Følelser og fornuft i kaos

[Gjest Nickløsheletiden]

Hun? Det er en han, men det er bare fordi jeg føler meg tom og ikke orker mer. Men mamma er helt uenig og mener det er mye jeg kan gjøre selv for å komme ut av det her uten å skilles.

Det har bare vært så god følelse når jeg har vært hos psykologen og fått litt støtte.

Det er vanskelig å vite om alt har kommet frem her, men slik det kan se ut ut i fra det du har skrevet , kan det virke som psykologen din gir deg feil type støtte. Det er ikke sikkert at enighet med deg er den beste form for støtte.

Jeg synes heller det kan virke som din mor har rett.

[Gjest togli]

Du sier han har grått og rast... hva mer forventer du av ham? Han er sikkert en type som ønsker å fokusere positivt og vet at det å deppe ikke fører noe godt med seg... Kan det være at du nå tror at forholdet deres ikke betydde så mye for ham siden han ikke virker deprimert?

Det er du som har tatt valget og du burde vel egentlig være glad for at det er så bra som det er mellom dere;) Hvorfor vil du egentlig skilles? Den viktigste grunnen til at man skilles er at følelsene for partneren er borte....

Jeg ble separert sist sommer og måtte virkelig gripe tak i følelsene mine før jeg tok avgjørelsen. Jeg innså at jeg heller ønsket å være alene resten av livet enn sammen med ham jeg var gift med. Dessuten ønsket jeg at han skulle få seg en kjæreste så fort som mulig fordi jeg visste at den dårlige samvittigheten min da ville slippe taket... Han fikk kjapt ny kjæreste og jeg har ikke vært sjalu en dag! Håper faktisk det holder mellom dem slik at han er blid og grei når vi samarbeider om barna

Tror du skal tenke på hvordan du vil føle det dersom mannen din finner ei ny dame snart? Vil du synes det er ok, eller vil du bli veldig sjalu? Om du kjenner på sjalusi synes jeg kanskje du skulle revurdere dette her...

[Gjest togli]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Wow, for en mann sier jeg bare! Det skulle vært flere som deg.... Ønsker deg lykke til videre:)

[Gjest Hulderen]

Hun? Det er en han, men det er bare fordi jeg føler meg tom og ikke orker mer. Men mamma er helt uenig og mener det er mye jeg kan gjøre selv for å komme ut av det her uten å skilles.

Det har bare vært så god følelse når jeg har vært hos psykologen og fått litt støtte.

Det er ikke alltid psykologer har rett. Det kan hende moren din ser mer av helheten enn det psykologen gjør.

[Gjest følelsekaos er vondt]

Hun? Det er en han, men det er bare fordi jeg føler meg tom og ikke orker mer. Men mamma er helt uenig og mener det er mye jeg kan gjøre selv for å komme ut av det her uten å skilles.

Det har bare vært så god følelse når jeg har vært hos psykologen og fått litt støtte.

Når de forsvinner, hva gjør jeg da?

Jeg leser at det er noen som går fra mannen fordi følelsene forsvant. De tankene har vi vel hatt alle som har vært gift noen år.

Den dagen jeg glemmer å se på mannen min, smile og finne ut hva han gjør for meg da mister jeg følelsene.

Jeg blir gal av å høre alle de rare og merkelig oppfatningene at følelser er noe som kommer. De må jeg jo bearbeide og hente selv også, eller?

Hvis jeg skal bli forelsket, så må jeg jo vende blikket og smilet mitt mot den personen for å se om jeg kan få noe.

Forelskelsen kommer ikke hvis jeg snur meg bort.

Jeg fatter ikke at dette er så vanskelig at vi vil lyge på oss god samvittighet.

Jeg har vært skilt selv og vil aldri lyge for meg selv igjen.

Hvis det meste er bra med mannen, men mine følelser er borte så viser jeg vell at jeg svikter og lar mannen ta konsekvensene?

Du blir litt satt ut når du leser sånnt som en mann svarte her. Sterkt og rørende, og jeg skjønner at du har kaos hele deg. Da er det jo følelser der likevel? *o*

[frosken]

Hun? Det er en han, men det er bare fordi jeg føler meg tom og ikke orker mer. Men mamma er helt uenig og mener det er mye jeg kan gjøre selv for å komme ut av det her uten å skilles.

Det har bare vært så god følelse når jeg har vært hos psykologen og fått litt støtte.

