3 barn- men mannen min tåler ikke stresset!

[abrakadabra80]

Har vært samboer i 7 år.Vi har tre barn sammen, på 1, 3 og 7 år-hektisk hverdag. Samboeren min tåler, etter min mening, ikke stress. Det går ikke en eneste dag uten at han irriterer seg over/blir oppgitt over meg. Jeg prøver mitt beste, men han har vokst opp i et hjem der det alltid var strøkent og alt har vært forberedt og lagt fram dagen i forveien. Jeg prøver møte han på dette og ser også at dette letter hverdagen, men synes det er veldig stressende at vi ikke skal kunne gi hverandre litt "slingringmonn"- er det kritikk verdig om det ligger noen leker på gulvet når han kommer hjem? er det dårlig av meg å ikke ha rukket å vaske opp etter middagslagingen som står ferdig til han kommer hjem? Dette hadde jo self.ikke vært tilfelle om jeg var alene, "problemet"er berre at med tre små barn følger det tusen avbrekk, og er jeg egentlig gla berre jeg får laget middag på de 45 min jeg har fra jeg kommer fra jobb, til min mann kommer hjem!

Ser han at jeg sitter med et blad,( i tiden da ungene er våkne), merker jeg på hele han at det irriterer han grenseløst.Men han kan fint sitte med ei avis eller på data. Jeg kunne aldri gått inn på dataen mens ungene var vakne.Det skal sies at jeg setter meg skjelden ned med et blad, eller andre inaktive ting ift ungene. Så hvorfor han reagerer slik om jeg gjør det, er merkelig. Jeg forstår ikke hvorfor "reglene" skal være forskjellige for oss to!? Klarer ikke godta dette.

Er jeg, en skjelden gang, dårlig/syk og må gå å legge meg, klarer han ikke å skjule sinnet- da gjelder det å gå stilt i dørene og jobbe seg inn poeng etterpå! En sånn ting som omsorg når en er syk finnes ikke! Føler kun han vektlegger de negative egenskapene mine og KRISEMAKSIMERER de, mens positive ting jeg gjør ikke sies så mye om. Han kan, den ene dagen,bli TOTALT oppgitt over meg fordi jeg foreslår å kjøpe et skap som er på salg og kalle meg økonomisk inkompetent og det som er- mens han dagen etterpå foreslår å kjøpe noe mye dyrere som vi kanskje allerede har, men som han ønsker seg en ny og finere versjon av..blir så forvirret- for han er så utrulig flink å snakke for seg, snakker seg ut av alt!

Lurte de første årene på om jeg kanskje var så håpløs som han antydet,men har innsett at problemet ligger hos han. Er DRITT lei av å føle oppgittheten hans på kroppen for alt mulig slags bagateller! Er vanskelig å være gla i en som kommer å river dyna av deg når du ligger med høy feber og som sier at- du får FAEN meg være med å kle på ungene så eg kommer meg ut av dørene her!og dette var en lørdag uten press på tid ift å måtte rekke noe..!

Jeg er jo den som rydder mest av oss, gjør mest med ungene, gjør klart til dagen etter og det som er- hvilken rett har HAN til å bli så frustrert over meg??og prøver jeg ta dette opp med han, kommer han alltid med unnskyldninger til hvorfor han ble sint, han har jo alltid en grunn- er jo alltid min feil at han blir sint- problemet ligger selfølgelig ikke hos han som blir sint for alt mulig!!!Er så utrolig slitsomt..

Etter at vi feiret jul med familien min satt han i en time og kjeftet for ting som irriterte han, blant tingene som vekket mest irritasjon var at jeg hadde lest opp julepresangene!hvorfor i HELVETE kunne ikke noen andre gjøre det, som ikke hadde (da)to barn å ta seg av?

Etter at jeg brått mistet moren mi, for 5 år siden, satt jeg litt nedrullet v middagsbordet- vel en mnd etter at det skjedde. Han spurte hvorfor jeg var lei, og jeg svarte at jeg tenkte på henne- da glefste han tilbake at jeg kunne glemme å skylle på det fremover! Virker som han får helt panikk og mister hodet når jeg ikke fungerer optimalt og når mer ansvar for hus og barn faller på han!

