Nå er man for gammel?

[Gjest flere barn kanskje]

Jeg synes det har lite med moral å gjøre, men desto mer å gjøre med at man skal forsøke og være en familie oppe i det hele. Får man det til å fungere slik at barna har det stabilt og trygt, så er det jo greit.

Samtidig handler det vel om dømmekraft. Enkelte (sier ikke at dette gjelder trådstarter) klarer ikke velge gode partnere, uansett hvor mange forsøk de har. Da burde man i alle fall ikke bringe barn inn i det hele.

Klart det har med dømmekraft å gjøre, det er ikke til å se bort fra.

Jeg kjenner til flere som har flere fedre til sine barn, hvor det ikke har vært lykkelige omstendigheter for å si det sånn.

Jeg er selv bekymret for å havne i den kategorien.

En kan jo godt si at mine barn har lidd under min dårlige dømmekraft og av den grunn har vokst opp uten en egnet far å forholde seg til. Vi snakker ikke uegnet, som i at jeg er ei kranglete drittkjerring som har satt meg på bakbena, men i kraft at disse fedrene ikke har vært i stand til å yte adekvat omsorg.

Jeg er klar over disse feilene med meg selv og har hatt mange tunge stunder med skyldfølelse. En vil jo så gjøre gjøre det beste for barna sine og jeg må innse at jeg har sviktet.

En har ikke ubegrensede muligheter når det gjelder å sette barn til verden og skal jeg gjøre det, så skal jeg i det minste vite at barnet skal ha en oppegående far som vil sørge godt for barnet sitt.

For meg personlig, så har det vært knalltøft å oppdra barna helt alene og aldri kunnet ta fri fra det ansvaret det innebærer. Jeg misunner skilte som faktisk kan samarbeide og dele på ansvaret og ønsker jeg var en dem.

Men en tilpasser seg situasjonen og omstendighetene.

Det positive er vi har hatt et stabilt liv og har visst hva vi har å forholde til. Sett fra barnas ståsted, så er det selvfølgelig et stort tap.

Man kan la være å ta hensyn til det, men jeg er likevel noe opptatt av hvordan andre oppfatter og tenker om meg. Så det betyr noe at andre kanskje vil se ned på meg eller tenke dårlig om meg.

Jeg lever et helt normalt A4-liv, lever og jobber slik andre gjør. Jeg tror ikke andre oppfatter meg og min livssituasjon som særlig negativt pr.idag. Har alltid forsørget meg selv, har en god jobb og lever standsmessig. Jeg kommer fra et møblert hjem, de fleste vet hvem mine foreldre er og de er vel også såkalt vellykkede utad.

Ikke at det betyr all verden, men det er nå slik at folk ser det ytre først, og akkurat det inntrykket mener jeg er ikke så galt.

[Gjest flere barn kanskje]

Du høres ut som en oppgående dame, så drit i eventuelle fordommer Det virker som du er en type som tenker gjennom sakene, så kjenn selv på hva du føler er riktig valg for deg og barna dine

Lykke til!

Takk! :-)

Til syvende og sist så er jeg som må ta valget og veie for og imot.

Er godt å få noen innspill og se hvordan andre tenker om dette og se seg selv litt utenfra.

Nå har ikke vi diskutert så mye om dette temaet eller fremtiden veldig inngående. Men jeg har nå fått inntrykk av at han faktisk er like redd som meg for å ta et feil valg i forhold til dette.

Tror nok han også tenker over min bakgrunn og har sine tanker om det.

Han føler nok også litt på det hvordan det blir sett på å innlede et forhold til meg som allerede har flere barn, han skal tross alt presentere meg for sin familie og jeg er kanskje ikke svigermors drøm sånn i utgangspunktet.

Han er fra en nokså konservativ familie hvor det ikke er noen historikk med skilsmisser eller skandaler av noe slag. Det er klart det er av betydning for hans valg. Jeg hadde ikke heller tatt med hvem som helst hjem til mine foreldre nå idag.