Du bør neppe basere ditt valg på en psykologs uttalelser, såfremt du ikke lever i et forhold med vold eller tilsvarende destruktive ting.

Psykologen kan ikke vite hva som vil være best for deg. Ingen kjenner fremtiden, heller ikke psykologen - og i tillegg har neppe psykologen oversikt over hverdagslivet ditt heller. Du må gjøre valget selv basert på dine egne vurderinger, ikke psykologens.

[Gjest kk62]

nettopp, men det er jo poenget her, motstridende følelser...

Jeg er helt enig med de som stiller mange spørsmålstegn????

Når man sier at "jeg er glad i han", og sier "på en måte" gjerne i en eller annen form i en bisetning.

Da stusser jeg på om hun i det hele tatt har tatt en avgjørelse som er riktig.

Jeg har kjente og familie rundt meg som tar store og alvorlige avgjørelser mens de er slitne, nedfor eller deprimerte. Da er man helt ute av stand til å gjøre slikt mener jeg.

I en stund, et øyeblikk man føler seg helt tom, helt knekket i følelsene er det horribelt å ta slike avgjørelser.

Snakke sammen, be om litt tid til å sortere følelsene, ha separate soverom en stund.

Så er vi i stand til å gjøre det som er riktig for begge parter. Er det ikke viktig å gjøre ting riktig lenger? *o*

[Rith]

Jeg leser at dere er forskjellige, og jeg kjenner igjen noe av det du skriver.

Jeg syns derimot at om dette er grunnlaget for skilsmisse, så har jeg vanskelig for å forstå det.

Jeg har vært i et og samme forhold i over halve livet mitt, og jeg er 32. Jeg vet at det ikke alltid er en dans på roser, det har til tider vært rimelig dødt her også over lange perioder.

Forskjeller kan virkelig gå enn på nervene innimellom, og da tenker man ikke klart.

Grunnen til at vi holder sammen er disse indre følelsene. Jeg vet at det er ham jeg vil ha, ingen andre. Kunne ikke tenke meg et liv uten ham. Det sier meg at han gjør mye godt også, selv om jeg snubler i skoene hans, rydder i rotet hans og irriterer meg grønn over filleting!

Han gjør også mye bra for meg, men det kan være lett å glemme.

Hva med å se på hva han gjør bra og ikke hva han gjør dårlig?

Man må jobbe med kjærlighet og følelser, spesielt etter man får barn.

Håper det løser seg for deg og at du tar rett valg for deg, barna og mannen din.

[Gjest Dette var sterkt]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Får et fantastisk innlegg og for en mann du må være. Har tårer i ønene jeg.

[Gjest MayLynn]

Kanskje det bare er meg som er kaos likevel, jeg bare gråter når jeg leser svarene. Nå finner jeg ikke mening i noe av det jeg gjør igjen:-\

Men psykologen er faktisk enig med at jeg bør skille meg fra han. Jeg har tenkt på hvad dere skriver også *snufse*.Vet ingenting jeg nå. plutslig er alt usikkert.

Det er ikke meningen å gjøre deg trist altså

[Katt-ja]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

''En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.''

Det finnes enormt mange megger. Alt fokus på at alt skal være så ordentlig. Her i huset har det manglet mange lister i 15 år - og det synes jeg er litt vittig. Det spøkes med. :-)

[Gjest Elextra]

Hei!

Jeg er en mann, og jeg har hatt behov for å lese litt om andres erfaringer her på nettet. For jeg er i samme siuasjon som trådstarters mann. Men jeg har til gode å skrive et innlegg på mange år.

Men nå bare måtte jeg logge inn og prøve å fortelle fra en hankjønns side.

For det ble sterkt!

Dette var sjokkerende å lese, at andre har det så likt?

Vi ble skilt for 10 år siden, og akkurat disse ulikhetene var grunnen til at konas følelser ble borte. Det hjalp jo ikke at

jeg elsket henne og la 110% innsats i å gi henne alt hun ville og gjøre alt hun ønsket. Følelsene var borte.

Det skjedde ting jeg ikke ønsker å fortelle, og vi skilte lag.

Etter nesten to år, så ba hun meg vurdere om hun kunne komme tilbake. Da hadde hun tenkt og tenkt, og funnet ut at jeg faktisk var en ålreit fyr. Og snill og god som hun sier :-)

Nå har det gått noen få år, og vi er der igjen.

