Vondt at mamma og pappa skilles

[Gjest voksen datter 82]

Mamma og pappa skal skille seg. Over 50 år gamle, og det er en forferdelig opplevelse for meg og søsteren min. Vi er så fortvilte at vi ikke vet hvordan vi skal ta det.

Det er ikke noe lettere å oppleve det her selv om vi er voksne og har egne småbarn. Nesten verre enn om det skjedde når vi var små, for det er veldig traumatisk for hele familien. Jeg har to små gutter som forguder bestefar, og jeg vet pappa er helt knust.

Vi er like glade i begge to selvfølgelig, men det er veldig vanskelig å forstå hvorfor mamma vil skilles. Det gjør det fryktelig vanskelig å være nøytral overfor begge.

Det er fælt å se på uten å kunne hjelpe de, for vi skjønner de trenger hjelp. Pappa går rundt seg selv og gjør alt han kan for å forstå hva som skjer men mamma er helt ute av seg. Hun vet hvor fælt vi synes det er, og at hun ikke kan forklare oss helt hvorfor hun forlater pappa.

Både jeg og søsteren min skjønner at hun ikke klarer å vise takknemlighet eller være fonøyd med noe. Og da blir det enda vanskligere å forholde seg til skilsmissen. Vi vet også at hun angrer og egentlig ikke burde skille seg fra pappa. Han elsker jo mamma og det ser vi.

Hvordan kan vi si til henne at hun kunne tenke seg om igjen?

Går det an å si til mamma at hun burde vært takknemlig og at det er det som er problemet hennes?

Ikke har hun noen egne gode venner heller, så det er ingen vi kan henvende oss til.

Nå har hun bare reist bort, og det er det hun gjør. Rømmer fra seg selv hele tiden mens andre blir sittende igjen med spørsmålene og sorgen. Er det noe som kan gjøres fra oss, eller må vi bare tie stille for å unngå splittelse i familien?

[laban]

''Vi vet også at hun angrer og egentlig ikke burde skille seg fra pappa.''

Jaså? Da burde de jo kunne finne ut av dette i løpet av separasjonstiden? Hvis hun virkelig angrer og selv synes de ikke burde skille seg, vel å merke. At dere synes hun ikke burde, blir noe annet.

Jeg tror det er lurt å la være å ta parti, bare tydeliggjøre for dem at dere fremdeles er glade i begge to, og at dere håper de kan finne ut av problemene i stedet for å skilles. Men uten å presse moren din.

[Gjest snakk sammen]

Det høres ut som om du skriver om moren min :-)

Du kan nok ikke gjøre så mye direkte, men kanskje snakke med henne om det å tørre å ta imot livets utfordringer med sorger og gleder.

Vi opplevde mor på nøyaktig samme måte og det er ikke mye du kan gjøre. Ikke påvirke, ikke snakke til.

Men vi snakket mye med henne, fikke henne i samtale.

Jeg mener altfor mange er redde for den gode samtalen som kan løse problemer. Og når vi våget oss inn på temaer som det å tørre å ta imot livets utfordringer med sorger og gleder på den beste måten, så ble det en helt annen situasjon.

Mor hadde en utfordring med det vi opplevde som utakknemlighet, det var egentlig altfor mye selvmedlidenhet.

Når noe manglet, syntes hun alltid mer synd på seg selv enn på andre. Det gjorde at hun aldri ble helt lykkelig fordi hun ikke klarte å gi noe.

Det var først de siste årene av livet hun ble lykkelig med far, og da hadde hun gjort han ulykkelig som få i mange år. Før hun døde snakket hun om det, og angret fryktelig bittert. Hu visste at hun ville vært lykkelig i mange fler år enn de hun klarte til slutt.

Men, hun var lykkelig over å få lov til å endre forholdet til far.

Så hvorfor ikke snakke med hverandre?

