Skilsmisse - begynner å tvile

[Gjest tro håp og kjærlighet for meg]

På mange måter har mannen min og jeg vokst fra hverandre. Og jeg har ikke kjent de gode følelsene for han på lenge. Jsavner å kjenne de følelsene for han, og jeg har bestemt meg for å skilles.

Jeg flyttet hjem til foreldrene mine i desember, og det tærer voldsomt på meg når jeg tenker på alt som egentlig var veldig bra. Og når jeg leter etter lailighet, så klapper jeg igjen skjermen

av bare kvalme.

Og det gjør at jeg begynner å tvile på det jeg holder på med. Jeg klarer simpelthen ikke å tenke på han som kjæreste igjen, hjelp meg da?

Han er bare helt okey på alle måter, og vi har to tenåringer som er lojale mot begge to. Men han er selvfølgelig rasende på meg fordi jeg trekker meg bort og vil ikke snakke med meg.

Skulle ønske jeg kunne snakke med han og forsøke å finne noe igjen av det jeg vil ha..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette på egenhånd lenger :-(.

[Gjest Hulderen]

Hva er det du ønsker? Du klarer ikke å tenke på ham som kjæreste, men vil likevel ha det bekvemme du hadde, fordi det er slitsomt å skaffe seg en ny leilighet?

Jeg skjønner at det ikke frister mannen din noe særlig.

[Gjest segunda]

Det å tvile er naturlig, og det er beintøft å etablere seg på nytt. Jeg leser det likevel slik at du ønsker å skilles. Ta en samtale med familiekontoret for å sortere litt følelser her.

Jeg kom meg igjennom dette for snart ti år siden. Det var grusomt og vondt, men verdt det. Man får det bedre etterpå.

[Gjest Vært der og gjort det]

Det som ikke er så vanlig er å innrømme det.

Så det innrømmer jeg også at jeg har vært igjennom. Jeg hadde til og me følelser for en annen.

Vi har vel lettere for å bestemme oss for at vi ikke tviler enn for å innrømme at vi gjør det. Og det har med vår egen selvfølelse å gjøre.

Ingen liker å innrømme at vi tar gale og uoverveide beslutninger, og derfor må vi stå på at det er overveiet nok.

For meg kom hverdagen brått og brutalt, akkurat som deg . Følte meg kvalm hver gang jeg så på leilighet, var på visning og bladde i annonser.

Men jeg var veldig fast bestemt også. Jeg fikk ikke til å snakke med samboeren min, for han følte seg så såret at det var helt umulig. Når kommunikasjonen er brutt ved at du har flyttet, så

risikere du å ikke komme inn igjen uten å antyde at du angrer.

Det er litt verre enn å tvile .

Jeg var feig, men jeg fikk søsteren min til å snakke med han om hva jeg tenkte. Det var de første dagene etter separasjonen som var enklest faktisk. Alt var så gnistrende klart og jeg gledet meg til egen stol med rødvin og strikketøyet.

Og jeg har gjort det en gang tidligere med eksmannen min, og ville ikke gjøre samme feilen igjen. Den gangen skulle jeg heller ikke vært så feig, men det er en annen sak.

Så begynte stressfølelsen å ta meg litt, hvor stor fordel har jeg av å gjøre det og hvor lenge? Det var ikke aktuelt å flytte sammen med han jeg hadde følelser for på veldig lenge eller aldri.

Når jeg satt og så Broene i maddisson i går, så flommet det inn igjen. Derfor reagerte jeg når jeg leste innlegget ditt.

Det er så kortvarig, og det var så mange ting vi kunne gjøre for å finne følelser igjen. Nå er jeg jo å anse som en gmmel dame

i manges øyne, men klarer du å komme gjennom krisen og innrømme at du tviler er det nok verd det *o*.

Følelser for mannen din er avhengig av mye. Ser han deg, gir komplimenter og deler ansvar? Ser du han og gir tilbake?

Vi fant tilbake kjærligheten, og det etter utallige nedturer. Jeg tror du skal prøve å kjenne etter om det er indre uro som forstyrrer følelsene. Jeg er vel ikke den eneste som har hatt 40-årskrisa 'o*. Kjenne seg elsket, nærhet, lidenskap. Så luttet jeg å gi det i stedet som veldig mange andre av oss.

Det blir alltid uro og sinte menn i de situasjonene, men er neste forhold bedre i virkeligheten? Det er det tvilen handler om *o*

Jeg veit ikke det var noe hjelp i det, men Meryl Streeps rolletolkning er utrolig bra. Opp i en glittersky av følelser hvor vi drømmer om å være. Og hva så gjør vi med det trygge, varige og gode?

Det blir ikke noe varig når vi løser problemene på utsiden av oss selv, tror den gamle over 50.

[Gjest Vært der og gjort det]

Hva er det du ønsker? Du klarer ikke å tenke på ham som kjæreste, men vil likevel ha det bekvemme du hadde, fordi det er slitsomt å skaffe seg en ny leilighet?

Jeg skjønner at det ikke frister mannen din noe særlig.

Jeg tenkte det samme som deg, men ville også se det fra begges side *o*.

Hvem ønsker vel å innse hvor egoistiske vi er selv.

Så det er helt forståelig å tenke slik.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tolker deg dithen at du egentlig har lyst å prøve igjen...

At dere sammen jobber mot felles mål- som er et bedre forhold. Det er vanskelig fordi man er falt i noen mønstre i sitt samliv.

Men om dere begge vil, så kunne en start være å ta en helgetur bort ? Kanksje ut av landet? TIl felles opplevelser sammen? Og så tar dere det fra der?

[Gjest stol på deg selv]

Tvil er sunt, det viser at du er i kontakt med deg selv.

Jeg har vært der jeg også, og jeg var fullstendig ferdig med fyren altså. Etter 15 hele år.

Men etter to uker i hver vår stol uten å snakke sammen, begynte jeg å savne han som menneske, samtalene, diskusjonene og servicen.

det var da det gikk opp for meg at det eneste jeg ikke savnet, var kranglene. Alt annet kunne jeg leve med.

Og kranglene er vi to om, og det vi er to om kan gjøres noe med, det fant jeg ut. Men det krever en god del av stoltheten min å inrømme hva jeg gjorde.

Ikke tenk på hva andre sier, men