Nå er man for gammel?

[Gjest flere barn kanskje]

Har 3 barn, eldste blir 18 i år og yngste blir 9.To forskjellige fedre. Selv er jeg 35.

De fleste på min alder rundt meg, er nå i fasen ble baby, bleier og barnehagebarn.

Har vært fast bestemt i flere år at jeg ikke skulle ha flere barn, siden jeg ble skilt for snart 9 år siden.

Tenkte alltid at jeg skulle finne en partner som allerede hadde barn, men slik har det ikke gått. Av alle de jeg truffet/datet disse årene, så har de nesten vært utelukkende barnløse, enten på min alder eller en del år yngre. Av den grunn har jeg også vært forsiktig og ikke innledet noe forhold hvor barn ville blitt et tema før eller siden og samtidig har jeg også vært livredd for samlivsbrudd nok en gang med barn involvert.

Nå tikker den biologiske klokken min og er i tvil om jeg kanskje skulle fire på disse kravene om barn. Synes det er noe vemodig å tenkte på at jeg kanskje ikke får sjansen om det skulle komme til at jeg ombestemmer meg.

Dette henger selvfølgelig sammen med at jeg har truffet en jeg ser en mulig fremtid sammen med, en som jeg kanskje kunne vurdert å få barn med.

Jeg vet han ønsker seg barn, men er noen år yngre enn meg, slik at dette ligger kanskje 2-3 år frem i tid og selvfølgelig må vi jo først bli godt nok kjent i forholdet oss imellom. Og kanskje skulle han ønske seg mer enn 1 barn. Det betyr at jeg vil være mellom 37-40 år om det skulle bli aktuelt å tenke på dette.

Vurderer derfor veldig om jeg skal legge noe sjel i å utvikle dette forholdet. Vil jeg være for gammel til å tenke på flere barn?

Før har jeg tenkt at det har vært befriende å snart skulle være ferdig med småbarnsperioden og endelig leve livet. Men nå har jeg levd store deler av voksenlivet mitt alene og det er også kjipt. Ønsker å oppleve familielykke , men er redd toget er gått og tabbekvoten er brukt opp.

[Lillemus]

Det er jo bare du som kan bestemme dette. ) Selv er jeg 42 nå, men traff min kjære da jeg var 37 og må si jeg er veldig glad for at jeg alt da var sterilisert slik at flere barn aldri har vært noe alternativ - for innerst inne orker jeg ikke begynner på igjen.

Men det er jo mange mødre som er 40 og mer når de får barn nr. 1 eller senere i flokken og det går jo helt fint for de fleste. )

[laban]

Det kommer mer an på helsa og motivasjonen enn den faktiske alderen. Du vet jo hva du går til, men enten man er 20 eller 40 _kan_ det jo hende man får et barn med spesielle behov eller som f.eks. ikke sover natta gjennom på to år. Men er man frisk selv og barnet er ønsket og elsket, kommer man gjennom det meste. Det er ikke sånn at man plutselig forfaller selv om man fyller 38 eller 40 eller 45.

Men det er jo greit å kjenne etter om man blir rørt eller kvalm ved tanken på pottetrening, Luciatog og tegnelekser... Mange tenker mest på de aller første årene, men jeg pleier å minne om at det følger atskillige forpliktelser med større barn også. Men slik du beskriver det, vil du jo ha en entusiastisk pappa å samarbeide med, det hjelper _mye_.

Det har vært mange tråder her om liknende tema, her er noen du kan titte på:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4092597

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3666667

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4251087

Du ser av svarene at jeg selv fikk barn nr. to like før jeg selv ble 40, og at det har gått aldeles utmerket. Men jeg har hatte lette svangerskap og er helt frisk selv. Minstemann blir snart 12 nå, så selv vi har ikke småbarn lenger :-)

Hvis du lurer på noe spesielt, er det mange her som har vært gjennom litt av hvert, så bare legg inn konkrete spørsmål.

Lykke til!

[EnolaGay]

35 er jo nesten snittalder på førstegangsmammaer i dag! Så lenge du har friske egg og normal syklus, så spiller ikke alder noen rolle enten du er 35 eller 55. Om man setter det på spissen.

Det er når folk nekter å godta at toget har gått i en alder av nære 50 og skal til med all verdens IVF og andres egg/sæd for å få barn at jeg blir taus.

Men tretti fem? Bare ungjenta jo!

[Gjest Nickløsheletiden]

Her vil du får mange forskjellige svar. Det finnes ikke noe fasitsvar på dette. Personlig ville jeg vært mer betenkt over å ha 3 forskjellige fedre til barna mine, men det er det sikkert også forskjellige meninger om.

[Gjest GPn]

Når en allerede har tre barn, og disse i tillegg er med to forskjellige menn, bør videre forhold basere seg på parforholdet/kjæresteforholdet og ikke på avl av ytterligere avkom!

[laguna1]

Jeg er to år eldre enn deg, men har ikke avskrevet barn totalt allikevel..

