Antimobbekampanjer virker ikke

[PieLill]

For meg er det helt utrolig at det går an å ikke ta sånt på alvor... Jeg har jobbet mange steder og alle stedene har det vært svært mye fokus på mobbeproblematikk... Trist å vite at det faktisk er skoler som skyver dette under teppet :-(

Og flott at det finnes skoler, skoleledere og lærere som viser reell nulltåleranse for mobbing.

mvh

[PieLill]

Nei, vi har ikke så veldig sterke ting å slå med her i landet, men det er faktisk rektorer som har gjort mer enn de skal - og virkelig tatt tak. Ære være dem for det!

Forebygging er mange ganger bedre enn reparasjon, og når man nå kanskje endelig har funnet noe som fungerer, nemlig å ansvarliggjøre foreldrene (og ikke bare foreldrene til problembarna) mener jeg at vi skal gi det en fair sjanse.

Det mest skremmende er, for meg i alle fall, at de som i størst grad saboterer foreldreopplegg er de som blir sett på som mest ressurssterke fra før. Jeg håper dette prosjektet også får med dem som allerede har nettverk, at de greier å se det viktige med at de også deltar selv om de har det helt fint i sin lille verden.

En for øyeblikket lite tilgjengelig bit av forebyggingen er å ta mobberne hardt.

Tenk om det var mulig å utvise barn som notorisk mobbet og overlate den sure jobben med å finne ny skole til foreldrene...

Jeg tror vi trenger alle virkemidler. Foreldersammarbeid er et av dem.

Men vi viser også hvor alvorlig, uakseptabelt og utålelig noe er ved sanksjonene vi bruker. Prislappen vi setter på en ugjerning. Skal grensene ha troverdighet, må det også være en pris å betale for å tråkke over dem.

På noen skoler som har både antimobbeprogram, foreldersamarbeid og jeg vet ikke hva, er ledelsen og en del lærere fremdeles så nedsyltet i sin egen verden og sine egne favorittelever at de ikke klare å se mobbing når den danser foran dem. Da er det lite som nytter. Kanskje bytte skole og så gå til avisene.

Hvor aktive foreldre man får, henger mye sammen med hvilket nytteverdi foreldrene synes de har av skolens møter. Det skal ikke mange dill-dallmøter til før noen foreldre prioriterer bort det meste av skolens innkallinger.

Forelderdeltagelsen er sterkt avhengig av hvordan skolen klarer å markedsføre sine tiltak.

mvh

[Gjest ja til hardere straff]

''Et barn som plager andre barn har neppe lært hverken empati eller hvordan det skal behandle andre mennesker.''

Hadde det vært så enkelt. Barn som mobber andre barn, enten de er ledere eller rævdiltere, kan ha massevis av empati og sosial intelligens. De bare apliserer den ikke i forhold til den/dem de mobber.

I mange mobbesituasjoner vil det skje en dehumanisering av mobbeofferet. Det er et eller annet med den som mobbes som gjør at de andre føler de har rett til å holde på som de gjør. Mobberne kan endog føle at de gjør noe fullt ut riktig og rettferdig. Dette er de samme mekanismene som kunne få en nazsist til å være en terrorist i en konsentrasjonsleir og kjærlig far og ektemann når han kom hjem. Dehumanisering.

Jeg har mange ganger observert barn som aktivt mobber se en film om mobbing som ligner mye på den mobbingen de selv bedriver. Barna tar da som regel opprørt parti med den som mobbes i filmen og avstand fra mobberne. Selv ikke når man spør dem om de noen gang har gjort noe slikt selv, tar de poenget.

''.... Om foreldrene da ikke tar det på alvor og ikke noe skjer så bør barnevernet inn.''