Og jeg er også mottakelig for råd fra mine foreldre, i motsetning til tidligere.

[Babette]

Jeg synes det har lite med moral å gjøre, men desto mer å gjøre med at man skal forsøke og være en familie oppe i det hele. Får man det til å fungere slik at barna har det stabilt og trygt, så er det jo greit.

Samtidig handler det vel om dømmekraft. Enkelte (sier ikke at dette gjelder trådstarter) klarer ikke velge gode partnere, uansett hvor mange forsøk de har. Da burde man i alle fall ikke bringe barn inn i det hele.

Jeg vet om ei dame som har tre barn med tre fedre. Hennes datter har nylig fått barn med en som gjorde to jenter gravide samtidig.

Faren til denne datteren (altså nylig bestefar), har også tre barn med tre kvinner. Han har et barn med sin nåværende kone, som for øvrig ble mor og bestemor samtidig.

Han ble også far og bestefar nesten samtidig.

Hun hadde to barn fra før. Disse har 5 halvsøsken som har lite kontakt med hverandre, faren er felles. Noen av disse er født litt hulter til bulter i forhold til hvem som egentlig var sammen med hvem.

Ting kan tyde på at enkelte i denne storfamilien ikke er så drevne i prevensjonsbransjen, men for alt jeg vet kan alle barna være planlagt.

Det jeg imidlertid vet, er at barn, steforeldre og stebesteforeldre har blitt glade i hverandre og savner hverandre når de blir ufrivillig skilt fordi de ulike parforholdene ryker.

I tillegg vet jeg at den eldre generasjonen synes det blir litt mye å forholde seg til.

Det er langt fra trådstarters situasjon til denne historien, men i ei tid med hyppige samlivsbrudd og "bagasje" fra begge sider som fører til stadig nye greiner på slektstreet kan det fort ende slik.

[Gjest flere barn kanskje]

Syntes bare litt synd på trådstarter som liksom fikk nesten bare negative tilbakemeldinger mht å få flere barn - og jeg ble også en smule overraska over alle de negative svarene

Ingen grunn til å synes synd på meg, togli :-) Jeg spurte om folks mening fordi jeg ønsket å få noen innspill og for å se hvordan folk opplever det utenfra.

Synes at det var mange vettuge innspill jeg. Vi er tross alt anonyme her, folk kjenner ikke min bakgrunn i detalj, men slik er det også i mitt virkelige liv og sånn sett vil folk oppfatte meg utfra de opplysningene de har om meg.

3 barn, 2 fedre...4 barn, 3 fedre; det vekker kanskje ikke så mange positive reaksjoner sånn i første omgang, spesielt når man ikke vet hva som ligger bak.

[Gjest flere barn kanskje]

Jeg synes ikke det er grunn til det. Forskjellige innspill er fint. Hun virker oppegående og tenker nøye gjennom disse tingene selv også og nå ser hun at meningene er forskjellige. Valget må hun uansett ta selv.

Det er ikke slik at man ikke kan ha et godt parforhold uten felles barn. Jeg er ei god venninne som aldri har ønsket seg barn. Hun var sammen med en mann i flere år og holdt på sitt. Han dro sin vei etterhvert.

Hun traff en ny og de har nå vært sammen i mange år og de har det svært godt sammen . Det er ikke vanskelig å se.

Forskjellig innspill er fint og jeg ba jo om andres mening .-)

I utgangspunktet ser ikke jeg heller helt meningen med å få felles barn. Dersom min nye venn allerede hadde barn, ville jeg ikke vurdert det overhodet.

Det som dukket opp nå er jo at jeg vet helt sikkert han ønsker seg barn innen få år.

Min problemstilling her er jo om jeg skal velge ham vekk nå, eller være villig til å fire på mitt valg og utvikle forholdet videre.

Det er ikke sikkert at det blir noe varig mellom oss og vi dater bare foreløpig.

Jeg er forut for situasjonen og tenker mye på dette,fordi jeg vet det muligens kommer og da vil jeg være godt forberedet.

