Følelser og fornuft i kaos

[Gjest jenta1970]

Det er bestemt at mannen og jeg går fra hverandre. Jeg har ikke hatt de rette følelsene for han på lenge, og det føles ikke riktig å leve sammen når det er så kaos innvendig.

Det er ikke riktig overfor han heller, for han har mye mer følelser som jeg ikke klarer å møte. Men det er kaos fordi fornuften sier noe annet hele tiden. Nå tar han det fint, altfor fint. Og deling med ungene kommer til å gå helt problemfritt. Han skal overta foreldrenes hus like ved så de slipper å bytte skole og kan bo hos begge.

Men det er også det store problemet mitt at han tar det så fint. Han har selvfølgelig grått og rast fra seg, nesten filleristet meg fysisk for å få vite hva han gjør galt. Jeg er jo fortvilet fordi jeg ikke kan gi han det svaret.

Han er flink og snill, flink med ungene og snill mot meg. Men følelsene mine gjør at vi kommuniserer dårlig med hverandre om mine behov. Jeg må ha tannbørsten i glasset, malerkosten i spann med tynner og sånne praktiske ting. Vi er rett og slett for ulike.

Problemet mitt nå er kanskje fordi han tar det så fint. For rolig :

Han kommer bare inn om kvelden når han har vært og pusset opp hos foreldrene, setter seg ned i sofaen og er hyggelig og snill som alltid. Det stikker jævlig vondt, og jeg skulle ønske alt var enklere inni meg nå. Han godtar det for lett, og jeg som syntes det var utrolig deilig først sitter igjen med nye følelser.

Ikke følelser for han, men jeg klarer ikke å finne ut av de.

Det er full krise mellom følelsene som sier det er slutt, jeg må gi han fri. Og så er det fornuften som sier meg at dette er crazy. Vil jeg finne ut en gang at alle menn har en eller annen særhet som irriterer meg?

Jeg veit han er skuffa og vil ikke ha meg tilbake, men likevel deler han fortsatt seng med meg og er bare forståelsesfull. Vi har bestemt oss for at vi skal skåne ungene mest mulig og ha en mjuk overgang.

Hvorfor blir det så kaos når alt egentlig bare rolig utenpå?

Endelig er alle kranglene om bagatellene borte og så veit jeg det er dumt, men hvorfor skal det være så stor forskjell på fornuft og følelser?

[løvinne71]

Jeg tror at mannen din rett og slett har akseptert situasjonen og forsonet seg med tanken på at det blir et brudd.

Selvom dette ikke er noe han ønsker, så vet han allikevel når "slaget er tapt" og han forstår at det ikke er noe han kan gjøre til eller fra for at du skal endre mening.

Istedet har han begynt å se fremover og forbereder seg på sin nye tilværelse.

Det meste er jo allerede sagt, og dere er "enige" om å gå fra hverandre, og prossessen er allerede igang. Så jeg synes mannen din oppfører seg svært fornuftig utifra situasjonen, og med tanke på hensynet til barna.

Egentlig bør du bare prise deg lykkelig for at han "hjelper deg" med å gjennomføre bruddet så udramatisk som mulig.

[Gjest GPn]

Det er blant annet i slike situasjoner forskjellen på den modne og den umodne personlighet blir tydelige.

[Gjest følelsekaos er vondt]

Det er blant annet i slike situasjoner forskjellen på den modne og den umodne personlighet blir tydelige.

To sjler i samme tanke *kniiis*. Men jeg skal ikke være flåsete til ts, som sikkert har det alvorlig vondt.

Men dt var det første jeg tenkte også, umodent fordi det var bare meg og meg i hele innlegget.

Jeg lurer på om hun noengang har tenkt på andre?

[Gjest følelsekaos er vondt]

Jeg fikk litt kaos i hodet jeg nå. Hva tenker du om hans følelser? Betyr han ikke noe for deg siden du bare snakker om deg?

[nitty-gritty]

Fint om du holder kaoset for deg selv og lar mannen din gå videre med livet sitt. Du har jo tross alt valgt bort muligheten/rettigheten til hans tid og omsorg.

Du føler deg sikkert mer tilfreds og rolig når alt kommer i orden.

[Gjest Merlen]

Sånn umiddelbart synes jeg det virker som om dere går fra hverandre på et tynt grunnlag.

Et ekteskap er et lagarbeid, begge må få gjøre det de er best på i fred, og gjøre sammen det som fungerer sammen.

Er du helt sikker på at du vil dette?

Angående hans reaksjon - kan det være at han går inn for å gjøre det lett for deg, at det er det han prøver på?

[Gjest Nickløsheletiden]

''Han er flink og snill, flink med ungene og snill mot meg. Men følelsene mine gjør at vi kommuniserer dårlig med hverandre om mine behov. Jeg må ha tannbørsten i glasset, malerkosten i spann med tynner og sånne praktiske ting. Vi er rett og slett for ulike.''