[Dorthe]

Nå er det faktisk slik at dette har du dessverre ikke noe med. Hvis mora di vil snakke om det så snakk med henne, hvis ikke så la henne være i fred. Akkurat som mange døttre ikke vil høre på foreldrene sine under en skillsmisse så vil ikke alle mødre diskutere sitt forhold heller med døttrene

[mariaflyfly]

Nå er det faktisk slik at dette har du dessverre ikke noe med. Hvis mora di vil snakke om det så snakk med henne, hvis ikke så la henne være i fred. Akkurat som mange døttre ikke vil høre på foreldrene sine under en skillsmisse så vil ikke alle mødre diskutere sitt forhold heller med døttrene

Jeg er i grunnen veldig enig med deg.

Dette må foreldra finne ut av uten innblanding.

[Gjest jeg er mamman tror jeg]

Jeg er i grunnen veldig enig med deg.

Dette må foreldra finne ut av uten innblanding.

Jeg skjønner godt at det er vondt, og jeg er enig med dere!

Nå vil ikke jeg gå inn i noen dialog med in datter der, hun vet jeg er på forumet. Hun har skrevet det samme på et annet forum med mellomnavnet sitt som nick.

Jeg forstår henne inderlig godt, og det er vondt. Veldig vondt.

Det verste er nok at hun har litt rett, og nå fikk hun sagt det :-)

Damen som skrev her om sin mor, er vel den som treffer meg mest i mellomgulvet. Så kan dere andre diskutere om det var riktig av datteren min å gjøre det hun kan.

Jeg bærer nok ikke noe nag for at hun er redd og fortvilt.

Hva skal jeg gjøre med det?

[cathlin]

La voksne folk ordne opp selv.

[Angustia]

Jeg skjønner godt at det er vondt, og jeg er enig med dere!

Nå vil ikke jeg gå inn i noen dialog med in datter der, hun vet jeg er på forumet. Hun har skrevet det samme på et annet forum med mellomnavnet sitt som nick.

Jeg forstår henne inderlig godt, og det er vondt. Veldig vondt.

Det verste er nok at hun har litt rett, og nå fikk hun sagt det :-)

Damen som skrev her om sin mor, er vel den som treffer meg mest i mellomgulvet. Så kan dere andre diskutere om det var riktig av datteren min å gjøre det hun kan.

Jeg bærer nok ikke noe nag for at hun er redd og fortvilt.

Hva skal jeg gjøre med det?

Oj, om det er tilfelle bør dere nok kommunisere utenfor nettet, ja..

Ellers støtter jeg de som skriver at dette er en sak mellom foreldrene - uansett årsak eller alder på "barna".

Ønsker alt godt for dere alle :-)

[Gjest jeg er mamman tror jeg]

Oj, om det er tilfelle bør dere nok kommunisere utenfor nettet, ja..

Ellers støtter jeg de som skriver at dette er en sak mellom foreldrene - uansett årsak eller alder på "barna".

Ønsker alt godt for dere alle :-)

Det skal vi nok )

Jeg har nok en del tråder å samle inn selv også. Det er ikke lett å se seg selv som andre ser meg.

Hvor gode grunner skal man da ha for å skille seg?

[EnolaGay]

Jeg skjønner godt at det er vondt, og jeg er enig med dere!

Nå vil ikke jeg gå inn i noen dialog med in datter der, hun vet jeg er på forumet. Hun har skrevet det samme på et annet forum med mellomnavnet sitt som nick.

Jeg forstår henne inderlig godt, og det er vondt. Veldig vondt.

Det verste er nok at hun har litt rett, og nå fikk hun sagt det :-)

Damen som skrev her om sin mor, er vel den som treffer meg mest i mellomgulvet. Så kan dere andre diskutere om det var riktig av datteren min å gjøre det hun kan.

Jeg bærer nok ikke noe nag for at hun er redd og fortvilt.

Hva skal jeg gjøre med det?

Ta ansvar for ditt eget liv og be om at barna dine ikke tar på seg ansvar som ikke er deres. Eller tar på seg roller som meklere, oppdragere, samlivsterapeuter eller andre ting.

