Kommunikasjon

[Gjest Guttttttt]

Hei. Jeg kunne trenge noen råd, eller kanskje noen forklaringer og noen som vil høre.. Jeg får nemlig ingen svar i det forholdet jeg er i nå. Jeg er sammen med ei jente som er fire år yngre enn meg selv. Hun blir nitten i år. Jeg synes ofte at vi har det fint men av og til smeller det skikkelig. Jeg tror muligens det har å gjøre med at hun har dårlig selvtillitt siden hun selv tidlig i forholdet fortalte meg at hun ikke synes hun selv er god nok for meg. Noe jeg ikke er enig med henne i. Likevel blir det nærmest som en selvoppfyllende profeti når jeg titt og ofte blir minnet på at jeg burde finne meg noen bedre. Jeg ønsker ikke å finne meg noen andre, men jeg får likevel sånn tanker når jeg gang på gang blir fortalt at det er det jeg burde gjøre. Vi sliter med å kommunisere. Jeg leser ofte at jenter er de som er flinke med følelsene sine og at gutta ikke har snøring. For meg er det helt motsatt og jeg sliter skikkelig med å få gode råd og forståelse. Når kjæresten min blir lei seg eller sint stenger hun meg ute og nekter å snakke om det som plager henne, og dette gjelder uansett om det er min skyld eller andres. En gang ble hun rasende på foreldrene mine (for det jeg oppfattet som en bagatell, men greit nok det er lov å bli sint) og nektet å snakke med meg på en hel dag. Dette skjer ofte og da føler jeg meg utrolig alene. Når jeg så påpeker dette blir hun sint og lei seg og ber meg finne en annen kjæreste om "hun er så forferdelig mot meg". Det er jo ikke derfor jeg påpeker dette, det er jo fordi jeg vil snakke om problemene og løse dem. Få henne til å forstå at det sårer meg veldig å bli stengt utenfor hennes følelsesliv. Det forstår hun, men er ikke med på å forandre seg på det punktet, og er sjelden eller aldri lei seg for at hun såret meg. Vi er forskjellige på mange måter men også like. Hun er veldig punktelig og jeg er ikke så fryktelig opptatt av tiden, til en viss grad. Jeg kommer presis til jobb, men ser ikke poenget i å løpe til bilen klokka ti om morgenen for en kaffeavtale en søndag morgen. Da klokka var 10:02 raste hun avgårde fordi jeg ikke fant skjerfet mitt. Da jeg påpekte at det var litt i overkant (og brukte nok noen ord som jeg ikke burde ha brukt) ble hun rasende og ba meg komme meg ut av bilen. Jeg ble værende og ti minutter etterpå dro vi avgårde etter en lang diskusjon. Jeg føler at hun låser seg helt og blir fryktelig krenket og det nytter ikke for meg å si unnskyld tusen ganger. Hun er helt låst. Her om dagen hadde sex og hun var litt uheldig og vrei seg slik at det så knepp nede i bekkenet mitt. Da spøkte jeg og sa at hun ikke måtte knekke tissen min. Da rullet hun seg over og gråt lenge og ville ikke at jeg skulle røre henne. jeg spurte om vi ikke kunne snakke om det, men hun sa det ikke var noe å snakke om, tok på seg klærne og gikk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger... Dette er bare et par eksempler på liknende episoder og jeg synes det er skikkelig vanskelig at hun ikke vil dele noe av det som tynger henne med meg. Jeg føler meg så utrolig alene og utestengt. Jeg er glad i kjæresten min og vil at ting skal fungere, og som oftest har vi det veldig moro og koselig sammen, men jeg kan bare ikke forstå hvordan forholdet skal vare i fremtiden om vi ikke kan snakke sammen.. Jeg trenger noen råd og litt forståelse. Setter jeg for høye krav i å ønske å delta i hennes problemer og ønske bedre kommunikasjon?

[Gjest Lucky10]

Kan godt forstå din frustrasjon. Er ikke lett når man ikke klarer å komunisere med partneren og vedkommende tilsynelatende er "låst".