Etter at vi fikk tredjemann, har det rett og slett blitt for mye for han. Minsten var 5 mnd før vi hadde en kranglefri helg sammen, han satt apatisk i godstolen og jeg skrudde på ekstra motoren for å dekke inn det han ikke maktet..helt i orden det for en periode, men hva gjør jeg- når mannen min takler vår nye travle hverdag så dårlig men samtidig stiller så høye krav til hvordan ting skal være???

Han er flink å hjelpe til i huset og god og tilstedeværende far for ungene, men problemet ligger i forholdet mellom oss to..jeg føler jeg får så mye ufortjent tyn/pes fra han for bagateller..han er blitt flinkere til å ikke kritisere, men kropps-språket viser likevel tydelig hva han mener!

[Gjest Elextra]

Høres ut til å være mer enn stress han ikke tåler.

Jeg må innrømme at jeg undres over både at man får tre barn med en mann med slik innstilling, og at man aksepterer å ha hovedansvaret for hus og hjem etter at man oppdager mannens innstilling i så måte. Men skjønner det er mange faktorer, økonomiske etc., som jeg ikke kjenner.

Har dessverre ingen gode råd til deg, det kan jo ikke fortsette slik, men kanskje samtale ved familiekontor, eller hva det heter? Har hørt om mange som har hatt god hjelp av det - kan være fint å finn en tredjepart.

[Franzeska]

Tar du opp disse tingene direkte med mannen din?

Du sier jo ikke noe om hvor bra forholdet er ellers eller om det i det hele tatt er noe som er bra..

Men det som er så negativt, er så negativt at jeg ville veid det opp mot de evt positive og tatt en avgjørelse der i fra om du kan leve sammen med en sånn mann.

Du må ihvertfall starte med å stille krav til ham. Og fortelle ham rett ut om dine opplevelser av hans tilsynelatende stress! Han må jo være fullt klar over hans dårlige evne til å takle stress selv og dette er noe han burde jobbe med. Både for sin egen del og deg og barnas!

[Lillemus]

Det der høres ikke ut som om han bare "ikke trives" med stresset med tre barn, han var jo sånn før det tredje barnet ble født også. Om dette forholdet skal la seg redde må dere få profesjonell hjelp tror jeg, det er ikke lett å komme seg ut av et sånt spor på egenhånd.

Lykke til!

[jubalong70]

Jeg forundrer meg over at du ikke har knekt fullstendig for lenge siden...

Hvorfor mener han at ting skal være som det passer ham? Hvilke argumenter har han for at du ikke kan få ligge i fred under dyna med feber når det er lørdag og dere ikke har noen presserende planer?

Hva er grunnen til at huset må være prikkfritt under middagslaging med 3 små hengende rundt seg?

Jeg har selv 3 unger, og vet veldig godt hvor stressende det kan være når alle "bare skal fortelle" og babyen undersøker det meste den ikke bør undersøke.

Forventer han at middagen skal være ferdig når han kommer hjem?

Jeg tror du må stålsette deg for å ha en skikkelig vanskelig samtale med mannen din. Du må, i klare ordelag, fortelle hvordan du føler det og hvordan du forventer at ting skal være. Om han ikke viser forståelse og hører hva du sier, så MÅ dere søke hjelp. Ellers tror jeg en av to ting kommer til å skje - dere skilles, eller du knekker fullstendig.

[abrakadabra80]

Jeg forundrer meg over at du ikke har knekt fullstendig for lenge siden...

Hvorfor mener han at ting skal være som det passer ham? Hvilke argumenter har han for at du ikke kan få ligge i fred under dyna med feber når det er lørdag og dere ikke har noen presserende planer?

Hva er grunnen til at huset må være prikkfritt under middagslaging med 3 små hengende rundt seg?

Jeg har selv 3 unger, og vet veldig godt hvor stressende det kan være når alle "bare skal fortelle" og babyen undersøker det meste den ikke bør undersøke.

Forventer han at middagen skal være ferdig når han kommer hjem?