Stå på egne bein. Dersom skillsmissen føles som en tabbe, så vær voksen nok til å rydde opp uten at ungene skal sitte i midten som talerør fordi du er feig!

Makan!

[Gjest jeg er mamman tror jeg]

Ta ansvar for ditt eget liv og be om at barna dine ikke tar på seg ansvar som ikke er deres. Eller tar på seg roller som meklere, oppdragere, samlivsterapeuter eller andre ting.

Stå på egne bein. Dersom skillsmissen føles som en tabbe, så vær voksen nok til å rydde opp uten at ungene skal sitte i midten som talerør fordi du er feig!

Makan!

Fortjente den :-(

[Angustia]

Det skal vi nok )

Jeg har nok en del tråder å samle inn selv også. Det er ikke lett å se seg selv som andre ser meg.

Hvor gode grunner skal man da ha for å skille seg?

''Hvor gode grunner skal man da ha for å skille seg?''

Godt spørsmål! Dette er så individuelt, men jeg står fast ved at voksne barn eller andre nære familiemedlemmer ikke bør blande seg i prosessen.

Skal man forsøke å løse en faslåst situasjon der kommunikasjon og åpenhet har vært forsøkt, bør man antakelig prøve familiekontor eller andre profesjonelle 3.parter.

[Gjest jeg er mamman tror jeg]

Det høres ut som om du skriver om moren min :-)

Du kan nok ikke gjøre så mye direkte, men kanskje snakke med henne om det å tørre å ta imot livets utfordringer med sorger og gleder.

Vi opplevde mor på nøyaktig samme måte og det er ikke mye du kan gjøre. Ikke påvirke, ikke snakke til.

Men vi snakket mye med henne, fikke henne i samtale.

Jeg mener altfor mange er redde for den gode samtalen som kan løse problemer. Og når vi våget oss inn på temaer som det å tørre å ta imot livets utfordringer med sorger og gleder på den beste måten, så ble det en helt annen situasjon.

Mor hadde en utfordring med det vi opplevde som utakknemlighet, det var egentlig altfor mye selvmedlidenhet.

Når noe manglet, syntes hun alltid mer synd på seg selv enn på andre. Det gjorde at hun aldri ble helt lykkelig fordi hun ikke klarte å gi noe.

Det var først de siste årene av livet hun ble lykkelig med far, og da hadde hun gjort han ulykkelig som få i mange år. Før hun døde snakket hun om det, og angret fryktelig bittert. Hu visste at hun ville vært lykkelig i mange fler år enn de hun klarte til slutt.

Men, hun var lykkelig over å få lov til å endre forholdet til far.

Så hvorfor ikke snakke med hverandre?

Hun gjorde bare sitt beste for å nå inn til meg, og det er det jeg som skal gjøre noe med. Det er aldri behaglig å høre noen sannheter jeg ikke vil innrømme selv, spesielt ikke fra barna sine.

Men jeg godtar at hun forsøker og skjønner at det ikke er for å ta far i forsvar. Vi må unngå å diskutere her, jeg har ringt henne så det blir i enrom.

Jeg synes dette er vanskligt selv, og nå ble det ikke akkurat enklere for meg :0) Jeg har far å tenke på også så det må bli en annen dialog heretter. Som mamma er jeg ikke upåvirklig, det er man aldri. Jeg mener jeg ikke er selvmedlidende, men det er mye som kværner i hodet nå.

Og det var ditt svar som traff meg mest dessverre.

[Gjest togli]

Dere kan ikke tvinge et voksent menneske til å være i et forhold til en hun ikke har de rette følelsene for... Det er mulig de har det ok i hverdagen, men det er ikke alltid dette er nok. Forestill deg hvordan det er å leve i et intimt samliv med en man _kun_ føler vennskap til? Hadde du orka det? Jeg vet ikke om det er der problemet ligger, men kjenner meg igjen i moren din der....

Klart dette er tøft for dere alle akkurat nå, men ting endrer seg. Ting blir bedre når ting faller på plass og mor og far flytter hver for seg. Dere blir vant til det og finner nye måter å tilbringe tid sammen med dem på.

