Trenger hjelp med dette...

[100%ull]

.

Gubben har en pode på 15 år...

Poden bor for det meste hos oss...men hans mor bor 5 minutters gangvei fra oss...

Poden har ikke så bra "rulleblad"...noe som gjør at jeg ikke stoler helt på han...

Her kan nevnes hærverk...vold...løgner...aggresjon...han har blitt politianmeldt...han er under barnevernets øyne...og går jevnlig til samtaler hos psykolog...

Jeg er som sagt utrygg på han...både når det gjelder vold og hva han kan finne på her hjemme...

De gangene jeg og gubben har vært bortreist...så skal han egentlig være hos mora...

Allikevel så går han hjem til oss...

Det har blitt slik at når vi er borte...så får jeg skikkelig angst for at poden skal finne på noe ugang hjemme til oss...

Jeg har nå sagt at poden skal legge igjen nøkkelen hjemme hos oss når vi er bortreist...slik at han ikke får til å oppholde seg hjemme hos oss...

Gubben likte overhodet ikke mitt ønske om at poden ikke skal få frie tøyler...og mener heller jeg bør stole på poden...

Jeg kan ikke stole på poden så lenge han er som han er...jeg kan stole på han den dagen han begynner å oppføre seg ordentlig...

Gubben er drittsur for at jeg ikke stoler på poden...

Han er også drittsur for mitt "krav" om at nøkkelen skal legges igjen her hjemme når vi er bortreist...

Hva ville dere har gjort i mine fotspor?

Jeg gruer meg til neste gang vi skal reise bort...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville gjort akkurat som deg.

[Angustia]

Hm, vanskelig problemstilling. Siden han bor mest hos dere skjønner jeg at han syns det er urimelig å frata han nøklene. Men siden han har to hjem og mor bor i gangavstand, bør det være mulig å avtale løsninger når dere reiser bort.

[zellica]

Jeg hadde ikke turd å la gutten være igjen alene hjemme med den problematikke du beskriver. Det kan fort utarte seg til ukontrollerbare hjemmealenefester, og andre uheldige hendelser.

Dette mener jeg uavhengig av at gutten også har et annet hjem. Hadde du vært mor til gutten og han bodde der fast ville jeg ment det samme.

Jeg har 4 ungdommer, hvor den nestyngste nå er 15. Han kunne ha fått være alene et døgn. Men han er en svært ansvarlig gutt. Ingen festing, ingen alkohol, og det værste som kunne ha skjedd det døgnet var at han hadde døgnet foran pcèn.

Hadde han vært en annen type, ville han ha måttet overnatte hos et av sine søsken, eller en av de ville ha vært her.

[mah-jong]

Skjønner deg kjempegodt og ville hatt samme ønske som deg. Det er meg bekjent slett ikke vanlig å la en 15-åring være alene hjemme mens man er på ferie!

På den annen side kan jeg se at det for sønnens del kanskje hadde vært viktig å oppleve at du har tillit til ham, men nå som han er på såpass dypt vann som han er, må han nok fortjene tilliten gradvis og på lang mindre ting enn 'ha huset for seg selv en uke'...

[EnolaGay]

1. Du kan be gubben din ta ALT ansvar hvis noe skjer, inkludert regninga for trasha/stælte ting selv.

2: Du kan si som sant er; når jeg med sikkerhet kan stole på at du behandler hjemmet vårt med respekt, så får du nøkkel. Foreløpig har du til gode å vinne min tillit der.

En av to. Velger du alternativ en så fjern ting som ikke kan ersattes først..

[Gjest en i samme situasjon]

I den alderen (og kanskje sinnsstemningen han er i for tiden), så føler han seg nok både misforstått og uglesett. Dersom han får tillit og bryter denne, så skjønner han ikke at tilliten til han raser ned til 0 på 123. Han forstår ikke at det tar tid å bygge opp tilliten, og at det er HAN som må gjøre jobben! Han føler at når han har vært "snill gutt" en uke, så har han gjort seg fortjent til 100% tillit igjen. Hvis han da blir tatt for noe tull, så forstår han ikke at det tar ENDA lenger tid å opparbeide tillit til neste gang...... )

Vært gjennom dette med poden min selv. Han er nå 17 og en mye roligere type. PUH! Men det har vært en sjau. Med politi, barnevern, konfliktråd, PPT, BUP, alt som kan krype og gå! Han har gjort masse dumme ting. Rus, hærverk, skulk, innbrudd/stjeling, ikke vold så vidt jeg vet.

Det var helt GRUSOMT mens det stod på. Tilliten var langt under minus. Vi hadde opplegg gjennom barnevernet (veiledning av foreldrene - M.A.T), som hjalp oss voksne til å analysere vår tilnærming til ungdommen, og hjelpe oss til nye teknikker. Ikke like lett. Men med veiledning, konkrete handlingsplaner når ting skjærte seg, telefonisk backup 24/7 osv. Så føltes det trygt.