Jeg tror du må stålsette deg for å ha en skikkelig vanskelig samtale med mannen din. Du må, i klare ordelag, fortelle hvordan du føler det og hvordan du forventer at ting skal være. Om han ikke viser forståelse og hører hva du sier, så MÅ dere søke hjelp. Ellers tror jeg en av to ting kommer til å skje - dere skilles, eller du knekker fullstendig.

Forventer og forventer..han forventer etter egen mening ingenting, det er bare det at det blir dårlig og anspent stemning viss ikke ting er i rute..Jeg er veldig direkte med han, vi har snakket mye om dette og jeg setter ord på hva dette gjør med meg- jeg kommer vel en dag til å stille ultimatet at han må få hjelp ellers går jeg..samtidig skal det VELDIG mye til før jeg tar det steget, så enn så lenge går det på et vis.

Vi har tidligere fått hjelp i forholdet, så tror det skal en del til for at han blir med på en runde til. Problemet var da at han fokuserte kun på det JEG fikk beskjed om å jobbe med, det han fikk beskjed om å jobbe med, virket det ikke som han la seg på minnet..Er ekspert på å vri ansvaret for ting/problemer over på meg! Forstår jo at det er behagelig å slippe å ta ansvar for egen neg.oppførsel men det han gjør er stygt gjort og jeg har problemer med å like han når han gjør dette!

Vi har et litt elsk/hat type forhold, har egentlig vært rel.turbulent hele veien- men de gode periodene/glimtene gjør jo at en holder ut så mye lengre..han er blitt klar over en del ting og jeg ser han prøver å jobbe med disse sidene av seg selv- men likevel klarer han ikke la vær å irritere seg/reagere på alle mulige ting..tror egentlig aldri han klarer slutte med det, det ligger i hans natur- han er den typen i trafikken så irriterer seg over alle, rekker fing og hisser seg fort opp om det er noe..så jeg har vel tenkt at den delen må jeg bare godta om jeg skal være sammen med han, det er en del av den han er..

Så det er vanskelig, liker å være sammen med han når han er "vanlig", men de vriompeis utbruddene er slitsomme..

[Gjest hos oss]

Det er mange ting jeg lurer på, som feks hvorfor dere valgte på få barn nr 2 og ikke minst 3 når dere så hvordan dere hadde det, men jeg velger å la det ligge her..

Jeg tror dere kan trenge hjelp, til å snakke sammen med en tredjepersom til stede. Så søk om hjelp på et familiekontor etc, og gå alene dit his han ikke vil være med til å begynne med.

Hvordan var situasjonen i perioden ehan hadde pappapermisjon? Hadde han full permisjon og du var i jobb samtidig?

Med mindre dere tidlig har laget en avtale på at du skal ta mer av husarbeidet og arbeidet med barna enn ham, så er mitt forslag at du ordner deg med en arbeidstid som gjør at han kommer hjem før deg like ofte som du kommer hjem før ham.

Og at dere litt kategorisk (i hvertfall til å begynne med) deler alt ansvar for hus og barn likt mellom dere. Når ting fungerer bedre, kan det selvsagt blir lik at dere deler ut fra hva man kan elle rliker best, men til å begynne med er det viktig at dere deler alle oppgaver likt, slik at begge ser hva som kreves av den som gjør denne oppgaven.

Da er det også viktig at man er like mye borte hjemmefra i denne perioden. Du får heller fake nytt ansvar på jobben, og bare forvente at din jobb er like viktig som hans, og at du er like mye borte som ham.

Så lenge du fortsetter å agere som at disse tingene er ditt eneansvar, og at han skal sette standarden, så fortsetter det jo slik.

[jubalong70]

Forventer og forventer..han forventer etter egen mening ingenting, det er bare det at det blir dårlig og anspent stemning viss ikke ting er i rute..Jeg er veldig direkte med han, vi har snakket mye om dette og jeg setter ord på hva dette gjør med meg- jeg kommer vel en dag til å stille ultimatet at han må få hjelp ellers går jeg..samtidig skal det VELDIG mye til før jeg tar det steget, så enn så lenge går det på et vis.