For meg høres det ut som hun har svært dårlig selvtillit, noe som synliggjør seg i at hun forteller deg at du bør finne noen som er bedre enn henne. Jeg ser ikke på det som en selvoppfyllende profeti som du kaller det, men heller ett rop om bekreftelse på at hun er den rette for deg.

Vi jenter har en rar greie med å si at "det er ingenting", hvilket ofte betyr at " det burde du ha visst".

At hun går i lås, som du kaller det, kan skyldes flere ting. ( Er bare hun som vet) Men kanskje hun har vanskelig for å sette ord på følelser eller at hun ikke vil vise deg hvor liten og usikker hun egentlig er.

Det at hun reagerer med gråt, på din uttalelse mht å "knekke junior", gir meg inntrykk av mangelende trygghet på egen seksualitet.

Å få bekreftelser og gode ord gjør alltid godt! Vi kvinner trenger en god og stor dose av det, mer enn hva dere gutter/menn ofte tror.

Gi henne komplimenter når hun minst forventer det og øverhør henne om hun reagerer med å si det tror jeg ikke på osv.osv. Om hun gjør det betyr det ikke at hun vil du skal slutte å gi henne bekreftelser på at hun er noe for deg. Fortell henne det oftere enn du tror at hun trenger å høre det. ( Ja vi jenter er rare slik)

Men jeg tror også at du bør fortelle henne hvor mye du bryr deg om henne og at du derfor vil at dere skal dele alt av følelser, gode som vonde, fordi du er så glad i henne osv.osv.

Fortell henne at du kanskje føler at du ikke strekker til mht at hun tilsynelatende ikke tror på hva du sier. (Da snur du litt på problematikken ved at det er du som ikke strekker til for henne.)

Det virker for meg som om hun føler at HUN ikke strekker til med mindre det gjelder å være punktlig. ( Der har hun en en ting å "hakke på" deg med, altså noe som du ikke gjøre som er bra nok. Hun har jo tydeligvis andre ting i forholdet, ikke bra nok for deg osv.) Er ofte en merkelig ( og dårlig) måte og jevne ut feil og mangler på i ett forhold, når man selv ikke strekker til.

Nei ikke lett dette her gitt. Men jeg ville kjørt på med positive ting, komplimenter, følelsene dine overfor henne osv, for å gi henne følelsen av å være best for deg, slik du beskriver at hun er.

Husk bare å ta vare på deg selv opp i det hele.

Å utslette seg selv for å få ett forhold til å fungere, er ikke løsningen... Da har man bare skapt ett nytt problem...

Tvi-tvi

[EnolaGay]

Hun bedriver terror og det funker ser jeg. DU ønsker kommunikasjon her. Hun ønsker å dressere deg til å gjøre som hun vil.

[Gjest Ileasy]

Jeg vil bare si at jeg syns du er veldig flink til å fortelle hva du føler og tenker. Syns Lucky10 kommer med noen gode råd. Snakk ordentlig med kjæresten din om disse tingene en gang dere har det fint sammen, ikke midt i situasjonen der dere krangler. Da låser hun seg bare enda mer.

[marlenexxx27]

Spørsmålet er vel om du gidder å være i et forhold med en så emosjonelt ustabil og hysterisk dame. Hun kommer vel neppe til å forandre seg med det første, det skal mer til enn en "alvorsprat" eller komplementer til for å endre på sånt. Kanskje er du en sånn person som synes det er spennende når dama er litt sånn drama queen, eller du har en evigvarende tro på at hun en gang blir å forandre seg. Noen menn liker jo sånne. I så fall kan dere jo bare fortsette å være kjærester (Men ikke få barn!). Men hvis du virkelig synes det er ille, og du har vært tålmodig og forsøkt å endre ting, så bør du jo gjøre det slutt (Og tipse henne om å gå til psykolog).

Ellers er det jo sånn at familie og venner ofte har mye klokt å si om kjæresten er bra for en eller ikke (Hvis de får se de dårlige sidene, og ikke bar solskinnssida).