Barnevernet og Politiet har vært gode samarbeidspartnere. Skolen(e) likeså!

Det var tøft når det stod på, så jeg skjønner deg veldig godt, dette er knalltøft!

Men... jeg tror noe av det som er viktig - er å ikke se på gutten som et PROBLEM! Det er HANDLINGENE som er problemet! Han må få følelsen av at dere ELSKER han UHEMMET. Reis på hyttetur en uke og finn tilbake til "familiefølelsen". Velg deres kamper. Ikke la alt bli irriterende eller konflikter. Litt smelling med dørene kan man overse. Sure kommentarer stikker ikke så dypt. Og viktigst av alt - han vil ha grenser. Men også rettferdige voksne rundt seg.

Dess mer urettferdige dere er, dess mer sint blir han.

(Har gått i fella selv, har gitt ALT for strenge konsekvenser på regelbrudd, og selv om han utførte straffen, så vokste raseriet inni han, og han sa i ettertid at det hadde vært den værste sommeren i hans liv! (Ikke bare pga den episoden, men mye pga vår generelt overstrenge og urimelige grensesetting).

Sett i ettertid så var vi urimelige, selv om vi følte så stor avmakt i situasjonen at vi gav han svært streng straff som konsekvens av handlingene hans. Vi burde funnet en annen passelig straff i forhold til forteelsen. Men frustrasjonen boblet over, og vi følte vi snart ikke hadde flere sanksjoner igjen.)

----

Jeg vet ikke om du har grunn til å mistro din stesønn på bakgrunn av det han har gjort. Jeg skjønner at du er mistenksom. Han er ikke ditt kjøtt og blod, derfor tror du ikke like godt om han som hans foreldre. Det kan fort bli kimen til konflikt - selv om du har rett i det du sier.

Jeg syns absolutt det er viktig at han føler at det er hans hjem, men dere bør holde grensene tydelig, og han må gjøre seg fortjent til tilliten han får. Det er ikke en selvfølge at han skal ha full tilgang til huset.

Håper dere finner ut av det, og håper mannen din kan komme litt mer på banen. Det virker som han tar det personlig at sønnen har problemer (noe jeg isåfall kjenner meg godt igjen i), man føler seg fort mislykket som forelder når barnet strever! At du da i tillegg "kritiserer" sønnen ved å ikke gi han tillit, kan føles som direkte kritikk mot samboeren din (for han). Han føler seg kanskje litt fornærmet?

Hvis dere ikke har hjelp utenfra allerede, så syns jeg dere bør få det. Det er ikke nederlag, men en berikelse når ting er vanskelig! Ta imot all hjelp dere kan få! Lykke til!

klem fra

[100%ull]

I den alderen (og kanskje sinnsstemningen han er i for tiden), så føler han seg nok både misforstått og uglesett. Dersom han får tillit og bryter denne, så skjønner han ikke at tilliten til han raser ned til 0 på 123. Han forstår ikke at det tar tid å bygge opp tilliten, og at det er HAN som må gjøre jobben! Han føler at når han har vært "snill gutt" en uke, så har han gjort seg fortjent til 100% tillit igjen. Hvis han da blir tatt for noe tull, så forstår han ikke at det tar ENDA lenger tid å opparbeide tillit til neste gang...... )

Vært gjennom dette med poden min selv. Han er nå 17 og en mye roligere type. PUH! Men det har vært en sjau. Med politi, barnevern, konfliktråd, PPT, BUP, alt som kan krype og gå! Han har gjort masse dumme ting. Rus, hærverk, skulk, innbrudd/stjeling, ikke vold så vidt jeg vet.

Det var helt GRUSOMT mens det stod på. Tilliten var langt under minus. Vi hadde opplegg gjennom barnevernet (veiledning av foreldrene - M.A.T), som hjalp oss voksne til å analysere vår tilnærming til ungdommen, og hjelpe oss til nye teknikker. Ikke like lett. Men med veiledning, konkrete handlingsplaner når ting skjærte seg, telefonisk backup 24/7 osv. Så føltes det trygt.

Barnevernet og Politiet har vært gode samarbeidspartnere. Skolen(e) likeså!

Det var tøft når det stod på, så jeg skjønner deg veldig godt, dette er knalltøft!

Men... jeg tror noe av det som er viktig - er å ikke se på gutten som et PROBLEM! Det er HANDLINGENE som er problemet! Han må få følelsen av at dere ELSKER han UHEMMET. Reis på hyttetur en uke og finn tilbake til "familiefølelsen". Velg deres kamper. Ikke la alt bli irriterende eller konflikter. Litt smelling med dørene kan man overse. Sure kommentarer stikker ikke så dypt. Og viktigst av alt - han vil ha grenser. Men også rettferdige voksne rundt seg.

