A4-livet kveler meg

[Gjest Sliten&frustrert]

Jeg er kvinne i 30-årene med tre barn. Sett fra utsiden har jeg et flott liv, alt jeg kan ønske meg, ingen ting å klage over. Men likevel føler jeg at jeg er i ferd med å kveles.

Før jeg selv fikk barn, syntes jeg småbarn var masete og slitsomme. Jeg satt aldri barnevakt og var aldri den som dullet og dallet med andres babyer. Jeg følte at barn var noe man på et vis var forpliktet til å skaffe seg etterhvert og regnet med at jeg kom til å føle annerledes overfor egne barn enn jeg gjorde for andres. Så ble jeg sammen med en mann som var svært opptatt av å skaffe seg barn. Han ville helst hatt fire-fem stykker, hvis han kunne velge. Jeg følte meg presset til å sette i gang produksjonen i forholdsvis ung alder.

Så har årene gått, og her sitter jeg som trebarsmor. Jeg elsker barna mine for de nydelige små personene de er. Selvfølgelig gjør jeg det! Men jeg holder på å bli fullstendig gal av alt hverdagsmaset og kjaset. Mannen jobber veldig mye (og verken kan eller vil jobbe mindre), så mesteparten av arbeidet med hus og barn faller på meg. Det er unger, jobb, husarbeid, unger, jobb, husarbeid dag ut og dag inn. Jeg føler at jeg er i ferd med å miste meg selv. Når gjør jeg noe som jeg selv vil? Jeg har så klart noen pustepauser innimellom til å lese en bok eller se litt på tv, men de virkelig store, egne prosjektene får jeg aldri tid til. Og egentlig er jeg en kunstnerisk person med stort behov for personlig frihet. Jeg føler en intens trang til bare å pakke sekken, forlate alt og reise ut i verden. Men det kan jeg selvfølgelig ikke.

Er det noen som har eller har hatt liknende tanker, og har noen tips til hvordan jeg skal komme meg gjennom de nærmeste årene? Jeg regner jo med at ting roer seg når barna blir store, men jeg kan liksom ikke sette livet på vent i 10-15 år heller.... Som sagt vet jeg at jeg egentlig ikke har noe å klage over, vi er alle friske, bor i et koselig hjem i et av verdens rikeste og fredeligste land. De som bare ønsker å påpeke at jeg er utakknemlig og/eller egoistisk kan bare la være å svare.

[jubalong70]

Jeg skjønner deg kjempegodt! Vet ikke om rådene mine er gode, men prøv å fokusere på det som er positivt i livet ditt - fremfor å fokusere på det du føler du mangler.

I den livsfasen vi er i nå, så må vi til en viss grad sette egne liv litt på vent. Men, kan det finnes mulighet for at du kan få en fast kveld i uka som er din. Om det er vanskelig for mannen din å ta over, så kan dere kanskje få tak i en god barnevakt.

Denne dagen bruker du til det du har lyst til. Om det er noe kreativt, så kanskje du kan melde deg på kurs, se om du kan leie rom i et atelier, lage ditt eget rom der du SKAL være i fred.

Klem

[Gjest Kjører alene :)]

Ja, jeg kjenner veldig godt til hva du skriver. Jeg får helt totalt panikk selv når jeg har vært i dette A4-livet "litt for lenge"

Jeg har vært inne på tanken om at det er min egen oppvekst som gjør dette, for jeg er jo egentlig lykkelig liksom for å få ha det godt og trygt.

Men jeg klarer det altså ikke.

Første gang jeg var veldig i et A4-liv så hadde jeg også små barn, to stk. En av dem var nyfødt. Jeg endte faktisk opp som alenemor og jeg må si at livet mitt var mye mer berikende de årene etterpå.

Så har jeg igjen vært i et slikt forhold. Alt er liksom perfekt. Vel, det skal sies, det er mang en ting som hjelper til at jeg ikke blir lykkelig for selvsagt så er ikke alt rosenrødt.

Så nå er jeg ute av forholdet igjen.

Og jeg har det veldig godt. Aner ikke hvorfor, men jeg trives som alenemor.

Dagene går i et, har en fulldagsjobb, trener nesten hver dag etter jobb og lager mat og tar hus og klær og er sliten på kvelden, alikavel så føler jeg ikke dette A4 livet. Det er veldig merkelig.