Kjenner jeg begynner å utvikle sterke følelser her, og jo lengre vi lar det gå, jo vondere blir det dersom vi må bryte på et senere tidspunkt.

Så jeg prøver rett og slett å beskytte meg selv.

En vet jo aldri når man treffer drømmemannen og jeg har som nevnt truffet mange, men alltid holdt tilbake.

Begynner å bli redd for at jeg ender opp uten noen tilslutt, fordi jeg er for bastant i mine krav.

Etter skilsmissen laget jeg meg en liste over hvilke krav jeg hadde til ny partner=perfekt mann. Noe slikt finnes ikke har jeg innsett og har firet litt på kravene og det resulterte iallefall at jeg traff noen. Men ingen umiddelbar person jeg ønsket å satse på.

Temaet barn har stadig dukket opp, og har ikke vært så heldig foreløpig å truffet noen som møter mine kriterier ang. livssituasjon.

Så har jeg tenkt veldig og så dukket denne mannen opp, som egentlig har vært der lenge, men der jeg har holdt tilbake. Og tar meg selv i å tenke at det kanskje er verdt det, dersom vi finner utav at dette kan vokse og bli et riktig fint fremtidig forhold.

Å få barn er ingen dans på roser og jeg trenger en mann som er realitetsorientert og som ikke feiger ut når problemer oppstår. En som skjønner at man må dra i samme retning og som spiller på samme lag. Jeg ser ikke lenger bare på hva menn sier, men hva de faktisk gjør. Og om de handler i tråd med mine verdier. Så langt ser det bra ut.

Prøver å se objektivt på det og ikke la meg farge så mye av forelskelsen, er klar over at den til tider gjør blind.

Det som også er viktig for meg, er at andre oppfatter ham som en bra person, de som kjenner ham godt og som han omgås.

De blir også på en måte en referanse å forholde seg til, samt mine venner som etterhvert har lært ham å kjenne-

[Gjest togli]

Jeg synes ikke det er grunn til det. Forskjellige innspill er fint. Hun virker oppegående og tenker nøye gjennom disse tingene selv også og nå ser hun at meningene er forskjellige. Valget må hun uansett ta selv.

Det er ikke slik at man ikke kan ha et godt parforhold uten felles barn. Jeg er ei god venninne som aldri har ønsket seg barn. Hun var sammen med en mann i flere år og holdt på sitt. Han dro sin vei etterhvert.

Hun traff en ny og de har nå vært sammen i mange år og de har det svært godt sammen . Det er ikke vanskelig å se.

At man kan ha et godt parforhold uten barn er helt klart mulig, ja

Jeg tenkte mer på at den nye mannen til trådstarter kanskje ville ønske seg et barn, og hvis dette ønsket var sterkt nok og kanskje så viktig for ham at det satte status for forholdet, så var det greit at hun sa ja til et barn til...

Jeg har en kamerat på 36 som alltid har drømt om å bli pappa. Han ble nettopp skilt (barnløst ekteskap) og vet at målet hans er å finne ei å bli glad i, _som_ vil ha barn. Han ville aldri gått inn i et forhold med en som ikke ville hatt flere barn...

[Gjest togli]

Takk! :-)

Til syvende og sist så er jeg som må ta valget og veie for og imot.

Er godt å få noen innspill og se hvordan andre tenker om dette og se seg selv litt utenfra.

Nå har ikke vi diskutert så mye om dette temaet eller fremtiden veldig inngående. Men jeg har nå fått inntrykk av at han faktisk er like redd som meg for å ta et feil valg i forhold til dette.

Tror nok han også tenker over min bakgrunn og har sine tanker om det.

Han føler nok også litt på det hvordan det blir sett på å innlede et forhold til meg som allerede har flere barn, han skal tross alt presentere meg for sin familie og jeg er kanskje ikke svigermors drøm sånn i utgangspunktet.

