A4-livet kveler meg

[Gjest Sliten&frustrert]

Nei. Et nytt forhold var ikke i mine tanker, bortsett fra de konstante fantasiene om utroskap Jeg var alenemor i godt og vel ett år før jeg innledet et nytt forhold.

Nå var jeg nok mye yngre enn du er nå og økonomien min var overhodet ikke avhengig av han, snarere tvert i mot. Den var uansett på student-nivå og vi eide ikke hus/leilighet sammen.

Det er mye å vurdere og mange tiltak du kan forsøke før du rykker opp livet med røtter og alt og skiller deg. Se på de andre faktorene mine. Noe å hente der?

Noen frikvelder har jeg allerede, uten at det føles nok. Jeg savner veldig barnefrie helger og mer reising. Det går nok an å få til innimellom med hjelp fra besteforeldre, men ikke særlig ofte....

[Gjest Sliten&frustrert]

Jeg har både prøvd tiden som alenemor og tiden med en mann i tillegg.

For meg var det superfrustrerende å være alene! Økonomien ble KRITISK, jeg slet meg helt ut når ungene var der, og brukte hele den uka de ikke var der på å hente meg inn igjen. Tårene og depresjonene stod i kø. Og venner? Vi hadde ikke mange felles venner som jeg mistet, men jeg følte meg veldig ensom.

Når er det både mann og barn her, noe jeg er veldig glad for.

For deg - er det mannen din som er problemet her, eller A4-livet? høna eller egget.... Hvordan tror du det ville vært om du hadde klart å komme deg litt ovenpå? Kanskje ville det også hatt en gunstig effekt på forholdet?

Du har fått veldig mange gode råd her, bruk dem!

Det er både ungemas/husarbeid og det dårlige forholdet som er mine problemer. Men når jeg tenker meg om: hvis jeg kunne velge fritt å få løst ett av problemene, ville jeg valgt en ny mann..... Som jeg elsket og som elsket meg. Da tror jeg det hadde vært lettere å holde ut hverdagens mas, i hvertfall hvis jeg fortsatte å ha et par frikvelder i uka og vi passet på å ha kjærestetid og reise bort uten barn innimellom.

Jeg er takknemlig for gode råd. Konklusjonen er i første omgang å sørge for mer alenetid, men jeg vet ikke om det føles bra nok i lengden.....

[Gjest Sliten&frustrert]

Jeg tenkte da jeg leste hovedinnlegget at antageligvis skrantet ekteskapet. Jeg har ingen problemer med å forstå frustrasjonene dine og føler at jeg var der for en del år siden.

Når det er sagt har jeg ikke mye råd å gi deg, men synes at du skal begynne å ta tak i det virkelige problemene. Ikke sett livet på vent. Det angrer jeg på at jeg gjorde i mange år.

Hva var din situasjon og hva gjorde du? Hva ville vært bedre for deg hvis du ikke hadde latt livet "stå på vent" i noen år?

[Gjest segunda]

Hva var din situasjon og hva gjorde du? Hva ville vært bedre for deg hvis du ikke hadde latt livet "stå på vent" i noen år?

Jeg reiste vekk et år og lot barna være igjen hos sin far. De var da 10 og 15 år. Etter det året bodde vi sammen i et år til og så ble vi skilt. Jeg fant utav det dette året at jeg hadde ført meg selv bak lyset i alle år og innbilt meg at jeg var godt gift. Jeg ble forelsket i en annen det året jeg var borte.

Skilsmissen var tung og vanskelig, og det var noen år som jeg fungerte ikke ordentlig. Etter det reiste jeg opp, forandret en god del i mitt liv og fortsatte å realisere mine drømmer (som jeg hadde begynt på det året jeg var borte).