[Gjest Guttttttt]

Kan godt forstå din frustrasjon. Er ikke lett når man ikke klarer å komunisere med partneren og vedkommende tilsynelatende er "låst".

For meg høres det ut som hun har svært dårlig selvtillit, noe som synliggjør seg i at hun forteller deg at du bør finne noen som er bedre enn henne. Jeg ser ikke på det som en selvoppfyllende profeti som du kaller det, men heller ett rop om bekreftelse på at hun er den rette for deg.

Vi jenter har en rar greie med å si at "det er ingenting", hvilket ofte betyr at " det burde du ha visst".

At hun går i lås, som du kaller det, kan skyldes flere ting. ( Er bare hun som vet) Men kanskje hun har vanskelig for å sette ord på følelser eller at hun ikke vil vise deg hvor liten og usikker hun egentlig er.

Det at hun reagerer med gråt, på din uttalelse mht å "knekke junior", gir meg inntrykk av mangelende trygghet på egen seksualitet.

Å få bekreftelser og gode ord gjør alltid godt! Vi kvinner trenger en god og stor dose av det, mer enn hva dere gutter/menn ofte tror.

Gi henne komplimenter når hun minst forventer det og øverhør henne om hun reagerer med å si det tror jeg ikke på osv.osv. Om hun gjør det betyr det ikke at hun vil du skal slutte å gi henne bekreftelser på at hun er noe for deg. Fortell henne det oftere enn du tror at hun trenger å høre det. ( Ja vi jenter er rare slik)

Men jeg tror også at du bør fortelle henne hvor mye du bryr deg om henne og at du derfor vil at dere skal dele alt av følelser, gode som vonde, fordi du er så glad i henne osv.osv.

Fortell henne at du kanskje føler at du ikke strekker til mht at hun tilsynelatende ikke tror på hva du sier. (Da snur du litt på problematikken ved at det er du som ikke strekker til for henne.)

Det virker for meg som om hun føler at HUN ikke strekker til med mindre det gjelder å være punktlig. ( Der har hun en en ting å "hakke på" deg med, altså noe som du ikke gjøre som er bra nok. Hun har jo tydeligvis andre ting i forholdet, ikke bra nok for deg osv.) Er ofte en merkelig ( og dårlig) måte og jevne ut feil og mangler på i ett forhold, når man selv ikke strekker til.

Nei ikke lett dette her gitt. Men jeg ville kjørt på med positive ting, komplimenter, følelsene dine overfor henne osv, for å gi henne følelsen av å være best for deg, slik du beskriver at hun er.

Husk bare å ta vare på deg selv opp i det hele.

Å utslette seg selv for å få ett forhold til å fungere, er ikke løsningen... Da har man bare skapt ett nytt problem...

Tvi-tvi

Takk for råd. Jeg har forsøkt lenge å gi komplimenter og føler at jeg gir i hvert fall 95% positive tilbakemeldinger til henne. De 5% som ikke er positive er stort sett ment som konstruktiv kritikk, men det blir ikke oppfattet slik virker det som. Gir jeg er komplement så sier hun "nei". Eksempel: "Så fin du er." "Nei." og det skjer hver gang. Det eneste hun godtar er kritikken fra meg. Det er ganske leit.

Når det gjelder å sette seg ned og snakke med henne utenfor den betente situasjonen så har jeg forsøkt det flere ganger. Jeg har sagt at jeg vil at vi skal dele alt fordi jeg er glad i henne og at jeg ikke bare ønsker å ta del i hennes lykke men også de sidene av henne som ikke er så hyggelige. Jeg har ikke lyst til å være kjæreste på deltid.. Når jeg tar dette opp så blir hun veldig såret og irritert på meg og sier at jeg gir henne skylden for problemene våre, noe som fører til at hun for enda dårligere selvtillit. Hun forteller meg at hun oppfatter at jeg forsøker å forandre henne og blir såret over at jeg ikke kan godta henne sånn som hun er. og til en viss grad så kan jeg være enig med henne i at det på en måte er mitt problem, men kanskje vi rett og slett forventer og ønsker oss ulike ting...