Jeg kan ikke forstå hvordan du kan mene at plassering av tannbørste og malerkost kan være viktigere enn det faktum at han er snill mot deg og barna?

Sånne ting forundrer meg virkelig. Synes du ikke det er av stor verdi at ungene får vokse opp med en snill far?

Jeg tror du trenger å endre tankemønstrene dine. Forsøke å se på det store bildet istedenfor små bagateller.

''Vil jeg finne ut en gang at alle menn har en eller annen særhet som irriterer meg? ''

Ja, meget sannsynlig!

[Gjest winda]

''Problemet mitt nå er kanskje fordi han tar det så fint. For rolig : Han kommer bare inn om kvelden når han har vært og pusset opp hos foreldrene, setter seg ned i sofaen og er hyggelig og snill som alltid. Det stikker jævlig vondt, og jeg skulle ønske alt var enklere inni meg nå. Han godtar det for lett, og jeg som syntes det var utrolig deilig først sitter igjen med nye følelser.''

Så du hadde følt deg bedre om han hadde vært veldig lei seg, grått og ikke visst hvordan han kunne gå videre med livet sitt pga deg? Tror du må bli litt mere voksen.

[Gjest kk62]

Når følelser og fornuft kriger, så blir det kaos uansett *o*. For en av de skal ha overtaket og vinne. Følelsene bruker vi jo til å orientere oss mot hverandre, gi og motta, si fra om behov og dekke hverandres behov.

Problemet er vel at vi mange ganger lar følelsene ta store og viktige avgjørelser i stedet for fornuften.

Og dette høres ut som et sånt dilemma, at du vet følelsene er noe du kunne ha bearbeidet. Det sier fornuften oss, men det er utrolig vanskelig å tenke når følelsene har gjort oss egoistiske.

For jeg må vel få lov å si at innlegget ditt virket veldig egoistisk. Bare om jeg og meg?

[Gjest jenta1970]

Jeg tror at mannen din rett og slett har akseptert situasjonen og forsonet seg med tanken på at det blir et brudd.

Selvom dette ikke er noe han ønsker, så vet han allikevel når "slaget er tapt" og han forstår at det ikke er noe han kan gjøre til eller fra for at du skal endre mening.

Istedet har han begynt å se fremover og forbereder seg på sin nye tilværelse.

Det meste er jo allerede sagt, og dere er "enige" om å gå fra hverandre, og prossessen er allerede igang. Så jeg synes mannen din oppfører seg svært fornuftig utifra situasjonen, og med tanke på hensynet til barna.

Egentlig bør du bare prise deg lykkelig for at han "hjelper deg" med å gjennomføre bruddet så udramatisk som mulig.

Ja jeg tenker også det, men kaoset er der fordi jeg skjønner hvor skufende det er for han. Usj jeg klarer ikke å skille mellom følelsene og fornuften lenger.

Jeg vil skilles, jeg vil det. Men han gjør det bare fordi han ikke får noe tilbake fra meg, jeg skjønner det å. Det hadde vært lettere hvis han var rasende og kjeftet.

Men jeg orker ikke alt rotet og tilhenger i gården med bildeler, alt bare topper seg og tårner seg opp.

[Gjest jenta1970]

''Problemet mitt nå er kanskje fordi han tar det så fint. For rolig : Han kommer bare inn om kvelden når han har vært og pusset opp hos foreldrene, setter seg ned i sofaen og er hyggelig og snill som alltid. Det stikker jævlig vondt, og jeg skulle ønske alt var enklere inni meg nå. Han godtar det for lett, og jeg som syntes det var utrolig deilig først sitter igjen med nye følelser.''

Så du hadde følt deg bedre om han hadde vært veldig lei seg, grått og ikke visst hvordan han kunne gå videre med livet sitt pga deg? Tror du må bli litt mere voksen.

Ja jeg vil han skal videre så jeg kan få ryddet i mitt eget.

Jeg er ikke egoistisk, og jeg er glad i han. Det er bare ikke meg å leve med en som ikke ser at jeg vil ha det fredeligt og ryddig.

[Gjest jenta1970]

Når følelser og fornuft kriger, så blir det kaos uansett *o*. For en av de skal ha overtaket og vinne. Følelsene bruker vi jo til å orientere oss mot hverandre, gi og motta, si fra om behov og dekke hverandres behov.

Problemet er vel at vi mange ganger lar følelsene ta store og viktige avgjørelser i stedet for fornuften.

Og dette høres ut som et sånt dilemma, at du vet følelsene er noe du kunne ha bearbeidet. Det sier fornuften oss, men det er utrolig vanskelig å tenke når følelsene har gjort oss egoistiske.

