Følelser og fornuft i kaos

[frosken]

Du går jo glipp av den en forventede lettelsen ved å endelig ha brutt ut nå når han plutselig (tilsynelatende) er den mannen du ønsket deg hele tiden. Det er ikke så rart at du tviler og blir forvirra, synes jeg. Det hadde nok vært mye lettere å bli ferdig med ham hvis han oppførte seg dårlig i bruddperioden, men du må fokusere på at dette er det beste for samarbeidet dere skal han om ungene. Følelsene får du nok bearbeidet med tida likevel.

Godt poeng:-)

[løvinne71]

Det kan kanskje virke egosistisk og jeg tenker kanskje egoistisk også. Det er vel det som er kaos?

Jeg har ikke lyst til å skilles, det er bare noe jeg må for å få det som jeg ønsker å ha det. Er det bare jeg som forstår det?

"Jeg har ikke lyst til å skilles, det er bare noe jeg må for å få det som jeg ønsker å ha det. Er det bare jeg som forstår det?"

?????????????

Dette må du nok utdype nærmere for at jeg skal forstå det iallefall.

Hvis du IKKE vil skilles, så må det jo bety at du egentlig har det ganske bra som du har det?

Og hvis du føler at du MÅ skilles for å få det som du "vil ha det", så betyr vel dette at du IKKE har det bra, og derfor VIL skilles?

Det var litt selvmotsigende det du skrev her, synes jeg..

[Gjest Elextra]

Her var det ikke lett å få fatt i hva som egentlig er galt og hva du egentlig vil.

Ønsker du at han skal være en drittsekk i skilsmisseperioden slik at du derved får bekreftelse på at det du gjør er rett?

Du har sikkert dine gode grunner til å ville skilles, men det var ikke lett å få fatt i dem her.

[løvinne71]

Det største problemet var vel at tannbørsten ikke ble lagt på rett sted....

Ja, det var det jeg fikk mistanke om, men ville gjerne høre det litt mere konkret om det virkelig var dette som var årsaken til at hun ønsker skillsmisse...

[Gjest Svarttrost]

Har lest alt du har skrevet her nå, og kanskje er det en god ide, denne skilsmissen. For slik du fremstiller dine behov finnes det i grunn bare en løsning, alternativet er jo å akseptere at han ikke gjør alt slik som deg, og det virker du uinteressert i.

Hva med ungene? Har de lidd? Hvordan vil det være for dem å vokse opp i et skilsmissehjem?

Det at du er skuffet over hans manglende negative reaksjon synes jeg du skal heve deg over, det får være måte på selvsentrert tankegang.

[I samme båt 63-mod]

Har lest alt du har skrevet her nå, og kanskje er det en god ide, denne skilsmissen. For slik du fremstiller dine behov finnes det i grunn bare en løsning, alternativet er jo å akseptere at han ikke gjør alt slik som deg, og det virker du uinteressert i.

Hva med ungene? Har de lidd? Hvordan vil det være for dem å vokse opp i et skilsmissehjem?

Det at du er skuffet over hans manglende negative reaksjon synes jeg du skal heve deg over, det får være måte på selvsentrert tankegang.

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

[Gjest Hulderen]

Du sier at dere kommuniserer dårlig sammen om dine behov. Som ser ut til å gå på rydding av tannbørste og malerkost. Hva med hans behov? Kommuniserer dere bedre om dem? Eller har det ikke gått opp for deg at han har egne behov? Det virker som om du vil gjøre dine barn til skilsmissebarn over bagateller. Og på toppen av det hele blir du snurt over at mannen din ikke tar det som verdens undergang at han blir kvitt deg. Du skal se at det han føler er lettelse.

[Gjest MayLynn]

Har lest alle innleggene og hvis dette var grunn nok til å skilles så kunne de fleste gjort det - inkl meg.

Men du har kanskje forsøkt alt - inkl. samtaleterapi?

Jeg hadde heller ikke taklet et veldig rotete gårdsrom men hadde nok forsøkt å ordne det på en annen måte enn å skilles. Spesielt når man har barn.

Hva med å gi han et ultimatum - hvis ikke alt er ordnet innen en viss dato så bestiller du noen som kommer og kaster det el?

[Gjest Svarttrost]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

For en fryktelig trist historie du har å fortelle, den skjærer meg i hjertet.