Støtt begge to i det som nå skjer, men bland dere ikke inn og ikke forsøk å "ordne" opp. De er to voksne mennesker som må finne ut av dette på egen hånd. Husk at dette er like tøft for moren som for faren deres....

[Gjest jeg er mamman tror jeg]

Dere kan ikke tvinge et voksent menneske til å være i et forhold til en hun ikke har de rette følelsene for... Det er mulig de har det ok i hverdagen, men det er ikke alltid dette er nok. Forestill deg hvordan det er å leve i et intimt samliv med en man _kun_ føler vennskap til? Hadde du orka det? Jeg vet ikke om det er der problemet ligger, men kjenner meg igjen i moren din der....

Klart dette er tøft for dere alle akkurat nå, men ting endrer seg. Ting blir bedre når ting faller på plass og mor og far flytter hver for seg. Dere blir vant til det og finner nye måter å tilbringe tid sammen med dem på.

Støtt begge to i det som nå skjer, men bland dere ikke inn og ikke forsøk å "ordne" opp. De er to voksne mennesker som må finne ut av dette på egen hånd. Husk at dette er like tøft for moren som for faren deres....

Jeg vil gjerne be dere være vennlige, datteren min har det tungt akkurat nå. Jeg må selv ta dette.

De negative svarene til henne er nok ikke helt velplassert når hun var så desperat etter å nå meg.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg vil gjerne be dere være vennlige, datteren min har det tungt akkurat nå. Jeg må selv ta dette.

De negative svarene til henne er nok ikke helt velplassert når hun var så desperat etter å nå meg.

''De negative svarene til henne er nok ikke helt velplassert når hun var så desperat etter å nå meg''

Jeg tror ikke du skal regne med at de som svarer har forstått at dere bruker dol for å nå hverandre. Det er litt uvanlig.

[Gjest jeg er mamman tror jeg]

''De negative svarene til henne er nok ikke helt velplassert når hun var så desperat etter å nå meg''

Jeg tror ikke du skal regne med at de som svarer har forstått at dere bruker dol for å nå hverandre. Det er litt uvanlig.

Nei, det forstår jeg. Men endel av svarene kom etter at jeg forsøkte å forklare at dette var en forståelig reaksjon fra henne.

Og da blir det utidig å fortsette.

[Gjest Nickløsheletiden]

Nei, det forstår jeg. Men endel av svarene kom etter at jeg forsøkte å forklare at dette var en forståelig reaksjon fra henne.

Og da blir det utidig å fortsette.

Det kommer nok av at det ikke alltid man kan ta seg tid til å lese hele tråden før man svarer.

Håper dere finner ut av det :-)

[mariaflyfly]

Jeg skjønner godt at det er vondt, og jeg er enig med dere!

Nå vil ikke jeg gå inn i noen dialog med in datter der, hun vet jeg er på forumet. Hun har skrevet det samme på et annet forum med mellomnavnet sitt som nick.

Jeg forstår henne inderlig godt, og det er vondt. Veldig vondt.

Det verste er nok at hun har litt rett, og nå fikk hun sagt det :-)

Damen som skrev her om sin mor, er vel den som treffer meg mest i mellomgulvet. Så kan dere andre diskutere om det var riktig av datteren min å gjøre det hun kan.

Jeg bærer nok ikke noe nag for at hun er redd og fortvilt.

Hva skal jeg gjøre med det?

Dersom dette ikke er et tøyseinnlegg, bør dere jaggu kunne kommunisere på andre arenaer enn internett.

Herregud.

[Gjest togli]

Jeg vil gjerne be dere være vennlige, datteren min har det tungt akkurat nå. Jeg må selv ta dette.

De negative svarene til henne er nok ikke helt velplassert når hun var så desperat etter å nå meg.

Jeg tror ikke jeg var uvennlig... mente iallefall ikke å være det. Ville bare få henne til å forstå at dette var et problem mellom deg og mannen din - og jeg ante heller ikke at både du og datteren din var her inne