Nå er man for gammel?

[Gjest togli]

Helt klart en risiko uansett mann. Nå er jeg ikke akkurat babysjuk i utgangspunktet, men det er den absolutt største grunnen jeg har til å holde tilbake: Å skulle bli alene nok en gang!

Da kan vi virkelig snakke om feilgrep liksom.

Har lite lyst å sette meg selv og barna i den situasjonen.

Det forstår jeg godt... På den annen side tror jeg man noen ganger kan fornemme om man vil kunne holde sammen resten av livet eller ikke..iallefall når man nærmer seg 40. Noen sjanser i livet må man ta, og hvis dette er mannen du vil satse på, så må du finne ut om hans ønske om barn er større enn din redsel for å bli alene nok en gang...

[Gjest Pepsi girl]

Angrer på at jeg tok så barnslig nick i denne tråden, for jeg ønsker egentlig å gi et voksent og fornuftig svar

Jeg sitter egentlig å måper over at det snakkes om at det er stigmatiserende å få barn med 3 forskjellige fedre. Jeg tenker at det ikke er noe samtaletema i dag. Det er vel minst like vanlig å ha barn med to fedre som med en. Så hva blir så fryktelig med å få barn med far nr 3?

Selv var jeg enslig mor da jeg traff min nåværende mann. Så jeg har barn med to forskjellige fedre. Vi har hatt noen nedturer i forholdet så jeg tenker at det kunne like godt skjedd at mitt nåverende forhold tok slutt og jeg fant en ny mann og fikk barn med. Jeg hadde ikke latt meg stoppe av "stigmatisering" i alle fall. Hovedsaken er jo at man har det bra sammen med sin partner og lever det livet man ønsker. Mulig at jeg hadde tenkt litt på det det skal jeg innrømme, men jeg tror ikke det hadde stoppet meg på noen som helst måte.

Splitting av familie i høytider har vi allerede selv med to fedre, da min førstefødte er annenhver høytid hos sin far.

Alder, du er ung enda. Men ikke vent for lenge, både grunnet at det kan være vanskeligere å bli gravid. Og man blir ikke mere modig med årene. Å få barn krever litt mot, og man blir mer bekymret med årene.

Du sier at din største skrekk er å bli enslig mor igjen. Og det er jo bra at du først ønsker å få flere barn når du er sikker på forholdet. Men om det "værste" skulle skje, og du mot formodning skulle ende opp som enslig mor, så ville dere trolig dele omsorgen. De fleste gjør jo det i dag. Barn vokser fort og klarer mer og mer selv for hvert år som går. Gleden over å ha barn synes jeg overskygger det å evt bli enslig mor.

Synes du skal følge hjertet ditt i denne saken, ikke tenk på hva andre evt måtte mene, de fleste har nok med seg selv. Virgina Satir har et dikt "De fem friheter" som avsluttes med: Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.

Det er ditt liv. Lev det

P.S: Anbefaler deg å søke opp sangen Det handle om å leve av Kine Hellebust. En klok tekst som kan putte stigmatisering der det hører hjemme, blant de fordomsfulle

[Dorthe]

Ingen av barna jeg har fra før har kontakt med sine biologiske foreldre (ikke mitt valg), så jeg har oppdratt barna stort sett alene.

Faren til yngste barnet fungerte lenge som far for de andre, inntil vi ble skilt. Det har ikke vært kontakt siden (psykisk sykdom).

Jeg ser helt klart at det kan være stigmatiserende og belastende å ha barn med 3 forskjellige fedre, derfor er jeg også meget skeptisk. Jeg tror ikke jeg ville vært så tvilende, dersom alle hadde samme far.

Jeg tør påstå likevel at barna i seg selv ikke hadde hatt noe imot det. De eldste er mer eller mindre voksne og snart på vei til å flytte ut.

Forøvrig ønsker de veldig at jeg skal finne en partner, jeg tror også at de savner en mann i huset. Forutsetningen er selvfølgelig at alle går godt overens.

Mine barn kommer foran en hvilkens om helst mann, så jeg ville alltid valgt barna foran en partner hvis det ble knute på tråden de imellom.

Utenom dette, så anser jeg meg selv i større grad nå å kunne velge en partner utfra helt andre kriterier enn i mine yngre dager. Alt jeg foretar meg i så måte er veloverveid, men man kan aldri vite 100% sikkert. Desto viktigere å vurdere grundig før en beslutning tas.