Jeg er veldig glad for at du delte den med oss, det er så lett å dømme og forenkle, men livet er jo ikke slik.

ps! siden du postet innlegget ditt som svar på min melding har jeg behov for å forsikre meg om at det ikke var MANNEN jeg mente har selvsentrert tankegang. Det var henne jeg mente.

Beste hilsen fugledama

[Gjest følelsekaos er vondt]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Tusen takk for at du våget å dele en så bittersøt historie med oss. Det var både vakkert og trist på en gang.

Finnes slike menn?!?!?

[hidi, the scorpion]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Nydelig og rørende innlegg!

Ønsker deg lykke til på ferden videre;)

[Gjest prust]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Innlegget ditt gjorde inntrykk på meg.

Håper du får det godt videre nå - selv om det smerter deg at hun du elsker ikke vil leve sammen med deg.

[Gjest winda]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Takk for et veldig bra innlegg. Håper du får et bra liv videre.

[Gjest jenta1970]

Har lest alle innleggene og hvis dette var grunn nok til å skilles så kunne de fleste gjort det - inkl meg.

Men du har kanskje forsøkt alt - inkl. samtaleterapi?

Jeg hadde heller ikke taklet et veldig rotete gårdsrom men hadde nok forsøkt å ordne det på en annen måte enn å skilles. Spesielt når man har barn.

Hva med å gi han et ultimatum - hvis ikke alt er ordnet innen en viss dato så bestiller du noen som kommer og kaster det el?

Kanskje det bare er meg som er kaos likevel, jeg bare gråter når jeg leser svarene. Nå finner jeg ikke mening i noe av det jeg gjør igjen:-\

Men psykologen er faktisk enig med at jeg bør skille meg fra han. Jeg har tenkt på hvad dere skriver også *snufse*.Vet ingenting jeg nå. plutslig er alt usikkert.

[Gjest Nickløsheletiden]

Kanskje det bare er meg som er kaos likevel, jeg bare gråter når jeg leser svarene. Nå finner jeg ikke mening i noe av det jeg gjør igjen:-\

Men psykologen er faktisk enig med at jeg bør skille meg fra han. Jeg har tenkt på hvad dere skriver også *snufse*.Vet ingenting jeg nå. plutslig er alt usikkert.

Kan det være at du ikke har fått ordentlig frem i innlegget ditt hvorfor du vil skilles?

[Gjest jenta1970]

Kan det være at du ikke har fått ordentlig frem i innlegget ditt hvorfor du vil skilles?

Jo men jeg skjønner det som mange svarer , og det den mannen skrev også. Det gjorde så jeg ikke sov i natt :-(

Vi har barn tross alt

[Drofereh]

"Jeg har ikke lyst til å skilles, det er bare noe jeg må for å få det som jeg ønsker å ha det. Er det bare jeg som forstår det?"

?????????????

Dette må du nok utdype nærmere for at jeg skal forstå det iallefall.

Hvis du IKKE vil skilles, så må det jo bety at du egentlig har det ganske bra som du har det?

Og hvis du føler at du MÅ skilles for å få det som du "vil ha det", så betyr vel dette at du IKKE har det bra, og derfor VIL skilles?

Det var litt selvmotsigende det du skrev her, synes jeg..

nettopp, men det er jo poenget her, motstridende følelser...

[Gjest Nickløsheletiden]

Jo men jeg skjønner det som mange svarer , og det den mannen skrev også. Det gjorde så jeg ikke sov i natt :-(

Vi har barn tross alt

Jeg synes det virker som du har følelser for mannen din. Hvorfor mener psykologen din at det er riktig å skilles? Hva vet hun som ikke vi vet?

[Gjest jenta1970]

Jeg synes det virker som du har følelser for mannen din. Hvorfor mener psykologen din at det er riktig å skilles? Hva vet hun som ikke vi vet?

Hun? Det er en han, men det er bare fordi jeg føler meg tom og ikke orker mer. Men mamma er helt uenig og mener det er mye jeg kan gjøre selv for å komme ut av det her uten å skilles.

Det har bare vært så god følelse når jeg har vært hos psykologen og fått litt støtte.

[Gjest Tenk på barna]

Hun? Det er en han, men det er bare fordi jeg føler meg tom og ikke orker mer. Men mamma er helt uenig og mener det er mye jeg kan gjøre selv for å komme ut av det her uten å skilles.

Det har bare vært så god følelse når jeg har vært hos psykologen og fått litt støtte.

Du virker umoden. Det er noe du ikke forteller oss, og da blir det vanskelig å svare deg.