Det er jeg enig i.

mvh

Jeg skjønner hva du mener og du har nok mye rett i det. Men som voksne har vi et snavr å ta oss tid til barna. Ikke bare skal vi lære de å føle empati generelt men også i det daglige. Som foreldre er det svært viktig at barna våger å komme til oss med alt. SKal de våge de er det svært viktig at vi ikke dømmer de når de er ærlige men hjelper de til å tenke. F.eks så har jeg hatt flere samtaler med 10 åringen om en elev som er litt spesiell i klassen. Han har nærmest irritert seg over væremåten til den eleven. Jeg har ikke fordømt denne irritasjonen men jeg har lært han å se hva som gjør denne personen så spesiell og forklart nøye. Nå har min sønn en helt annen innstilling til dette barnet. Han er positiv og har greid å leve seg inn i situajsonen til denne eleven. Hadde jeg her gått frem på feil måte, ikke tatt meg tid til å prate eller blitt sint så ville han heller ikke lært noe som helst men kanskje i verste fall begynte å erte vedkommende. Barn som ikke oppfører seg bra mot andre har ikke lært nok av sine foreldre. Når foreldrene ikke klarer den jobben så bør barnevernet kobles inn.

[Gjest FAU-lederen]

Tror dette kan være positivt for både voksne og barn, men vår erfaring er at foreldrene til de som mobber ofte ikke gir seg til kjenne. Ikke møter de på arrangement på skolen, ikke møter de på foreldremøter, ikke viser de seg i borettslaget og når de blir oppsøkt så forstår de ikke hva det blir snakket om.

Nei, man vil alltid ha noen slike. Allikevel er ikke mobbernes foreldre de som oftest ikke møter/ikke deltar i foreldrenettverk, det er faktisk de som blir betegnet som ressurssterke og som allerede har et godt nettverk rundt seg som svikter oftest.

Hvis man helt fra første foreldremøte i 1. trinn er bevisst på at foreldrene skal bli kjent med hverandre, så legger man mye bedre grunnlag for at også barna blir kjent med hverandre og foreldre blir kjent med de andre barna.

[Gjest FAU-lederen]

En for øyeblikket lite tilgjengelig bit av forebyggingen er å ta mobberne hardt.

Tenk om det var mulig å utvise barn som notorisk mobbet og overlate den sure jobben med å finne ny skole til foreldrene...

Jeg tror vi trenger alle virkemidler. Foreldersammarbeid er et av dem.

Men vi viser også hvor alvorlig, uakseptabelt og utålelig noe er ved sanksjonene vi bruker. Prislappen vi setter på en ugjerning. Skal grensene ha troverdighet, må det også være en pris å betale for å tråkke over dem.

På noen skoler som har både antimobbeprogram, foreldersamarbeid og jeg vet ikke hva, er ledelsen og en del lærere fremdeles så nedsyltet i sin egen verden og sine egne favorittelever at de ikke klare å se mobbing når den danser foran dem. Da er det lite som nytter. Kanskje bytte skole og så gå til avisene.

Hvor aktive foreldre man får, henger mye sammen med hvilket nytteverdi foreldrene synes de har av skolens møter. Det skal ikke mange dill-dallmøter til før noen foreldre prioriterer bort det meste av skolens innkallinger.

Forelderdeltagelsen er sterkt avhengig av hvordan skolen klarer å markedsføre sine tiltak.

mvh

Fordelen med kampanjen "Bry deg" er at den er av og for foreldre, og skolen har ikke en veldig sentral plass. Det handler om at foreldre finner møteplasser som passer dem, og lærerne inviteres med om foreldrene ønsker det.

Skolens rolle kan f.eks. være at når det er foreldremøter - de obligatoriske altså - så lager lærerne til et opplegg hvor man har tvungen plassering. For, stort sett så går alle foreldre inn på foreldremøte og setter seg sammen med noen de kjenner fra før. Helt naturlig. Har man et system, f.eks. med farger og lapper på bordene, så blir man lett tvunget til å sitte sammen med noen man kanskje ikke kjenner. Og har man først hatt øyekontakt og sagt 3 ord til en ny person, er det brått mye, mye lettere å snakke sammen neste gang.

I "Bry deg"-kampanjen er det trinnkontaktene som i mye større grad styrer opplegget, dvs. det ytre opplegget. Innholdet styrer foreldrene. Det kan være tiltak ala spillekveld/akedag/reflekskveld med både foreldre og barn, eller mamma- og/eller pappakvelder.