Det er vanskelig å si hva hadde vært annerledes hvis jeg ikke hadde 'satt livet på vent'. På mange måter er jeg glad for de årene vi hadde som familie, slippe å være alenemor eller delemor og at barna fikk vokse opp i en familie. Synes bare noen ganger at jeg gikk glipp av noe siden jeg ikke har opplevd et lykkelig ekteskap i min 'beste alder'. Jeg er godt voksen nå og har mange år foran meg, men barna er voksne og .............nei dette er vanskelig å forklare.

For all del, jeg råder ingen til å skilles, men ta tak i problemene bør man uansett hva resultatet blir.

[PieLill]

''Jeg regner jo med at ting roer seg når barna blir store, men jeg kan liksom ikke sette livet på vent i 10-15 år heller....''

Dette _er_ livet ditt nå. Livet har perioder der man kan tenke mye på seg selv. Andre perioder der man må sette andre i fokus. Alt er en del av livet.

Det er ikke slik at livet forsvinner for deg, men du lever det. Du er i en ivesteringsfase. Din hverdag er i høyeste grad meningsfull og på sikt innbringende, selv om den ikke oppleves givende.

Både de traurige og de vonde dagene er en del av livet.

Når det er sagt høres det ut som du absolutt kan trenge mere tid for deg selv. Strikken din er tøyd lovlig langt og dere bør gjøre noe før den ryker. Mannen din er ille tvunget til å trappe opp sin innsats på hjemmeplan. Eller dere må investere i hushjelp, au pair eller annet som kan gi deg egentid.

Hadde du fått en sykdom som krevde intensiv behandling og sykehusopphold ville dere klart å finne en løsning som gjorde at du kunne få den behandlingen du behøvde. Dette er på sikt like viktig, selv om det per dags dato ikke er like prekært.

''Som sagt vet jeg at jeg egentlig ikke har noe å klage over, vi er alle friske, bor i et koselig hjem i et av verdens rikeste og fredeligste land. De som bare ønsker å påpeke at jeg er utakknemlig og/eller egoistisk kan bare la være å svare.''

Jo, vi har høye krav til livet her til lands og mange ville nok byttet problemer med oss på flekken om de kunne. Å ha dette i bakhodet kan være en god medisin mot sutring og selvmedlidenhet.

Samtidig er det greit å være ærlig med seg selv om hvordan man opplever hverdagen. Og det er definitivt et klokt trekk og gjøre det man kan for å forbedre en situasjon man ikke er fornøyd med.

mvh

[PieLill]

Ja, jeg jobber. Men mannen tjener 2-3 ganger så mye som meg, og vi er helt avhengig av hans inntekt for å klare huset, strømregning osv. Hvis han skulle jobbet mindre, måtte vi flyttet til et billigere strøk, og det nekter han. Jeg synes også han burde bidratt mer, når det var han som var så ivrig på å få mange barn. Men gjennom mange små valg på livets vei, har vi havnet i den situasjonen vi er i nå, hvor det hele føles ganske fastlåst.

En helg på hyttetur uten mann og barn høres kjempefristende, og det ville jeg hatt godt av. Men jeg føler på meg at jeg ganske fort ville vært tilbake igjen i gammel frustrasjon noen uker senere.....

''En helg på hyttetur uten mann og barn høres kjempefristende, og det ville jeg hatt godt av. Men jeg føler på meg at jeg ganske fort ville vært tilbake igjen i gammel frustrasjon noen uker senere.....''

Kanskje det ville hjelpe deg å hele tiden ha planer, noe å se frem til. Det behøver kanskje ikke være de voldsomme greiene. Men det må være en viss regelmessighet.

mvh

[PieLill]

Det er både ungemas/husarbeid og det dårlige forholdet som er mine problemer. Men når jeg tenker meg om: hvis jeg kunne velge fritt å få løst ett av problemene, ville jeg valgt en ny mann..... Som jeg elsket og som elsket meg. Da tror jeg det hadde vært lettere å holde ut hverdagens mas, i hvertfall hvis jeg fortsatte å ha et par frikvelder i uka og vi passet på å ha kjærestetid og reise bort uten barn innimellom.

