i innlegget ditt. Det om å snakke om følelser, at du ikke vil ta på ham fordi du er "redd for" sex osv. Et vennepar av meg tok en real oppvask (tror de gikk i parterapi også), og nå er de mer forelsket enn noen gang. Men dere må snakke sammen! (Men jeg ville holdt tett om utroskapen).

Hvis det også feiler og du fremdeles ikke føler deg vel i forholdet, da kan du vurdere å gi opp. Men ikke gi opp forholdet bare pga en ny forelskelse... for når den går over, så vet du ikke hva som venter.

[EnolaGay]

Det du sier om ekteskapet ditt høres ut som en etter-konstruksjon av virkeligheten for å rettferdiggjøre at du er forelsket og utro.

Min idiotiske fars kone sa her om dagen; Gresset ER mye grønnere på andre siden av gjerdet. Men bare til den første slåtten...!

[Gjest Hulderen]

Det du sier om ekteskapet ditt høres ut som en etter-konstruksjon av virkeligheten for å rettferdiggjøre at du er forelsket og utro.

Min idiotiske fars kone sa her om dagen; Gresset ER mye grønnere på andre siden av gjerdet. Men bare til den første slåtten...!

Bare av ren nysgjerrighet fordi jeg ikke forstod setningen: hvem er idiotisk, di far eller kona hans?

[EnolaGay]

Bare av ren nysgjerrighet fordi jeg ikke forstod setningen: hvem er idiotisk, di far eller kona hans?

Min far. ;0)

[Gjest Hulderen]

Min far. ;0)

Ok, takk for svar

[Gjest Fortvilt72]

Been there, done that. Bare at jeg gikk hele veien...

Var gift, to barn, suuuper forelska i en fyr, var utro, fantastisk sex etter mange år uten. Gikk fra mannen min å hoppet rett inni d nye forholdet.

En fantastisk tid men samtidig dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde det på den "rette" måten. Altså vente med å innlede et forhold. Jeg har faktisk enda dårlig samvittighet for det. Nå er det gått snart seks år...

Du kan jo lese mitt innlegg av 10 januar om mine/dine barn, en utfordring kan man si.

Men.. dette er ikke for å skremme deg altså. Jeg bare kjente meg så vanvittig igjen. Jeg og min eks kunne heller ikke prate sammen, sexen var sjelden og elendig, vi gikk til par terapi noen ganger men det var for sent, jeg var allerede forelsket og bestemt på å gå.

Det er vanskelig å fortelle deg hva du skal gjøre men det er ikke d jeg ønsker heller. Jeg vil bare fortelle at jeg har vært gjennom det samme og at forelskelsen går over, en familie er brutt opp og husk på hvis du bestemmer deg for å gå, å ta hensyn til barna som ufrivillig blir en del av dette.

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for. ).

[BobbyPeru]

Er man vill og kåt er tre måneder lang tid og tilstrekkelig som beslutningsgrunnlag. Satt i perspektiv er 3 måneder en episode.