Hun har ikke følelser, kjærestefølelser.

Vi har kost oss på ferier, aldri en krangel men veldig veldig mye hygge. Samarbeidet i hjemmet er godt, og jeg har gjort alt for å skape et flott hjem også. Hver eneste kveld har hun krøpet inntil meg, fordi armen er god å ligge på :-).

Men, jeg har satt snøskuffa der jeg trodde det var greit fordi jeg skulle snart ut å ta mer. Og glemt den. Noe verktøy lagt litt dumt etter lange økter med jobbing.

Og jeg er forferdelig lei meg fordi jeg ikke er så flink med det, selv om jeg kan omtrent alt ellers. Snekre, bygge og strøm.

For å gjøre historien kort, jeg elsket henne så sterkt at jeg tok henne tilbake. Tilgivelse er en fin egenskap vi kan gjøre livet godt med.

Men jeg merket etterhvert at hun ikke ville gjøre noe med disse kjærestefølelsene likevel. Forsøkte først oppmuntringer, så litt spørring om ikke vi kunne få hjelp.

Deretter ble det litt klage, og for så å ende opp veldig skuffet.

Da var jeg der at jeg levde opp til det å ikke fortjene å bli elsket, selv om alt annet virkelig har vært fint.

Og nå sitter jeg fryktelig lei meg innvendig, for jeg skjønner at jeg er for klønete med rydding, akkurat som de andre har skrevet her.

Og jeg skjønner at når hun ser ansiktet mitt, så forbinder hun ikke det med drømmeprinsen, hun ser jo det negative.

Ikke er jeg vakker og mørk, bare en helt alminnelig mann på 48 som får mange komplimenter fra andre jenter, men ikke fra hun jeg gledet meg hver dag til å høre om jeg fikk en derfra.

De kom ikke….. :-(

En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.

Både hun og jeg er enige om at vi aldri, og det betyr aldri, har kranglet om noe annet enn savnet jeg har etter å få et godt ord, en klem som kommer av seg selv.

Det er nesten utrolig hvor fint vi har hatt det.

Nå skilles våre veier!

Jeg fikk beskjed for to uker siden at hun bare gledet seg til å være i egen leilighet, ha det slik hun ønsket å leve uten krav om å være glad i meg.

Ja, jeg raste, gråt og ble fortvilt.

Men etter hvert har det gått over i resignasjon. Alt inni meg sier at dette er så utrolig vanskelig, fornuften sier at dette er så urettferdig at det blir krig.

Men, jeg elsker henne som person.

Følelsene beordrer meg til å gjøre henne glad, rett og slett!

Jeg vil IKKE leve med et menneske som ikke vil være sammen med meg, og det er grunnen til at jeg velger å gjøre henne glad.

Jeg kan ikke heve stridsøksa mot en dame jeg er forferdelig

glad i.

Jeg har absolutt ikke håp om at hun skal snu i sin måte å se meg på.

Mitt utseende blir nok for alltid forbundet med noe negativt, du kan ikke elske et ansikt eller smile til en som ikke tilsvarer det alternative bilder hun har laget seg av drømmemannen. Den ryddige, spennende og kanskje like glad i ungene og barnebarnet.

Jeg kunne være så snill, arbeidssom og god jeg bare vil være, det er rått parti mot en drøm.

Og jeg innser det og har INGEN tro eller håp om gjenforening.

Og når hun kommer krypende inn i sengen til meg etter noen netter på eget rom, så er det fordi hun ikke får sove.

Selv om du ikke har håp, så er det det håpet hun er redd for å vekke.

Men for pokker, jeg kan jo trøste den som JEG elsker selv om hun ikke vil ha meg i livet sitt lenger?

Jeg ville nok fortsatt ofret liv og helse for henne, kjærlighet dør ikke. Vi må bare gjemme den bort, ellers blir den til hat.

Hun skal få lov til å krype inntil meg. Jeg vil være en venn, en som elsker uten å få igjen.

Hvorfor skulle jeg være annerledes nå?

Men en som ikke ser MEG, hun kan jeg ikke leve med. Selv ikke nå som hun sier at jeg er en flott kar. Hun glemmer jo ikke drømmemannens bilde i hodet.

Joda, jeg vet det finnes noen for meg der ute.

Så jeg får heller gråte noen år i smug, smile til henne uten håp, men med hjertet!