Jeg er takknemlig for gode råd. Konklusjonen er i første omgang å sørge for mer alenetid, men jeg vet ikke om det føles bra nok i lengden.....

''Det er både ungemas/husarbeid og det dårlige forholdet som er mine problemer. Men når jeg tenker meg om: hvis jeg kunne velge fritt å få løst ett av problemene, ville jeg valgt en ny mann..... Som jeg elsket og som elsket meg. Da tror jeg det hadde vært lettere å holde ut hverdagens mas,...''

Vet mannen din at du har det slik? Vet han at han er iferd med å miste dine følelser for ham? Det er en tragisk gjenganger at hun har gått seg tom og sur lenge før han skjønner noe særlig av problemet.

Om mannen din visste (de potensielle) konsekvensene av hvordan dere lever nå, ville han da valgt å endre på noe?

mvh

[bustebeisa]

Leser innleggene dine nedover i tråden, og vil bare si at jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver.

Både i forhold til følelsen av å være innesperret i A4 livet og redselen i forhold til å bryte ut.

Jeg er en person som også trenger frihet. Og har en liten eventyrbit i meg.. Som elsker å finne på ting, gjerne litt sprø, eller andre synes hvertfall de kan være litt sprø. :-)

Jeg ble tidlig samboer og fikk tidlig to jenter. Forholdet til far til disse to jentene ble etter hvert litt så som så. Han jobbet mye og var mye opptatt på fritiden. Og på et vis gjorde det meg ingenting, siden jeg da kunne kjøre mitt eget løp sammen med jentene. Men da jeg begynte å kreve litt mer alene tid uten jentene og at han skulle stille mer opp hjemme, var han den som tok steget til å bryte opp. Jeg var nok litt feig der.

Livet alene med to jenter i 10 år, var deilige, harde, utfordrende, slitsomme og lykkelige. :-)

Faren hadde jentene kun annen hver helg, pluss av og til i sommerferiene. Men du verden hvor deilig de helgene var når han hadde dem. Jobbet jeg, kunne jeg sove så lenge jeg hadde behov for mellom skiftene, hadde jeg fri fra jobb, kunne jeg stikke ut, eller jeg kunne nyte helga alene hjemme på sofaen. Kjempedeilig begge deler.

Jeg hadde motorsykkelen min som min store hobby. Klarte å få til mange riser og opplevelser på den. Både i utland og innland.

Men for å få til dette her, hadde jeg store deler av singeltiden to jobber og en liten periode, etter ei enorm strømregning, hadde jeg faktisk tre jobber. Jeg sov altfor lite. Slet meg ut, fikk lungebetennelse to ganger og var alvorlig syk.

Måtte som sagt ha opptil tre jobber for å få endene til å gå rundt, men det var mye på grunn av motorsykkelen. Inntekten fra den ene jobben var jeg såpass egoistisk med at jeg lot den gå til mine fritidsinteresser. Men dette førte også til at jentene kunne holde på med sine ting. :-) Sånn sett har de ikke manglet noe, selv om vi bare har vært en voksen til å bidra med det de trengte.

På mange måter føler jeg vel fremdeles at den tiden jeg hadde alene, var den tiden hvor jeg hadde best råd.

Nå er jeg i et forhold igjen hvor dagene er ganske A4. Føler av og til litt som deg, at jeg føler meg litt fanget, men siden forholdet til faren er så bra som det er, ser jeg fornuften i å leve som vi gjør nå, selv om lengselen etter mine små sprell fremdeles kan gjøre seg gjeldende. Og økonomisk sett så tjener jeg nå mye mer enn tidligere, men sitter igjen med mye mindre til meg selv. Kan føles litt forvilende fra tid til annen, men kjærligheten til mannen nå, veier opp for mye. :-)