Vi har tidligere fått hjelp i forholdet, så tror det skal en del til for at han blir med på en runde til. Problemet var da at han fokuserte kun på det JEG fikk beskjed om å jobbe med, det han fikk beskjed om å jobbe med, virket det ikke som han la seg på minnet..Er ekspert på å vri ansvaret for ting/problemer over på meg! Forstår jo at det er behagelig å slippe å ta ansvar for egen neg.oppførsel men det han gjør er stygt gjort og jeg har problemer med å like han når han gjør dette!

Vi har et litt elsk/hat type forhold, har egentlig vært rel.turbulent hele veien- men de gode periodene/glimtene gjør jo at en holder ut så mye lengre..han er blitt klar over en del ting og jeg ser han prøver å jobbe med disse sidene av seg selv- men likevel klarer han ikke la vær å irritere seg/reagere på alle mulige ting..tror egentlig aldri han klarer slutte med det, det ligger i hans natur- han er den typen i trafikken så irriterer seg over alle, rekker fing og hisser seg fort opp om det er noe..så jeg har vel tenkt at den delen må jeg bare godta om jeg skal være sammen med han, det er en del av den han er..

Så det er vanskelig, liker å være sammen med han når han er "vanlig", men de vriompeis utbruddene er slitsomme..

Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig å vite. Du er veldig glad i ham, og han har mange gode sider, men så er det de dårlige sidene som på meg kan virke litt voldsomt dominerende.

Jeg får litt følelse av at han har problemer med å ta inn over seg at hans adferd skaper problemer - stemmer det? Han hører du sier det, og terapeuten også, men at det ikke helt går inn?

[Sara Bernard]

Forventer og forventer..han forventer etter egen mening ingenting, det er bare det at det blir dårlig og anspent stemning viss ikke ting er i rute..Jeg er veldig direkte med han, vi har snakket mye om dette og jeg setter ord på hva dette gjør med meg- jeg kommer vel en dag til å stille ultimatet at han må få hjelp ellers går jeg..samtidig skal det VELDIG mye til før jeg tar det steget, så enn så lenge går det på et vis.

Vi har tidligere fått hjelp i forholdet, så tror det skal en del til for at han blir med på en runde til. Problemet var da at han fokuserte kun på det JEG fikk beskjed om å jobbe med, det han fikk beskjed om å jobbe med, virket det ikke som han la seg på minnet..Er ekspert på å vri ansvaret for ting/problemer over på meg! Forstår jo at det er behagelig å slippe å ta ansvar for egen neg.oppførsel men det han gjør er stygt gjort og jeg har problemer med å like han når han gjør dette!

Vi har et litt elsk/hat type forhold, har egentlig vært rel.turbulent hele veien- men de gode periodene/glimtene gjør jo at en holder ut så mye lengre..han er blitt klar over en del ting og jeg ser han prøver å jobbe med disse sidene av seg selv- men likevel klarer han ikke la vær å irritere seg/reagere på alle mulige ting..tror egentlig aldri han klarer slutte med det, det ligger i hans natur- han er den typen i trafikken så irriterer seg over alle, rekker fing og hisser seg fort opp om det er noe..så jeg har vel tenkt at den delen må jeg bare godta om jeg skal være sammen med han, det er en del av den han er..

Så det er vanskelig, liker å være sammen med han når han er "vanlig", men de vriompeis utbruddene er slitsomme..

Skriv ned en liste over hva dere forventer av hverandre, og hva dere forventer av dere selv.

Sammenlign, og snakk om hva som er likt og ulikt.

[abrakadabra80]

Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig å vite. Du er veldig glad i ham, og han har mange gode sider, men så er det de dårlige sidene som på meg kan virke litt voldsomt dominerende.

Jeg får litt følelse av at han har problemer med å ta inn over seg at hans adferd skaper problemer - stemmer det? Han hører du sier det, og terapeuten også, men at det ikke helt går inn?

Ja det stemmer delvis det,der og da unnskylder han alle utbruddene sine med å si:- klart jeg reagerer når du ...sånn og sånn...