Jeg har aldri hatt særlig lyst på barn før, men jeg & han jeg skal gifte meg med vurderer ett, hvis vi da får et i løpet av 2012, sånn som en bonus..Ikke noe krise om vi ikke får heller. Men jeg har da ingen fra før. Vet ikke om det er et pluss eller et minus, har man, så har man jo erfaringen å vet hva man går til, og har man ikke så er man ikke sliten å ha "ferdigoppdratt" disse før man får fler?

Jeg tror hvertfall man kan ha det bra både med & uten unger. kjenner alle varianter, lykkelige barnløse, lykkelige med barn og ditto begge deler som ikke er fullt så happy.

Uansett, lykke til!

[EnolaGay]

Når en allerede har tre barn, og disse i tillegg er med to forskjellige menn, bør videre forhold basere seg på parforholdet/kjæresteforholdet og ikke på avl av ytterligere avkom!

Å hei... Om kjæresten er barnløs og ønsker barn,så er det faktisk avgjørende for forholdet om hun er villig til å stole på ham og få et til...

Det er faktisk noe man må tenke på før man går ut og finner en kjæreste i hennes situasjon.

[Gjest Elextra]

Mange faktorer må jo vurderes, men jeg synes alderen din er den minst viktige her.

[Mary Poppins]

Mange faktorer må jo vurderes, men jeg synes alderen din er den minst viktige her.

Enig

[Gjest alder ingen hindring]

Alderen din er kanskje det minst viktige i avgjørelsen (bortsett fra at desto lenger du venter, desto større er sjansen for at du ikke blir gravid når dere prøver, man i såfall blir jo valget tatt for dere).

Jeg har barn på dine barns alder, og ser at det krever mye av oss voksne til helt andre ting enn tidligere (selv om mange av de tingene som krvede tid av oss tidligere, ikke er så viktige lenger). Jeg ville vært litt redd for å ikke ha overskudd til å følge opp de største barna så mye som jeg ser samfunnet "krever" i dag, og så mye som jeg har lyst til å stille opp.

Men det er klart at det å få en ny babysøster eller - bror er også en berikelse.

Hvordan er familiesituasjonen hjemme hos fedrene til barna? Hvis det er gode fedre som tar sin del av ansvaret, og som kanskje ikke har huset fullt av nye små halvsøsken som krever dem 100%, så er det jo flere å spille på.

Jeg synes ofte at menn som får nye koner, burde tenke mer på de barna de allerede har, enn på den nye kjærestens lyst på egne barn, og i så måte gjelder det selvsagt kvinner som får ny ekjæreste også (selv om det er _mye_ sjeldnere at kvinner mister mye av kontakten / stiller lite opp for barna fra første ekteskap enn man ser er vanlig hos menn).

[jubalong70]

Det er absolutt ikke for gammelt å prøve å få barn når man er 37-40 år gammel

Utfordringen kan være at noen må slite før de blir gravide, da fruktbarheten går nedover med årene.

Jeg var nesten 35 da jeg fikk sistemann, og følte meg absolutt ikke gammel da

Hadde jeg villet ha flere unger, så hadde jeg ikke nølt - nå er jeg 40. Men, jeg vil ikke ha flere

[Gjest flere barn kanskje]

Alderen din er kanskje det minst viktige i avgjørelsen (bortsett fra at desto lenger du venter, desto større er sjansen for at du ikke blir gravid når dere prøver, man i såfall blir jo valget tatt for dere).

Jeg har barn på dine barns alder, og ser at det krever mye av oss voksne til helt andre ting enn tidligere (selv om mange av de tingene som krvede tid av oss tidligere, ikke er så viktige lenger). Jeg ville vært litt redd for å ikke ha overskudd til å følge opp de største barna så mye som jeg ser samfunnet "krever" i dag, og så mye som jeg har lyst til å stille opp.

Men det er klart at det å få en ny babysøster eller - bror er også en berikelse.

Hvordan er familiesituasjonen hjemme hos fedrene til barna? Hvis det er gode fedre som tar sin del av ansvaret, og som kanskje ikke har huset fullt av nye små halvsøsken som krever dem 100%, så er det jo flere å spille på.

Jeg synes ofte at menn som får nye koner, burde tenke mer på de barna de allerede har, enn på den nye kjærestens lyst på egne barn, og i så måte gjelder det selvsagt kvinner som får ny ekjæreste også (selv om det er _mye_ sjeldnere at kvinner mister mye av kontakten / stiller lite opp for barna fra første ekteskap enn man ser er vanlig hos menn).

Mine barn har ikke kontakt med sine fedre overhodet, og så vidt jeg vet er det heller ingen halvsøsken inn i bildet.

Min største frykt er å ende opp alene med ennå et barn.

Desto viktigere er det for meg å ta et riktig valg. Jeg har på en måte brukt opp tabbekvoten. Men så er det slik da at man aldri har noen garantier her i livet, og inntil nå har jeg ikke vært villig til å gamble.

Jeg har altså valgt vekk en rekke muligheter for forhold, nettopp pga av denne frykten.

Plutselig er jeg blitt redd for å ende opp alene resten av livet, eller gå glipp av den virkelige store kjærligheten.