Jeg, og jeg tror mange menn, er ekte i det vi føler og gjør. Vi ber om å bli sett. Og vi bøyer hodet når vi blir nedtrykte og skuffet.

Vi forstår godt at andre menn virker mer fristende selv om jeg vet vi kan tilby det samme.

Og jeg innser at en annen mann kan tilby henne et vakrere smil, en ukjent spenning en stund.

Jeg kunne vært der og delt minner og gledet meg sammen med henne over det vakre barnebarnet vi har.

Nå mister jeg alle de timene hun er hos oss, for heretter vil hun jo være hos mormor i stedet. Ikke hos begge.

Det er klart det gjør vondt, og jeg vil leve med smerten og takle det.

Så jenter, det er en mann i andre enden som også har følelser. Jeg kommer alltid til å elske henne, og hun skal få komme til meg helt til hun finner han som var flottere og bedre.

Helt uten at jeg har håp eller forventninger, bare kjærlighet som varer. Hun kan ikke kreve at jeg fjerner det jeg føler.

Følelser er å gi, og å ville motta. For hvis ikke jeg vil ta imot, så bygger jeg ikke på følelsene. De er helt avhengige av påfyll. Og det er ikke riktig at følelser mangler fordi den andre ikke gir.

Vi kan gi ved å tilfredsstille behovet for trygghet, at det er pusset opp, innkjøpt, bil i orden, båt til ferien, alt det praktiske og gode vi menn OGSÅ er skapt til å ordne. Beskytte, verne og trøste.

Det er også en del av det, i tillegg til klapsen på baken, komplimangen som viser at vi er glad i og stolt av. Samtalen i bilen, på ferie og om kvelden.

Men nå har jeg gitt opp, men smiler og er vennlig.

Jeg er ikke bedre enn det, vet du :-)

Huff, det var en trist historie, nydelig fortalt. Håper du får det bra fremover og at du ikke blir for bitter.

[tzatziki1365380058]

''En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.''

Det finnes enormt mange megger. Alt fokus på at alt skal være så ordentlig. Her i huset har det manglet mange lister i 15 år - og det synes jeg er litt vittig. Det spøkes med. :-)

Lister er da sånt som blir spikra på rett før man skal selge....

[Gjest visdoms]

Nå er det slik at følelser ikke varer. Følelser går over til å bli glad i. Slik er det for de fleste av oss. Så om du ikke lenger føler noe for ham så er du normal. Sånn er livet. Det viktigste er å ta vare på familien og gjøre det man kan for å ha det fint sammen. ikke minst så bør du sette pris på alt du har. Om du går i fra din mann kan problemene bli langt større enn hva du har i dag. Du bare bytter de kanskje ut i større og verre problemer.

[Katt-ja]

Lister er da sånt som blir spikra på rett før man skal selge....

Ja,- dessuten er det trevirket lister er laget av, så rått når man kjøper dem at de trenger flere tiår på å tørke - ellers blir det gliper. Mannen min er nøye på sånt ;-)

[tzatziki1365380058]

Ja,- dessuten er det trevirket lister er laget av, så rått når man kjøper dem at de trenger flere tiår på å tørke - ellers blir det gliper. Mannen min er nøye på sånt ;-)

Fornuftig! Meget fornuftig!!

))

[Gjest Kayia]

''En list som mangler et par steder, jeg har vært så sliten at jeg har grått i smug… og glemt den lista.

Nå som vi har råd til å la andre beliste huset på nytt, så husker hun selvfølgelig de JEG ikke gjorde ferdig.''

Det finnes enormt mange megger. Alt fokus på at alt skal være så ordentlig. Her i huset har det manglet mange lister i 15 år - og det synes jeg er litt vittig. Det spøkes med. :-)

Vi hadde en nabo som alltid lot det være igjen småjobber ala listing i huset, og på dager med høy temperatur etter eksempelvis sen hjemkomst fra en tur på by'n med gutta begynte han å liste. Dette veide opp, mente han, slik at hun fremdeles mente at livet var bedre med enn uten han... ;-)

[EnolaGay]

Vi hadde en nabo som alltid lot det være igjen småjobber ala listing i huset, og på dager med høy temperatur etter eksempelvis sen hjemkomst fra en tur på by'n med gutta begynte han å liste. Dette veide opp, mente han, slik at hun fremdeles mente at livet var bedre med enn uten han... ;-)

*skrattler* jaha...skal tro om han har lært vekk den der til mannen min og!