Dårlig kommunikasjon

[blomst77]

Hei.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i nøyaktig 7 år nå. For 6 måneder siden skjedde det noe i livet hans som jeg ikke får ta del i. Det var en grusom periode for meg fordi vi ikke snakket sammen i det hele tatt. Han avviste meg, ble veldig sint hvis jeg forsøkte å stille spørsmål, snakket stygt om meg bak min rygg, brøt avtaler, ønsket å sove alene m.m. Jeg har aldri følt meg så liten og hjelpesløs før. Jeg gråt mye, men prøvde å la være når han var i nærheten. Så sliten ut og folk rundt meg ble bekymret.

Sånn hadde jeg det i ca 2 mnd.

Det er nå gått 4 mnd til. Jeg har på en måte blitt en stille mus som føler meg frem og lar ting gå på hans premisser. Han ønsker ikke å snakke om det som skjedde. Han ønsker på ingen måte å fortelle meg hva han tenkte på eller følte i denne perioden. Han har aldri sagt at han er lei seg for det han lot meg gå igjennom.

Du gav råd på God Morgen Norge og jeg har lenge gjordt nettopp det du sa:

Satt meg selv til side og fokusert på hans behov.

Prøvd å forstå hva han egentlig ønsker.

Prøvd å få ham til å åpne seg litt, vi har vært sammen i 7 år... det må jo gå an.

Fortalt ham hvor viktig det er for meg å få vite hva det var som skjedde.

Komt med forslag på nye og spennende ting vi kunne gjordt sammen.

Kjære deg! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenker på dette hver dag. Det gjør meg vondt at han bagatelliserer det jeg gikk igjennom. Han sier at han verken kan eller har noe svar til meg. Han skjønner ikke hva det er jeg vil vite. Er det virkelig meningen at jeg skal gå rundt på tærne og være livredd for at dette skal repetere seg? Han sier at han elsker meg, men jeg føler meg ikke særlig elsket...

[Gjest enundrendesjel]

Dette går ikke an, kjenner meg igjen her, gå rundt og ikke vite er grusomt, plutselig blir DU sittende igjen alene. Et råd til deg : Gi han et ultimatum, enten forteller han hva problemet var/er, ellers er det rett ut ! For alt du vet kan han ha hatt sex med ei venninne av deg, og / eller lurer på å kvitte seg med deg, uten at han har "baller" nok til å si det. Så smell i bordet, mens det enda er noe bord å smelle i....

[Goliath]

Hei!

Hvis du er i et forhold der du ikke kan være deg selv (innenfor rimlighetens grenser selvsagt...), så er det ødeleggende i lengden.

Jeg har tidligere selv vært i et slik forhold, og som deg "listet meg rundt" fordi jeg ikke ante hva som var selv problemet. Alt jeg visste var at hun hadde det vanskelig, men kunne ikke og ville ikke fortelle meg om det.

Og når du i et forhold ikke får lov til å involvere deg i det som virker ødeleggende på forholdet, så er du inne i en ond sirkel.

Også jeg lot henne få forsøke å løse sine problemer på sin måte. Men når det over lang tid bare utvikler seg i feil retning, og de få forsøkene du selv tar for å forsøke å hjelpe etter beste evne og vilje, blir møtt med uvilje, feiltolkninger og intet ønske om å forstå din side i det hele, da er det til slutt ikke noe annet å gjøre enn å bryte ut av det hele.

Og gjør det for din egen skyld. For til syvende og sist så kan du ikke hjelpe noen som ikke ønsker å bli hjulpet. Og du ender bare opp med å utslette deg selv og den du egentlig er.

For jeg tipper at du nesten ikke kjenner deg selv igjen, og at alt du gjør gjør du først og fremst for hans skyld - selv om han ikke ser eller forstår det. Alle hensyn du tar er først og fremst ovenfor han, og dine egne behov og ønsker kommer i siste rekke...?

Har du det slik, så må du selv gjøre noe med det. Sett foten ned og still krav. Blir det ikke bedre, så avslutt forholdet og opplev friheten og gleden ved å kunne ta hensyn til deg selv først en tid.

Jeg vet det er tungt og vondt. Men av og til er det den beste løsningen av to onder....og etter en stund vil du få det mye bedre!

Og det vil sikkert han også...

Lykke til!

Mvh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

En fjær kan bli til mange høns, også i samliv.

Jeg forstår at du lurer på hvilken hemmelighet din partner må ha opplevd, siden det avstedkom store forandringer på han - og også for deg over flere uker.

Det burde være enkelt for han å fortelle om saken, hvis ikke det avslører andre enn han selv, eller noe han er redd for skal komme ut. For det er er vel ikke for å skåne deg han holder tett?

Nå høres det ut til at saken har satt seg fast hos deg, slik at du langsomt lammes av uro.

Det fortjener hverken du eller han og slettes ikke samlivet deres, som ellers er bra?

Mitt råd til deg er:

Bryt tausheten. Be om en

samtale med han. Fortell han om hvordan hemmeligheten virker på deg, at du er blitt urolig og lei deg, på vakt og

tvilsom. Spør om han kan hjelpe deg med å bli kvitt uroen? Avviser han deg, har du to valg: forsøke å finne deg i det, eller du avviser han.

Et samliv uten tillit er på vei mot slutten.