Jeg vil anbefale deg å lage deg et liv.

Dere har helt sikkert mulighet til å få noen til å ta hus og unger en gang i uka eller to? Da skal dette være din alenetid, da skal du kunne gjøre akkurat det du har lyst til. Dra ut, dra med venner, shoppe, trene, male, lese. Det som gir deg noe.

Det er viktig at dette blir fulgt opp og at du er egoist og tenker kun på deg selv de dagene som er dine. Sånn sett så vil du nok føle en lettere stemning hjemme eller siden du gleder deg og vet at du får disse dagene, og du vil klare å få jobbet deg opp en følelse at du faktisk er viktig og at din tid og ditt liv er viktig.

Jeg tror aldri du vil klare å bli helt tilfredsstilt slik ting er nå, hvis du ikke gjør noe med situasjonen

Lykke til.

[Sara Bernard]

Du er ikke utakknemlig eller egoistisk.

Men er du hjemmeværende eller i jobb?

Du nevner at mannen din verken kan eller vil jobbe mindre. Men kanskje han må nettopp det. Enten slik at du kan jobbe mer og få mer "voksentid", eller for å ta over noe av alt det som faller på deg. Om det var han som ønsket så mange barn så må også han bidra betydelig mer til familiebedriften AS. (Baserer meg nå kun på det du skriver, tar ingen forbehold om at han kan ha andre syn på saken. ;-)

I første omgang trenger du en helg fri for deg selv eller reise på hyttetur med venner - hva som helst. Du trenger å få det hele på avstand, ha voksentid, og kjenne på å savne dem litt.

Du og mannen din må ha en alvorsprat, og sannsynligvis må han gjøre noen grep ang jobb. Om det betyr at dere får mindre penger, ja, hva betyr så det opp mot en mamma som kanskje blir glad og lykkelig igjen?

[Elis31]

Vi kan vel alle føle at livet kun består av plikter. Som evig husarbeid....

Gode råd i hverdagen:

- få barne til å hjelpe til å rydde opp. Alle rydder opp et måltid. Alle rydder opp på kvelden.

- Ta gjerne en superenkel middag når det er det du orker.

- Gjør ting som fungerer bra i sammen i familien. Gjerne noe som alle liker. Eks ta med barna i svømmehallen, barna blir slitne og sovner i rett tid.

- Vær snill med deg selv. Lev litt slow. Hør på en nydelig sang(slow?), mens du drikker te. Noen små innputt som gir deg noe.

Fordeler når barna er små, de legger seg tidlig. Du har kvelden for deg selv.

Fordeler når barna blir større. De leker mer selvstendig og klarer seg fint i noen timer uten at foreldrene aktiviserer dem. Noen av dem blir stor nok til å være barnevakt for de andre.

Evt lei inn en ungjente til å være barnevakt. Heng opp lapp på butikken og ansett den du liker/stoler på.

[Gjest Sliten&frustert]

Ja, jeg kjenner veldig godt til hva du skriver. Jeg får helt totalt panikk selv når jeg har vært i dette A4-livet "litt for lenge"

Jeg har vært inne på tanken om at det er min egen oppvekst som gjør dette, for jeg er jo egentlig lykkelig liksom for å få ha det godt og trygt.

Men jeg klarer det altså ikke.

Første gang jeg var veldig i et A4-liv så hadde jeg også små barn, to stk. En av dem var nyfødt. Jeg endte faktisk opp som alenemor og jeg må si at livet mitt var mye mer berikende de årene etterpå.

Så har jeg igjen vært i et slikt forhold. Alt er liksom perfekt. Vel, det skal sies, det er mang en ting som hjelper til at jeg ikke blir lykkelig for selvsagt så er ikke alt rosenrødt.

Så nå er jeg ute av forholdet igjen.

Og jeg har det veldig godt. Aner ikke hvorfor, men jeg trives som alenemor.

Dagene går i et, har en fulldagsjobb, trener nesten hver dag etter jobb og lager mat og tar hus og klær og er sliten på kvelden, alikavel så føler jeg ikke dette A4 livet. Det er veldig merkelig.

Jeg vil anbefale deg å lage deg et liv.