Man kan velge om man bare vil ha sosiale happeninger, eller om man på en foreldrekveld vil hente inn en foredragsholder, om man vil ha et tema for kvelden eller en diskusjonsgruppe. Dette styres av det enkelte trinn og fortrinnsvis trinnkontakter.

FAU må også på banen som pådriver mot skolen, samtidig som dette i all hovedsak handler om andre ting enn det skolen selv driver med.

Jeg er absolutt ikke uenig i at mobbere må tas hardt. F.eks. mener også jeg at det er mobberen som må bytte skole, ikke den som blir mobbet. Her må politikerne på banen med et nytt sett lovverk som tillater mer enn dagens. Skolene er på mange måter bundet på hender og føtter, selv om de fleste kan gjøre mer enn de tror.

I mitt hode blir det "Ja takk, begge deler". Både mye mer foreldreinvolvering og tøffere virkemidler når mobbing oppstår.

[Gjest ja til hardere starff]

Det verste jeg hører er skoler/lærere som sier " her på skolen/klassen så eksisterer ikke mobbing ! Hvordan i huleste vet de det? Tenk hvordan det føles når det er den offisielle holdningen og en selv blir mobbet holdt utenfor?

jeg kunne ønske at det var egne timer som handlet om sosialt samspill, og hvor en diskuterte miljøet i klassen osv, og også la opp til sosiale aktiviteter for klassene. Ofte er det også slik at de er hyggeligere mot hverandre når det er mye spennende som skjer...

Denne timen/ne kunne være en slags gruppeterapi elevene i mellom.

Hadde det vært noe eller for urealistisk?

Det kan godt hende at det ville hjelpt med sosiale timer. Men personlig har jeg mest tro på at foreldrene må ta hovedansvaret for å lære barnet oppførsel og empati. Barna hører til syvende og sist ofte mest på sine foreldre.

Skolen må våge å ta ansvar på sin måte. Skolen må kunne utvise mobbere. De må ha et tett samarbeid til foreldrene hvor de veileder foreldre for hva de skal gjøre. Om foreldre ikke følger opp og ikke viser ansvar så må også skole ta kontakt med barnevernet. Barnevernet kan igjen veilede mobber og foreldre. Når barnevernet blir en slags trussel så vil også foreldrene trorlig gjøre sitt ytterste for å forbedre alt.

Skolen kan ikke ta alt ansvar alene for mobbingen som skjer men de bør ha ansvar for å vise tøffe tiltak mot de som ikke gjør jobben sin med å oppdra. Her bør skolen/rektor bli flinkere.

[Spenol(1)]

Det kan godt hende at det ville hjelpt med sosiale timer. Men personlig har jeg mest tro på at foreldrene må ta hovedansvaret for å lære barnet oppførsel og empati. Barna hører til syvende og sist ofte mest på sine foreldre.

Skolen må våge å ta ansvar på sin måte. Skolen må kunne utvise mobbere. De må ha et tett samarbeid til foreldrene hvor de veileder foreldre for hva de skal gjøre. Om foreldre ikke følger opp og ikke viser ansvar så må også skole ta kontakt med barnevernet. Barnevernet kan igjen veilede mobber og foreldre. Når barnevernet blir en slags trussel så vil også foreldrene trorlig gjøre sitt ytterste for å forbedre alt.

Skolen kan ikke ta alt ansvar alene for mobbingen som skjer men de bør ha ansvar for å vise tøffe tiltak mot de som ikke gjør jobben sin med å oppdra. Her bør skolen/rektor bli flinkere.

nå har jeg gått på skole for tjue år siden, så rammebetingelsene er nok anderledes nå enn da..

Med sosiale ting så tenker jeg ikke på masse kosetimer eller tullette prosjekter. Men har elevene timer en setter av for å snakke om miljøet i klassen?

Dette med mobbing er jo vanskelig å slå ned på . Spesielt hvis den er skjult. Og hvordan skal en definere mobbing? Det virker som om alle har ulike definisjoner. En trenger ikke å ligge i bakken og bli jult opp for at det skal kalles mobbing. Hva med alle stygge kommentarer på vei inn og ut av klasserommet? hva når klassekameratene bygger på å være den som mobber? Da har veldig mange bidratt, men ikke så mange ganger hver at det skulle være nok til utvisning eller andre tiltak.

