Jenteklærfetisj, funksjonshemming og usikkerhet

[Gjest Pegaork10]

Hei! Jeg bor sammen med en jente og vi er begge funksjonshemmet. Hun trenger langt mer hjelp enn meg. Da hun tok initiativ til å gå fra venner til kjærester savnet jeg veldig å være nærme noen. Vi elsker hverandre og har sex på den måten som er praktisk mulig. Det er likevel veldig begrenset hvor aktiv hun kan være, og jeg blir ofte lei meg når jeg tenker på at jeg aldri vil oppleve å være slike ting. Familien har en veldig anstrengt tone seg imellom, og oppfører seg av og til ganske respektløst overfor meg. Nå er dette utrolig vanskelig å ta opp for meg fordi de også er veldig snille. Moren sluttet i jobben for å kunne ta seg av kjæresten. Hun styrer familien totalt, og tar det veldig ille opp når folk ikke er enig med henne. Som person er hun veldig usikker på seg selv og tøff i trynet. Det skal lite til før hun blir opprørt eller lei seg, og da lager hun dårlig stemning. Fordi hun er så snill, ordner alt i huset og hjelper familien med alt mulig er det nærmest umulig å kritisere henne. De gangene jeg har gitt uttrykk for min frustrasjon, og at jeg er ukomfortabel, ender det med at jeg får en dårlig følelse. Hun er veldig opptatt av å si hvor flink, og veldig rask med å sette folk i bås og komme med sarkastiske kommentarer. Helt siden puberteten har jeg merket en tiltrekning mot jenteklær. Dette har jeg forsøkt å finne ut av i mange omganger. Jeg har alltid vært veldig romantisk og fått tenning av jenter i fine kjoler osv. Min samboer kan ikke ha på seg det jeg veldig gjerne vil. Moren hennes er veldig maskulin og vil at hun skal kle seg mest mulig sporty. Jeg prøver å forklare om denne ”fetisjen”, men jeg møter veldig liten forståelse. Hun tror det har ”gått over”, men det stemmer ikke. Jeg har sporadisk kledd meg i jenteklær og har vært i kontakt med folk om det. Siden jeg vil ta av klærne ganske raskt etter at jeg har tatt de på, og at det bare er selve klærne jeg tenner på, kjenner jeg meg ikke igjen som transvestitt. De som lever i den verdenen selv avviser dette og sier ”bare vent”. De gangene jeg skal være alene et par dager, særlig på reise, får jeg lyst å tyvlåne med meg noen av klærne hennes og jeg gleder meg veldig. Hun merker at jeg tenker på noe annet enn henne, og jeg onanerer mye i de periodene. Familien og vennene mine er veldig opptatt av at jeg skal gjøre det som føles riktig for meg. Jeg har aldri bodd for meg selv, og av og til får jeg lyst å avslutte forholdet og starte noe nytt. Men jeg vil ikke at det skal være pga. fetisjen min! Jeg synes det er veldig urettferdig at fordi jeg har noen følelser jeg ikke blir kvitt og som ikke er så aksepterte, skal jeg bli en ”frik” og være ansvarlig for det som ikke er bra i forholdet. Det er egentlig bare en veldig sterk heteroseksuell tenning. Hver gang jeg går forbi en butikk meg selskapskjoler nærmest skvetter jeg til. Jeg er redd for hva som skjer når samboeren min spør om vi ikke skal gifte oss/stifte familie snart. Hun tror alt er veldig bra… Jeg får ofte kommentarer om at jeg må skjerpe meg og bare si ting som det er; være en mann! Men det er ikke så lett når jeg blir dratt inn i en type tilværelse som jeg beskriver.