Dere har helt sikkert mulighet til å få noen til å ta hus og unger en gang i uka eller to? Da skal dette være din alenetid, da skal du kunne gjøre akkurat det du har lyst til. Dra ut, dra med venner, shoppe, trene, male, lese. Det som gir deg noe.

Det er viktig at dette blir fulgt opp og at du er egoist og tenker kun på deg selv de dagene som er dine. Sånn sett så vil du nok føle en lettere stemning hjemme eller siden du gleder deg og vet at du får disse dagene, og du vil klare å få jobbet deg opp en følelse at du faktisk er viktig og at din tid og ditt liv er viktig.

Jeg tror aldri du vil klare å bli helt tilfredsstilt slik ting er nå, hvis du ikke gjør noe med situasjonen

Lykke til.

Jeg synes det er veldig interessant det du skriver, at du føler livet er bedre og mindre A4 som alenemor. Jeg tenker intuitivt at det må da være mer slitsomt?

Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra. Jeg har faktisk vurdert å gå fra ham, men så vet jeg ikke om jeg oppnår så mye. Hvis man deler omsorgen for barna, får man jo halve tiden barnefri (jeg skammer meg for å innrømme at det virker fristende), men resten av tiden er det vel mye mer slitsomt å være alene om alt? Mannen bidrar tross alt litt, og ikke minst økonomisk.

Har du stor vennenettverk, slik at du ikke sitter mye alene selv om du er alenemor? Har du bra økonomi, slik at du klarer deg godt alene?

Det å ha noen timer/en kveld for seg selv er et must for meg, så det har jeg allerede. Men det føles altså ikke nok. Har visst et veldig stort frihetsbehov.

[Gjest Sliten&frustrert]

Du er ikke utakknemlig eller egoistisk.

Men er du hjemmeværende eller i jobb?

Du nevner at mannen din verken kan eller vil jobbe mindre. Men kanskje han må nettopp det. Enten slik at du kan jobbe mer og få mer "voksentid", eller for å ta over noe av alt det som faller på deg. Om det var han som ønsket så mange barn så må også han bidra betydelig mer til familiebedriften AS. (Baserer meg nå kun på det du skriver, tar ingen forbehold om at han kan ha andre syn på saken. ;-)

I første omgang trenger du en helg fri for deg selv eller reise på hyttetur med venner - hva som helst. Du trenger å få det hele på avstand, ha voksentid, og kjenne på å savne dem litt.

Du og mannen din må ha en alvorsprat, og sannsynligvis må han gjøre noen grep ang jobb. Om det betyr at dere får mindre penger, ja, hva betyr så det opp mot en mamma som kanskje blir glad og lykkelig igjen?

Ja, jeg jobber. Men mannen tjener 2-3 ganger så mye som meg, og vi er helt avhengig av hans inntekt for å klare huset, strømregning osv. Hvis han skulle jobbet mindre, måtte vi flyttet til et billigere strøk, og det nekter han. Jeg synes også han burde bidratt mer, når det var han som var så ivrig på å få mange barn. Men gjennom mange små valg på livets vei, har vi havnet i den situasjonen vi er i nå, hvor det hele føles ganske fastlåst.

En helg på hyttetur uten mann og barn høres kjempefristende, og det ville jeg hatt godt av. Men jeg føler på meg at jeg ganske fort ville vært tilbake igjen i gammel frustrasjon noen uker senere.....

[Gjest Kjører alene :)]

Jeg synes det er veldig interessant det du skriver, at du føler livet er bedre og mindre A4 som alenemor. Jeg tenker intuitivt at det må da være mer slitsomt?

Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra. Jeg har faktisk vurdert å gå fra ham, men så vet jeg ikke om jeg oppnår så mye. Hvis man deler omsorgen for barna, får man jo halve tiden barnefri (jeg skammer meg for å innrømme at det virker fristende), men resten av tiden er det vel mye mer slitsomt å være alene om alt? Mannen bidrar tross alt litt, og ikke minst økonomisk.

Har du stor vennenettverk, slik at du ikke sitter mye alene selv om du er alenemor? Har du bra økonomi, slik at du klarer deg godt alene?

Det å ha noen timer/en kveld for seg selv er et must for meg, så det har jeg allerede. Men det føles altså ikke nok. Har visst et veldig stort frihetsbehov.