Jeg husker at det var en som sammenliknet med mobbing med det å skulle gå opp til eksamen hver dag. Hver dag er en nervøs, for tenk om en får en stygg kommentar, eller at andre venter på å banke deg opp før du kommer inn i klasserommet?.

Kanskje man burde hatt overvåkningskamera og bruke det som grunnlagt for ulike tiltak?

[PieLill]

Jeg skjønner hva du mener og du har nok mye rett i det. Men som voksne har vi et snavr å ta oss tid til barna. Ikke bare skal vi lære de å føle empati generelt men også i det daglige. Som foreldre er det svært viktig at barna våger å komme til oss med alt. SKal de våge de er det svært viktig at vi ikke dømmer de når de er ærlige men hjelper de til å tenke. F.eks så har jeg hatt flere samtaler med 10 åringen om en elev som er litt spesiell i klassen. Han har nærmest irritert seg over væremåten til den eleven. Jeg har ikke fordømt denne irritasjonen men jeg har lært han å se hva som gjør denne personen så spesiell og forklart nøye. Nå har min sønn en helt annen innstilling til dette barnet. Han er positiv og har greid å leve seg inn i situajsonen til denne eleven. Hadde jeg her gått frem på feil måte, ikke tatt meg tid til å prate eller blitt sint så ville han heller ikke lært noe som helst men kanskje i verste fall begynte å erte vedkommende. Barn som ikke oppfører seg bra mot andre har ikke lært nok av sine foreldre. Når foreldrene ikke klarer den jobben så bør barnevernet kobles inn.

''Barn som ikke oppfører seg bra mot andre har ikke lært nok av sine foreldre. Når foreldrene ikke klarer den jobben så bør barnevernet kobles inn.''

Det er en kortslutning. Hadde det vært så enkelt som at om foreldrene gjorde alt riktig, ble barna prakteksemplar. Jeg vil ikke være med på å forhåndsdømme foreldre ene og alene basert på observasjoner av deres barn.

Foreldrene kan gjøre en god jobb, men om f.eks. ikke skolen gjør foreldrene oppmerksom på hvordan barnet oppfører seg på skolen, er det ikke mye de kan gjøre.

Om foreldrene derimot blir gjort oppmerksome på deres barns negative adferd og forholder seg passive til dette eller endog støtter barnets pøbelstreker, kan man snakke om barnevern.

For øvrig burde politi og barnevern raskt på banen når et barn plages på skolen og det ikke blir stopp på det. Det er betenkelig at barn 'helt greit' kan usettes for ting på skolen som ville ført til omsorgsovertagelse om det skjedde i barnets hjem.

mvh

[Gjest MayLynn]

Jeg tror aller, aller mest på foreldrenettverk. Hvis foreldrene kjenner hverandre, hvis foreldrene kjenner de andre barna, så blir det mye, mye vanskeligere å mobbe/plage hverandre. Det er også uhyre viktig at foreldre følger med på barnas mobiltelefoner og på de nettsamfunn de vanker. Det er IKKE å krenke barnas privatliv!

Videre tror jeg på hardere virkemidler mot de som mobber, fra skolens side. Mange (!) rektorer tar ikke problematikken på alvor, rett og slett.

Problemet er bare at foreldrene til de mest intrigemakende jentene har holdningen at "barna må ordne opp selv" og vil helst ikke bli forstyrret av "småting".

[Gjest FAU-lederen]

Problemet er bare at foreldrene til de mest intrigemakende jentene har holdningen at "barna må ordne opp selv" og vil helst ikke bli forstyrret av "småting".

Det kan kanskje endres når de blir kjent med foreldre som kan fortelle litt om hvordan den egenordninga faktisk virker på ungene?

[Lula]

Nei, man vil alltid ha noen slike. Allikevel er ikke mobbernes foreldre de som oftest ikke møter/ikke deltar i foreldrenettverk, det er faktisk de som blir betegnet som ressurssterke og som allerede har et godt nettverk rundt seg som svikter oftest.

