Tåler ikke alltid mitt eget barn

[Gjest Tror_ikke_på_mirakler]

Er det "lov" å bli lei av eget barn iblant? Jeg får så til de grader overdose av en av mine i blant at jeg ikke vil/kan være hjemme

H*n krever meg hele tiden, hodet får aldri fred. Jeg har en psykisk lidelse som blir trigget av det, resultatet blir altså at jeg er nødt til å skjerme meg fra dette barnet i blant (ikke være hjemme).

Er dette helt forkastelig, eller er det mulig å forstå? Føler meg som et dass mot h*n

Og når jeg leser gjennom dette nå ser det i grunn mye greiere ut enn det faktisk er. Har NULL toleransegrense overfor h*n for tiden...

[Gjest Nerda]

Jeg tror alle foreldre kan føle seg fed up av barna sine fra tid til annen, når man kanskje har annet å tenke på samtidig med at man skal ta seg av ett eller flere barn som krever mye oppmerksomhet.

Men for ditt vedkommende... Jeg føler meg ikke kvalifisert til å si noe om du er unormal eller ikke, men dersom dette sliter deg ut så finnes det jo ordninger med avlastningshjem (barn bor hos en annen familie med avtalt tid og intervall) slik at du kunne få tid til deg selv i større grad. At du også får adekvat psykiatrisk behandling er viktig.

[tonie]

Jeg tror alle kan bli slitne av ungene innimellom, irritere seg over dem også kanskje, men ordene du bruker er sterkere enn så. Hvis du rett og slett ikke tåler ungen tror jeg du trenger hjelp. Unger har ikke godt av å føle seg mislikt og avvist av sine nærmeste. Søk hjelp før du skader forholdet mellom dere alvorlig! Vær voksen og ta tak i det.

[Onsdag1365380628]

Du er inne på noe som sikkert folk flest har tenkt, men få våger å si høyt. Jeg tror du er helt normal, forutsatt at disse tankene og følelsene går over etter hvert. Vi alle er slitne innimellom, og man kan få et akutt behov for å få være i fred og slippe å forholde seg til noen rundt seg.

[nitty-gritty]

Dette synes jeg du burde ta tak i.

Selv om det er normalt for alle foreldre å bli sabla lei en gang i blant, være bråsinte eller irritable og ha behov for en pause - så leser jeg dette som mer alvorlig enn som så.

Jeg har aldri hatt det så ille som deg, men jeg hadde et dårlig forhold til ett av barna mine i en periode. Han er også et krevende barn. Jeg fikk snudd det rundt og nå er vi svært nære (igjen) og det er en deilig følelse

Start hos fastlegen eller helsesøster

[Gjest Tror_ikke_på_mirakler]

Har hatt kontakt med både helsesøster og fått hjelp gjennom barnevernet tidligere. Min lidelse er kronisk, men jeg håpet forholdet skulle bli mindre intenst bedre ettersom h*n blir eldre.

Feil. Ingen endring de tre siste år i hvert fall.

Trengte i grunn bare å få luftet det og få litt tilbakemeldinger, det som skal til er vel at jeg jobber enda mer med meg selv for å finne mestringsstrategier. Bare så vanskelig slik jeg har det akkurat nå

For ordens skyld - h*n merker mine svingninger, men jeg tror aldri h*n tviler på min kjærlighet.

Paradokset er jo at om jeg begynner å bli dårlig så merker h*n det og er rundt meg hele tiden, mye mer enn før (jeg har vært innlagt en god del ganger, jeg tror h*n er redd for å miste meg). Men det er det motsatte jeg trenger.... DET kommer jeg nok aldri til å fortelle.

[Dorthe]

Du er vel sliten da. Synes du høres helt normal ut, jeg har vært fryktelig sliten av mine unger i perioder særlig hvis jeg har vært syk sjøl. Det hadde vært fint og fått avlastning i de periodene, men jeg kjente ingen som kunne være avlastere og i Oslo må man stort sett finne avlastere sjøl.

Jeg har avlastning nå, men det kom vel egentlig 25 år for seint.

[Gjest sacked for bad mothering]

Jeg hadde en ustabil mor som tålte svært lite av meg. Husk å sette barnet ditt først, før deg selv. Uten att jeg sammenligner deg med min mor av den grunn. Min mor gjorde min barndom svært ulykkelig.

[lealaus]

Min erfaring er at i de periodene jeg har vært veldig sliten og prøvd å "komme unna", har særlig guttungen vært enda mer intens (det gjelder forsåvidt til tider enda - han er 12) og "irriterende". Han har trolig merket min fraværenhet og jobbet intens for å få min oppmerksomhet og anerkjennelse.