Hmmm, første gangen var ene barnet veldig lite og det andre bare et spebarn. Hadde ikke jobb og måtte leie en liten bolig. Lite familie, lite venner, men to engler av noen barn

Var alene i over syv år og elsket det. Har faktisk savnet det mange ganger i dette forholdet jeg har vært i i mange år nå.

Nå er barna større og klarer seg selv, har for lite barn helt enkelt Økonomien er så klart mye bedre nå, vi klarer oss greit. Noen få greie venner. Har masse mer energi og fart enn når jeg er i et dårlig forhold, det er to forskjellige verdener for meg Føler jeg har mer ro til å kose meg med mammarollen, og med meg selv og mine egne tanker. Husarbeid går letter og livet blir mer og mer hektisk og jeg mer og mer fornøyd.

Antagelig er jeg en sjel som nok passer best til å kjøre solo

[Sara Bernard]

Jeg synes det er veldig interessant det du skriver, at du føler livet er bedre og mindre A4 som alenemor. Jeg tenker intuitivt at det må da være mer slitsomt?

Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra. Jeg har faktisk vurdert å gå fra ham, men så vet jeg ikke om jeg oppnår så mye. Hvis man deler omsorgen for barna, får man jo halve tiden barnefri (jeg skammer meg for å innrømme at det virker fristende), men resten av tiden er det vel mye mer slitsomt å være alene om alt? Mannen bidrar tross alt litt, og ikke minst økonomisk.

Har du stor vennenettverk, slik at du ikke sitter mye alene selv om du er alenemor? Har du bra økonomi, slik at du klarer deg godt alene?

Det å ha noen timer/en kveld for seg selv er et must for meg, så det har jeg allerede. Men det føles altså ikke nok. Har visst et veldig stort frihetsbehov.

''Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra.''

Har du klart for deg årsaken til dette? Er det fordi han ikke bidrar nok? Eller bidrar han ikke fordi han rømmer litt unna -fordi- forholdet deres er dårlig?

Jeg har to små barn selv, og de ville blitt sønderknust om jeg og pappaen skulle gått fra hverandre. I noen tilfeller må man selvsagt bare gjøre det slik, men da synes jeg alt først skal være prøvd.....

[Sara Bernard]

Ja, jeg jobber. Men mannen tjener 2-3 ganger så mye som meg, og vi er helt avhengig av hans inntekt for å klare huset, strømregning osv. Hvis han skulle jobbet mindre, måtte vi flyttet til et billigere strøk, og det nekter han. Jeg synes også han burde bidratt mer, når det var han som var så ivrig på å få mange barn. Men gjennom mange små valg på livets vei, har vi havnet i den situasjonen vi er i nå, hvor det hele føles ganske fastlåst.

En helg på hyttetur uten mann og barn høres kjempefristende, og det ville jeg hatt godt av. Men jeg føler på meg at jeg ganske fort ville vært tilbake igjen i gammel frustrasjon noen uker senere.....

Han må bidra mer. Punktum. Penger, hus og status må komme i andre rekke.

[Elis31]

Ja, jeg jobber. Men mannen tjener 2-3 ganger så mye som meg, og vi er helt avhengig av hans inntekt for å klare huset, strømregning osv. Hvis han skulle jobbet mindre, måtte vi flyttet til et billigere strøk, og det nekter han. Jeg synes også han burde bidratt mer, når det var han som var så ivrig på å få mange barn. Men gjennom mange små valg på livets vei, har vi havnet i den situasjonen vi er i nå, hvor det hele føles ganske fastlåst.

En helg på hyttetur uten mann og barn høres kjempefristende, og det ville jeg hatt godt av. Men jeg føler på meg at jeg ganske fort ville vært tilbake igjen i gammel frustrasjon noen uker senere.....

Så på TV om en stemor som fikk sitt eget atelier i hagen hvor hun kunne trekke seg tilbake. Kanskje du trenger en plass å kunne trekke deg tilbake?

[Gjest segunda]

Jeg synes det er veldig interessant det du skriver, at du føler livet er bedre og mindre A4 som alenemor. Jeg tenker intuitivt at det må da være mer slitsomt?

Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra. Jeg har faktisk vurdert å gå fra ham, men så vet jeg ikke om jeg oppnår så mye. Hvis man deler omsorgen for barna, får man jo halve tiden barnefri (jeg skammer meg for å innrømme at det virker fristende), men resten av tiden er det vel mye mer slitsomt å være alene om alt? Mannen bidrar tross alt litt, og ikke minst økonomisk.