Hvis man helt fra første foreldremøte i 1. trinn er bevisst på at foreldrene skal bli kjent med hverandre, så legger man mye bedre grunnlag for at også barna blir kjent med hverandre og foreldre blir kjent med de andre barna.

Er helt enig med deg, selv om våre mobbeerfaringer tilsier at mobbeforeldrene er utenlandske som forstår norsk bare når det passer dem. Dessverre.

[Gjest FAU-lederen]

Er helt enig med deg, selv om våre mobbeerfaringer tilsier at mobbeforeldrene er utenlandske som forstår norsk bare når det passer dem. Dessverre.

OK, de kan jo være av den ekstremt ufyselige sorten, men det kan jo også hende at de hadde vært annerledes om de og dere hadde blitt kjent med hverandre på en annen arena. Kanskje.

Selvfølgelig vil ikke dette løse alle verdensproblemer, men forskning viser at det forebygger svært mye bedre enn alle anti-mobbekampanjer som er myntet direkte på de unge.

[Gjest hjemme var best]

F.eks. gjennom tvungen foreldreskole (google "Foreldreskole" og les om mange ulike tiltak), foreldrenettverk og ikke minst sosiale tilstelninger.

Uff skal man få skolen tredd enda mer nedover halsen? Synes det er mer enn nok tvangssosialisering som det er. Merker stor forskjell på hvor mye skolen har flyttet inn hos meg fra 15 åringen min begynte til 6 åringen min nå.

Nå sliter jeg med sterk sosialangst men har klart meg greit uten at så mange har lagt merke til det men etter 6 åringen begynte på skolen i høst har det blitt veldig synlig. "Ørti" foreldremøter og foreldregrupper osv. Klarer meg ok når jeg kan komme ut av hiet på mine premisser men når jeg blir røyket ut går det dårligere. Har vært nødt til å forklare meg for lærerene på skolen. De igjen lurte på om det var greit at de fortalte de andre foreldrene hva jeg slet med. Eh jippi gjør meg til et tema det gjør virkelig at jeg får lyst til å vise meg der igjen..

For første gang har ungen lagt merke til at jeg ikke er som "alle andre".

[Gjest FAU-lederen]

Uff skal man få skolen tredd enda mer nedover halsen? Synes det er mer enn nok tvangssosialisering som det er. Merker stor forskjell på hvor mye skolen har flyttet inn hos meg fra 15 åringen min begynte til 6 åringen min nå.

Nå sliter jeg med sterk sosialangst men har klart meg greit uten at så mange har lagt merke til det men etter 6 åringen begynte på skolen i høst har det blitt veldig synlig. "Ørti" foreldremøter og foreldregrupper osv. Klarer meg ok når jeg kan komme ut av hiet på mine premisser men når jeg blir røyket ut går det dårligere. Har vært nødt til å forklare meg for lærerene på skolen. De igjen lurte på om det var greit at de fortalte de andre foreldrene hva jeg slet med. Eh jippi gjør meg til et tema det gjør virkelig at jeg får lyst til å vise meg der igjen..

For første gang har ungen lagt merke til at jeg ikke er som "alle andre".

For det første: Dette er til det beste for barna, elevene, og da alle elevene. Kampanjen "Bry deg" er en en kampanje AV foreldre FOR foreldre. Det er ikke noe skolen trer ned over hodet på noen.

For det andre: Hva mener du at skal gjøres? Skal hele klassen til ditt barn lide fordi du har et problem? Skal alt av sosial aktivitet stoppe? Hvordan mener du at verden skal være, skal den kretse om den ene med sosial angst?

For det tredje: Et barn har i stor grad 2 foreldre. Kan ikke den ene, så må vel den andre kunne delta?

For det fjerde: Ditt barn vil uansett oppleve deg som annerledes, om det skjer nå eller senere er ikke veldig vesentlig. Med mindre du skal bure barnet inne og ikke la det delta i det som andre barn får delta i. Når man får barn må man faktisk ha med andre folk å gjøre. Sånn er det.