Han er fra en nokså konservativ familie hvor det ikke er noen historikk med skilsmisser eller skandaler av noe slag. Det er klart det er av betydning for hans valg. Jeg hadde ikke heller tatt med hvem som helst hjem til mine foreldre nå idag.

Og jeg er også mottakelig for råd fra mine foreldre, i motsetning til tidligere.

Han høres jo ut som en fyr som ikke tar "lett" på saker og ting han også, og min erfaring er vel at det er slike mennesker som tar sitt ansvar og forsøker å få stabilitet i livet - så jeg vil tro han er en type som vil ha et varig forhold og som ville tatt sitt ansvar som pappa dersom parforholdet alikevel skulle gå dukken (noe man aldri har noen garanti for ikke kan skje..)

Lykke til

[Gjest togli]

Ingen grunn til å synes synd på meg, togli :-) Jeg spurte om folks mening fordi jeg ønsket å få noen innspill og for å se hvordan folk opplever det utenfra.

Synes at det var mange vettuge innspill jeg. Vi er tross alt anonyme her, folk kjenner ikke min bakgrunn i detalj, men slik er det også i mitt virkelige liv og sånn sett vil folk oppfatte meg utfra de opplysningene de har om meg.

3 barn, 2 fedre...4 barn, 3 fedre; det vekker kanskje ikke så mange positive reaksjoner sånn i første omgang, spesielt når man ikke vet hva som ligger bak.

Hehe, tror du er tøff nok til å takle det

Jeg blir bare litt oppgitt over at folk idag tydeligvis har fordommer uten å vite bakgrunnen for at man er alene med barn med ulike fedre... (sier ikke at alle her var negative på bakgrunn av fordommer, men noen var det ;-))

Innrømmer glatt at jeg tenker mitt jeg også, men jeg jobber med holdningene mine siden jeg vet at det ofte er tilfeldigheter som spiller inn og at det blir feil å dømme før man vet hele historien

[Gjest vi lever i 2011, la gamle fordommer DØ.]

Hvor mange kull med halvsøsken skal barna påføres?

Er dette et spørsmål der en kun skal dyrke egne ønsker, eller skal en også tenke på de barna en allerede har?

Synes dette virker litt lpt

gammelt ræl... barn av samme mor er da vitterlig HELE... kjenner ikke halve barn jeg? La oss komme over dette barnslige tullet... en mann har barn med 4 forskjellige damer, så har han 4 barn, mens ei dame som har 4 barn med forskjellige menn har halve barn? eller om du vil... barna er halvsøsken?

[Gjest Pepsi girl]

Ingen grunn til å synes synd på meg, togli :-) Jeg spurte om folks mening fordi jeg ønsket å få noen innspill og for å se hvordan folk opplever det utenfra.

Synes at det var mange vettuge innspill jeg. Vi er tross alt anonyme her, folk kjenner ikke min bakgrunn i detalj, men slik er det også i mitt virkelige liv og sånn sett vil folk oppfatte meg utfra de opplysningene de har om meg.

3 barn, 2 fedre...4 barn, 3 fedre; det vekker kanskje ikke så mange positive reaksjoner sånn i første omgang, spesielt når man ikke vet hva som ligger bak.

Folk er så vant til at man har barn med flere. At jeg tviler på om de vil merke seg at det er tre fedre inne i forhold til to. At de to første ikke har kontakt med fedrene sine, kan jo også forenkle en del ting.

[Gjest GPn]

gammelt ræl... barn av samme mor er da vitterlig HELE... kjenner ikke halve barn jeg? La oss komme over dette barnslige tullet... en mann har barn med 4 forskjellige damer, så har han 4 barn, mens ei dame som har 4 barn med forskjellige menn har halve barn? eller om du vil... barna er halvsøsken?

Det er korrekt - vi lever i 2011.

Aldri før har køene til BUP vært lengre !

[laban]

Det er korrekt - vi lever i 2011.

Aldri før har køene til BUP vært lengre !

Ingen av disse ungene har kontakt med sin egen far. Den eldste er snart ute av redet.