Jeg kjenner to med fire unger og tre forskjellige fedre. Det får være måte på hva andre skal blande seg i og aldri har jeg hørt noen snakke negativt verken til venninna mi eller ungene hennes. Normale, oppegående folk bryr seg da ikke om det. Jeg har tre unger med to forskjellige fedre og var gift når jeg fikk de to første.

[Gjest Høstløv]

Jeg kjenner to med fire unger og tre forskjellige fedre. Det får være måte på hva andre skal blande seg i og aldri har jeg hørt noen snakke negativt verken til venninna mi eller ungene hennes. Normale, oppegående folk bryr seg da ikke om det. Jeg har tre unger med to forskjellige fedre og var gift når jeg fikk de to første.

Vet du noe om hva ungene tenker og føler?

En venn av oss er ett av fire søsken, de har tre forskjellige fedre (moren har hatt en fjerde samboer) og han synes at det har vært litt vel mange forskjellige menn å forholde seg til gjennom oppveksten.

[laguna1]

Vet du noe om hva ungene tenker og føler?

En venn av oss er ett av fire søsken, de har tre forskjellige fedre (moren har hatt en fjerde samboer) og han synes at det har vært litt vel mange forskjellige menn å forholde seg til gjennom oppveksten.

Jeg kjenner også en (opp til flere faktisk!) som er del av en søskenflokk med en far og en mor, som synes det har vært diverse og forholde seg til i oppveksten!

[Gjest Høstløv]

Jeg kjenner også en (opp til flere faktisk!) som er del av en søskenflokk med en far og en mor, som synes det har vært diverse og forholde seg til i oppveksten!

Ja, jeg har nå bare hatt en far og en mor å forholde meg til, og jeg kan da også finne en del ting å klage på, men ikke det at jeg har måttet forholde meg til fire forskjellige "fedre".

[nitty-gritty]

Angrer på at jeg tok så barnslig nick i denne tråden, for jeg ønsker egentlig å gi et voksent og fornuftig svar

Jeg sitter egentlig å måper over at det snakkes om at det er stigmatiserende å få barn med 3 forskjellige fedre. Jeg tenker at det ikke er noe samtaletema i dag. Det er vel minst like vanlig å ha barn med to fedre som med en. Så hva blir så fryktelig med å få barn med far nr 3?

Selv var jeg enslig mor da jeg traff min nåværende mann. Så jeg har barn med to forskjellige fedre. Vi har hatt noen nedturer i forholdet så jeg tenker at det kunne like godt skjedd at mitt nåverende forhold tok slutt og jeg fant en ny mann og fikk barn med. Jeg hadde ikke latt meg stoppe av "stigmatisering" i alle fall. Hovedsaken er jo at man har det bra sammen med sin partner og lever det livet man ønsker. Mulig at jeg hadde tenkt litt på det det skal jeg innrømme, men jeg tror ikke det hadde stoppet meg på noen som helst måte.

Splitting av familie i høytider har vi allerede selv med to fedre, da min førstefødte er annenhver høytid hos sin far.

Alder, du er ung enda. Men ikke vent for lenge, både grunnet at det kan være vanskeligere å bli gravid. Og man blir ikke mere modig med årene. Å få barn krever litt mot, og man blir mer bekymret med årene.

Du sier at din største skrekk er å bli enslig mor igjen. Og det er jo bra at du først ønsker å få flere barn når du er sikker på forholdet. Men om det "værste" skulle skje, og du mot formodning skulle ende opp som enslig mor, så ville dere trolig dele omsorgen. De fleste gjør jo det i dag. Barn vokser fort og klarer mer og mer selv for hvert år som går. Gleden over å ha barn synes jeg overskygger det å evt bli enslig mor.

Synes du skal følge hjertet ditt i denne saken, ikke tenk på hva andre evt måtte mene, de fleste har nok med seg selv. Virgina Satir har et dikt "De fem friheter" som avsluttes med: Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.

Det er ditt liv. Lev det

P.S: Anbefaler deg å søke opp sangen Det handle om å leve av Kine Hellebust. En klok tekst som kan putte stigmatisering der det hører hjemme, blant de fordomsfulle

''Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.''

Nå er ikke dette en sjanse hun kun tar på egne vegne, hun tar den også på barnas vegne.

[Gjest Pepsi girl]

''Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.''

Nå er ikke dette en sjanse hun kun tar på egne vegne, hun tar den også på barnas vegne.

Jeg kan ikke se at det skal være noe negativt for barna jeg da...

[Gjest Pepsi girl]

''Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.''

Nå er ikke dette en sjanse hun kun tar på egne vegne, hun tar den også på barnas vegne.