[Gjest hjemme var best]

For det første: Dette er til det beste for barna, elevene, og da alle elevene. Kampanjen "Bry deg" er en en kampanje AV foreldre FOR foreldre. Det er ikke noe skolen trer ned over hodet på noen.

For det andre: Hva mener du at skal gjøres? Skal hele klassen til ditt barn lide fordi du har et problem? Skal alt av sosial aktivitet stoppe? Hvordan mener du at verden skal være, skal den kretse om den ene med sosial angst?

For det tredje: Et barn har i stor grad 2 foreldre. Kan ikke den ene, så må vel den andre kunne delta?

For det fjerde: Ditt barn vil uansett oppleve deg som annerledes, om det skjer nå eller senere er ikke veldig vesentlig. Med mindre du skal bure barnet inne og ikke la det delta i det som andre barn får delta i. Når man får barn må man faktisk ha med andre folk å gjøre. Sånn er det.

Get off you high horse.. Ikke rart det blir mye mobbing når man har så lite forståelse for andre som det du har.

Jeg har ikke bedt noen tilpasse verden etter meg men den gjøres vanskeliger for hver dag.

Eneste jeg ikke vil ha er noe mer tvang.

Nei ungen mine merker ikke stort til mine problemer ei andre da jeg bruker all min energi på å virke "normal".

[Gjest FAU-lederen]

Get off you high horse.. Ikke rart det blir mye mobbing når man har så lite forståelse for andre som det du har.

Jeg har ikke bedt noen tilpasse verden etter meg men den gjøres vanskeliger for hver dag.

Eneste jeg ikke vil ha er noe mer tvang.

Nei ungen mine merker ikke stort til mine problemer ei andre da jeg bruker all min energi på å virke "normal".

Jeg sitter ikke på noen høy hest, men jeg skjønner ikke hvordan dere med spesielle behov mener at verden skal være. Jeg skjønner ikke hvordan dere vil at vi andre skal opptre, for ikke skal vi vite at dere har et problem (slik at det kan hensyntas) og ikke skal dere gå glipp av noe. Da blir det veldig, veldig vanskelig å få til noe som helst.

Jeg beklager om jeg ble for skarp, men det er neimen ikke lett å gjøre alle til lags.

[Gjest MayLynn]

Det kan kanskje endres når de blir kjent med foreldre som kan fortelle litt om hvordan den egenordninga faktisk virker på ungene?

Min erfaring er at det i det hele tatt ikke nytter å snakke med slike foreldre. Så da er det bedre å gå via lærer/skole/klassekontakter.

[Gjest FAU-lederen]

Min erfaring er at det i det hele tatt ikke nytter å snakke med slike foreldre. Så da er det bedre å gå via lærer/skole/klassekontakter.

OK.

[Gjest hjemme var best]

Jeg sitter ikke på noen høy hest, men jeg skjønner ikke hvordan dere med spesielle behov mener at verden skal være. Jeg skjønner ikke hvordan dere vil at vi andre skal opptre, for ikke skal vi vite at dere har et problem (slik at det kan hensyntas) og ikke skal dere gå glipp av noe. Da blir det veldig, veldig vanskelig å få til noe som helst.

Jeg beklager om jeg ble for skarp, men det er neimen ikke lett å gjøre alle til lags.

Skal love deg at jeg helst ville gått glipp av alt mulig men da blir det feil også.

Det er ikke jeg som krever å være en del av samfunnet. Det er samfunnet som krever at jeg er en del av det.

[Gjest FAU-lederen]

Skal love deg at jeg helst ville gått glipp av alt mulig men da blir det feil også.

Det er ikke jeg som krever å være en del av samfunnet. Det er samfunnet som krever at jeg er en del av det.

Du har jo et barn, det er derfor samfunnet forventer noe av deg. Ikke for din skyld, men for barnet ditt sin skyld.

Har barnets far like store problemer, eller kan han være familiens ansikt utad? Jeg forstår at det koster deg mye å være med på ting, men det er nå engang slik når man har barn, og det vi gjør er for deres beste, ikke vårt.