Har du stor vennenettverk, slik at du ikke sitter mye alene selv om du er alenemor? Har du bra økonomi, slik at du klarer deg godt alene?

Det å ha noen timer/en kveld for seg selv er et must for meg, så det har jeg allerede. Men det føles altså ikke nok. Har visst et veldig stort frihetsbehov.

Jeg tenkte da jeg leste hovedinnlegget at antageligvis skrantet ekteskapet. Jeg har ingen problemer med å forstå frustrasjonene dine og føler at jeg var der for en del år siden.

Når det er sagt har jeg ikke mye råd å gi deg, men synes at du skal begynne å ta tak i det virkelige problemene. Ikke sett livet på vent. Det angrer jeg på at jeg gjorde i mange år.

[nitty-gritty]

Jeg har tidligere kastet opp, bokstavelig talt, av forpliktelser. Tanken på å være fast i et evigvarende forhold, bundet av barna, bundet av jobb har gitt meg panikk.

Men jeg er helbredet.

Det som hjalp meg var først og fremst å finne mannen som gir meg sommerfugler i magen og som genuint interesserer meg, deretter jobbe for å opprettholde de følelsene (men utgangspunktet måtte altså være der først).

I tillegg er det avgjørende at jeg får pusterom. Er samboeren min hjemme, så har jeg stående "tillatelse" til å gå ut døra når som helst og han tar over alt med ungene på minuttet.

Jeg skiller helt tydelig mellom mine personlige mål og mål innenfor familien og forholdet. Jeg har to hobbyprosjekter som tar en del kveldstid og som krever at samboeren min legger ungene noen ganger, men det gir meg mye. Et av prosjektene innebærer å lede en gruppe som deler en felles interesse. Kan det være noe for deg?

Vennene mine er avgjørende for meg. Jeg får ikke sett de så ofte, men jeg snakker gjerne på telefonen med de i flere timer en søndags ettermiddag om det passer slik.

Reising hjelper på rastløsheten, med eller uten barn. Personlig utvikling i form av studier, kurs eller lignende er også en demper.

Men det forholdet til samboeren min... Det er det viktigste.

[Gjest hoppsadeisi]

Nå har ikke jeg barn, men jeg kjenner en dame som har vært alene med tre barn i 8 år nå, og hun lever et veldig aktivt og kult liv, så det skal gå an

Har du noen mulighet for å involvere besteforeldre eller single barneglade venninner i barnas liv, slik at du får litt mer tid til å trene og slappe av? Finnes det noe du kan bortprioritere?

Virker som om en del sliter seg ut på at de alltid vil at alt skal være perfekt og tror mye som egentlig er unødvendig må gjøres, og får derfor ikke til å slappe av. Hvis du ikke har det sånn men likevel har for mye å gjøre: Hva med å anskaffe en hushjelp? Jeg er singel, men tar meg råd til dette fordi jeg både jobber, reiser mye og går skole. Har alle intensjoner om å fortsette med det hvis jeg får barn og har råd da det frigjør mye tid og dårlig samvittighet.

Trøst deg også med at det er over om noen få år. Plutselig er barna store og vil frigjøre seg

[Gjest Sliten&frustrert]

Hmmm, første gangen var ene barnet veldig lite og det andre bare et spebarn. Hadde ikke jobb og måtte leie en liten bolig. Lite familie, lite venner, men to engler av noen barn

Var alene i over syv år og elsket det. Har faktisk savnet det mange ganger i dette forholdet jeg har vært i i mange år nå.

Nå er barna større og klarer seg selv, har for lite barn helt enkelt Økonomien er så klart mye bedre nå, vi klarer oss greit. Noen få greie venner. Har masse mer energi og fart enn når jeg er i et dårlig forhold, det er to forskjellige verdener for meg Føler jeg har mer ro til å kose meg med mammarollen, og med meg selv og mine egne tanker. Husarbeid går letter og livet blir mer og mer hektisk og jeg mer og mer fornøyd.

Antagelig er jeg en sjel som nok passer best til å kjøre solo

Jeg lurer jammen på om jeg ville vært litt som deg. Jeg føler meg som en bedre mor når mannen er på jobb (feks hvis han jobber i helgen), enn når han er hjemme. Faktisk er husabeidet mindre ille også når jeg er alene, for da har jeg på en måte kontroll på alt selv (og jeg slipper mannens rot).

