Nesten ikkje til stede

[Gjest et meningsløst liv]

En Eggum-sang som treffer meg midt i hjerte, dessverre.

Er i slutten av tyveårene og har en fantastisk kone og en gutt på seks år.

Problemet er at jeg ikke klarer å verdsette det jeg har. Lar de på en måte seile sin egen sjø, og så står jeg på sidelinja og observerer hvordan jeg får mindre og mindre del i deres liv. Sånn føles det i hvert fall.

Og det bare fordi jeg tillater det.

Føler på en måte at jeg blir mer og mer likegyldig i forhold til meg selv og mine omgivelser, noe som selvsagt ikke går upåaktet hen hos min bedre halvdel. Hun mener jeg er for selvsentrert og at jeg tar for lite del i deres liv. Og det har hun selvsagt rett i, men mitt problem er at jeg ikke klarer å engasjere meg!

Jeg har rett og slett ikke "livslyst" eller overskudd. Er tom for krefter og selv om livet ikke er så vanskelig i forhold til økonomi og i sosial sammenheng, så er det meningsløst.

Er jeg utbrent? I en alder av 29?

Har mange ganger spurt meg selv om meningen med livet, og kommer hver gang frem til at jeg ikke har noe svar. Og da får jeg dårlig samvittighet overfor min egen lille familie. Jeg vil jo ikke at dette skal gå ut over dem.

Men de lider under mitt mentale "fravær", og da spesielt min sønn.

Og når min kone spør meg om hva som plager meg, hun er nok kanskje redd for at jeg en dag forlater henne, så kan jeg ikke svare noe annet enn "jeg vet ikke". For det gjør jeg ikke.

Har vurdert psykolog, men vet ikke om det har noen hensikt.

Et lite sukk fra meg.

Takk for at du leste dette.

[Gemini]

Ikke meningen å gi et bombastisk svar, men det KAN kanskje være en depresjon, noe som i såfall vil kunne behandles, med medisiner og/eller terapi.

Oppsøk din fastlege og forklar situasjonen, så får du evt. henvisning til psykolog dersom det er det rette, og kanskje medisiner.

Håper det ordner seg for deg og familien din! :-)

[label]

Hei der,

... kjenner meg litt igjen fra mitt tidligere ekteskap. Jeg avsluttet forholdet etter 9 års ekteskap og 11 års godt samvær med en som vel viste seg å være mer min gode venn enn kjæreste.

Hun døde for 15 år siden og jeg og ungene levde sammen til de flyttet for seg selv.

Det jeg i dag angrer på, er at jeg ikke den gangen kunne se og forstå at jeg egentlig kunne gå mer inn i forholdet for å se hva som gjorde at det gikk som det gikk. Skjønt jeg kan ikke angre, jeg visste jo ikke bedre. Det er ikke sikkert det hadde gått annerledes, men det ville gitt meg livsviktig innsikt, som jeg kunne ta med meg senere i livet. Jeg måtte altså lære det den harde veien.

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en psykolog, ikke for å medisineres, men for å finne ut av hva som egentlig skjer. Det er verdt det, for deg selv, din kone og ikke minst din sønn som vil ha en pappa nær seg. Barn er en gave til oss voksne og vi trenger dem virkelig. Det har jeg forstått nå når mine døtre har flyttet for seg selv og en har etablert sin familie og gitt meg noen vidunderlige barnebarn...Gudegave er det. Ta gjerne kontakt pr E-mail om du vil.

Uansett, ønsker jeg deg lykke til.

mvh

[Gjest nugnif]

Jeg syns du absolutt bør oppsøke psykolog snarest. Dette kan ikke være lett for noen av dere. Ut fra det jeg veit om utbrenthet, har du i innlegget ditt listet opp svært mange symptomer på akkurat det. Man begynner nå å vite ganske mye om utbrenthet, og en psykolog kan sikkert hjelpe deg. LYKKE TIL!!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det høres ut som om du erkjenner og ser at det må være en sammenheng mellom din mangel på livslyst og ditt mentale fravær hjemme, og ute.

Men så stopper det opp for deg.

Hva hindrer deg i å endre på din situasjon, spesielt når du føler at det går utover de du er glad i, inkludert deg selv?

Er du for langt nede til å ta skrittet til å søke hjelp? Eller tror du ikke på at andre kan hjelpe deg?

Mitt råd er: Ta kontakt med legen din. Be om råd.

Og dette synes jeg du skal gjøres snarest.