To ting har imidlertid skjedd som har snudd en del på ting:

1.) Jeg fortalte ungene om min bipolare lidelse. De var den gangen ca 6 og 8. Jeg praktiserer åpenhet og føyer til opplysninger etter som de spør og jeg merker de er klare for det. Det var helt enkelt i starten, nå er de veldig godt informert. Ingenting er tabu - vi kan snakke og til og med fleipe om det hjemme og de føler seg fri til å snakke med andre om det dersom de ønsker. I dårlige perioder passer jeg på å være veldig tydelig på at det er jeg som er sliten/syk og har kortere lunte pga det - ikke at de er spesielt mye "slemmere" enn vanlig.

2. Jeg har etterhvert trent meg opp til å sette meg selv til side, selv i relativt dårlige perioder. Masinga blir bare mer og mer intens dersom jeg ligger i sofaen og ber dem vente til jeg orker. Nå henter jeg i stor grad frem noe i meg selv som får meg til å respondere mer adekvat hvis det er noe. Unger har ikke vondt av å vente, men årsaken bør ikke være fordi jeg helst vil ligge i fred under dyna. Jeg sier trent meg opp til dette, for det nytter ikke å snu på det over natta. Når ungene har lagt seg eller er på skolen har jeg tid til å pleie mine behov.

Dette har gjort enormt mye med samspillet vårt. For noen år siden kjente jeg klumpen i magen når det nærmet seg slutten på skoledagen - nå bare gleder jeg meg til de kommer hjem - sånn for det meste. Legginga var et slit - nå er det ingen problemer der i det hele tatt.

For meg har det handlet om å snu fokus på det hele - fra slitsomme unger til det faktum at det faktisk er jeg som tåler mindre i perioder, og det er ikke deres feil. Vi har kommet oss gjennom noen innleggelser - de får lov til å bli redde, sinte, lei seg, og vi prater og prater.

Lykke til

[Gjest Tror_ikke_på_mirakler]

Min erfaring er at i de periodene jeg har vært veldig sliten og prøvd å "komme unna", har særlig guttungen vært enda mer intens (det gjelder forsåvidt til tider enda - han er 12) og "irriterende". Han har trolig merket min fraværenhet og jobbet intens for å få min oppmerksomhet og anerkjennelse.

To ting har imidlertid skjedd som har snudd en del på ting:

1.) Jeg fortalte ungene om min bipolare lidelse. De var den gangen ca 6 og 8. Jeg praktiserer åpenhet og føyer til opplysninger etter som de spør og jeg merker de er klare for det. Det var helt enkelt i starten, nå er de veldig godt informert. Ingenting er tabu - vi kan snakke og til og med fleipe om det hjemme og de føler seg fri til å snakke med andre om det dersom de ønsker. I dårlige perioder passer jeg på å være veldig tydelig på at det er jeg som er sliten/syk og har kortere lunte pga det - ikke at de er spesielt mye "slemmere" enn vanlig.

2. Jeg har etterhvert trent meg opp til å sette meg selv til side, selv i relativt dårlige perioder. Masinga blir bare mer og mer intens dersom jeg ligger i sofaen og ber dem vente til jeg orker. Nå henter jeg i stor grad frem noe i meg selv som får meg til å respondere mer adekvat hvis det er noe. Unger har ikke vondt av å vente, men årsaken bør ikke være fordi jeg helst vil ligge i fred under dyna. Jeg sier trent meg opp til dette, for det nytter ikke å snu på det over natta. Når ungene har lagt seg eller er på skolen har jeg tid til å pleie mine behov.

Dette har gjort enormt mye med samspillet vårt. For noen år siden kjente jeg klumpen i magen når det nærmet seg slutten på skoledagen - nå bare gleder jeg meg til de kommer hjem - sånn for det meste. Legginga var et slit - nå er det ingen problemer der i det hele tatt.

For meg har det handlet om å snu fokus på det hele - fra slitsomme unger til det faktum at det faktisk er jeg som tåler mindre i perioder, og det er ikke deres feil. Vi har kommet oss gjennom noen innleggelser - de får lov til å bli redde, sinte, lei seg, og vi prater og prater.

Lykke til

Takk for et veldig nyttig innspill, har gitt meg mye å tenke på dette. Har forøvrig samme diagnose som deg, pluss noen til.

[Gjest timeoutee]

Tror kanskje du trenger en timeout fra alt

hvis du har mulighet, få noen til å passe han,

så kan du reise vekk et sted, og kople het ut, fra både han og omverden.

Samle krefter. Kanskje spaopphold eller noe....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det alltid er smart å forholde seg til virkeligheten. Du beskriver din virkelighet i dag, og den må du om mulig ta konsekvensen av i form av skjerming.