Men jeg er så redd for å bli ensom, hvis jeg forlater ham. De flest av våre felles venner var hans opprinnelig, og jeg ville oppriktig sørge over tapet av dem..... I tillegg ville økonomien bli en katastrofe. Her i barnas skolekrets har jeg bare råd til en tre-roms leilighet, og det er litt knapt for fire personer....

[Gjest Sliten&frustrert]

Jeg har tidligere kastet opp, bokstavelig talt, av forpliktelser. Tanken på å være fast i et evigvarende forhold, bundet av barna, bundet av jobb har gitt meg panikk.

Men jeg er helbredet.

Det som hjalp meg var først og fremst å finne mannen som gir meg sommerfugler i magen og som genuint interesserer meg, deretter jobbe for å opprettholde de følelsene (men utgangspunktet måtte altså være der først).

I tillegg er det avgjørende at jeg får pusterom. Er samboeren min hjemme, så har jeg stående "tillatelse" til å gå ut døra når som helst og han tar over alt med ungene på minuttet.

Jeg skiller helt tydelig mellom mine personlige mål og mål innenfor familien og forholdet. Jeg har to hobbyprosjekter som tar en del kveldstid og som krever at samboeren min legger ungene noen ganger, men det gir meg mye. Et av prosjektene innebærer å lede en gruppe som deler en felles interesse. Kan det være noe for deg?

Vennene mine er avgjørende for meg. Jeg får ikke sett de så ofte, men jeg snakker gjerne på telefonen med de i flere timer en søndags ettermiddag om det passer slik.

Reising hjelper på rastløsheten, med eller uten barn. Personlig utvikling i form av studier, kurs eller lignende er også en demper.

Men det forholdet til samboeren min... Det er det viktigste.

Interessant å lese hvordan du har det. Jeg føler så klart at mye hadde vært bedre og lettere å holde ut, hvis jeg hadde vært i et godt kjærlighetsforhold. Det skumle med å bryte ut av det nåværende, er selvfølgelig at jeg ikke vet om jeg noen gang vil finne den store kjærligheten.

Jeg risikerer å ødelegge økonomien, gjøre barna til skilsmissebarn og miste mange felles venner uten å oppnå annet enn å bli kvitt nåværende mann.

Hadde du allerede funnet en ny mann da du brøt ut fra det gamle forholdet?

[Gjest Kjører alene :)]

Jeg lurer jammen på om jeg ville vært litt som deg. Jeg føler meg som en bedre mor når mannen er på jobb (feks hvis han jobber i helgen), enn når han er hjemme. Faktisk er husabeidet mindre ille også når jeg er alene, for da har jeg på en måte kontroll på alt selv (og jeg slipper mannens rot).

Men jeg er så redd for å bli ensom, hvis jeg forlater ham. De flest av våre felles venner var hans opprinnelig, og jeg ville oppriktig sørge over tapet av dem..... I tillegg ville økonomien bli en katastrofe. Her i barnas skolekrets har jeg bare råd til en tre-roms leilighet, og det er litt knapt for fire personer....

Det med økonomi og sånn er så klart et ømtålig tema. Jeg levde trangt og med svært vanskelig økonomi i mange år, og måtte jobbe meg opp bit fot bit selv. Tok meg utdanning og greier. Rart hvor mye vi klarer når vi bare vil

Venner som er venner av hjerte vraker deg ikke om du splitter med din mann, dessuten så er livet slik at det gir oss nye mennesker, nye bekjentskaper og nye venner

Jeg har bare et par bedre venner som jeg har sms, chatte og tlf.kontakt med flere ganger i uka. Disse møter jeg også innimellom for kaffe og sånn. Utover det så får jeg dekket alt mitt sosiale behov på jobben og på treninga, jeg smiler og prater og er veldig sosial så jeg får alltid god kontakt med folk.

Så får jeg kontakt med folk gjennom noe av fritidsinteressene til ungene.

Det er bra nok

[nitty-gritty]

Interessant å lese hvordan du har det. Jeg føler så klart at mye hadde vært bedre og lettere å holde ut, hvis jeg hadde vært i et godt kjærlighetsforhold. Det skumle med å bryte ut av det nåværende, er selvfølgelig at jeg ikke vet om jeg noen gang vil finne den store kjærligheten.