Jeg ser ihvertfall at om hun møter den store kjærligheten, får barn med han, så kan det vel helst være en berikelse for hennes barn. Jeg synes ikke hun skal "ofre" seg for sine barn. Det er ikke sikkert de blir noe mer lykkelig av at hun ikke velger kjærligheten. Tvert i mot.

[Gjest togli]

Angrer på at jeg tok så barnslig nick i denne tråden, for jeg ønsker egentlig å gi et voksent og fornuftig svar

Jeg sitter egentlig å måper over at det snakkes om at det er stigmatiserende å få barn med 3 forskjellige fedre. Jeg tenker at det ikke er noe samtaletema i dag. Det er vel minst like vanlig å ha barn med to fedre som med en. Så hva blir så fryktelig med å få barn med far nr 3?

Selv var jeg enslig mor da jeg traff min nåværende mann. Så jeg har barn med to forskjellige fedre. Vi har hatt noen nedturer i forholdet så jeg tenker at det kunne like godt skjedd at mitt nåverende forhold tok slutt og jeg fant en ny mann og fikk barn med. Jeg hadde ikke latt meg stoppe av "stigmatisering" i alle fall. Hovedsaken er jo at man har det bra sammen med sin partner og lever det livet man ønsker. Mulig at jeg hadde tenkt litt på det det skal jeg innrømme, men jeg tror ikke det hadde stoppet meg på noen som helst måte.

Splitting av familie i høytider har vi allerede selv med to fedre, da min førstefødte er annenhver høytid hos sin far.

Alder, du er ung enda. Men ikke vent for lenge, både grunnet at det kan være vanskeligere å bli gravid. Og man blir ikke mere modig med årene. Å få barn krever litt mot, og man blir mer bekymret med årene.

Du sier at din største skrekk er å bli enslig mor igjen. Og det er jo bra at du først ønsker å få flere barn når du er sikker på forholdet. Men om det "værste" skulle skje, og du mot formodning skulle ende opp som enslig mor, så ville dere trolig dele omsorgen. De fleste gjør jo det i dag. Barn vokser fort og klarer mer og mer selv for hvert år som går. Gleden over å ha barn synes jeg overskygger det å evt bli enslig mor.

Synes du skal følge hjertet ditt i denne saken, ikke tenk på hva andre evt måtte mene, de fleste har nok med seg selv. Virgina Satir har et dikt "De fem friheter" som avsluttes med: Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.

Det er ditt liv. Lev det

P.S: Anbefaler deg å søke opp sangen Det handle om å leve av Kine Hellebust. En klok tekst som kan putte stigmatisering der det hører hjemme, blant de fordomsfulle

Helt enig med deg!!

(selv om mitt mest "rampete" trekk foreløpig er å ha blitt separert fra faren til mine tre barn etter et 23 år langt forhold ;-))

[Babette]

Angrer på at jeg tok så barnslig nick i denne tråden, for jeg ønsker egentlig å gi et voksent og fornuftig svar

Jeg sitter egentlig å måper over at det snakkes om at det er stigmatiserende å få barn med 3 forskjellige fedre. Jeg tenker at det ikke er noe samtaletema i dag. Det er vel minst like vanlig å ha barn med to fedre som med en. Så hva blir så fryktelig med å få barn med far nr 3?

Selv var jeg enslig mor da jeg traff min nåværende mann. Så jeg har barn med to forskjellige fedre. Vi har hatt noen nedturer i forholdet så jeg tenker at det kunne like godt skjedd at mitt nåverende forhold tok slutt og jeg fant en ny mann og fikk barn med. Jeg hadde ikke latt meg stoppe av "stigmatisering" i alle fall. Hovedsaken er jo at man har det bra sammen med sin partner og lever det livet man ønsker. Mulig at jeg hadde tenkt litt på det det skal jeg innrømme, men jeg tror ikke det hadde stoppet meg på noen som helst måte.

Splitting av familie i høytider har vi allerede selv med to fedre, da min førstefødte er annenhver høytid hos sin far.

Alder, du er ung enda. Men ikke vent for lenge, både grunnet at det kan være vanskeligere å bli gravid. Og man blir ikke mere modig med årene. Å få barn krever litt mot, og man blir mer bekymret med årene.

Du sier at din største skrekk er å bli enslig mor igjen. Og det er jo bra at du først ønsker å få flere barn når du er sikker på forholdet. Men om det "værste" skulle skje, og du mot formodning skulle ende opp som enslig mor, så ville dere trolig dele omsorgen. De fleste gjør jo det i dag. Barn vokser fort og klarer mer og mer selv for hvert år som går. Gleden over å ha barn synes jeg overskygger det å evt bli enslig mor.