For jeg må vel få lov å si at innlegget ditt virket veldig egoistisk. Bare om jeg og meg?

Det kan kanskje virke egosistisk og jeg tenker kanskje egoistisk også. Det er vel det som er kaos?

Jeg har ikke lyst til å skilles, det er bare noe jeg må for å få det som jeg ønsker å ha det. Er det bare jeg som forstår det?

[Gjest jenta1970]

Jeg fikk litt kaos i hodet jeg nå. Hva tenker du om hans følelser? Betyr han ikke noe for deg siden du bare snakker om deg?

Jo han betyr mye for meg, ellers ville jeg ikke hatt tre barn med han.

[Gjest Nickløsheletiden]

Ja jeg vil han skal videre så jeg kan få ryddet i mitt eget.

Jeg er ikke egoistisk, og jeg er glad i han. Det er bare ikke meg å leve med en som ikke ser at jeg vil ha det fredeligt og ryddig.

'' Det er bare ikke meg å leve med en som ikke ser at jeg vil ha det fredeligt og ryddig''

Det er ikke så lett å få tak i hva dumener. Du ønsker å ha det fredelig, men du sier samtidig at han er det nå?

[tonie]

Du går jo glipp av den en forventede lettelsen ved å endelig ha brutt ut nå når han plutselig (tilsynelatende) er den mannen du ønsket deg hele tiden. Det er ikke så rart at du tviler og blir forvirra, synes jeg. Det hadde nok vært mye lettere å bli ferdig med ham hvis han oppførte seg dårlig i bruddperioden, men du må fokusere på at dette er det beste for samarbeidet dere skal han om ungene. Følelsene får du nok bearbeidet med tida likevel.

[løvinne71]

Ja jeg tenker også det, men kaoset er der fordi jeg skjønner hvor skufende det er for han. Usj jeg klarer ikke å skille mellom følelsene og fornuften lenger.

Jeg vil skilles, jeg vil det. Men han gjør det bare fordi han ikke får noe tilbake fra meg, jeg skjønner det å. Det hadde vært lettere hvis han var rasende og kjeftet.

Men jeg orker ikke alt rotet og tilhenger i gården med bildeler, alt bare topper seg og tårner seg opp.

Helt ærlig, så får jeg ikke helt tak i HVORFOR du vil skilles?

Tvert imot skryter du av at han er snill og god både mot deg og barna. Og han er tilsynelatende en arbeidsom kar med jern i ilden ( ref. bildeler på tilhenger, malerkoster og oppussing hos foreldrene)

M.a.o fremstår han som en høyst "normal og sunn" mann.

Hvis ditt største problem er at han ikke virker "lei seg nok" over det kommende bruddet, så synes jeg dette virker utrolig egoistisk!

[Gjest følelsekaos er vondt]

Du går jo glipp av den en forventede lettelsen ved å endelig ha brutt ut nå når han plutselig (tilsynelatende) er den mannen du ønsket deg hele tiden. Det er ikke så rart at du tviler og blir forvirra, synes jeg. Det hadde nok vært mye lettere å bli ferdig med ham hvis han oppførte seg dårlig i bruddperioden, men du må fokusere på at dette er det beste for samarbeidet dere skal han om ungene. Følelsene får du nok bearbeidet med tida likevel.

Jeg tviler på at hun bør skilles jeg da...?

Hvor er vilje til kompromiss, komme hverandre i møte og samarbeide med rydding fremfor klaging?

Kanskje han vill ryddet som f... hvis hun ga han kjærlighet i stedet for egoisme?

Hvorfor stiller ingen spørsmål? *o'

[petter smart]

Helt ærlig, så får jeg ikke helt tak i HVORFOR du vil skilles?

Tvert imot skryter du av at han er snill og god både mot deg og barna. Og han er tilsynelatende en arbeidsom kar med jern i ilden ( ref. bildeler på tilhenger, malerkoster og oppussing hos foreldrene)

M.a.o fremstår han som en høyst "normal og sunn" mann.

Hvis ditt største problem er at han ikke virker "lei seg nok" over det kommende bruddet, så synes jeg dette virker utrolig egoistisk!

Det største problemet var vel at tannbørsten ikke ble lagt på rett sted....

[tonie]

Jeg tviler på at hun bør skilles jeg da...?

Hvor er vilje til kompromiss, komme hverandre i møte og samarbeide med rydding fremfor klaging?

Kanskje han vill ryddet som f... hvis hun ga han kjærlighet i stedet for egoisme?

Hvorfor stiller ingen spørsmål? *o'

Det er i grunnen et godt spørsmål. Jeg synes vel i grunnen ikke heller at dette forholdet høres steindødt og håpløst ut. Jeg leste det hun skrev som et ønske om hjelp til å komme videre, men jeg burde kanskje heller konsentrert meg om tvilen.