Jeg risikerer å ødelegge økonomien, gjøre barna til skilsmissebarn og miste mange felles venner uten å oppnå annet enn å bli kvitt nåværende mann.

Hadde du allerede funnet en ny mann da du brøt ut fra det gamle forholdet?

Nei. Et nytt forhold var ikke i mine tanker, bortsett fra de konstante fantasiene om utroskap Jeg var alenemor i godt og vel ett år før jeg innledet et nytt forhold.

Nå var jeg nok mye yngre enn du er nå og økonomien min var overhodet ikke avhengig av han, snarere tvert i mot. Den var uansett på student-nivå og vi eide ikke hus/leilighet sammen.

Det er mye å vurdere og mange tiltak du kan forsøke før du rykker opp livet med røtter og alt og skiller deg. Se på de andre faktorene mine. Noe å hente der?

[Gjest Sliten&frustrert]

''Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra.''

Har du klart for deg årsaken til dette? Er det fordi han ikke bidrar nok? Eller bidrar han ikke fordi han rømmer litt unna -fordi- forholdet deres er dårlig?

Jeg har to små barn selv, og de ville blitt sønderknust om jeg og pappaen skulle gått fra hverandre. I noen tilfeller må man selvsagt bare gjøre det slik, men da synes jeg alt først skal være prøvd.....

Det er mange årsaker til at forholdet ikke er bra. I det daglige føles det som at det er fordi han ikke bidrar så mye, men jeg vet at hvis vi virkelig elsket hverandre, ville jeg ikke bry meg så mye om klær på gulvet, smuler på benken osv. Det er sider ved ham som jeg føler mer og mer motvilje mot. Det er egenskaper jeg trodde han hadde, som bare var et spill for å vinne meg. Det er årevis med krangling om ulike temaer, hvor det er måten han krangler på som provoserer meg aller mest. Jeg har forsøkt å holde god-følelsene varme og tenkt at alt blir bedre når barna blir store, men jeg lurer mer og mer på om han bare ikke er den rette for meg. Jeg kan ikke tvinge meg til å elske en person som mangler så mye av det grunnleggende jeg ønsker av en mann.

Jeg startet denne tråden med følelsen av at det er barnemaset som er det verste, men jeg ser av det jeg skriver at det kanskje er like så mye mangelen på kjærlighet som plager meg....

[Gjest Svarttrost]

Jeg synes det er veldig interessant det du skriver, at du føler livet er bedre og mindre A4 som alenemor. Jeg tenker intuitivt at det må da være mer slitsomt?

Det jeg ikke skrev i hovedinnlegget, var nemlig at forholdet til mannen slett ikke er bra. Jeg har faktisk vurdert å gå fra ham, men så vet jeg ikke om jeg oppnår så mye. Hvis man deler omsorgen for barna, får man jo halve tiden barnefri (jeg skammer meg for å innrømme at det virker fristende), men resten av tiden er det vel mye mer slitsomt å være alene om alt? Mannen bidrar tross alt litt, og ikke minst økonomisk.

Har du stor vennenettverk, slik at du ikke sitter mye alene selv om du er alenemor? Har du bra økonomi, slik at du klarer deg godt alene?

Det å ha noen timer/en kveld for seg selv er et must for meg, så det har jeg allerede. Men det føles altså ikke nok. Har visst et veldig stort frihetsbehov.

Jeg har både prøvd tiden som alenemor og tiden med en mann i tillegg.

For meg var det superfrustrerende å være alene! Økonomien ble KRITISK, jeg slet meg helt ut når ungene var der, og brukte hele den uka de ikke var der på å hente meg inn igjen. Tårene og depresjonene stod i kø. Og venner? Vi hadde ikke mange felles venner som jeg mistet, men jeg følte meg veldig ensom.

Når er det både mann og barn her, noe jeg er veldig glad for.

For deg - er det mannen din som er problemet her, eller A4-livet? høna eller egget.... Hvordan tror du det ville vært om du hadde klart å komme deg litt ovenpå? Kanskje ville det også hatt en gunstig effekt på forholdet?

Du har fått veldig mange gode råd her, bruk dem!