Ulykkelig

[Matroz]

Jeg har kommet i en situasjon som jeg ikke liker å være i, og jeg forsøker å finne råd der man kan finne det. Jeg har vært gift i snart 9 år med min kone, og vi har to felles barn sammen. I tillegg har hun et barn fra før. Disse er hhv 6, 8, og 13 år gamle. Min kone har dessverre hatt en meget vanskelig oppvekst preget av seksuelt misbruk og manglende oppfølging av dette. Hennes foreldre har ikke bidratt til å ta tak i dette, og hun har på mange måter stått helt alene gjennom alle år. Dette har igjen ført til etterreaksjoner og reaksjonsmønstre som er nokså vanlig for mennesker som utsettes for slike traumer. Etter at vi møtte hverandre har jeg gjort alt jeg kan for å bidra til at hun skal få bearbeidet dette. Hun kom etterhvert inn i en vellykket behandling og opplevde stor fremgang. Men samtidig ble fortrengte sår åpnet, og førte til perioder med store tilbakefall. I en av disse periodene ble hun utsatt for nye overgrep av en kollega. Dette foregikk over en periode på ca ett år, og hun levde i frykt og panikk for at jeg skulle finne ut av dette og ikke tro på henne. Det endte med jeg fant ut av det, og hun fikk så panikk at hun forsøkte å ta sitt eget liv. Men jeg trodde på henne, og hun overlevde heldigvis. Saken ble politianmeldt, etterforsket, og videre henlagt grunnet manglende bevis. For mitt vedkommende fantes det kun ett alternativ, og det var å støtte henne. Det var ikke rom for tvil. Jeg måtte støtte henne for at hun skulle overleve, for at barna ikke skulle miste sin mor, og for at jeg ikke skulle miste min kone. Og jeg har støttet henne 110% i all ettertid. Jeg har sett store fremskritt og en tapper kvinne som har jobbet knallhardt. Og jeg gleder meg nå over at hun ser ut til å kunne gå videre i livet, der traumene er bearbeidet og tilbakelagt.

Etterhvert som jeg nå ser at hun igjen kan fly på egne vinger, kan jeg endelig senke skuldrene. Vi har sett frem til dette tidspunktet, der vi kan begynne å nyte livet og legge planer for fremtiden. Problemet er bare at jeg nå kan begynne å kjenne på egne følelser. Følelser som har måttet vike i lang tid. En tid der det ikke har vært rom for dem. Det har kun vært rom for støtte, uansett hva jeg måtte føle - egentlig. Faktum er at jeg har hatt store tvil om hendelsesforløpet i den nevnte politisaken hele veien. Jeg har lest avhørene, og det fremgår ting der som bare jeg kan trekke enkelte slutninger ut ifra. For politi og andre er disse detaljene uvesentlige, men for meg gir det tydelige signaler om at jeg faktisk ble bedratt. At hun følte en reell frykt for at jeg skulle finne det ut. Hadde det ikke vært for hennes fortid med store traumer, ville jeg trolig forlatt henne da. Men jeg føler at jeg var fratatt det alternativet.

Nå sitter jeg her, og er tilsynelatende glad for at mine kone igjen blomstrer. Jeg er virkelig glad for at hun ser ut til å klare seg så fint, og for at barnas mor ser ut til å få et godt liv. Men når skuldrene nå senkes, så begynner jeg å kjenne hvordan jeg selv har det. Hva har denne perioden gjort med meg? Jeg trodde og håpet at vi ville komme styrket ut av dette, men jeg kjenner nå at det dessverre har krevd for mange krefter. Det har blitt for mye for meg, og jeg klarer ikke være mer. Jeg vurderer seriøst å forlate henne, og merker at jeg ikke har noe mer å gi. Selv om de verste traumene hennes er et tilbakelagt stadie, har fokuset vært så mye på henne at det etterhvert har blitt normalen. Det et slags enveisekteskap. Jeg er fullstendig klar over at det har vært svært utfordrende for henne å gi noe som helst i denne perioden, og jeg klandrer henne selvsagt ikke for det. Jeg bare konstaterer. Og dessverre ser det ut til å ha fått fatale følger for mitt vedkommende.