Det er alltid en grunn til irritasjonen hans og det skal ingenting før han blir irritert/oppgitt..han mener han blir irritert fordi jeg gir han grunn til det, selv om majoriteten av befolkningen ikke ville reagert på disse bagatellene eller hvertfall ikke gjort så mye ut av de!

Samtidig kan han, når vi har alvorsprat og han er i et godt lune,innrømme at vriompeis faktene nok kommer av at han synes det er mye, mye ansvar, mye styr og at det er en stresset hverdag..og at det beklageligvis er meg DET går ut over..

Tusen Takk for god hjelp alle!Virkelig godt å få satt ord på det!

[songbirdy]

Det er mange ting jeg lurer på, som feks hvorfor dere valgte på få barn nr 2 og ikke minst 3 når dere så hvordan dere hadde det, men jeg velger å la det ligge her..

Jeg tror dere kan trenge hjelp, til å snakke sammen med en tredjepersom til stede. Så søk om hjelp på et familiekontor etc, og gå alene dit his han ikke vil være med til å begynne med.

Hvordan var situasjonen i perioden ehan hadde pappapermisjon? Hadde han full permisjon og du var i jobb samtidig?

Med mindre dere tidlig har laget en avtale på at du skal ta mer av husarbeidet og arbeidet med barna enn ham, så er mitt forslag at du ordner deg med en arbeidstid som gjør at han kommer hjem før deg like ofte som du kommer hjem før ham.

Og at dere litt kategorisk (i hvertfall til å begynne med) deler alt ansvar for hus og barn likt mellom dere. Når ting fungerer bedre, kan det selvsagt blir lik at dere deler ut fra hva man kan elle rliker best, men til å begynne med er det viktig at dere deler alle oppgaver likt, slik at begge ser hva som kreves av den som gjør denne oppgaven.

Da er det også viktig at man er like mye borte hjemmefra i denne perioden. Du får heller fake nytt ansvar på jobben, og bare forvente at din jobb er like viktig som hans, og at du er like mye borte som ham.

Så lenge du fortsetter å agere som at disse tingene er ditt eneansvar, og at han skal sette standarden, så fortsetter det jo slik.

Gode forslag her! Tror det er viktig at vi mødre stiller litt mer krav og ikke automatisk tar på oss ALT, fordi det er forventet (??) at vi skal det. Tror også at hvis far i en periode må stresse rundt, hente unger, handle og lage middag før mamma kommer hjem - så kan pipa få en annen lyd. Annenhver uke/annenhver dag på denne måten, tviler på han klarer å holde ut uten raserianfall.

Han MÅ få opp øynene på hva som er realistisk og viktigst å prioritere. Hva som er mulig å få til uten å knekke sammen. Og hva som er verdt å kritisere og ikke. Syns han er både urimelig og stygg i sin kritisering og behandling av abrakadabra.

Det kan høres ut som han sliter med empati, og blir redd når hun viser seg "svak" og liten. Da "angriper" han for å få henne på beina igjen, for han har ingen andre metoderå gjøre det på. Lurer på om han er snill og god mot henne ellers. Altså fysisk/verbalt, stryke på kinnet/håret, klemme, kose, hjelpe med småting (skrape bilen om morgenen, bære inn varene etc), små gester som man gjør for å gjøre livet enklere for den man elsker.

Vet om mange som sliter med denne biten, og tror personlig at mye av det stammer fra høye krav og lite "psykisk omsorg/kos" hjemmefra.

[abrakadabra80]

Gode forslag her! Tror det er viktig at vi mødre stiller litt mer krav og ikke automatisk tar på oss ALT, fordi det er forventet (??) at vi skal det. Tror også at hvis far i en periode må stresse rundt, hente unger, handle og lage middag før mamma kommer hjem - så kan pipa få en annen lyd. Annenhver uke/annenhver dag på denne måten, tviler på han klarer å holde ut uten raserianfall.

Han MÅ få opp øynene på hva som er realistisk og viktigst å prioritere. Hva som er mulig å få til uten å knekke sammen. Og hva som er verdt å kritisere og ikke. Syns han er både urimelig og stygg i sin kritisering og behandling av abrakadabra.