Dess mer urettferdige dere er, dess mer sint blir han.

(Har gått i fella selv, har gitt ALT for strenge konsekvenser på regelbrudd, og selv om han utførte straffen, så vokste raseriet inni han, og han sa i ettertid at det hadde vært den værste sommeren i hans liv! (Ikke bare pga den episoden, men mye pga vår generelt overstrenge og urimelige grensesetting).

Sett i ettertid så var vi urimelige, selv om vi følte så stor avmakt i situasjonen at vi gav han svært streng straff som konsekvens av handlingene hans. Vi burde funnet en annen passelig straff i forhold til forteelsen. Men frustrasjonen boblet over, og vi følte vi snart ikke hadde flere sanksjoner igjen.)

----

Jeg vet ikke om du har grunn til å mistro din stesønn på bakgrunn av det han har gjort. Jeg skjønner at du er mistenksom. Han er ikke ditt kjøtt og blod, derfor tror du ikke like godt om han som hans foreldre. Det kan fort bli kimen til konflikt - selv om du har rett i det du sier.

Jeg syns absolutt det er viktig at han føler at det er hans hjem, men dere bør holde grensene tydelig, og han må gjøre seg fortjent til tilliten han får. Det er ikke en selvfølge at han skal ha full tilgang til huset.

Håper dere finner ut av det, og håper mannen din kan komme litt mer på banen. Det virker som han tar det personlig at sønnen har problemer (noe jeg isåfall kjenner meg godt igjen i), man føler seg fort mislykket som forelder når barnet strever! At du da i tillegg "kritiserer" sønnen ved å ikke gi han tillit, kan føles som direkte kritikk mot samboeren din (for han). Han føler seg kanskje litt fornærmet?

Hvis dere ikke har hjelp utenfra allerede, så syns jeg dere bør få det. Det er ikke nederlag, men en berikelse når ting er vanskelig! Ta imot all hjelp dere kan få! Lykke til!

klem fra

Takk for dette...du som har vært i samme situasjon...

Det du skriver gir meg håp på at det nytter...

Jeg håper at det blir bedre etterhvert her på hjemmefronten...

Vi har mye å ta tak i forstår jeg...alle på hver vår måte...

Takk igjen...og klem tilbake... =)

[petter smart]

Slik jeg forstår det så har han vært hjemme alene hos dere ved flere anledninger uten at noe har skjedd? Da blir det i strengeste laget å kreve at han skal levere fra seg nøkkelen når dere reiser bort. Da føler han at dere ikke har noen tiltro til han og det hjelper i alle fall ikke.

Jeg ville låst av rom der han ikke har noe å gjøre og som inneholder ting dere er spesielt redde for. Bruk gjerne en slik: http://www.clasohlson.no/Product/Product.aspx?id=135862307

[Gjest en i samme situasjon]

Takk for dette...du som har vært i samme situasjon...

Det du skriver gir meg håp på at det nytter...

Jeg håper at det blir bedre etterhvert her på hjemmefronten...

Vi har mye å ta tak i forstår jeg...alle på hver vår måte...

Takk igjen...og klem tilbake... =)

Ja, det er tøft når det står på, men vi voksne må også jobbe med oss selv. Faktisk er det der endringen begynner - ikke ved å gnåle og mase på ungdommen...

Kanskje har vi en irritabel måte å snakke til gutten på, som igjen provoserer han til uspiselig oppførsel.

Kanskje begynner vi å gneldre/kjefte med en gang han kommer inn døra? Et råd jeg fikk fra barnevernet, var at han skulle få lov å komme inn i gangen, ta av seg tøyet og komme inn i stua, før han fikk tyn for å feks miste bussen, bruke opp alle ukepengene første dagen i uka eller komme for seint. Jeg var rask til å kritisere med en gang han lettet på døra. Han skulle få lov å kjenne at dette var sitt hjem som han kunne komme inn i gangen i, før han ble "angrepet". Viktig råd.

Også å ta opp ting når man ikke var irritert, men la ting ligge litt, til man hadde tenkt litt, snakket om det (voksne imellom) og kanskje lagt en slagplan. Og SÅ sette seg ned og snakke med gutten. Kompromisse og prøve å lage avtaler som funker.

ROSE masse, vise (og mene) at du/dere er glad i han, ser han, setter pris på hans gode sider, humoren, og fine egenskaper. Et lite klapp på skulderen, eller gidde å gjøre han små tjenester (feks spørre om han skal ha noe å drikke hvis du går til kjøkkenet selv), generelt litt hyggelige gester. Selv om det er en del negative ting "der ute" som gjør at dere både blir oppgitt, frustrert og sinte.