Problemet mitt er at jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg føler at jeg har mine argumenter for å gå min vei, men samtidig kan jeg ikke bruke disse. Jeg kan ikke bruke hennes traumer og opplevelser mot henne. Jeg kan ikke ha støttet henne i årevis, for så komme med tvilen nå. Det vil være et enormt svik. Jeg kan ikke gjøre det. Dermed føler jeg at jeg sitter i et slags fengsel. Et fengsel som jeg vil ut av, men ikke kan komme ut av. Mine argumenter er reelle og ektefølte fra min side, men likefullt ubrukelige. Er jeg dermed dømt til å leve slik resten av livet? Eller må jeg ta rollen som sviker og stabbe henne i ryggen etter alle disse årene? Hvilke rettigheter har jeg i alt dette?

Mitt hovedfokus i alt dette er selvsagt barna. Jeg vet at de vil bli enormt skadelidende i en skillmisse, og det river hardt i meg når jeg tenker på det. Men situasjonen er på ingen måte gunstig for dem nå heller, og de vil etterhvert kunne føle at ting ikke er bra. Jeg har selv merket tiltrekning til andre kvinner, og jeg opplever nå at jeg begynner å få sterke følelser for en annen. Men jeg har ikke gått videre med dette enda, og ønsker ikke å gjøre det heller før jeg evt har avklart det forholdet jeg er i. Jeg ønsker å være ryddig og ærlig, og vil forsøke å være så skånsom som mulig. Men det at jeg mer eller mindre ubevisst retter blikket i andre retninger er ikke et veldig positivt tegn.

Jeg trenger hjelp og råd, og håper noen kan gi meg det!

Hilsen ulykkelig

[Gjest winda]

Det virker som om du har brukt deg selv, og blitt brukt, altfor mye oppe i dette. Dette er en fare ved mennesker som har opplevd sexuelle traumer, det at partneren blir brukt som en terapeut. Da kan det bli sånn som du beskriver det nå, du er oppbrukt. Det er veldig, veldig viktig i sånne situasjoner å oppsøke ekstrern hjelp og ikke bruke ektefellen som psykisk hjelper. Tror mange ekteskap kunne vært reddet på den måten.

Kanskje tiden er inne for at du kan søke hjelp. Snakke med fastlegen din om alt dette i første omgang?

Man skal ikke bli værende i et forhold fordi man synes synd på noen. Kanskje er det vanskelig å definere dette akkurat nå siden du er sliten etter alt styret som har vært? Vil det være litt lurt å la tiden gå litt, ha omsorg for deg selv og få luftet tankene dine med en lege?

[Gjest no nickname today]

Det virker som om du har brukt deg selv, og blitt brukt, altfor mye oppe i dette. Dette er en fare ved mennesker som har opplevd sexuelle traumer, det at partneren blir brukt som en terapeut. Da kan det bli sånn som du beskriver det nå, du er oppbrukt. Det er veldig, veldig viktig i sånne situasjoner å oppsøke ekstrern hjelp og ikke bruke ektefellen som psykisk hjelper. Tror mange ekteskap kunne vært reddet på den måten.

Kanskje tiden er inne for at du kan søke hjelp. Snakke med fastlegen din om alt dette i første omgang?

Man skal ikke bli værende i et forhold fordi man synes synd på noen. Kanskje er det vanskelig å definere dette akkurat nå siden du er sliten etter alt styret som har vært? Vil det være litt lurt å la tiden gå litt, ha omsorg for deg selv og få luftet tankene dine med en lege?

Nei, det høres riktig ut å søke hjelp.

Men det her har jeg hørt om hos andre par også, at kommunikasjonen svikter og den ene står igjen og føler seg som den eneste med feil oppførsel.

Det er litt fristende å si at man tror det må være en årsak til at han ender opp med sinne?

[Gjest no nickname today]

Nei, det høres riktig ut å søke hjelp.

Men det her har jeg hørt om hos andre par også, at kommunikasjonen svikter og den ene står igjen og føler seg som den eneste med feil oppførsel.

Det er litt fristende å si at man tror det må være en årsak til at han ender opp med sinne?

svarte i feil innlegg, ooops

[Gjest dalmatiner]

Jeg vet ikke hvor langt du har kommet i gå-fra-prosessen, men er det et lite snev av håp for at dere skal klare å fortsette, ville jeg tatt en prat med kona di og fortalt hvordan du har det. Be om litt ekstra rom, be om at hun ikke bruker deg som behandler mer (om hun viser tegn til det).

Uansett bør du ta kontakt med fagfolk, lege, psykolog, for å få luftet dine tanker rundt situasjonen. Det er lett å få en aversjon mot den som har tatt all energien og fokuset ditt i lang, lang tid, og dermed også lett å se etter andre. Jeg tror du trenger tid for deg selv for å finne ut hvordan du føler det, både mtp ekteskapet og i forhold til deg selv.