Det kan høres ut som han sliter med empati, og blir redd når hun viser seg "svak" og liten. Da "angriper" han for å få henne på beina igjen, for han har ingen andre metoderå gjøre det på. Lurer på om han er snill og god mot henne ellers. Altså fysisk/verbalt, stryke på kinnet/håret, klemme, kose, hjelpe med småting (skrape bilen om morgenen, bære inn varene etc), små gester som man gjør for å gjøre livet enklere for den man elsker.

Vet om mange som sliter med denne biten, og tror personlig at mye av det stammer fra høye krav og lite "psykisk omsorg/kos" hjemmefra.

Nå har han nettopp vært i permisjon og måttet ta seg av det meste, og heldigvis innsett at det er mer å gjøre enn han trodde!men av erfaring etter to tidligere permisjoner, glemmer han dette fort- dessuten er det alltid unnskydninger for hvorfor det er annerledes for han- og har han ikke arg.å komme med, forklarer han det med at han er MANN, og de har ikke samme genet i seg til å kunne klare de samme oppgavene som kvinner gjør. Viktig å poengtere her at jeg ikke forventer at alt plent skal være likt fordelt i forhold til alt, mitt poeng er at jeg skulle ønske han kunne slutte å vise oppgitthet over meg når jeg tross alt gjør mest.

Godt poeng det med at han nok har blitt stilt høye krav til i barndommen, empati føler jeg nesten ikke han har og har lurt på hvordan det har seg..godt mulig dette er er grunnen..

For å svare på spm om hvordan han er ellers, så varierer det en del- han står ikke på ekstra om det krever noe /mye av han- men har han kun seg selv(u barn) så kan han gjøre ting..på spm på om han stryker på meg,koser, gir kompliment,sier:jeg elsker deg og andre typiske kjæresteting så må jeg si nei..dette er noe jeg flere ganger har sagt i fra om at jeg savner..har flere ganger tenkt på om han er kapabel til å elske andre enn seg selv..

[Dark-Angel 82]

Jeg undrer meg hvorfor du finner deg i dette, og går på tå rundt han? Jeg hadde mest sannsynlig kastet vaskefillen midt i fleisen på ha. Makan til oppførsel.

[Gjest GA]

Nå har han nettopp vært i permisjon og måttet ta seg av det meste, og heldigvis innsett at det er mer å gjøre enn han trodde!men av erfaring etter to tidligere permisjoner, glemmer han dette fort- dessuten er det alltid unnskydninger for hvorfor det er annerledes for han- og har han ikke arg.å komme med, forklarer han det med at han er MANN, og de har ikke samme genet i seg til å kunne klare de samme oppgavene som kvinner gjør. Viktig å poengtere her at jeg ikke forventer at alt plent skal være likt fordelt i forhold til alt, mitt poeng er at jeg skulle ønske han kunne slutte å vise oppgitthet over meg når jeg tross alt gjør mest.

Godt poeng det med at han nok har blitt stilt høye krav til i barndommen, empati føler jeg nesten ikke han har og har lurt på hvordan det har seg..godt mulig dette er er grunnen..

For å svare på spm om hvordan han er ellers, så varierer det en del- han står ikke på ekstra om det krever noe /mye av han- men har han kun seg selv(u barn) så kan han gjøre ting..på spm på om han stryker på meg,koser, gir kompliment,sier:jeg elsker deg og andre typiske kjæresteting så må jeg si nei..dette er noe jeg flere ganger har sagt i fra om at jeg savner..har flere ganger tenkt på om han er kapabel til å elske andre enn seg selv..

''han er MANN, og de har ikke samme genet i seg til å kunne klare de samme oppgavene som kvinner gjør.''

Dette er det argumentet som provoserer meg mest i hele verden omtrent. Selvfølgelig kan han gjøre akkurat det samme som deg?!

At han ikke klarer å gjøre husarbeid henger nok mer sammen med personlighet enn kjønn, gitt!

Tenk på ungene dine, jeg er oppvokst med en far som har visse likhetstrekk med det du beskriver, og jeg anbefaler ikke en slik oppvekst med en mor som går på tå hev og en far som ikke gjør noen ting men forventer at alt skal være strigla...