På hvilken måte øker det risikoen for at de blir "BUP-kasus" eller får problemer på annen måte, ved at de får et halvsøsken og en solid farsfigur inn i husstanden?

[Angustia]

Det er korrekt - vi lever i 2011.

Aldri før har køene til BUP vært lengre !

''Aldri før har køene til BUP vært lengre !''

Er det en klar overvekt av halvsøsken i disse køene? Tror det må være fleire faktorer som spiller inn...

[Angustia]

Ingen av disse ungene har kontakt med sin egen far. Den eldste er snart ute av redet.

På hvilken måte øker det risikoen for at de blir "BUP-kasus" eller får problemer på annen måte, ved at de får et halvsøsken og en solid farsfigur inn i husstanden?

''På hvilken måte øker det risikoen for at de blir "BUP-kasus" eller får problemer på annen måte, ved at de får et halvsøsken og en solid farsfigur inn i husstanden?''

Et meget godt spørsmål :-)

[Gjest flere barn kanskje]

At man kan ha et godt parforhold uten barn er helt klart mulig, ja

Jeg tenkte mer på at den nye mannen til trådstarter kanskje ville ønske seg et barn, og hvis dette ønsket var sterkt nok og kanskje så viktig for ham at det satte status for forholdet, så var det greit at hun sa ja til et barn til...

Jeg har en kamerat på 36 som alltid har drømt om å bli pappa. Han ble nettopp skilt (barnløst ekteskap) og vet at målet hans er å finne ei å bli glad i, _som_ vil ha barn. Han ville aldri gått inn i et forhold med en som ikke ville hatt flere barn...

Å få barn eller ikke er i allefall et viktig spørsmål og kan ikke oversees. Før eller siden må man ta et valg hva man vil og ta konsekvensen av det.

Interessant å lese debatten her om de forskjellige oppfatningene som rår.

Kommer nok til å gruble lenge og vel på dette kjenner jeg.

[Gjest Du er for gammeldags:)]

Hvor mange kull med halvsøsken skal barna påføres?

Er dette et spørsmål der en kun skal dyrke egne ønsker, eller skal en også tenke på de barna en allerede har?

Synes dette virker litt lpt

LPT, litt på trynet? Hva med moderne?

[Gjest GPn]

''Aldri før har køene til BUP vært lengre !''

Er det en klar overvekt av halvsøsken i disse køene? Tror det må være fleire faktorer som spiller inn...

Det er en klar overvekt av barn med bakgrunn i meget uryddige familieforhold.

[Gjest togli]

Å få barn eller ikke er i allefall et viktig spørsmål og kan ikke oversees. Før eller siden må man ta et valg hva man vil og ta konsekvensen av det.

Interessant å lese debatten her om de forskjellige oppfatningene som rår.

Kommer nok til å gruble lenge og vel på dette kjenner jeg.

Lykke til med det vanskelige valget

[Gjest segunda]

Det er jo bare du som kan bestemme dette. ) Selv er jeg 42 nå, men traff min kjære da jeg var 37 og må si jeg er veldig glad for at jeg alt da var sterilisert slik at flere barn aldri har vært noe alternativ - for innerst inne orker jeg ikke begynner på igjen.

Men det er jo mange mødre som er 40 og mer når de får barn nr. 1 eller senere i flokken og det går jo helt fint for de fleste. )

Er kjæresten din like glad som deg?

[Lillemus]

Er kjæresten din like glad som deg?

For at vi ikke kan få barn sammen? Vel, dette var noe vi diskuterte en god del det første halvåret vi var sammen og han var fra første stund fullt klar over at jeg ikke kan gi ham egne barn. Jeg sa ganske tidlig til ham at han måtte være klar over at dersom han valgte meg så betydde det at han valgte bort egne barn og det var et valg han var villig til å ta.

Og siden han var 38 år den gangen så regner jeg med at han var såpass voksen at han fremdeles står for det valget han tok. Han sier i alle fall at han har det kjempebra sammen med meg og vi stortrives i lag. )