Synes du skal følge hjertet ditt i denne saken, ikke tenk på hva andre evt måtte mene, de fleste har nok med seg selv. Virgina Satir har et dikt "De fem friheter" som avsluttes med: Friheten til å ta sjanser på egne vegne istedenfor alltid å være på den sikre siden.

Det er ditt liv. Lev det

P.S: Anbefaler deg å søke opp sangen Det handle om å leve av Kine Hellebust. En klok tekst som kan putte stigmatisering der det hører hjemme, blant de fordomsfulle

Det er ganske vanlig å ha barn med 2 forskjellige fedre. Litt mindre vanlig å ha barn med 3 fedre. Men ingen grunn til å rynke på nesa av den grunn.

Men hvor går grensa for at man begynner å lure? Gift 2, 3, eller 4 ganger? Barn med 3, 4 eller 5 fedre?

Samboer med 2, 10 eller 20?

Sex med 1, 10 eller 100?

Jeg tror alt som kan kobles til moral har en grense for hva man synes er greit, men hvor grensa går kan det være ulike meninger om.

[nitty-gritty]

Det er ganske vanlig å ha barn med 2 forskjellige fedre. Litt mindre vanlig å ha barn med 3 fedre. Men ingen grunn til å rynke på nesa av den grunn.

Men hvor går grensa for at man begynner å lure? Gift 2, 3, eller 4 ganger? Barn med 3, 4 eller 5 fedre?

Samboer med 2, 10 eller 20?

Sex med 1, 10 eller 100?

Jeg tror alt som kan kobles til moral har en grense for hva man synes er greit, men hvor grensa går kan det være ulike meninger om.

Jeg synes det har lite med moral å gjøre, men desto mer å gjøre med at man skal forsøke og være en familie oppe i det hele. Får man det til å fungere slik at barna har det stabilt og trygt, så er det jo greit.

Samtidig handler det vel om dømmekraft. Enkelte (sier ikke at dette gjelder trådstarter) klarer ikke velge gode partnere, uansett hvor mange forsøk de har. Da burde man i alle fall ikke bringe barn inn i det hele.

[hidi, the scorpion]

Takker for mange innspill her, jeg ser jo at veldig mange stiller seg negativt til det å ha forskjellige fedre, altså 3 forskjellige fedre for min del.

Det ser ikke akkurat bra ut for omverdenen og kanskje vil mange reagere negativt på det.

På den annen side, opplyser man om slike ting?? Min nærmeste familie vet det, men jeg tror aldri jeg har nevnt det for noen andre, ikke har jeg fått spørsmål om det heller.

Barna mine har heller aldri snakket noe særlig om det. De vet det, men i og med at de ikke har hatt kontakt med sine biologiske fedre siden de var veldig små, så har det liksom ikke vært noe tema. De oppfatter seg helt klart som helsøsken og tilknytningen har de gjennom meg.

Nå er også de eldste såpass store, at de vil ikke ha behov for meg på samme måte som før, de ser selvfølgelig mine barn og jeg er der for de så lenge de trenger det. Men de trenger ikke samme oppfølging som før. Innen jeg evt. skulle få flere barn, vil de mest sannsynlig ha både flyttet ut og kommet seg i arbeid. Ser derfor ikke helt det store hinderet hva det angår.

Det som plager meg mest er altså redselen for å ende opp som alenemor med det ulemper det er for barn og for familien som helhet. Neimen ikke lett, så her må jeg nok gå grundig i tenkeboksen og finne ut hva jeg lander på.

Som nevnt, så er ikke det et tema ennå, men vil altså bli det om jeg fortsetter i dette forholdet.

''Takker for mange innspill her, jeg ser jo at veldig mange stiller seg negativt til det å ha forskjellige fedre, altså 3 forskjellige fedre for min del.''

For noe tull! Du har vært ansvarlig for dne to barn, hvorfor skulle du være mindreverdig i andres øyne? De som dømmer har kanskje utført abort istedet for å ta i mot barnet....!

Ikke la deg dømme eller bli tråkket på av _noen_! Alle og enhver har sin "lille" hemmelighet, du er åpen med din her på DOL!