Jeg har valgt vekk, har ikke vært villig til å kompromisse ang. barn, for jeg har ikke vært sikker nok på mennenes egenskaper.

I begynnelsen av en forhold kan jo alt vær rosenrødt og man tror alt skal gå så bra. Jeg er voksen nok til å skjønne at det ikke nødvendigvis er slik, det har jeg også smertelig erfart og min barn har selvfølgelig lidd det største tapet. De har jo ikke valgt sine foreldre. Et feil valg vil få så store konsekvenser, både for barnet og meg og min livssituasjon.

Men så er det et eller annet som sier jeg kanskje bør revurdere min bastante holdning, kanskje må jeg ofre noe for å få noe.

Jeg går ikke rundt å har superlyst på flere barn, men denne mannen har noe som gjør at jeg kan være villig til å inngå kompromisser.

Nå er vi jo ikke dithen ennå at vi har diskutert dette, vi har vel bare snakket om det sånn rent overfladisk. Vi har foreløpig ikke et bindende forhold, men ser kanskje at det er muligheter for at det går den veien.

Ingen av oss er av typen til å ta uoverveide valg, han er en fornuftig mann og vil nok først og fremst velge ut fra fornuften når det kommer til vår fremtid. Selv om det er sterke følelser, så må vi likevel ta hensyn til eksisterende barn og tenke over hvordan vi vil takle ulike problemstillinger som måtte dukke opp også med tanke på at han er en del år yngre enn meg.

[Gjest flere barn kanskje]

Mange faktorer må jo vurderes, men jeg synes alderen din er den minst viktige her.

Jeg er mest redd for å feile, og det finner man ikke ut før man har gjort det. Det er det som er så frustrerende, man har ikke angremuligheter her.

Viktig å gjøre et godt å veloverveid valg.

Dette er foreløpig et tenkt scenario, og kanskje blir det ikke noe av dette forholdet heller.Jeg krisemaksimerer, men vil på en måte sortere ut dette, før vi evt. står over den problemstillingen.

Det vil komme, dersom vi fortsetter.

Og jeg gruer meg og vurderer å gjøre kort prosess og trekke meg.

Men så er det noe som stopper meg, jeg vil smake mer på dette og selvfølgelig ønsker jeg å oppleve kjærligheten igjen.

Hvem gjør ikke det?

Bare viktig å holde hodet på plass under denne prosessen....

[Gjest flere barn kanskje]

Her vil du får mange forskjellige svar. Det finnes ikke noe fasitsvar på dette. Personlig ville jeg vært mer betenkt over å ha 3 forskjellige fedre til barna mine, men det er det sikkert også forskjellige meninger om.

Jeg tenker også mye på dette. Ser jo ikke akkurat fint ut på papiret og synes igrunnen det er flaut nok å ha 2 forskjellige fedre.

Det er ikke noe fasitsvar på dette nei, det er helt sikkert.

Jeg vet bare at hvis dette forholdet blir å fortsette, er jeg nødt til å ta et valg og uansett må jeg ofre noe.

[Gjest togli]

Du er ikke for gammel for å få flere barn, så alderen synes jeg ikke er en hindring i det hele tatt.

Jeg tror at dersom man finner den "rette", så vil man vite om man ønsker seg et barn med vedkommende eller ikke?

[Gjest Høstløv]

Rent fysisk er 35 åringer ikke for gamle til å få barn, men dette er forskjellig fra kvinne til kvinne. Søsteren min fikk barn da hun var 42 men en annen begynte å lengte etter barn da hun var 37 og hadde tre aborter før de innså at toget var gått.

Fertiliteten avtar etter 35-årsalderen.

[Gjest GPn]

Du er ikke for gammel for å få flere barn, så alderen synes jeg ikke er en hindring i det hele tatt.

Jeg tror at dersom man finner den "rette", så vil man vite om man ønsker seg et barn med vedkommende eller ikke?

Hvor mange kull med halvsøsken skal barna påføres?

Er dette et spørsmål der en kun skal dyrke egne ønsker, eller skal en også tenke på de barna en allerede har?

Synes dette virker litt lpt

[nitty-gritty]

I mitt liv har jeg to sjanser. Barn med to fedre er greit, barn med tre er helt uaktuelt.

Jeg dømmer ikke de som velger slik, det får være opp til hver enkelt, men situasjonen som en helhet har stort potensiale for å bli uheldig (stressende, forvirrende, slitsom, stigmatiserende) for barna og foreldrene.

[Gjest togli]

Hvor mange kull med halvsøsken skal barna påføres?

Er dette et spørsmål der en kun skal dyrke egne ønsker, eller skal en også tenke på de barna en allerede har?

Synes dette virker litt lpt

Spiller det noen rolle om søsken er "hele" eller "halve" da? Vi lever tross alt i 2011.... Hun har ikke sagt noe om samarbeidet med fedrene til de to andre barna, så hvis dette samarbeidet fungerer fint så ser jeg faktisk ikke problemet.

Nå tror du sikkert jeg har barn med ulike fedre, men mine tre er helsøsken