Følg dine egne følelser, uten å la deg påvirke av andres, bortsett fra far, selvfølgelig;)

Jeg beundrer din innsats med to barn som alenmor, og ønsker deg lykke til;)

Klem fra

[Babette]

Jeg synes det har lite med moral å gjøre, men desto mer å gjøre med at man skal forsøke og være en familie oppe i det hele. Får man det til å fungere slik at barna har det stabilt og trygt, så er det jo greit.

Samtidig handler det vel om dømmekraft. Enkelte (sier ikke at dette gjelder trådstarter) klarer ikke velge gode partnere, uansett hvor mange forsøk de har. Da burde man i alle fall ikke bringe barn inn i det hele.

Jeg har ingen mening om trådstarter og hennes historie. Jeg kommenterte bare på generelt grunnlag at det meste som har med "bagasje" og fortid å gjøre handler om hvor man setter grensen.

Vi kan si at vi er fordomsfrie og tolerante. Og at det f. eks. ikke spiller noen rolle hva slags liv partneren har levd før vi traff hverandre.

Men jeg tror ikke på grenseløs fordomsfrihet. I mitt tilfelle ville jeg heller hatt en som har drept mora si enn katta si, og heller en som har vært gift 10 ganger og hatt sex med 500 enn en som har vært på horehus.

Og moral er mer enn bare seksualmoral.

[Dorthe]

Vet du noe om hva ungene tenker og føler?

En venn av oss er ett av fire søsken, de har tre forskjellige fedre (moren har hatt en fjerde samboer) og han synes at det har vært litt vel mange forskjellige menn å forholde seg til gjennom oppveksten.

Ja, jeg kjenner alle ungene. Den eldste har en datter som er like gammel som minstemann og jeg kjenner også alle fedrene. Jeg tror ingen av dem bryr seg det minste om det og det har blitt diskutert åpent, alle ungene er voksne og det har ikke plaget dem.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg synes det har lite med moral å gjøre, men desto mer å gjøre med at man skal forsøke og være en familie oppe i det hele. Får man det til å fungere slik at barna har det stabilt og trygt, så er det jo greit.

Samtidig handler det vel om dømmekraft. Enkelte (sier ikke at dette gjelder trådstarter) klarer ikke velge gode partnere, uansett hvor mange forsøk de har. Da burde man i alle fall ikke bringe barn inn i det hele.

''Jeg synes det har lite med moral å gjøre, men desto mer å gjøre med at man skal forsøke og være en familie oppe i det hele''

Slik tenker jeg også. Hva andre måtte mene og tenke er ikke viktig. Noen prøver å vri dette over til å handle om moral og fordommer. Det er da ikke det som er viktig her.

[Gjest Nickløsheletiden]

Men barna hennes har ingen fedre de har kontakt med - de har bare henne! Da virker det uproblematisk synes jeg.

Ja, jeg vet det. Jeg ville bare forsøke å fortelle deg hvorfor dette ikke handler om fordommer. Men jeg satte det på spissen selvsagt :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg ser ihvertfall at om hun møter den store kjærligheten, får barn med han, så kan det vel helst være en berikelse for hennes barn. Jeg synes ikke hun skal "ofre" seg for sine barn. Det er ikke sikkert de blir noe mer lykkelig av at hun ikke velger kjærligheten. Tvert i mot.

''Det er ikke sikkert de blir noe mer lykkelig av at hun ikke velger kjærligheten''

Er det noen som har sagt at hun ikke skal velge kjærligheten?

[Gjest togli]

Ja, jeg vet det. Jeg ville bare forsøke å fortelle deg hvorfor dette ikke handler om fordommer. Men jeg satte det på spissen selvsagt :-)

Syntes bare litt synd på trådstarter som liksom fikk nesten bare negative tilbakemeldinger mht å få flere barn - og jeg ble også en smule overraska over alle de negative svarene

[Gjest Nickløsheletiden]

Syntes bare litt synd på trådstarter som liksom fikk nesten bare negative tilbakemeldinger mht å få flere barn - og jeg ble også en smule overraska over alle de negative svarene

Jeg synes ikke det er grunn til det. Forskjellige innspill er fint. Hun virker oppegående og tenker nøye gjennom disse tingene selv også og nå ser hun at meningene er forskjellige. Valget må hun uansett ta selv.

Det er ikke slik at man ikke kan ha et godt parforhold uten felles barn. Jeg er ei god venninne som aldri har ønsket seg barn. Hun var sammen med en mann i flere år og holdt på sitt. Han dro sin vei etterhvert.

Hun traff en ny og de har nå vært sammen i mange år og de har det svært godt sammen . Det er ikke vanskelig å se.